Syntes det klassiske voksenlivet er gørrkjedelig!

[MissSkog]

Mayer skrev (17 minutter siden):

Det er ikke et problem for MEG, men for samfunnet. At man blir sett rart på for å tenke annerledes.

Hva høres utrolig kjedelig ut mener du? Ha mer fri til å reise og leve livet?

Det er ikke et problem for samfunnet at du vil, og kan, jobbe redusert! Herregud! Til å tilsynelatende ikke bry deg om hva andre mener så legger du likevel veldig mye vekt på det. Du skriver at du ikke bryr deg, men fordi du skriver alt dette så virker det som bryr deg ganske mye likevel…

[AnonymBruker]

2 minutter siden, MissSkog said:

Det er ikke et problem for samfunnet at du vil, og kan, jobbe redusert! Herregud! Til å tilsynelatende ikke bry deg om hva andre mener så legger du likevel veldig mye vekt på det. Du skriver at du ikke bryr deg, men fordi du skriver alt dette så virker det som bryr deg ganske mye likevel…

Nettopp 👏👏

Anonymkode: 2d221...d2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er en mann på 43 år som enkelt og greit syntes det voksenlivet som samfunnet som oftest forventer av noen på min alder, rett og slett er vanvittig lite tiltalende. La meg først starte med dere fra tenårene til de i tidlig 30-årene - det inntrykket av hva dere mener en 43-åring skal være er en sterotyp. I de fleste tilfeller så treffer dere riktignok, men i en del tilfeller så treffer dere ikke overhodet, og jeg er en av de tilfellene. Det hadde vært interessant å høre hvordan andre i samme situasjon har formet livet sitt, og om Sanna på 24 syntes dette er helt dust - so be it. 

Paradoksalt så startet jeg med å bli tidlig voksen, jeg ble tidlig samboer og flyttet sammen mens kompisene mine var ute å festet. Ser jeg tilbake på det i dag, så er det veldig merkelig, det er som om en annen person var den som gjorde de tingene, men i og med jeg kommer fra en litt mindre by, så tror jeg kanskje at jeg bare på en måte falt inn i rekkene av forventninger til folk rundt meg. Man skulle liksom få seg samboer, også skulle liksom voksenlivet for alvor starte. Det forholdet tok slutt når jeg var relativt tidlig i 20-årene, og selv om jeg vokste opp med å være både annerledes, individualist og litt rebelsk, så var nok det første gang jeg som voksen tenkte igjennom hva det er jeg vil gjøre. Det endte opp med at jeg endret veldig hvordan jeg så livet. Jeg nøt å være uten dame, jeg ble supersosial, begynte å feste mye, fikk ekstremt mye venner, mange av de i fra tøffe miljøer, uten at jeg selv skled ut på noen måte - jeg bare gikk godt overens med mye forskjellige mennesker. 

Etterhvert som 20-årene gikk, så ble det litt forskjellige yrker som innebar en del reising, og jeg endte til slutt opp som student i slutten av 20-årene. Jeg ELSKET studietiden, både det faglige felleskapet, men også det å plumse ned i en gjeng med folk som var akkurat som meg selv - ville være sosiale, glad i å feste, alltid åpne for nye opplevelser - utforskende rett og slett. Men hovedfokus var likevel jobb og studier, men jeg er en energibunt, så det var ikke noe problem å håndtere det hele. Underveis i studiene så møtte jeg også samboeren min, som jeg fremdeles er sammen med, og vi har bodd litt rundt om kring i verden, og er generelt sett glade i å følge egne stier, begge to - men vi er så heldige at ønskene er de samme.

Kort fortalt så var livet mitt fra mitt første forhold til jeg flyttet tilbake til byen jeg kom i fra etter endte studier en skikkelig tivoli! Det skjedde mye, jeg møtte stadig nye folk, det var sinnsykt mye sosialt - livet peaket! Når jeg kom hjem i begynnelsen av 30-årene, så hadde jeg enda mange rundt meg som ikke var etablerte, og det gikk mye i festing, båtliv, mye reising - rett og slett skikkelig minnerike dager. Jeg må bare legge til at det har aldri vært et problematisk forhold til alkohol, jeg er typen som nok drikker en god del sjeldnere enn de fleste andre, men syntes det er gøy å skikkelig ha hæla i taket en gang i blant, og at det skjer mye annet gøy i mellom. 

Men når livet bikket ca 35, så begynte lykken å dale, og jeg føler den har gått jevnt nedover siden den gang. Det går ikke på det materielle, jeg har leilighet, biler, båt, hytte og har et fleksibelt arbeidsliv, de fleste vil nok tenkte jeg var musiker eller forfatter ut i fra strukturen i livet mitt - og jobben ligner jo litt på det, men lar det bli med det, for anonymitetens del. Problemet er de sosiale relasjonene, og det faktum at jeg føler jeg rett og slett ikke passer inn i verden rundt meg. Eller, det vil si at jeg føler jeg passer inn i verden, men ikke i mitt kull. Jeg har i stor grad mest lyst til å leve det livet jeg levde når jeg var rundt 30 resten av livet, men de jeg er venner med, har jo helt andre prioriteringer. 

Og det er liksom kjernen til nedstemtheten. Som jeg sa, så har jeg hatt utrolig mye gode venner - mange av de er også mange år yngre enn meg. Men også de har kommet i den delen av livet hvor de lever et liv som jeg bare ikke har lyst på. Deres bjellefølgende pliktliv er så uinteressant at jeg rett og slett vil kalle det frastøtende. Nå har vi tatt mange aktive valg oppigjennom livet for å ikke havne der, f.eks med karrierevalg og det å ikke få barn. Så vi har jo sånn sett vært ansvarlige, slik at våre valg bare påvirker oss selv. Men hadde jeg nå havnet i livssituasjonen til de fleste av mine venner, så tror jeg at jeg hadde vært en risiko for å være en av de som bare dro ut for å kjøpe VG, og i stede fløy ut av landet for godt. Men igjen - heldigvis såpass sikker på mitt standpunkt på et tidlig tidspunkt, så ikke noen fare for det det skjer.

Det høres kanskje ut som små problemer, men det oppfattes som en veldig ensomhet å se en så stor mengde venner legge ut på en reise som du slettes ikke har lyst til å bli med. Jeg snakker da om en kjedelig åtte-til-fire jobb. Jeg snakker om barn og bleieskift. Jeg snakker om rekkehus med kone som har helt lik personlighet som naboens. Jeg snakker om campingferier. Jeg snakker om teltturer, bålturer og toppturer. Jeg snakker om samtaleemner som her helt lik alle andres, og spennende historier fra gamledager som aldri får påfyll. 

Jeg (og vi, bare så det er klart) har det veldig fint med valgene mine. Vi er litt hipper, raddiser eller noe annet som passer, men på en ansvarlig nok måte til likevel å ha noen trygt i bunn. Jeg har langt hår, mye energi og unge interesser. Vi ser begge betraktelig yngre ut enn vi er (Vi får jo alltid sove ut, tror oppriktig det har mye å si). Vi føler vi har valgt rett vei - vi bare er triste for at vi ender opp alene. Fordi det er konsekvensen av å ikke være en del av A4-livet i et land som i sterkere grad enn de fleste andre land bygger samfunnet rundt det livet.

Det er nok ikke så mange som kan gi gode råd hvordan man kan finne sin flokk i en slik situasjon, men kanskje er jeg heldig at noen andre som har vært i samme situasjon leser og svarer. Vi har allerede tatt et valg om å flytte fra småbyen til Oslo innen så ikke alt for fjern fremtid. Vi har lenge også vurdert andre land, men har grunner til å holde oss nær det norske helsevesenet. Og for å komme fordommene i forkjøpet - grunnene er ikke en konsekvens av levd liv, men av arv. 

Også vil jeg bare benytte anledningen til å si det til de som måtte lese dette som enda er i 20-årene. Mitt tips er å leve livet nå. Ikke forhast med kjæreste, giftemål, samboer, rekkehus, barn eller noe av det. Som ung stresser man veldig med å nå slike rare delmål, men de kommer av seg selv tidsnok, og da kan man fort sitte å kjenne på alt man burde gjort tidligere, men som det blir vanskelig å finne tilbake til nå.

Vil bare understeke nok en gang at jeg overhodet ikke angrer på valgene jeg har gjort. Jeg vil bare ikke være så mye alene. For 10 år siden delte man sosiale aktiviteter med andre mennesker halve døgnet. Nå så kan det gå uker uten at jeg prater med noen andre enn samboer og familie. Det er ikke noe ellers som er galt - tenk mer på det som om du vil ut å drive med en sport som krever flere - f.eks fotball - men det er kun du som møter opp hver dag. De andre er ferdig med fotball, men du elsker det enda. Så da må man finne noen nye - men det er jo ikke bare-bare i 40-årene. Men samtidig - vi er jo ikke de eneste som har dette livet, så de må jo finnes noen sted der ute. Men hvor? Skal forresten sies at jeg har mange venner som ikke har barn og familie, men energien de hadde for 10 år siden er borte. De vil opp på fjellet å brenne bål. Jeg vil heller på en fet konsert og sitte behagelig fyllesyk på Sørenga neste dag. 

Anonymkode: 9740b...93c

Men du… det du ser ut til å misse helt her er jo at vi som lever dette livet som dy HATER vi synes ikke selv det er kjedelig! Ingen har tvunget oss inn i det. Vi var 35 før vi fikk barn. Har gode jobber og har reist og kost oss masse før vi fikk barn. Men livet fikk en helt ny mening og er mye mer interessant med barn. Angrer faktisk litt på at vi ikke fikk de før..

Anonymkode: c6ce4...6ad

[Mayer]

MissSkog skrev (5 minutter siden):

Det er ikke et problem for samfunnet at du vil, og kan, jobbe redusert! Herregud! Til å tilsynelatende ikke bry deg om hva andre mener så legger du likevel veldig mye vekt på det. Du skriver at du ikke bryr deg, men fordi du skriver alt dette så virker det som bryr deg ganske mye likevel…

Dere misforstår jo hele poenget - jeg snakker ikke om min situasjon - jeg mente at samfunnet erslik at når folk tenker i andre baner blir man sett rart på - jeg brukte bare min situasjon som eksempel. Et annet eksempel er en person jeg kjenner som blir kritisert for å leve minimalistisk og ikke bry seg om oppussing f.eks.

[Mayer]

Yodas skrev (11 minutter siden):

Og du TS, kanskje du ikke er så "unik" og "alternativ" som du tror? 1 av 4 menn får aldri barn, og det tallet er sikkert enda høyere i Oslo.

Makan til nedlatenhet...

[AnonymBruker]

Ja, det er kjedelig. Som du skriver; vi blir kliss like naboen etterhvert. Jeg har selv prøvd å jobbe mot A4 livet, men plutselig så var jeg der🙈 Og jeg trives ikke, jeg holder ut. 

Anonymkode: 3ec73...815

[AnonymBruker]

Mayer skrev (4 minutter siden):

Dere misforstår jo hele poenget - jeg snakker ikke om min situasjon - jeg mente at samfunnet erslik at når folk tenker i andre baner blir man sett rart på - jeg brukte bare min situasjon som eksempel. Et annet eksempel er en person jeg kjenner som blir kritisert for å leve minimalistisk og ikke bry seg om oppussing f.eks.

Det er jo der du/dere tar så skammelig feil. Dere overvurderer hvor mye andre bryr seg om deres valg. Faktum er at folk flest gir fullstendig faen.i hva andre driver med.

Anonymkode: 4b91d...e05

[Mayer]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er jo der du/dere tar så skammelig feil. Dere overvurderer hvor mye andre bryr seg om deres valg. Faktum er at folk flest gir fullstendig faen.i hva andre driver med.

Anonymkode: 4b91d...e05

Det er sant. Har ikke tenkt på det faktisk 

[Yodas]

6 minutter siden, Mayer said:

Makan til nedlatenhet...

Hvorfor det? Det gjelder alle, ikke bare ts. Vi er ikke så unike, fantastiske og spesielle som vi tror. De fleste av oss er helt vanlige folk, og det er helt greit å være det. Kanskje fellesskap er sunnere for folk enn individualismen?

[AnonymBruker]

Flytt til København! 

Anonymkode: e0072...5c7

[MissSkog]

Mayer skrev (Akkurat nå):

Dere misforstår jo hele poenget - jeg snakker ikke om min situasjon - jeg mente at samfunnet erslik at når folk tenker i andre baner blir man sett rart på - jeg brukte bare min situasjon som eksempel. Et annet eksempel er en person jeg kjenner som blir kritisert for å leve minimalistisk og ikke bry seg om oppussing f.eks.

Jeg tenker ikke det er samfunnet du egentlig kritiserer her, men ‘bygdedyret’. På små steder hvor det skjer lite bryr gjerne folk seg  litt mer om hva naboen gjør og bygdesladder sitter løst. Man er rett og slett mer synlig om man skiller seg ut og må ta konsekvensene av det. På den måten kan jeg forstå hvor tankene dine kommer fra, men jeg tror du tar feil. Folk flest driter i hva andre gjør. Heldigvis! Og uansett så er det du som skal leve livet ditt - ingen andre.

Flytt til Oslo, du! Kanskje du til og med kommer til å savne at folk bryr seg 😉

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er en mann på 43 år som enkelt og greit syntes det voksenlivet som samfunnet som oftest forventer av noen på min alder, rett og slett er vanvittig lite tiltalende. La meg først starte med dere fra tenårene til de i tidlig 30-årene - det inntrykket av hva dere mener en 43-åring skal være er en sterotyp. I de fleste tilfeller så treffer dere riktignok, men i en del tilfeller så treffer dere ikke overhodet, og jeg er en av de tilfellene. Det hadde vært interessant å høre hvordan andre i samme situasjon har formet livet sitt, og om Sanna på 24 syntes dette er helt dust - so be it. 

Paradoksalt så startet jeg med å bli tidlig voksen, jeg ble tidlig samboer og flyttet sammen mens kompisene mine var ute å festet. Ser jeg tilbake på det i dag, så er det veldig merkelig, det er som om en annen person var den som gjorde de tingene, men i og med jeg kommer fra en litt mindre by, så tror jeg kanskje at jeg bare på en måte falt inn i rekkene av forventninger til folk rundt meg. Man skulle liksom få seg samboer, også skulle liksom voksenlivet for alvor starte. Det forholdet tok slutt når jeg var relativt tidlig i 20-årene, og selv om jeg vokste opp med å være både annerledes, individualist og litt rebelsk, så var nok det første gang jeg som voksen tenkte igjennom hva det er jeg vil gjøre. Det endte opp med at jeg endret veldig hvordan jeg så livet. Jeg nøt å være uten dame, jeg ble supersosial, begynte å feste mye, fikk ekstremt mye venner, mange av de i fra tøffe miljøer, uten at jeg selv skled ut på noen måte - jeg bare gikk godt overens med mye forskjellige mennesker. 

Etterhvert som 20-årene gikk, så ble det litt forskjellige yrker som innebar en del reising, og jeg endte til slutt opp som student i slutten av 20-årene. Jeg ELSKET studietiden, både det faglige felleskapet, men også det å plumse ned i en gjeng med folk som var akkurat som meg selv - ville være sosiale, glad i å feste, alltid åpne for nye opplevelser - utforskende rett og slett. Men hovedfokus var likevel jobb og studier, men jeg er en energibunt, så det var ikke noe problem å håndtere det hele. Underveis i studiene så møtte jeg også samboeren min, som jeg fremdeles er sammen med, og vi har bodd litt rundt om kring i verden, og er generelt sett glade i å følge egne stier, begge to - men vi er så heldige at ønskene er de samme.

Kort fortalt så var livet mitt fra mitt første forhold til jeg flyttet tilbake til byen jeg kom i fra etter endte studier en skikkelig tivoli! Det skjedde mye, jeg møtte stadig nye folk, det var sinnsykt mye sosialt - livet peaket! Når jeg kom hjem i begynnelsen av 30-årene, så hadde jeg enda mange rundt meg som ikke var etablerte, og det gikk mye i festing, båtliv, mye reising - rett og slett skikkelig minnerike dager. Jeg må bare legge til at det har aldri vært et problematisk forhold til alkohol, jeg er typen som nok drikker en god del sjeldnere enn de fleste andre, men syntes det er gøy å skikkelig ha hæla i taket en gang i blant, og at det skjer mye annet gøy i mellom. 

Men når livet bikket ca 35, så begynte lykken å dale, og jeg føler den har gått jevnt nedover siden den gang. Det går ikke på det materielle, jeg har leilighet, biler, båt, hytte og har et fleksibelt arbeidsliv, de fleste vil nok tenkte jeg var musiker eller forfatter ut i fra strukturen i livet mitt - og jobben ligner jo litt på det, men lar det bli med det, for anonymitetens del. Problemet er de sosiale relasjonene, og det faktum at jeg føler jeg rett og slett ikke passer inn i verden rundt meg. Eller, det vil si at jeg føler jeg passer inn i verden, men ikke i mitt kull. Jeg har i stor grad mest lyst til å leve det livet jeg levde når jeg var rundt 30 resten av livet, men de jeg er venner med, har jo helt andre prioriteringer. 

Og det er liksom kjernen til nedstemtheten. Som jeg sa, så har jeg hatt utrolig mye gode venner - mange av de er også mange år yngre enn meg. Men også de har kommet i den delen av livet hvor de lever et liv som jeg bare ikke har lyst på. Deres bjellefølgende pliktliv er så uinteressant at jeg rett og slett vil kalle det frastøtende. Nå har vi tatt mange aktive valg oppigjennom livet for å ikke havne der, f.eks med karrierevalg og det å ikke få barn. Så vi har jo sånn sett vært ansvarlige, slik at våre valg bare påvirker oss selv. Men hadde jeg nå havnet i livssituasjonen til de fleste av mine venner, så tror jeg at jeg hadde vært en risiko for å være en av de som bare dro ut for å kjøpe VG, og i stede fløy ut av landet for godt. Men igjen - heldigvis såpass sikker på mitt standpunkt på et tidlig tidspunkt, så ikke noen fare for det det skjer.

Det høres kanskje ut som små problemer, men det oppfattes som en veldig ensomhet å se en så stor mengde venner legge ut på en reise som du slettes ikke har lyst til å bli med. Jeg snakker da om en kjedelig åtte-til-fire jobb. Jeg snakker om barn og bleieskift. Jeg snakker om rekkehus med kone som har helt lik personlighet som naboens. Jeg snakker om campingferier. Jeg snakker om teltturer, bålturer og toppturer. Jeg snakker om samtaleemner som her helt lik alle andres, og spennende historier fra gamledager som aldri får påfyll. 

Jeg (og vi, bare så det er klart) har det veldig fint med valgene mine. Vi er litt hipper, raddiser eller noe annet som passer, men på en ansvarlig nok måte til likevel å ha noen trygt i bunn. Jeg har langt hår, mye energi og unge interesser. Vi ser begge betraktelig yngre ut enn vi er (Vi får jo alltid sove ut, tror oppriktig det har mye å si). Vi føler vi har valgt rett vei - vi bare er triste for at vi ender opp alene. Fordi det er konsekvensen av å ikke være en del av A4-livet i et land som i sterkere grad enn de fleste andre land bygger samfunnet rundt det livet.

Det er nok ikke så mange som kan gi gode råd hvordan man kan finne sin flokk i en slik situasjon, men kanskje er jeg heldig at noen andre som har vært i samme situasjon leser og svarer. Vi har allerede tatt et valg om å flytte fra småbyen til Oslo innen så ikke alt for fjern fremtid. Vi har lenge også vurdert andre land, men har grunner til å holde oss nær det norske helsevesenet. Og for å komme fordommene i forkjøpet - grunnene er ikke en konsekvens av levd liv, men av arv. 

Også vil jeg bare benytte anledningen til å si det til de som måtte lese dette som enda er i 20-årene. Mitt tips er å leve livet nå. Ikke forhast med kjæreste, giftemål, samboer, rekkehus, barn eller noe av det. Som ung stresser man veldig med å nå slike rare delmål, men de kommer av seg selv tidsnok, og da kan man fort sitte å kjenne på alt man burde gjort tidligere, men som det blir vanskelig å finne tilbake til nå.

Vil bare understeke nok en gang at jeg overhodet ikke angrer på valgene jeg har gjort. Jeg vil bare ikke være så mye alene. For 10 år siden delte man sosiale aktiviteter med andre mennesker halve døgnet. Nå så kan det gå uker uten at jeg prater med noen andre enn samboer og familie. Det er ikke noe ellers som er galt - tenk mer på det som om du vil ut å drive med en sport som krever flere - f.eks fotball - men det er kun du som møter opp hver dag. De andre er ferdig med fotball, men du elsker det enda. Så da må man finne noen nye - men det er jo ikke bare-bare i 40-årene. Men samtidig - vi er jo ikke de eneste som har dette livet, så de må jo finnes noen sted der ute. Men hvor? Skal forresten sies at jeg har mange venner som ikke har barn og familie, men energien de hadde for 10 år siden er borte. De vil opp på fjellet å brenne bål. Jeg vil heller på en fet konsert og sitte behagelig fyllesyk på Sørenga neste dag. 

Anonymkode: 9740b...93c

Det høres ut som at du har hatt et morsomt liv så langt. Hvis du kjeder deg nå, så er det kanskje tiden for å få barn? Barn tilfører livet en ny dimensjon. Hvis du ikke vil ha barn, så må du sørge for en endring da slik at du blir fornøyd igjen. Er litt usikker på om festglade 20-30-åringer kan fylle behovet ditt, de er jo egentlig på et annet sted i livet enn deg. Kanskje gøy der og da, men har en mistanke om at det vil renne litt ut i sanden etter hvert. Du får eventuelt hooke opp med Frank Løke. Han virker å ha mye energi og glad i en fest 😊

Anonymkode: aa819...8b6

[Mayer]

MissSkog skrev (7 minutter siden):

Jeg tenker ikke det er samfunnet du egentlig kritiserer her, men ‘bygdedyret’. På små steder hvor det skjer lite bryr gjerne folk seg  litt mer om hva naboen gjør og bygdesladder sitter løst. Man er rett og slett mer synlig om man skiller seg ut og må ta konsekvensene av det. På den måten kan jeg forstå hvor tankene dine kommer fra, men jeg tror du tar feil. Folk flest driter i hva andre gjør. Heldigvis! Og uansett så er det du som skal leve livet ditt - ingen andre.

Flytt til Oslo, du! Kanskje du til og med kommer til å savne at folk bryr seg 😉

Takk for gode innspill (føler jeg stjeler TS sin oppmerksomhet litt her, men... tihii😁)

Oslo er alt for dyrt, nei takk, stikker heller til USA eller noe🤩

 

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er en mann på 43 år som enkelt og greit syntes det voksenlivet som samfunnet som oftest forventer av noen på min alder, rett og slett er vanvittig lite tiltalende. La meg først starte med dere fra tenårene til de i tidlig 30-årene - det inntrykket av hva dere mener en 43-åring skal være er en sterotyp. I de fleste tilfeller så treffer dere riktignok, men i en del tilfeller så treffer dere ikke overhodet, og jeg er en av de tilfellene. Det hadde vært interessant å høre hvordan andre i samme situasjon har formet livet sitt, og om Sanna på 24 syntes dette er helt dust - so be it. 

Paradoksalt så startet jeg med å bli tidlig voksen, jeg ble tidlig samboer og flyttet sammen mens kompisene mine var ute å festet. Ser jeg tilbake på det i dag, så er det veldig merkelig, det er som om en annen person var den som gjorde de tingene, men i og med jeg kommer fra en litt mindre by, så tror jeg kanskje at jeg bare på en måte falt inn i rekkene av forventninger til folk rundt meg. Man skulle liksom få seg samboer, også skulle liksom voksenlivet for alvor starte. Det forholdet tok slutt når jeg var relativt tidlig i 20-årene, og selv om jeg vokste opp med å være både annerledes, individualist og litt rebelsk, så var nok det første gang jeg som voksen tenkte igjennom hva det er jeg vil gjøre. Det endte opp med at jeg endret veldig hvordan jeg så livet. Jeg nøt å være uten dame, jeg ble supersosial, begynte å feste mye, fikk ekstremt mye venner, mange av de i fra tøffe miljøer, uten at jeg selv skled ut på noen måte - jeg bare gikk godt overens med mye forskjellige mennesker. 

Etterhvert som 20-årene gikk, så ble det litt forskjellige yrker som innebar en del reising, og jeg endte til slutt opp som student i slutten av 20-årene. Jeg ELSKET studietiden, både det faglige felleskapet, men også det å plumse ned i en gjeng med folk som var akkurat som meg selv - ville være sosiale, glad i å feste, alltid åpne for nye opplevelser - utforskende rett og slett. Men hovedfokus var likevel jobb og studier, men jeg er en energibunt, så det var ikke noe problem å håndtere det hele. Underveis i studiene så møtte jeg også samboeren min, som jeg fremdeles er sammen med, og vi har bodd litt rundt om kring i verden, og er generelt sett glade i å følge egne stier, begge to - men vi er så heldige at ønskene er de samme.

Kort fortalt så var livet mitt fra mitt første forhold til jeg flyttet tilbake til byen jeg kom i fra etter endte studier en skikkelig tivoli! Det skjedde mye, jeg møtte stadig nye folk, det var sinnsykt mye sosialt - livet peaket! Når jeg kom hjem i begynnelsen av 30-årene, så hadde jeg enda mange rundt meg som ikke var etablerte, og det gikk mye i festing, båtliv, mye reising - rett og slett skikkelig minnerike dager. Jeg må bare legge til at det har aldri vært et problematisk forhold til alkohol, jeg er typen som nok drikker en god del sjeldnere enn de fleste andre, men syntes det er gøy å skikkelig ha hæla i taket en gang i blant, og at det skjer mye annet gøy i mellom. 

Men når livet bikket ca 35, så begynte lykken å dale, og jeg føler den har gått jevnt nedover siden den gang. Det går ikke på det materielle, jeg har leilighet, biler, båt, hytte og har et fleksibelt arbeidsliv, de fleste vil nok tenkte jeg var musiker eller forfatter ut i fra strukturen i livet mitt - og jobben ligner jo litt på det, men lar det bli med det, for anonymitetens del. Problemet er de sosiale relasjonene, og det faktum at jeg føler jeg rett og slett ikke passer inn i verden rundt meg. Eller, det vil si at jeg føler jeg passer inn i verden, men ikke i mitt kull. Jeg har i stor grad mest lyst til å leve det livet jeg levde når jeg var rundt 30 resten av livet, men de jeg er venner med, har jo helt andre prioriteringer. 

Og det er liksom kjernen til nedstemtheten. Som jeg sa, så har jeg hatt utrolig mye gode venner - mange av de er også mange år yngre enn meg. Men også de har kommet i den delen av livet hvor de lever et liv som jeg bare ikke har lyst på. Deres bjellefølgende pliktliv er så uinteressant at jeg rett og slett vil kalle det frastøtende. Nå har vi tatt mange aktive valg oppigjennom livet for å ikke havne der, f.eks med karrierevalg og det å ikke få barn. Så vi har jo sånn sett vært ansvarlige, slik at våre valg bare påvirker oss selv. Men hadde jeg nå havnet i livssituasjonen til de fleste av mine venner, så tror jeg at jeg hadde vært en risiko for å være en av de som bare dro ut for å kjøpe VG, og i stede fløy ut av landet for godt. Men igjen - heldigvis såpass sikker på mitt standpunkt på et tidlig tidspunkt, så ikke noen fare for det det skjer.

Det høres kanskje ut som små problemer, men det oppfattes som en veldig ensomhet å se en så stor mengde venner legge ut på en reise som du slettes ikke har lyst til å bli med. Jeg snakker da om en kjedelig åtte-til-fire jobb. Jeg snakker om barn og bleieskift. Jeg snakker om rekkehus med kone som har helt lik personlighet som naboens. Jeg snakker om campingferier. Jeg snakker om teltturer, bålturer og toppturer. Jeg snakker om samtaleemner som her helt lik alle andres, og spennende historier fra gamledager som aldri får påfyll. 

Jeg (og vi, bare så det er klart) har det veldig fint med valgene mine. Vi er litt hipper, raddiser eller noe annet som passer, men på en ansvarlig nok måte til likevel å ha noen trygt i bunn. Jeg har langt hår, mye energi og unge interesser. Vi ser begge betraktelig yngre ut enn vi er (Vi får jo alltid sove ut, tror oppriktig det har mye å si). Vi føler vi har valgt rett vei - vi bare er triste for at vi ender opp alene. Fordi det er konsekvensen av å ikke være en del av A4-livet i et land som i sterkere grad enn de fleste andre land bygger samfunnet rundt det livet.

Det er nok ikke så mange som kan gi gode råd hvordan man kan finne sin flokk i en slik situasjon, men kanskje er jeg heldig at noen andre som har vært i samme situasjon leser og svarer. Vi har allerede tatt et valg om å flytte fra småbyen til Oslo innen så ikke alt for fjern fremtid. Vi har lenge også vurdert andre land, men har grunner til å holde oss nær det norske helsevesenet. Og for å komme fordommene i forkjøpet - grunnene er ikke en konsekvens av levd liv, men av arv. 

Også vil jeg bare benytte anledningen til å si det til de som måtte lese dette som enda er i 20-årene. Mitt tips er å leve livet nå. Ikke forhast med kjæreste, giftemål, samboer, rekkehus, barn eller noe av det. Som ung stresser man veldig med å nå slike rare delmål, men de kommer av seg selv tidsnok, og da kan man fort sitte å kjenne på alt man burde gjort tidligere, men som det blir vanskelig å finne tilbake til nå.

Vil bare understeke nok en gang at jeg overhodet ikke angrer på valgene jeg har gjort. Jeg vil bare ikke være så mye alene. For 10 år siden delte man sosiale aktiviteter med andre mennesker halve døgnet. Nå så kan det gå uker uten at jeg prater med noen andre enn samboer og familie. Det er ikke noe ellers som er galt - tenk mer på det som om du vil ut å drive med en sport som krever flere - f.eks fotball - men det er kun du som møter opp hver dag. De andre er ferdig med fotball, men du elsker det enda. Så da må man finne noen nye - men det er jo ikke bare-bare i 40-årene. Men samtidig - vi er jo ikke de eneste som har dette livet, så de må jo finnes noen sted der ute. Men hvor? Skal forresten sies at jeg har mange venner som ikke har barn og familie, men energien de hadde for 10 år siden er borte. De vil opp på fjellet å brenne bål. Jeg vil heller på en fet konsert og sitte behagelig fyllesyk på Sørenga neste dag. 

Anonymkode: 9740b...93c

Jeg skjønner deg litt på en måte. Min eks slet litt med de samme tankene/følelsene. Han er en ekstremt sosial type. Jeg ble til tider utslitt av å være med han fordi det hele tiden måtte skje noe. Jeg følte også at jeg hindret han når jeg ikke alltid orket å være med på ting. Skal sies at han i voksen alder ble diagnostisert med bipolar lidelse etter en episode utløst av veldig mye stress. Så av og til lurer jeg på om han har vært lett manisk i perioder før han ble diagnostisert. Han var også veldig glad i å feste og kunne gjerne drikke seg komplett dritings på fest. Nå har vi flere barn sammen så han har jo nok å styre med når han har dem. Og når han har barnefri har han friheten til å gjøre hva han vil. Men han også «klager» litt på at kompisene er blitt så treige. Kanskje du bare må innse at du er en mer sosial og energisk type enn mange andre, og bruke den energien på noe. At toppen av lykke er å sitte halvfyllesyk etter en konsert syns jeg høres kjemperart ut😅 Fyllesyke er den største lykkedreperen som fins! (jeg er ikke avholds altså, og det kan være godt med litt i glasset, men alkohol er en versting når det kommer til mental helse). Så kan kanskje være greit å tenke over det også 😊

[AnonymBruker]

Midtlivskrise much? Du blir aldri yngre enn du er nå, bare fortsett å leve livet og ikke klag på at andre lever sitt på en annen måte.

Anonymkode: b4a2d...3b7

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Mayer said:

Takk for gode innspill (føler jeg stjeler TS sin oppmerksomhet litt her, men... tihii😁)

Oslo er alt for dyrt, nei takk, stikker heller til USA eller noe🤩

 

USA er mye dyrere enn Oslo

Anonymkode: b4a2d...3b7

[Yodas]

49 minutter siden, AnonymBruker said:

Det høres ut som at du har hatt et morsomt liv så langt. Hvis du kjeder deg nå, så er det kanskje tiden for å få barn? Barn tilfører livet en ny dimensjon. Hvis du ikke vil ha barn, så må du sørge for en endring da slik at du blir fornøyd igjen. Er litt usikker på om festglade 20-30-åringer kan fylle behovet ditt, de er jo egentlig på et annet sted i livet enn deg. Kanskje gøy der og da, men har en mistanke om at det vil renne litt ut i sanden etter hvert. Du får eventuelt hooke opp med Frank Løke. Han virker å ha mye energi og glad i en fest 😊

Anonymkode: aa819...8b6

Problemet er vel også at de festglade 20-30-åringene kanskje vil synes at han festglade fyren i 40-årene er litt patetisk hvis han begynner å henge med dem.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner på at jeg ble drittlei A4 livet med mann og barn.😳 Var så lei av husvask, husvask, husvask, og aldri noe gøy. Det kom selvsagt av at jeg hadde en mann som ikke bidro på det punktet. Resultatet ble at jeg til slutt gikk fra han. Må vel ærlig innrømme at det ble det beste av to verdener, ei uke som mor, og ei uke som singel. 😳🙈 Men kjenner på dårlig samvittighet ovenfor ungene, men det var et dårlig ekteskap, så det kunne ikke reddes. 

Men jeg forstår godt tankegangen til hi, selv om jeg ikke ville tenkt så ekstremt. Men er noe med at man plasseres i bokser veldig kjapt, men uten barn ser jeg ikke at du trenger være i en boks i det hele tatt. (Utenom at det er forventet at man jobber og tjener sine egne penger da, så man ikke snylter. Så sant man ikke er syk, da. )

Anonymkode: f662c...8c1

[AnonymBruker]

Høres ut som du tenker lykken finnes "der ute" et sted. Men samtidig har du fått merke at det ikke fins i det materielle. Dermed begynner mange å søke innover, finne ro og balanse istedetfor evig leting etter noe der ute. Nevner det bare. 

Anonymkode: 220b0...2b5

[AnonymBruker]

Det JEG leser ut av TS innlegg, er en fyr som faktisk aldri har hatt hobbyer og interesser.

Drikke seg full og feste, det "er livet".

Vi andre voksne klarer helt fint drive med det vi har lyst til, uten å bry oss om naboene.

 

Anonymkode: adffd...5d4