Syntes det klassiske voksenlivet er gørrkjedelig!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Nei. De fleste av oss som lever livet uten alle disse mentale tvangstrøyene trenger ikke å få bekreftelse på KG. Vi bare lever og har det greit 

Anonymkode: 44423...98c

Søker bekreftelse? Man kan jo føle på ensomhet når man faktisk blir litt ensom og alene når man ikke velger A4-livet.... Selv om du ikke føler det slik, kan andre gjøre det... 

Anonymkode: 6beb3...b8f

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke fulgt A4 oppskriften, men jeg sliter ikke så mye som du gjør eller sitter fast i fortiden.

Må desverre støtte den som sa at du høres mindre intelligent ut. Du gjentar til det kjedsommelige at "andre" har forventninger til deg, men sorry, så interresant er du faktisk ikke. Folk lever alle slags liv i dag, og folk er som regel opptatt av egne liv, ikke deg.

Anonymkode: 4b91d...e05

[AnonymBruker]

9 hours ago, Mayer said:

Ikke alle gjør det nei. Lettere sagt enn gjort. Har selv blitt møtt med sure miner bare ved å snakke om å redusere stillingen LITT. Nordmenn er veldig konforme og bryr seg mye om hva andre tenker.

Andres sure miner gjør at du ikke kan jobbe redusert? Du påstår at nordmenn er konforme, men du bryr deg jo om hva andre syns selv?

Anonymkode: 2d221...d2f

[AnonymBruker]

Jeg gidder ikke å lese innlegg som er like lange som "Krig og fred".

Hvis man ikke er fornøyd med noe, må man gjøre noe med, enkelt og greit. Man MÅ ikke leve A4-livet. 

Anonymkode: 78eb9...6da

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg gidder ikke å lese innlegg som er like lange som "Krig og fred".

Hvis man ikke er fornøyd med noe, må man gjøre noe med, enkelt og greit. Man MÅ ikke leve A4-livet. 

Anonymkode: 78eb9...6da

Han er lei seg fordi andre på hans alder velger å leve A4-livet. 

Anonymkode: 2d221...d2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg gidder ikke å lese innlegg som er like lange som "Krig og fred".

Hvis man ikke er fornøyd med noe, må man gjøre noe med, enkelt og greit. Man MÅ ikke leve A4-livet. 

Anonymkode: 78eb9...6da

Han har lyst til å være evig student

 

Anonymkode: 4b91d...e05

[Mayer]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Andres sure miner gjør at du ikke kan jobbe redusert? Du påstår at nordmenn er konforme, men du bryr deg jo om hva andre syns selv?

Anonymkode: 2d221...d2f

Nei det var ikke d jeg mente. Jeg bryr meg ikke så mye om hva andre mener omdet, men det er et eksempel.

Endret 9. juli av Mayer

[Yodas]

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner problemet. Flytt til Oslo, hvis det gir dere større kontaktnett og flere kulturtilbud! Og hvis problemet er at du vil gå på konsert og spille fotball, og vennene dine ikke lenger vil eller kan gå på konsert eller spille fotball, så får du skaffe deg nye venner, eller gå på konsert alene (jeg foretrekker det, da kan man konsentrere seg om musikken). Fotball er kanskje vanskelig å gjøre alene, men det finnes andre idretter og hobbyer. Og de vennene som ikke har tid nå, har kanskje tid igjen om 5 år når ungene deres er litt større.

 

Uansett, du høres priviligert ut. Du har penger, energi og overskudd til å finne på ting, og en dame som deler ditt syn på livet. Kanskje det er midtlivskrisa som slår inn? Du dkulle ønske livet ga deg enda mer? Hva med frivillig arbeid? Politikk? Gjøre noe som betyr noe for andre?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Mayer said:

Nei det var ikke d jeg mente. Jeg bryr meg ikke så mye om hva andre mener omdet, men det er et eksempel.

Folk blir sure, men du bryr deg ikke om hva folk mener. Hva er da problemet?

Anonymkode: 2d221...d2f

[fru Alving]

Jeg tror du må flytte fokus litt vekk fra deg selv. Du har på mange måter levd et rikt og privilegert liv og fått dyrke dine interesser og det har du fremdeles mulighet til. Det jeg leser du sliter med er at du har mindre folk å dele interessene med.

For de fleste er livet i 40-åra noe som dreier rundt jobb og barn. Når du ikke har barn så har du selvsagt mye tid til overs. jeg ville lagt litt mindre vekt på festing og det å dyrke "alternativrollen" og mer på det du faktisk er interessert og opptatt av. Dypdykk ned i dine ekte interesser så vil du og finne venner og andre du kan dele disse med.

En bekjent av meg har startet med hundedressur og der fått en ny verden av venner med samme interesse, dette kan sikkert overføres til mange ting.

[Mayer]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Folk blir sure, men du bryr deg ikke om hva folk mener. Hva er da problemet?

Anonymkode: 2d221...d2f

Du misforsto. Problemet er at andre bryr seg mer enn jeg gjør. Det er et stigma i samfunnet å gå imot strømmen selv på sånne ting. For meg går det helt fint, andres meninger har liten verdi for meg

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Mayer said:

Du misforsto. Problemet er at andre bryr seg mer enn jeg gjør. Det er et stigma i samfunnet å gå imot strømmen selv på sånne ting. For meg går det helt fint, andres meninger har liten verdi for meg

Du sier selv at andres meninger har liten verdi for deg. Så hvorfor er det et problem? Snakker du så mye om det å jobbe redusert? Det høres utrolig kjedelig ut. Jeg ville ikke brydd meg overhodet.

Anonymkode: 2d221...d2f

[Mayer]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du sier selv at andres meninger har liten verdi for deg. Så hvorfor er det et problem? Snakker du så mye om det å jobbe redusert? Det høres utrolig kjedelig ut. Jeg ville ikke brydd meg overhodet.

Anonymkode: 2d221...d2f

Det er ikke et problem for MEG, men for samfunnet. At man blir sett rart på for å tenke annerledes.

Hva høres utrolig kjedelig ut mener du? Ha mer fri til å reise og leve livet?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Mayer said:

Det er ikke et problem for MEG, men for samfunnet. At man blir sett rart på for å tenke annerledes.

Hva høres utrolig kjedelig ut mener du? Ha mer fri til å reise og leve livet?

Det høres kjedelig ut at du snakker så mye om det. Det er heller ikke et problem for samfunnet. Kjør på, du. 

Anonymkode: 2d221...d2f

[Mayer]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det høres kjedelig ut at du snakker så mye om det. Det er heller ikke et problem for samfunnet. Kjør på, du. 

Anonymkode: 2d221...d2f

Jeg snakker ikke så mye om det men trekker det frem av og til fordi det er viktig for meg.

[AnonymBruker]

Tror dere kommer til å trives veldig i Oslo, ja 😊 Også må man bare huske på at lykke er individuelt, og din lykke ikke nødvendigvis er lykke for andre - og omvendt. 

Ta meg selv feks, 34 år gammel kvinne i etableringsfasen. Dvs i mitt tilfelle: kjøpt hus, planlegger giftemål og barn. Jeg har det så innmari bra. Jeg som er vokst opp med å flytte rundt i hele Norge som barn, som aldri fikk muligheten til å slå ordentlig røtter, som kommer fra et tungt rusbelastet hjem med mye sinne, tårer, angst og utrygghet - jeg får nå endelig stabilitet, trygghet, sunn kropp og sunt sinn, endeløs kjærlighet, bosatt på et sted jeg og min kjære har valgt å slå røtter og skal bo lenge. Forutsigbarhet. A4 har aldri vært min normal, og jeg har drømt om det hele livet. 

Mitt liv er kjedelig for deg, men det er kjempespennende for meg. Ditt liv er kjempespennende for deg, men lite givende for meg. Og jeg er faktisk en fanske gøyal person, som selvvalgt har jobbet hardt for et "tradisjonelt" familieliv. Folk er forskjellige. 

Anonymkode: 92859...fde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er en mann på 43 år som enkelt og greit syntes det voksenlivet som samfunnet som oftest forventer av noen på min alder, rett og slett er vanvittig lite tiltalende. La meg først starte med dere fra tenårene til de i tidlig 30-årene - det inntrykket av hva dere mener en 43-åring skal være er en sterotyp. I de fleste tilfeller så treffer dere riktignok, men i en del tilfeller så treffer dere ikke overhodet, og jeg er en av de tilfellene. Det hadde vært interessant å høre hvordan andre i samme situasjon har formet livet sitt, og om Sanna på 24 syntes dette er helt dust - so be it. 

Paradoksalt så startet jeg med å bli tidlig voksen, jeg ble tidlig samboer og flyttet sammen mens kompisene mine var ute å festet. Ser jeg tilbake på det i dag, så er det veldig merkelig, det er som om en annen person var den som gjorde de tingene, men i og med jeg kommer fra en litt mindre by, så tror jeg kanskje at jeg bare på en måte falt inn i rekkene av forventninger til folk rundt meg. Man skulle liksom få seg samboer, også skulle liksom voksenlivet for alvor starte. Det forholdet tok slutt når jeg var relativt tidlig i 20-årene, og selv om jeg vokste opp med å være både annerledes, individualist og litt rebelsk, så var nok det første gang jeg som voksen tenkte igjennom hva det er jeg vil gjøre. Det endte opp med at jeg endret veldig hvordan jeg så livet. Jeg nøt å være uten dame, jeg ble supersosial, begynte å feste mye, fikk ekstremt mye venner, mange av de i fra tøffe miljøer, uten at jeg selv skled ut på noen måte - jeg bare gikk godt overens med mye forskjellige mennesker. 

Etterhvert som 20-årene gikk, så ble det litt forskjellige yrker som innebar en del reising, og jeg endte til slutt opp som student i slutten av 20-årene. Jeg ELSKET studietiden, både det faglige felleskapet, men også det å plumse ned i en gjeng med folk som var akkurat som meg selv - ville være sosiale, glad i å feste, alltid åpne for nye opplevelser - utforskende rett og slett. Men hovedfokus var likevel jobb og studier, men jeg er en energibunt, så det var ikke noe problem å håndtere det hele. Underveis i studiene så møtte jeg også samboeren min, som jeg fremdeles er sammen med, og vi har bodd litt rundt om kring i verden, og er generelt sett glade i å følge egne stier, begge to - men vi er så heldige at ønskene er de samme.

Kort fortalt så var livet mitt fra mitt første forhold til jeg flyttet tilbake til byen jeg kom i fra etter endte studier en skikkelig tivoli! Det skjedde mye, jeg møtte stadig nye folk, det var sinnsykt mye sosialt - livet peaket! Når jeg kom hjem i begynnelsen av 30-årene, så hadde jeg enda mange rundt meg som ikke var etablerte, og det gikk mye i festing, båtliv, mye reising - rett og slett skikkelig minnerike dager. Jeg må bare legge til at det har aldri vært et problematisk forhold til alkohol, jeg er typen som nok drikker en god del sjeldnere enn de fleste andre, men syntes det er gøy å skikkelig ha hæla i taket en gang i blant, og at det skjer mye annet gøy i mellom. 

Men når livet bikket ca 35, så begynte lykken å dale, og jeg føler den har gått jevnt nedover siden den gang. Det går ikke på det materielle, jeg har leilighet, biler, båt, hytte og har et fleksibelt arbeidsliv, de fleste vil nok tenkte jeg var musiker eller forfatter ut i fra strukturen i livet mitt - og jobben ligner jo litt på det, men lar det bli med det, for anonymitetens del. Problemet er de sosiale relasjonene, og det faktum at jeg føler jeg rett og slett ikke passer inn i verden rundt meg. Eller, det vil si at jeg føler jeg passer inn i verden, men ikke i mitt kull. Jeg har i stor grad mest lyst til å leve det livet jeg levde når jeg var rundt 30 resten av livet, men de jeg er venner med, har jo helt andre prioriteringer. 

Og det er liksom kjernen til nedstemtheten. Som jeg sa, så har jeg hatt utrolig mye gode venner - mange av de er også mange år yngre enn meg. Men også de har kommet i den delen av livet hvor de lever et liv som jeg bare ikke har lyst på. Deres bjellefølgende pliktliv er så uinteressant at jeg rett og slett vil kalle det frastøtende. Nå har vi tatt mange aktive valg oppigjennom livet for å ikke havne der, f.eks med karrierevalg og det å ikke få barn. Så vi har jo sånn sett vært ansvarlige, slik at våre valg bare påvirker oss selv. Men hadde jeg nå havnet i livssituasjonen til de fleste av mine venner, så tror jeg at jeg hadde vært en risiko for å være en av de som bare dro ut for å kjøpe VG, og i stede fløy ut av landet for godt. Men igjen - heldigvis såpass sikker på mitt standpunkt på et tidlig tidspunkt, så ikke noen fare for det det skjer.

Det høres kanskje ut som små problemer, men det oppfattes som en veldig ensomhet å se en så stor mengde venner legge ut på en reise som du slettes ikke har lyst til å bli med. Jeg snakker da om en kjedelig åtte-til-fire jobb. Jeg snakker om barn og bleieskift. Jeg snakker om rekkehus med kone som har helt lik personlighet som naboens. Jeg snakker om campingferier. Jeg snakker om teltturer, bålturer og toppturer. Jeg snakker om samtaleemner som her helt lik alle andres, og spennende historier fra gamledager som aldri får påfyll. 

Jeg (og vi, bare så det er klart) har det veldig fint med valgene mine. Vi er litt hipper, raddiser eller noe annet som passer, men på en ansvarlig nok måte til likevel å ha noen trygt i bunn. Jeg har langt hår, mye energi og unge interesser. Vi ser begge betraktelig yngre ut enn vi er (Vi får jo alltid sove ut, tror oppriktig det har mye å si). Vi føler vi har valgt rett vei - vi bare er triste for at vi ender opp alene. Fordi det er konsekvensen av å ikke være en del av A4-livet i et land som i sterkere grad enn de fleste andre land bygger samfunnet rundt det livet.

Det er nok ikke så mange som kan gi gode råd hvordan man kan finne sin flokk i en slik situasjon, men kanskje er jeg heldig at noen andre som har vært i samme situasjon leser og svarer. Vi har allerede tatt et valg om å flytte fra småbyen til Oslo innen så ikke alt for fjern fremtid. Vi har lenge også vurdert andre land, men har grunner til å holde oss nær det norske helsevesenet. Og for å komme fordommene i forkjøpet - grunnene er ikke en konsekvens av levd liv, men av arv. 

Også vil jeg bare benytte anledningen til å si det til de som måtte lese dette som enda er i 20-årene. Mitt tips er å leve livet nå. Ikke forhast med kjæreste, giftemål, samboer, rekkehus, barn eller noe av det. Som ung stresser man veldig med å nå slike rare delmål, men de kommer av seg selv tidsnok, og da kan man fort sitte å kjenne på alt man burde gjort tidligere, men som det blir vanskelig å finne tilbake til nå.

Vil bare understeke nok en gang at jeg overhodet ikke angrer på valgene jeg har gjort. Jeg vil bare ikke være så mye alene. For 10 år siden delte man sosiale aktiviteter med andre mennesker halve døgnet. Nå så kan det gå uker uten at jeg prater med noen andre enn samboer og familie. Det er ikke noe ellers som er galt - tenk mer på det som om du vil ut å drive med en sport som krever flere - f.eks fotball - men det er kun du som møter opp hver dag. De andre er ferdig med fotball, men du elsker det enda. Så da må man finne noen nye - men det er jo ikke bare-bare i 40-årene. Men samtidig - vi er jo ikke de eneste som har dette livet, så de må jo finnes noen sted der ute. Men hvor? Skal forresten sies at jeg har mange venner som ikke har barn og familie, men energien de hadde for 10 år siden er borte. De vil opp på fjellet å brenne bål. Jeg vil heller på en fet konsert og sitte behagelig fyllesyk på Sørenga neste dag. 

Anonymkode: 9740b...93c

Så du er misfornøyd med at du ikke kan fylle livet ditt med «mening» som er mennesker du mener burde være mer lik deg selv, og mindre «kjedelig». Men disse «kjedelige» menneskene har jo i motsetning til deg, funnet meninga med livet. For dem er det nemlig barn, familieliv og fjelltur, ikke flatfyll og fyllesjuke.

Du anser deg selv som en slags raddis som har valgt noe mer unikt og annerledes enn andre, samtidig som du spyr ut en del floskler og fordommer mot de som lever det livet du selv har valgt bort.

Du skriver tre ganger at du «ikke angrer» på valgene du har gjort. Fra mitt perspektiv så er det jo du som opplever livet ditt som noe meningsløst og tomt. Her snakker vi om det med å frata gjennomsnittsmenneskets livsløgnen.. 

Til kontrast fra deg så festet jeg mye fra meg og var «uforsvarlig» ung og vill frem til jeg fikk barn i midten av 20 årene.

I likhet med deg har jeg også hengt med en stor ulik gruppe mennesker, og har også forsøkt ulike ting uten å bli dratt på ville veier. I likhet med deg har jeg har reist, og bodd med ektefelle i ulike land.

Nå er jeg akkurat bikka 40 og jeg drar da absolutt på festivaler og er tidvis fyllesjuk, jeg reiser mange ganger for året, og jeg har i likhet med deg; bil, båt, hytte og hus. Og en fleksibel og godt betalt jobb. Det er altså ikke «enten eller», slik du setter opp dine fordommer. Livet er ikke blitt mer A4 og kjedelig fordi jeg også har fått barn underveis. Tvert imot. Ingenting er så uforutsigbart, crazy, ingen trip er større, enn å få unger. Og jeg er så sinnsykt glad for at jeg fikk de i 20 åra, sånn at jeg nå som 40 åring har så mye frihet. Jeg kan ta meg en joint på festival om jeg vil, reise og oppleve, og jeg har hverdagen med familie og spennende jobb.   

De tingene du beskriver som et valg du har tatt til fordel for unger og «A4» liv, kan man altså ha ved siden av. For alt du beskriver at du mener har gitt ditt liv innhold og mening har jeg.  Men jeg har det du ikke har, som er barna. Det er ingen tvil om at ingen mengde festivaler, reiser eller villskap kan kompensere for dem. Det er de som gir livet mening. 

Anonymkode: 12f7f...f0d

[AnonymBruker]

Det er da ingen som tvinger deg til å leve et liv du ikke ønsker? 
 

Orker ikke lese alt

Anonymkode: d2751...f14

[AnonymBruker]

Det som er forskjellen på TS og de aller fleste 43 åringer er at de andre har gått lei av partylivet og at må skje noe hele tiden. 
Uten å gå i den fellen at en må diagnostisere folk så er det noe « ADHD-aktig» over denne uroen i kroppen.  
Midtlivskrise er noe en ikke skal kimse av heller. 
Det som var så viktig og betydningsfullt tidligere har mistet sin glød.  
Hvis denne mistrivselen fortsetter så bør en vurdere å søke en form for terapi for å finne ut hva som betyr noe og hva en bør gjøre for å rette seg opp i ryggen 

Anonymkode: 2933a...182

[Yodas]

Og du TS, kanskje du ikke er så "unik" og "alternativ" som du tror? 1 av 4 menn får aldri barn, og det tallet er sikkert enda høyere i Oslo.