Snakker du om dine bekymringer og problemer med venner?

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn som har veldig behov for å lufte tankene mine til de jeg ser på som nærmeste venner, og jeg trives ekstremt godt når man er dypt i samtaler som betyr noe. Jeg har også alltid verdsatt det veldig når folk deler sine dypeste tanker og problemer med meg også.

Men nå i en alder av 36 så har jeg forstått at det å snakke om de vanskelige tingene er det ytterst få som gidder å gjøre, og jeg har nok på den måten klart å ufrivillig skyvet vekk folk og mistet venner over det. Jeg syns det er så trist, og har virkelig brukt mye tid på å forstå hvorfor det blir sånn. Nå har jeg egentlig kun en person jeg virkelig kan snakke med, og det er samboeren min. En er bedre enn ingen, men jeg savner virkelig å ha et par stykker som jeg føler jeg kan dele alt med uten å være redd for at de forlater meg, og visa versa.

Anonymkode: 8cea9...7cd

[Daria]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Forteller mye til noen, og mindre til andre. Kan snakke om ulike ting til ulike venner 

Anonymkode: 0b10b...bbe

Dette oppsummerer det egentlig veldig godt. Noen få får høre mye, andre får høre litt, og de får ikke nødvendigvis høre det samme. Det handler om nærhet, men også om hva vi har felles og hvordan vennskapet fungerer og er basert på. Full åpenhet er ikke naturlig - eller ønskelig - i alle relasjoner.

De største og vanskeligste tingene får psykologen - at det er jobben hans er jo hele poenget. Han er ikke personlig eller følelsesmessig involvert, og han er en profesjonell, høyt utdannet og erfaren lytter som tåler å hører det meste og kan komme med råd på et nivå man ikke kan forvente fra venner. For øvrig ville han blitt snurt over påstanden om at han ikke bryr seg; det er en annen og mer distansert form for empati, men hadde han ikke brydd seg ville han heller ikke gjort en god jobb. Hvs man jobber med mennesker i en eller annen form, enten det er i helse, utdannelse eller andre yrker, bryr man seg jo om de man jobber med - ellers burde man finne seg noe annet å gjøre.

[AnonymBruker]

Etter å ha vært veldig lukket hele livet pga drit i barndommen har jeg nå i en alder av 35 fått en skikkelig nær venninne. Det har bygget seg opp over år. Vi forteller hverandre det meste. Jeg strever fremdeles litt med å dele ting som vekker sorg og gråt i meg, og hva som har skjedd tidligere i livet mitt har jeg ikke greid å åpne meg om enda. Men hun vet at det er noe. Er uendelig takknemlig for dette vennskapet. 

Andre venninner som jeg har hatt siden jeg var yngre vet jo at jeg som følge av å ha vært i livet mitt litt om hva som har stått på, men jeg har aldri snakket med dem om det. Skulle ønske jeg greide å være mer åpen. Der er det mer om hverdagen, bøker, festligheter o.l. 

Opplever også at mine venninner kommer til meg med sine vanskelige ting, synes det er fint. 

Anonymkode: bb799...289

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er en sånn som har veldig behov for å lufte tankene mine til de jeg ser på som nærmeste venner, og jeg trives ekstremt godt når man er dypt i samtaler som betyr noe. Jeg har også alltid verdsatt det veldig når folk deler sine dypeste tanker og problemer med meg også.

Men nå i en alder av 36 så har jeg forstått at det å snakke om de vanskelige tingene er det ytterst få som gidder å gjøre, og jeg har nok på den måten klart å ufrivillig skyvet vekk folk og mistet venner over det. Jeg syns det er så trist, og har virkelig brukt mye tid på å forstå hvorfor det blir sånn. Nå har jeg egentlig kun en person jeg virkelig kan snakke med, og det er samboeren min. En er bedre enn ingen, men jeg savner virkelig å ha et par stykker som jeg føler jeg kan dele alt med uten å være redd for at de forlater meg, og visa versa.

Anonymkode: 8cea9...7cd

Har du en psykolog? Jeg hadde noen venninner som virket som å ha hatt det ganske røft som barn, men de oppsøkte aldri profesjonell hjelp for det. Og dette tror jeg kom til uttrykk som lignende det du beskriver, et umettelig behov for dype samtaler med venninner. Jeg kan kjenne igjen det på meg selv også, at jeg har et dypt behov for å få anerkjennelse og oppmerksomhet. Siden jeg hadde disse venninnene som jeg selv ble sliten av har jeg forsøkt å være obs på i hvilke mengder og på hvilken måte det er naturlig å dele med venninner. 

Bare et forslag. 

Anonymkode: bb799...289

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Nei. Jeg har det ikke i meg å dele slike ting med venner. Burde kanskje det med de nærmeste, men jeg klarer ikke. 

Anonymkode: 6ffdb...510

Hvorfor ikke? Hvorfor klarer du det ikke?

Anonymkode: 311da...0e6

[Gjest Inkognitoher]

AnonymBruker skrev (På 8.7.2024 den 21.59):

Har du sett noen videoer på YouTube? De har hjulpet meg, mer enn psykolog faktisk. Fordi psykologen møter man ikke så ofte. Også fordi jeg vet at psykologen egentlig ikke bryr seg, men må lytte fordi han får betalt for det. Videoene kan man jo se hver dag og kommentarene under videoene hjelper. Man ser at man ikke er alene. 

Anonymkode: 1bd7c...814

Hvilke videoer ser dere på YouTube om dette temaet? Kan dere legge ved noen eksempler? 
 

 

AnonymBruker skrev (På 8.7.2024 den 22.09):

Ja. Jeg har sett mye. Psykolog hjelper ikke i lengden, men de kan hjelpe deg i nuet ved å lytte til dine innerste hemmeligheter med taushetsplikt (Sett bort ifra at de må varsle om du ønsker å stoppe ditt liv) og gi deg verktøy til hvordan du skal håndtere. Bruker aldri psykolog over tid. Du og jeg er uenige på punktet om at psykologen egentlig ikke bryr seg. 

 

Problemet mitt er at jeg vet at jeg har "minimale" problemer kontra mange andre. Og mine diagnoser ikke er så "ille" kontra andre sine. Der av får jeg enda mer dårlig samvittighet og føler på enda mer håpløshet. 

Det er noen ytre faktorer som jeg ikke kan noe for, som har dyttet meg utfor stupet på nytt. Sist jeg var der jeg er nå, var pandemien. En ytre faktor, som jeg ikke kunne gjøre noe med - som stoppet alt jeg kunne gjøre for å ha det bra.

Anonymkode: bb355...a3c

 

[AnonymBruker]

Har noen nære venniner hvor vi deler det aller meste, og en større krets hvor vi ikke deler like mye. Og et par venniner som vet "alt", men jeg deler sjeldent samlivsproblemer o.l. som jeg ikke ville likt at samboeren min delte med sine venner, men noen av venninnene er helt uten filter. 

Anonymkode: 9c396...63e

[Mayer]

Prøver å begrense det mest mulig fordi jeg vil ikke "belaste" andre med det. Har veldig få venner (introvert) uansett. Venner liker å være til hjelp av og til, men jeg tror også mange tenker at vi alle har nok med vårt eget, og det er jo forsåvidt sant. Jeg synes det er fint å fokusere på andre ting som kan lette stemningen.

[AnonymBruker]

Ja vi snakker om alt. Jeg tenker at det bør gode vennskap tåle å bære. Det er også en god erfaring når en får en slik tillitserklæring at noen er åpne med deg med de tunge stundene og at en får lov å hjelpe eller bare være der for noen. Jeg er glad jeg har noen slike venner der dette er naturlig. 

Anonymkode: a0fbf...fbc