Mistenker at jeg er en personlighetsforstyrrelse. Takler ikke å være singel og føler meg helt tom når jeg er alene.

[AnonymBruker]

Takler ikke å være singel og har stort behov for nærhet og intimitet. Det gjør at jeg går fort inn i et nytt forhold som ofte blir kortvarig så fort jeg blir singel. Jeg er gjerne på tinder igjen dagen etter et brudd for å slippe å kjenne for mye på vonde følelser. Føler jeg mister en del av meg selv når jeg blir alene etter et brudd, og tar ofte til takke med menn som behandler med dårlig. Både snap og messenger er full av menn som jeg har kommet i kontakt med på tinder eller utesteder på byen. Lar meg for enkelt overtale til å treffe igjen menn som jeg ikke har så gode erfaringer med når jeg ikke har gode begrunnelser. Når jeg er i et forhold føler jeg alt er mye enklere, da har jeg et håndfast argument for å avvise noen, uten at de trenger å føle at jeg misliker dem. Har begynt å lure på om jeg har en form for personlighetsforstyrrelse. Eller handler det bare om lav selvrespekt og dårlig selvbilde? Blir så sliten av å ha det sånn. Har prøvd å gå til psykolog, men jeg klarte ikke å åpne meg. Følte ikke kjemien var helt på plass mellom oss. Skjønner at jeg burde endre meg, men det er så vanskelig å bryte dette mønsteret. Har heller ingen ønsker om å rippe opp i vonde perioder og hendelser fra tidligere hos en psykolog. Er ikke alltid at det er til det beste. Er det noen her som har vært slik og som har klart å endte på dette? 

Anonymkode: 558e5...f77

[AnonymBruker]

Dette kan være typisk adferd for noen med underliggende traumer, har selv vært i lignende situasjon. Å rippe opp i/snakke om tidligere hendelser er jo en måte å bearbeide på. Det er absolutt vondt og ubehagelig der og da, men på sikt så blir det bedre. Det gjør mer vondt når det ikke er bearbeidet, og behovet ditt for stadig oppmerksomhet og ikke takle å være alene, er klassisk undertrykking. 

Selvrespekt, egenkjærlighet, selvstendighet. For å komme dit, må du jobbe med det som er vanskelig i deg, og lære deg å sette sunne grenser. Lære deg å ikke flykte, slik du gjør nå. 

Kjemi kan være viktig med en terapeut, men hvis du likevel ikke har tenkt å åpne deg eller har lyst til å snakke om det som er vanskelig, så er det ikke så lett. Jeg måtte jobbe meg gjennom traumer før jeg klarte å bli glad i meg selv og sette sunne grenser for meg selv. Det er ikke gjort på 1-2-3, og prosessen kan være vond. Men det var verdt det. 

Anonymkode: 97a2c...c92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Dette kan være typisk adferd for noen med underliggende traumer, har selv vært i lignende situasjon. Å rippe opp i/snakke om tidligere hendelser er jo en måte å bearbeide på. Det er absolutt vondt og ubehagelig der og da, men på sikt så blir det bedre. Det gjør mer vondt når det ikke er bearbeidet, og behovet ditt for stadig oppmerksomhet og ikke takle å være alene, er klassisk undertrykking. 

Selvrespekt, egenkjærlighet, selvstendighet. For å komme dit, må du jobbe med det som er vanskelig i deg, og lære deg å sette sunne grenser. Lære deg å ikke flykte, slik du gjør nå. 

Kjemi kan være viktig med en terapeut, men hvis du likevel ikke har tenkt å åpne deg eller har lyst til å snakke om det som er vanskelig, så er det ikke så lett. Jeg måtte jobbe meg gjennom traumer før jeg klarte å bli glad i meg selv og sette sunne grenser for meg selv. Det er ikke gjort på 1-2-3, og prosessen kan være vond. Men det var verdt det. 

Anonymkode: 97a2c...c92

Hva om det kommer av en personlighetsforstyrrelse og ikke kun fra traumer?  Mistenker i hvert fall at det er noe mer alvorlig enn "bare" traumer som er årsaken til dette. Reagerer også helt unormalt på seksuelle overgrep som jeg har opplevd i voksen alder. Det plager meg ikke i det hele tatt, selv om det var ubehagelig der og da. Føler ikke det har påvirket meg, men mulig det er fordi jeg er såpass avsondret fra før. Vet ikke om jeg er klar for å begynne å gå til psykolog igjen. Har et ønske om å bli bedre, men tror ikke jeg kan/klarer å åpne meg. Handler nok litt om at jeg er redd for å ikke bli trodd. Innimellom tviler jeg også på meg selv, at min opplevelser ikke er ekte. 

Anonymkode: 558e5...f77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva om det kommer av en personlighetsforstyrrelse og ikke kun fra traumer?  Mistenker i hvert fall at det er noe mer alvorlig enn "bare" traumer som er årsaken til dette. Reagerer også helt unormalt på seksuelle overgrep som jeg har opplevd i voksen alder. Det plager meg ikke i det hele tatt, selv om det var ubehagelig der og da. Føler ikke det har påvirket meg, men mulig det er fordi jeg er såpass avsondret fra før. Vet ikke om jeg er klar for å begynne å gå til psykolog igjen. Har et ønske om å bli bedre, men tror ikke jeg kan/klarer å åpne meg. Handler nok litt om at jeg er redd for å ikke bli trodd. Innimellom tviler jeg også på meg selv, at min opplevelser ikke er ekte. 

Anonymkode: 558e5...f77

Men personlighetsforstyrrelse kan komme nettopp fra traumer, så det trenger ikke være det ene eller det andre. Behandling består uansett i stor grad av å forstå sitt eget reaksjonsmønster, og gjøre endringer i det.

Anonymkode: 12361...4b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Men personlighetsforstyrrelse kan komme nettopp fra traumer, så det trenger ikke være det ene eller det andre. Behandling består uansett i stor grad av å forstå sitt eget reaksjonsmønster, og gjøre endringer i det.

Anonymkode: 12361...4b9

Kan man klare det på egenhånd eller er man avhengig av profesjonell hjelp?  Har ikke klart det på egenhånd enda, men skjønner ikke helt hvordan en psykolog skal kunne være til så mye hjelp med dette. 

Anonymkode: 558e5...f77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hva om det kommer av en personlighetsforstyrrelse og ikke kun fra traumer?  Mistenker i hvert fall at det er noe mer alvorlig enn "bare" traumer som er årsaken til dette. Reagerer også helt unormalt på seksuelle overgrep som jeg har opplevd i voksen alder. Det plager meg ikke i det hele tatt, selv om det var ubehagelig der og da. Føler ikke det har påvirket meg, men mulig det er fordi jeg er såpass avsondret fra før. Vet ikke om jeg er klar for å begynne å gå til psykolog igjen. Har et ønske om å bli bedre, men tror ikke jeg kan/klarer å åpne meg. Handler nok litt om at jeg er redd for å ikke bli trodd. Innimellom tviler jeg også på meg selv, at min opplevelser ikke er ekte. 

Anonymkode: 558e5...f77

Jeg har "bare" traumer, men også adhd. Begge går hånd i hånd på visse områder, og har ført til usunn adferd. Det er faktisk ikke så unormalt å "ikke reagere" som du sier, og jeg tror nok det plager deg mer enn du er klar over. Du har lært deg å stenge av, og er frakoblet det som skjer. 

Du kan ha fått personlighetsforstyrrelse pga alt som har skjedd, eller ikke. Uansett så må du i terapi for å få hjelp. Første steg til å få det bedre, er å tvinge seg til å åpne opp. Jeg syns personlig at psykologer utsedt av det offentlige ikke holder mål, men kan være jeg hadde uflaks. Man må ha en terapeut som har tilstedeværelse og en fin balanse mellom å presse, og ikke presse. Hvis du har råd, så prøv noen ganger med privat. Det var faktisk sånn jeg fant ut at jeg hadde adhd, fordi jeg endelig kom til en som så helheten. 

Anonymkode: 97a2c...c92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Kan man klare det på egenhånd eller er man avhengig av profesjonell hjelp?  Har ikke klart det på egenhånd enda, men skjønner ikke helt hvordan en psykolog skal kunne være til så mye hjelp med dette. 

Anonymkode: 558e5...f77

Du forstår ikke hvordan en psykolog skal hjelpe med traumer eller personlighetsforstyrrelse? Det er jo dette de driver med. 

https://www.psykologforeningen.no/fag-og-politikk/psykisk-helse/psykiske-lidelser/personlighetsforstyrrelser

Anonymkode: 97a2c...c92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har "bare" traumer, men også adhd. Begge går hånd i hånd på visse områder, og har ført til usunn adferd. Det er faktisk ikke så unormalt å "ikke reagere" som du sier, og jeg tror nok det plager deg mer enn du er klar over. Du har lært deg å stenge av, og er frakoblet det som skjer. 

Du kan ha fått personlighetsforstyrrelse pga alt som har skjedd, eller ikke. Uansett så må du i terapi for å få hjelp. Første steg til å få det bedre, er å tvinge seg til å åpne opp. Jeg syns personlig at psykologer utsedt av det offentlige ikke holder mål, men kan være jeg hadde uflaks. Man må ha en terapeut som har tilstedeværelse og en fin balanse mellom å presse, og ikke presse. Hvis du har råd, så prøv noen ganger med privat. Det var faktisk sånn jeg fant ut at jeg hadde adhd, fordi jeg endelig kom til en som så helheten. 

Anonymkode: 97a2c...c92

Jeg har adhd trekk, så godt mulig jeg har det også. Vet ikke om det er nok til å oppfylle en diagnose, men har alltid slitt med å regulere meg. Hadde hyppige sinneutbrudd som barn og sliter med å holde konsentrasjonen og å organisere meg. Har lav impulskontroll og holder på de 10 ulike prosjekter samtidig og glemmer hva jeg skulle når er på vei inn i et rom for å hente noe 🫠 ble henvist til BUP når jeg var rundt 10 år, men de konkluderte ikke med noe på det tidspunktet. Tror ikke jeg ble ordentlig utredet den gangen. Har råd til å sette av et par tusen i mnd til psykolog, men kan ikke gå ukentlig til privat psykolog. Føles enklere å bare legge lokk på alt, men da vil det jo sannsynligvis ikke bli bedre 😣

Anonymkode: 558e5...f77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Kan man klare det på egenhånd eller er man avhengig av profesjonell hjelp?  Har ikke klart det på egenhånd enda, men skjønner ikke helt hvordan en psykolog skal kunne være til så mye hjelp med dette. 

Anonymkode: 558e5...f77

Klarer du å sortere tankene dine selv? Klarer du se hvilke tanker du skal gi energi til, og hvilke du skal endre? Klarer du se se bakgrunnen for de ulike reaksjonene dine? Klarer du se hvor du bør begynne ta grep for å endre ditt reaksjonsmønster? Klarer du ta akkurat passe mengde grep, ikke for lite og ikke for mye? Klarer du se og tolke dine handlinger objektivt?

Anonymkode: 12361...4b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Klarer du å sortere tankene dine selv? Klarer du se hvilke tanker du skal gi energi til, og hvilke du skal endre? Klarer du se se bakgrunnen for de ulike reaksjonene dine? Klarer du se hvor du bør begynne ta grep for å endre ditt reaksjonsmønster? Klarer du ta akkurat passe mengde grep, ikke for lite og ikke for mye? Klarer du se og tolke dine handlinger objektivt?

Anonymkode: 12361...4b9

Nei til alle punktene, men klarer å se at jeg har et usunt mønster. Er så kaos i hodet mitt at det blir ingen enkel jobb for en psykolog å hjelpe meg for å si det sånn 🙃 er også veldig dårlig på å formidle hva jeg tenker. 

Anonymkode: 558e5...f77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei til alle punktene, men klarer å se at jeg har et usunt mønster. Er så kaos i hodet mitt at det blir ingen enkel jobb for en psykolog å hjelpe meg for å si det sånn 🙃 er også veldig dårlig på å formidle hva jeg tenker. 

Anonymkode: 558e5...f77

Psykologen har studert mange år nettopp for å rydde opp i usunne mønster, og hjelpe pasienter formidle sine tanker/plager. Hadde det vært en lett jobb hadde det vært kortere utdanning, og ventelistene kortere.

Anonymkode: 12361...4b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takler ikke å være singel og har stort behov for nærhet og intimitet. Det gjør at jeg går fort inn i et nytt forhold som ofte blir kortvarig så fort jeg blir singel. Jeg er gjerne på tinder igjen dagen etter et brudd for å slippe å kjenne for mye på vonde følelser. Føler jeg mister en del av meg selv når jeg blir alene etter et brudd, og tar ofte til takke med menn som behandler med dårlig. Både snap og messenger er full av menn som jeg har kommet i kontakt med på tinder eller utesteder på byen. Lar meg for enkelt overtale til å treffe igjen menn som jeg ikke har så gode erfaringer med når jeg ikke har gode begrunnelser. Når jeg er i et forhold føler jeg alt er mye enklere, da har jeg et håndfast argument for å avvise noen, uten at de trenger å føle at jeg misliker dem. Har begynt å lure på om jeg har en form for personlighetsforstyrrelse. Eller handler det bare om lav selvrespekt og dårlig selvbilde? Blir så sliten av å ha det sånn. Har prøvd å gå til psykolog, men jeg klarte ikke å åpne meg. Følte ikke kjemien var helt på plass mellom oss. Skjønner at jeg burde endre meg, men det er så vanskelig å bryte dette mønsteret. Har heller ingen ønsker om å rippe opp i vonde perioder og hendelser fra tidligere hos en psykolog. Er ikke alltid at det er til det beste. Er det noen her som har vært slik og som har klart å endte på dette? 

Anonymkode: 558e5...f77

Jeg var 100% som deg. Tok meg 1 år fri med null menn, dating, sex eller noe, viste seg at jeg hadde et tonn av traumer og følelser jeg prøvde å dekke over med dårlige forhold og menn, som en flukt fra meg selv. Når det året hadde gått, hadde jeg mer selvfølelse, mer selvrespekt, mer glede og lykke med meg selv. Jeg flyttet, fikk en ny venninne, for første gang hadde jeg tid til meg selv lissom. 

Du føler deg tom fordi du ikke har kontakt med deg selv enda. Hold ut, dropp menn og dating og kjenn etter. 

Jeg startet alene, noen måneder ut i prosjektet fikk jeg hjelp fra psykolog til å sortere tanker og føleser, hvem jeg er og hva jeg har opplevd, at det er lov å føle. 

Det er noen år siden nå, jeg har fortsatt ikke en mann i livet mitt, og det er dritdeilig. 

Anonymkode: cf3de...b25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg var 100% som deg. Tok meg 1 år fri med null menn, dating, sex eller noe, viste seg at jeg hadde et tonn av traumer og følelser jeg prøvde å dekke over med dårlige forhold og menn, som en flukt fra meg selv. Når det året hadde gått, hadde jeg mer selvfølelse, mer selvrespekt, mer glede og lykke med meg selv. Jeg flyttet, fikk en ny venninne, for første gang hadde jeg tid til meg selv lissom. 

Du føler deg tom fordi du ikke har kontakt med deg selv enda. Hold ut, dropp menn og dating og kjenn etter. 

Jeg startet alene, noen måneder ut i prosjektet fikk jeg hjelp fra psykolog til å sortere tanker og føleser, hvem jeg er og hva jeg har opplevd, at det er lov å føle. 

Det er noen år siden nå, jeg har fortsatt ikke en mann i livet mitt, og det er dritdeilig. 

Anonymkode: cf3de...b25

Så fint at du fant en løsning 😊 men er ikke helt sikkert på om det du gjorde er det riktige å for meg. 1 år uten sex og menn virker helt umulig. Elsker å ha sex og/eller kose 😅 føltes også utrygt å ikke skulle ha en partner på så lang tid 🤔 var en ekkel periode der en av eksene mine stadig vekk  dukket opp utenfor døren hos meg sent på kveldene, frem til jeg fant meg en ny mann. Når han nye kom inn i bildet stoppet han andre å dukke opp på døren min umiddelbart. Forbinder nok forhold med mye trygghet, selv om det har ført til mye vondt også. 

Anonymkode: 558e5...f77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg har adhd trekk, så godt mulig jeg har det også. Vet ikke om det er nok til å oppfylle en diagnose, men har alltid slitt med å regulere meg. Hadde hyppige sinneutbrudd som barn og sliter med å holde konsentrasjonen og å organisere meg. Har lav impulskontroll og holder på de 10 ulike prosjekter samtidig og glemmer hva jeg skulle når er på vei inn i et rom for å hente noe 🫠 ble henvist til BUP når jeg var rundt 10 år, men de konkluderte ikke med noe på det tidspunktet. Tror ikke jeg ble ordentlig utredet den gangen. Har råd til å sette av et par tusen i mnd til psykolog, men kan ikke gå ukentlig til privat psykolog. Føles enklere å bare legge lokk på alt, men da vil det jo sannsynligvis ikke bli bedre 😣

Anonymkode: 558e5...f77

Jeg tenker at det er lurt at du tar kontakt med fastlegen din. De vil gjerne sette opp dobbelttime for å vurdere henvisning videre til DPS og utredning. Viktig at du noterer alle utfordringer i detalj, og tar det med til legetimen. 

Å legge lokk på ting kommer alltid og biter oss i ræva senere. Hvis du har ADHD, så kan det alene gjøre at du er avhengig av stimuli og mannfolk. Det er greit å få svar på hva som er hva, så du kan få best mulig hjelp. 

Anonymkode: 97a2c...c92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Så fint at du fant en løsning 😊 men er ikke helt sikkert på om det du gjorde er det riktige å for meg. 1 år uten sex og menn virker helt umulig. Elsker å ha sex og/eller kose 😅 føltes også utrygt å ikke skulle ha en partner på så lang tid 🤔 var en ekkel periode der en av eksene mine stadig vekk  dukket opp utenfor døren hos meg sent på kveldene, frem til jeg fant meg en ny mann. Når han nye kom inn i bildet stoppet han andre å dukke opp på døren min umiddelbart. Forbinder nok forhold med mye trygghet, selv om det har ført til mye vondt også. 

Anonymkode: 558e5...f77

Jeg gikk mange år uten sex jeg. Gikk veldig fint, og var ekstremt befriende å bli kvitt det voldsomme behovet. 

Anonymkode: 97a2c...c92

[AnonymBruker]

Gå til fastlegen og be om både utredning for ADHD, og henvisning til psykolog med ekspertise på traumer og/eller seksuelle overgrep. Du kan få det mye bedre enn du har det i dag. Du driver med selvskading uten at du forstår det helt selv. 

Anonymkode: 6b6ac...825

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Gå til fastlegen og be om både utredning for ADHD, og henvisning til psykolog med ekspertise på traumer og/eller seksuelle overgrep. Du kan få det mye bedre enn du har det i dag. Du driver med selvskading uten at du forstår det helt selv. 

Anonymkode: 6b6ac...825

Skal prøve det, men legen min er dessverre kjent for å ikke ta psykiske plager på alvor og henviser i liten grad videre til BUP/DPS. Så tror det kan bli vanskelig. Er nok lettere hvis jeg har en uttalelse fra en privat psykolog med i den vurderingen. Legen min vet lite om min psykiske helse fra før. 

Anonymkode: 558e5...f77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg gikk mange år uten sex jeg. Gikk veldig fint, og var ekstremt befriende å bli kvitt det voldsomme behovet. 

Anonymkode: 97a2c...c92

Sexlysten bare forsvant? 🤔😅

Anonymkode: 558e5...f77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Skal prøve det, men legen min er dessverre kjent for å ikke ta psykiske plager på alvor og henviser i liten grad videre til BUP/DPS. Så tror det kan bli vanskelig. Er nok lettere hvis jeg har en uttalelse fra en privat psykolog med i den vurderingen. Legen min vet lite om min psykiske helse fra før. 

Anonymkode: 558e5...f77

Legen din plikter å hjelpe deg, du kan melde han til Statsforvalteren hvis han neglisjerer dine plager og behov for utredning/behandling. 

Nemlig, legen din vet lite om din psykiske helse, og da vet du egentlig ikke hvordan han vil bistå. Det er så viktig at du formidler alt og får han til å forstå, og også hvordan situasjonen din svekker livskvaliteten din. 

Anonymkode: 97a2c...c92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Sexlysten bare forsvant? 🤔😅

Anonymkode: 558e5...f77

Nei, jeg fikk kontroll på meg selv  

Anonymkode: 97a2c...c92