Gravid i uke 25, og jeg gruer meg så forbanna mye til fødsel

[AnonymBruker]

Uff, jeg tror jeg bare trenger å få lufta det litt og trenger litt tips/råd.

har alltid, siden jeg var liten fått høre hvor helt for jævlig fødsel er, og fått høre fra min mor når jeg var 16 at hvis jeg ikke brukte prevensjon så skulle ho vise meg en fødsel. 
kjenner angsten sitter langt inne. Tatt det opp med jordmor men følte ikke jeg ble møtt på en trygg måte der…

Har jo ikke noe valg, men fy søren jeg gruer meg …

Anonymkode: d73e0...384

[AnonymBruker]

Så dumt at det bare har blitt fokusert på det negative. Skjønner godt at det sitter i. Og synd at jordmor ikke tar tak i det. 

Jeg gruet meg ikke så mye til smertene, var mer redd for eventuelle skader som jeg skulle leve med etterpå. Syntes også at det var vanskelig å forstå at det skulle være fysisk mulig å få ut en baby, så bekymret meg nok litt for mye for det. Men nå etterpå, så synes jeg det er noe av det største som har skjedd i livet mitt. Man får ny respekt for egen kropp, og for hva man klarer. Og det er noe jeg håper at jeg skal få oppleve igjen. Smertene er jo veldig intense (husker jeg tenkte at det får bli enebarn), men de forsvinner på sekundet når det er over. De fleste får jo pause mellom riene og, da kan man hente seg inn. For min del klarer jeg ikke å huske smertene i ettertid, husker bare tanker jeg hadde og litt hva som skjedde rundt meg. Uten tvil verdt det! 

Kanskje det kan hjelpe å høre noen positive fødselshistorier? Fødepodden har mye bra. Og å skrive fødebrev der du er tydelig på hvilken smertelindring du ønsker. Vet om flere som har fått både epidural og lystgass, og har hatt god erfaring med det. Jeg brukte "bare" lystgass, og vil gjøre det på samme måte om det blir en ny fødsel.

Det er mye som høres veldig fælt ut på forhånd, men som oppleves annerledes når du står i det. Jeg ble både spurt og informert før jeg ble klippet, og fikk lokalbedøvelse først. Selve klippet var så lite vondt at jeg trodde det var bedøvelsessprøyten jeg kjente, for det føltes som et lite stikk.  

Jeg tror det er lurt å forberede seg på at det er vondt, og at det er umulig å vite hvordan din fødsel vil bli. Men husk at de fleste av oss velger å gå gjennom det samme igjen. Og kanskje sitter du igjen med en fantastisk opplevelse ❤️ Håper du finner noen som kan hjelpe deg med angsten! 

Anonymkode: 85be2...4a3

[AnonymBruker]

Jeg gruet meg også noe veldig! Samboeren min fødte vårt første barn, og det å være med på den fødselen gjorde at jeg bare gruet meg enda mer... 

Men! Jeg synes det var overraskende greit å føde. Det var jo utrolig smertefullt, men med en gang barnets hode var ute var det første jeg tenkte at dette vil jeg gjøre igjen! Smertene var heftige, men de føltes liksom nyttige på et vis. 

Jeg synes hvertfall det var mye verre å se på enn å gjennomgå det selv 😅 

Alle fødsler er jo ulike, men jeg tror det er gode sjanser for at du blir positivt overrasket. 

Anonymkode: 97ee9...eeb

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker said:

Så dumt at det bare har blitt fokusert på det negative. Skjønner godt at det sitter i. Og synd at jordmor ikke tar tak i det. 

Jeg gruet meg ikke så mye til smertene, var mer redd for eventuelle skader som jeg skulle leve med etterpå. Syntes også at det var vanskelig å forstå at det skulle være fysisk mulig å få ut en baby, så bekymret meg nok litt for mye for det. Men nå etterpå, så synes jeg det er noe av det største som har skjedd i livet mitt. Man får ny respekt for egen kropp, og for hva man klarer. Og det er noe jeg håper at jeg skal få oppleve igjen. Smertene er jo veldig intense (husker jeg tenkte at det får bli enebarn), men de forsvinner på sekundet når det er over. De fleste får jo pause mellom riene og, da kan man hente seg inn. For min del klarer jeg ikke å huske smertene i ettertid, husker bare tanker jeg hadde og litt hva som skjedde rundt meg. Uten tvil verdt det! 

Kanskje det kan hjelpe å høre noen positive fødselshistorier? Fødepodden har mye bra. Og å skrive fødebrev der du er tydelig på hvilken smertelindring du ønsker. Vet om flere som har fått både epidural og lystgass, og har hatt god erfaring med det. Jeg brukte "bare" lystgass, og vil gjøre det på samme måte om det blir en ny fødsel.

Det er mye som høres veldig fælt ut på forhånd, men som oppleves annerledes når du står i det. Jeg ble både spurt og informert før jeg ble klippet, og fikk lokalbedøvelse først. Selve klippet var så lite vondt at jeg trodde det var bedøvelsessprøyten jeg kjente, for det føltes som et lite stikk.  

Jeg tror det er lurt å forberede seg på at det er vondt, og at det er umulig å vite hvordan din fødsel vil bli. Men husk at de fleste av oss velger å gå gjennom det samme igjen. Og kanskje sitter du igjen med en fantastisk opplevelse ❤️ Håper du finner noen som kan hjelpe deg med angsten! 

Anonymkode: 85be2...4a3

Ble alt bra med deg i etterkant mtp klippet osv?

Anonymkode: 65e13...102

[AnonymBruker]

Lov å informere jordmor om att du gruer deg, og lov å spørre om feks ulike former for bedøvelse og tanker og ønsker rundt fødsel. Ilag med jordmor finner dere utav dette. 

Tror 98% av oss grua oss til den fødselen, jeg var nærmest panisk selv, men jammen gikk det bra, husk att du ikke er alene på fødestua, og da mener jeg ikke partner 😅 du har dyktige jordmødre og eventuelt leger rundt deg som loser deg igjennom dette, og de er gull verdt i prosessen. 

Anonymkode: 575ae...ab1

[AnonymBruker]

Jeg skal være ærlig med deg og si at JA fødsel er helt jævlig. De fleste av oss glemmer hvor ille det var i etterkant pga et hormon som skilles ut som gjør at vi er dumme nok til å gjøre det igjen.

Om jeg skal gi deg et råd på veien så er det å utsette det å grue seg til ting du ikke kan gjøre noe med. Fødsel kommer uansett, så ikke bruk tid på å grue deg til det.

Anonymkode: 6b972...3bf

[AnonymBruker]

Jeg gruer meg også, men så «jordmødrene» på nrk nett tv. Selv om de første episodene var skumle å se, hjalp det veldig å vite hva jeg gikk til. Det var jo vondt, men helt overkommelig. Og smertene er mer i magen enn i underlivet. Dessuten syns jeg smertene pauset mens jeg presset. Og det motiverte meg til bare å presse på. Husk å pust - og det går over. Kvinnekroppen er supersterk! Heftig opplevelse og du kommer til å føle deg så sterk etterpå! Dette fikser du! 

Anonymkode: 770a7...2de

[AnonymBruker]

Det kan være nyttig for deg med kurset til positiv fødsel.

Anonymkode: 01d69...22e

[AnonymBruker]

Jeg syns det var to ting som hjalp. For det første så gikk jeg på gravidyoga med tilhørende fødselsforberedende kurs, med mye pusteteknikker og sånt. Også det å føle seg forberedt å hva som faktisk skjer i kroppen, ulike faser og sånt. At jeg gjorde det jeg kunne. 

Og samtidig, det å vite at min egen kontroll er ganske liten, det kan bli styrtfødsel uten pause mellom riene å puste i, det kan bli keisersnitt, det er ingen konkurranse om å være flink til å føde, det rår man egentlig ikke over. Men samme hva som skjer, så går det over etter en ganske kort stund, ungen kommer ut. Og etter det skal jeg være mamma resten av livet. Så akkurat de timene i fødsel er litt av en bagatell i det store bildet, selv om det føles altoppslukende når man er gravid. 

Anonymkode: 7e5df...1c8

[AnonymBruker]

Jeg har alltid gledet meg til å føde. Er gravid med nummer to nå. Og jeg skjønner at man ikke bare kan si til en stakkars som gruer seg at det går bra.

Jeg vet det høres sykt ut for kanskje deg, som gruer deg, at jeg sier jeg gleder meg. Men: jeg har også hele livet blitt fortalt, som vi alle har, hvor jævli fødsel er. Jeg gleder meg selvsagt ikke til å gå igjennom smerten. Men i og med at jeg har hørt hvor grusomt fødsel er, er jeg forberedt på det. Når man brekker en fot for eksempel, kommer det en ekstrem smerte man ikke er forberedt på. Fødsel kan til en viss grad kontroleres, og du som gruer deg burde bli tatt på alvor av jordmor. Å bagatelisere en kvinne som gruer seg til fødsel kan gjøre fødselen verre enn den trenger å være.

Du burde be om samtale på sykehuset. Gå gjennom alt. «Hva hvis, hva om, hvordan kan» osv. Jeg hadde epidural med første, og guuuuuuuuud hvor mye det hjalp, hadde nesten ikke smerter. Du burde absolutt spørre om å få dette satt inn med engang. Du trenger ikke å bruke den, og få smertestillendes, men hvis du setter den med engang, vet du at hvis du får smerter du ikke takler senere er det bare å trykke «på» på smertestillendes. Det er en ekstremt god trygghet. Jeg synes at fødsel var vondt såklart, men jeg synes ikke det var det vondeste jeg har opplevd. Rier er vonde, men å brekke et ben er vondere. Problemet med fødsel er jo at det varer så lenge at det «blir vondere» enn å brekke benet, uten at selve rien er mer smertefullt enn å brekke et ben. Det er bare slitsomt. Men, med epidural, med å føle seg trygg, med å bli tatt på alvor, så dabber smerten myyyyyye ut (spesielt pga smertestillendes), og så er det plutselig ikke så ille. Jeg vet at det ikke bare er til å bli kurert av dette innlegget, men ta opp at du SKAL ha samtale med sykehuset. Ønsker deg masse lykke til!!

Anonymkode: a900d...adb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ble alt bra med deg i etterkant mtp klippet osv?

Anonymkode: 65e13...102

Ja jeg synes det har gått fint. Klippet grodde bra, ble sydd akkurat passe stramt. Nå kan jeg nesten ikke se arret, og jeg kjenner det ikke. Har ikke hatt noe smerte/ubehag etter siste sting løsnet.  Jeg presset i 1,5 time før jeg ble klippet, og da kom baby på neste ri. Så det var nok rett avgjørelse i mitt tilfelle. Med stor baby og lang pressetid ble det noen utvendige hemoroider, og jeg kunne ikke holde inne en fis de første ukene. Men med litt tid er det rart hva kroppen fikser opp i, nå er jeg ikke plaget av noen av delene. Tror ikke det er så sannsynlig å få akkurat de plagene jeg hadde. Poenget mitt er bare at det som regel går bra til slutt uansett. 

Anonymkode: 85be2...4a3

[AnonymBruker]

Det som hjalp meg når jeg var gravid med første var å tenke på alle de som har gjort dette før og klart det. Da skulle jeg også klare det. 

Det jeg syns er skummelt med fødsel er det at en aldri vet hvordan den blir. Så selv om man har gjort det før så vet en ikke hvordan neste blir. Men uansett hvordan den blir så går det over til slutt. 

Jeg har født 3 ganger og syns ikke det var så ille. Vondt ja, men det jeg husker best fra siste fødsel er at jeg var så sliten, ikke smertene i seg selv. Hatt tre ukompliserte og raske fødsler og ønsker å gjøre det igjen. 

Anonymkode: 9f978...44d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg skal være ærlig med deg og si at JA fødsel er helt jævlig. De fleste av oss glemmer hvor ille det var i etterkant pga et hormon som skilles ut som gjør at vi er dumme nok til å gjøre det igjen.

Om jeg skal gi deg et råd på veien så er det å utsette det å grue seg til ting du ikke kan gjøre noe med. Fødsel kommer uansett, så ikke bruk tid på å grue deg til det.

Anonymkode: 6b972...3bf

Fødsel kan være jævlig, men jeg er helt ærlig når jeg sier at det var ikke det for meg. Det var veldig vondt, men smerten var helt til å holde ut på en annen måte en andre typer smerte jeg har før. Det hjalp å tenke på at den betydde fremgang i fødselen, ikke skade eller sykdom. 

Selvsagt vet jeg at mange har svært tøffe fødsler, TS sin mor har nok hatt det. Og min mor også. Så jeg grudde meg til første fødsel, ut i fra det jeg selv hadde blitt fortalt om da jeg ble født. Da vi ventet nr. to, grudde jeg meg ikke. 

Jeg har også flere venninner som har hatt fine fødsler, flertallet har det. Og flertallet har gruet seg mest første gang, og mindre neste gang fordi de har en erfaring med at det gikk bra. En glemmer nok også, men jeg husker godt at jeg tenkte mot slutten av fødselen at blir det ikke verre enn dette, så går det jo helt fint. Og det ble det ikke. Jeg har hatt raske fødsler, det utgjør nok en del. Og jeg har ikke hatt smertelindring, og ikke savnet eller ønsket det utover noen få minutter på slutten av fødsel nr. to den siste cm. av åpningsfasen tok litt tid. Jeg måtte sy en del første gang, men opplevde det som helt greit, og hadde ikke merket noe til at jeg fikk de riftene. 

Anonymkode: dab2e...cd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Fødsel kan være jævlig, men jeg er helt ærlig når jeg sier at det var ikke det for meg. Det var veldig vondt, men smerten var helt til å holde ut på en annen måte en andre typer smerte jeg har før. Det hjalp å tenke på at den betydde fremgang i fødselen, ikke skade eller sykdom. 

Selvsagt vet jeg at mange har svært tøffe fødsler, TS sin mor har nok hatt det. Og min mor også. Så jeg grudde meg til første fødsel, ut i fra det jeg selv hadde blitt fortalt om da jeg ble født. Da vi ventet nr. to, grudde jeg meg ikke. 

Jeg har også flere venninner som har hatt fine fødsler, flertallet har det. Og flertallet har gruet seg mest første gang, og mindre neste gang fordi de har en erfaring med at det gikk bra. En glemmer nok også, men jeg husker godt at jeg tenkte mot slutten av fødselen at blir det ikke verre enn dette, så går det jo helt fint. Og det ble det ikke. Jeg har hatt raske fødsler, det utgjør nok en del. Og jeg har ikke hatt smertelindring, og ikke savnet eller ønsket det utover noen få minutter på slutten av fødsel nr. to den siste cm. av åpningsfasen tok litt tid. Jeg måtte sy en del første gang, men opplevde det som helt greit, og hadde ikke merket noe til at jeg fikk de riftene. 

Anonymkode: dab2e...cd9

Jeg mente egentlig at noen, ikke mange, har svært tøffe fødsler. For mange er det nok helt ok, og de fleste gjør det jo frivillig igjen. Og for noen, som meg, er det så greit at jeg tenker tilbake til alt rundt fødslene mine med gode følelser og jeg hadde gledet meg ganske mye til å oppleve det en siste gang om vi hadde fått et barn til.

Og til TS, så syns jeg forresten at det hjalp å se på programmer med fødsler som noen andre også har foreslått, før første fødsel. Men det vet jeg er ganske individuelt. Ei venninne av meg måtte f.eks. skru av ganske fort, og syns det gjorte fødselsangsten enda verre. Jeg syns det var spennende, og det fikk meg til å tenke at det så ikke så fælt ut og når alle disse damene klarer det, og smiler etterpå, så klarer jeg og.  

Anonymkode: dab2e...cd9

[AnonymBruker]

Jeg var deg for 20 uker siden og gikk gjennom en fantastisk fødsel for noen uker siden. 
For min del var kunnskap makt, og jeg søkte mest mulig kunnskap for å forberede meg på det uforberedte. Her er nok folk forskjellige, men det funket for meg.

Jeg kjøpte kurset «positiv fødsel» og lærte mye om egen kropp, autonomi ift. egne valg og strategier/teknikker til hvordan jeg kan håndtere smerte og synet på smerte.

Riene og smertene man opplever under fødsel er en positiv smerte. Det er ikke smerter som er der for å skade deg, men smerter som viser at kroppen jobber godt mot målet. Jeg opplevde de som håndterbare og tok en rie av gangen. Jeg lagde også «positive lapper» eller positive affirmasjoner med setninger som at «kroppen min er laget for det» osv som jeg lagret på bakgrunn på telefonen min. I starten var det fryktelig kleint, men når man leser det flere ganger om dagen i mange uker så starter hjernen å tro mer og mer på det. (Jeg hadde ikke troen på dette først). 

Vil anbefale å kjøpe kurset og jobbe godt med det frem mot fødsel, så du får mer trygghet i situasjonen. 

Anonymkode: 4c707...e5c

[AnonymBruker]

Snakk med jordmor, helsesøster, gynekolog eller fastlege til noen faktisk hører på deg. Jeg måtte bytte helsesøster og fikk time hos gynekolog. Gynekologen  søkte meg inn for keisersnitt pga alvolig fødeangst grunnet historikk. 

Anonymkode: 52031...7be

[AnonymBruker]

Å føde er sjelden dritnice, men det varer bare en dag ca. Tenk hvor lenge du har gått gravid! Da takler du noen timer med smerter. Dette går bra!

Anonymkode: 65e13...102

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.7.2024 den 23.45):

Uff, jeg tror jeg bare trenger å få lufta det litt og trenger litt tips/råd.

har alltid, siden jeg var liten fått høre hvor helt for jævlig fødsel er, og fått høre fra min mor når jeg var 16 at hvis jeg ikke brukte prevensjon så skulle ho vise meg en fødsel. 
kjenner angsten sitter langt inne. Tatt det opp med jordmor men følte ikke jeg ble møtt på en trygg måte der…

Har jo ikke noe valg, men fy søren jeg gruer meg …

Anonymkode: d73e0...384

Jeg gruet meg veldig, men hadde en enkel fødsel (til tross for igangsettelse). Epiduralen tok mesteparten av smertene, og jeg var i aktiv fødsel i 3,5 time. Det er som de sier, glemt så fort ungen er ute. Var smertefullt å sitte, gå og alt i mellom i et par dager etter, men da var jeg på barsel og det gikk fint. 

Dette går bra ❤️ smertelindring er din venn. 

Anonymkode: f52a1...925

[AnonymBruker]

Født to barn i styrtfødsler, og syns det var helt overkommelig uten smertelindring 

Anonymkode: 6f509...45a

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert det blir så ille - og selv hvis det blir det går det nok greit likevel ❤️

Jeg rakk ikke epidural, pga styrtfødsel (under 2 timer fra vannet gikk til full åpning) som deretter stoppet opp i flere timer. Jeg måtte få drypp og til slutt et klipp, fikk ikke presse tross trang, pulsen til barnet falt etc...

men tross at alt ble annerledes enn jeg trodde, så synes likevel det var mye mer overkommelig enn jeg hadde trodd og fryktet. Jeg har hatt forstoppelser som har vært verre (tror jeg har hatt noen ganske ille, men ja).

Jeg skrek aldri ukontrollert eller noe sånt, hadde kontroll hele veien. Hjalp sikkert at fødselen var kort, men jeg tror to tanker også var nyttig:

1. Å holde roen og tvinge seg til å være positiv er aller best, fordi det fungerer naturlig smertestillende. Bli med på teit smalltalk de begynner med for din skyld, stol på at jordmor og leger tar seg av barnets helse så du ikke trenger bekymre deg, tenk at for hver rie er det litt nærmere til det er over og du får møte barnet.

2. Å vite at selv hvis jeg ikke klarer holde roen osv, så får de barnet ut uansett. Jeg gjør så godt jeg kan, folk føder hele tiden og i Norge går det så og si alltid bra. Hvis ting virker dramatisk er det bare fordi de prioriterer min/barnets helse istedenfor å gi informasjon, og det er jo bra. Så da prøver jeg fortsatt å holde roen, om jeg får panikk går det bra da også. Og om det ikke går og jeg ikke orker mer, så finnes alltid keisersnitt. 

Til sammen var de tankene veldig motiverende for meg. Bare gjøre sitt beste for å holde motet oppe, som om man er på tur i pøsregn med småbarn, og vite at man uansett kommer frem, men at turen blir litt bedre hvis man klarer å være positiv tross alt.

Anonymkode: bd022...059