Flere som kjenner ekstra ensomhet når de hører barn leke?

[AnonymBruker]

Jeg blir litt trist når jeg hører fuglekvitter, noe de fleste opplever som en fin og koselig lyd. Men for meg er det noe melankolsk over den lyden, kan ikke sette fingeren på hvorfor egentlig. Men når jeg hører den lyden tenker jeg over livet mitt, barndommen min og ensomheten, ting som ikke ble, vonde og traumatiske opplevelser vold og misbruk og hvor alene jeg egentlig føler meg.
 

Har en tenåringsdatter jeg har 100% far totalt fraværende. Jeg skammer meg og føler jeg ikke strekker til, bor ikke fint, dårlig økonomi, få til nærmest ingen venner, sliter i tillegg med psyken og selvbilde mitt. 

Anonymkode: 93b73...eda

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg blir litt trist når jeg hører fuglekvitter, noe de fleste opplever som en fin og koselig lyd. Men for meg er det noe melankolsk over den lyden, kan ikke sette fingeren på hvorfor egentlig. Men når jeg hører den lyden tenker jeg over livet mitt, barndommen min og ensomheten, ting som ikke ble, vonde og traumatiske opplevelser vold og misbruk og hvor alene jeg egentlig føler meg.
 

Har en tenåringsdatter jeg har 100% far totalt fraværende. Jeg skammer meg og føler jeg ikke strekker til, bor ikke fint, dårlig økonomi, få til nærmest ingen venner, sliter i tillegg med psyken og selvbilde mitt. 

Anonymkode: 93b73...eda

Veldig trist. Sender deg klem. 

TS

Anonymkode: e2df9...9b6

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Bare vit at dette er en trigger for deg. Se på deg selv nå som voksen. 
At du er en bra fyr. 

Anonymkode: 0bac9...5af

Takk for svar, men skjønte ikke hva du mente med innlegget. Hva hjelper det meg å vite at dette er en trigger for meg?

Hva mener du med at jeg skal se på meg selv som voksen? Det gjør jeg jo, men det får meg bare til å føle mer skam siden jeg nå er ansvarlig for mitt eget liv. Barndommen min kan jeg unnskylde med at som barn visste jeg ikke bedre og voksne hadde ansvar med å hjelpe meg. 

TS

Anonymkode: e2df9...9b6

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Hei 🥰 jeg er en mamma på 31 år, med to barn og en samboer som reiser mye med jobb. Han gjør det beste han kan, men som den «alltid foretrukne forelderen» er det jeg som stort sett har to barn ved middagsbordet, to barn på fanget etc. Og så sitter han kanskje der, med telefonen i en hånd, spiser middag og ser på tv samtidig, mens maten på min tallerken ligger der og blir kald, og irritasjonen på min samboer vokser. 
Senere på kvelden sitter jeg og scroller, når barna endelig har sovnet. 
Der ser jeg venner som ikke har barn, eller som har barn som er så store at de har mere fritid.

De er på trening, ute på restaurant, har tatt en weekend-tur, eller på byen. Og så får jeg litt den ensomme følelsen - jeg er aldri alene, men ensom innimellom allikevel. 

Skjønner at det ikke kan sammenlignes helt, men vil bare fortelle deg at ensomhet kommer i mange former. Og jeg håper du finner det du ønsker deg 🥰

Anonymkode: 9e024...986

Veldig riktig at ensomhet kommer i mange former.

Her er et intervju med forfatter Hilde Østby om bl. a. hennes følelse av kronisk ensomhet til tross for at hun har både mann og barn.

https://tara.no/kultur/litteratur/forfatter-hilde-ostby-kart-over-ensomheten

 

Anonymkode: 40ee6...75b

[DelvisPresley]

Har lært meg at det beste er å være kynisk. Så nei, kjenner ikke på ensomhet når jeg hører barn leke.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner heller på irritasjon. Høye kvin, skriking og bråk fra miniatyr mennesker som løper rundt uten mål og mening.  Da elsker jeg noise cancelling på hodetelefon.

Anonymkode: e9287...da4

[AnonymBruker]

I dag spiste jeg middag med foreldrene mine som snakket dritt om uføre selv om jeg også er ufør. Foreldrene mine presiserer at det ikke er "sånne som meg" de kritiserer, men "utlendingene som ikke vil jobbe". Men i tillegg til at det er rasistisk så  blir jeg lei meg når folk snakker dritt om uføre  og synes det er trist at de eneste jeg sosialiserer meg med snakker dritt om utføre. 

TS

Anonymkode: e2df9...9b6

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker said:

I dag spiste jeg middag med foreldrene mine som snakket dritt om uføre selv om jeg også er ufør. Foreldrene mine presiserer at det ikke er "sånne som meg" de kritiserer, men "utlendingene som ikke vil jobbe". Men i tillegg til at det er rasistisk så  blir jeg lei meg når folk snakker dritt om uføre  og synes det er trist at de eneste jeg sosialiserer meg med snakker dritt om utføre. 

TS

Anonymkode: e2df9...9b6

Dette med å snakke dritt om utlendinger og uføre er noe de pleier å gjøre. Så har litt blandede følelser av å være med dem. Føler meg som taperen jeg er når jeg er med dem, men de er også foreldrene mine og de eneste jeg sosialiserer meg med så gruer meg til den dagen de dør og jeg blir helt alene. 

TS

Anonymkode: e2df9...9b6