minimal kontakt med nærmeste familie, flere som har det likt?

[AnonymBruker]

hei, med årene så har det bare blitt mindre og mindre kontakt med min familie, utenom min far, men det er stort sett på mitt eget initiativ. Men dette er meget periodevis. Har ingen kontakt med søsken(søster og bror) og sjelden engang hører jeg ifra min mor hvis det er noe spesielt eller en familie middag en sjelden gang hvor hun prøver å samle alle.(2-3 ganger i året kanskje)

Familie virker rett og slett ikke særlig interessert i mitt liv og opprettholde kontakt. Tidligere tok jeg en del initiativ ovenfor søsken, men følte jeg fikk lite tilbake, så nå som jeg har sluttet, så er det så og si ingen kontakt. Slik har det vært i flere år nå

Føles bare ekstremt ensomt til tider, da jeg ikke har egen familie. Har en kjæreste, men man har jo ingen garanti her. Når det gjelder å få egen familie så er nok løpet kjørt, da jeg er over 40 år og egentlig ikke ønsker barn selv.

Er det flere som har det slik, at de med årene bare har fått mindre og mindre kontakt med nærmeste familie? Er dette mer normalt i det norske samfunn en man kanskje tror?

Anonymkode: 1c5b5...0ae

[AnonymBruker]

Hei! Ja jeg har det også slikt. Min mor er alkoholiker og et fælt mennesker generelt så det er grunnen til det. 3 søstre også som jeg har lite kontakt med. 2 av de har vi samme far og er de jeg har best kontakt med. Men har ikke vokst opp med min far, så jeg har ikke kontakt med han utenom når jeg besøker søstrene mine. Ble kjent med dem og "han" i voksen alder.

Anonymkode: 795cb...817

[AnonymBruker]

Den  nermeste   familie er forlengst borte, og de som er igjenn er opptatt med sitt.  Våre egne 5 barn er forlengst flyttet ut, og bor spredt, og kontakten med dem er gradvis blitt mindre.  Samlivsbrudd og konflikter har preget noen av dem, og  andre næte   familiemedlemmer  i andre ledd.

Tilbake sitter mann og kone  i tomt hus som forlengst er blitt pensjonister, og  ettersom   samholdet, kommunikasjonen internt i familien ligg på ei lavt nivå. preger det også  foreldrenes samliv.  Vi har etterhvert tydelegvis  fått en genrasjon som er mer opptatt av å realiserer sine egne behover eller  tenke på sitt sosiale  nettverk som de kan få bruk for. 

Det sosiale netterk   smuldrer  gradvis  bort hos mange, og det  kan   skape utfordringer hos  mange den dagen en krise råker ein.     

  

Anonymkode: cff0f...36b

[AnonymBruker]

Som foreldre med voksne barn som har flyttet spredt i landet, ser vi nå som de entrer 30-årene at de har stadig mindre kontakt med hverandre selvstendig utenom når vi hanker dem inn på familietreff. Jeg og mannen min har godtatt dette og akseptert at slik ble det. De har veldig forskjellig personlighet. Så vi besøker dem 1:1 og ringer en gang i blant. Vi har vårt eget nettverk og er alt annet en ensomme. Men vi forsikrer dem om at vi elsker dem og kommer på sekundet om det skjer noe. Mer kan vi ikke gjøre. Jeg har bestemt meg for at mitt liv er mitt ansvar og barna har vi bare til låns. Har selv ikke ofte kontakt med mine søsken, og det er jeg som må ta kontakt, men da får de prate noen timer om seg og sitt. Jeg lytter og følger med. De spør aldri tilbake om meg og mine. Slik har det blitt. Vi har derfor nære relasjoner til andre familier som vi ikke er i slekt med. Har nettopp blitt «bestemor» og elsker det!

Anonymkode: ce697...075

[AnonymBruker]

Jeg har veldig lite kontakt med nærmeste familie, blir mest anledninger der vi er flere som samles. Lite kontakt på telefon eller meldinger. Jeg hørte fra moren min denne uka og da var det kanskje et par mnd siden sist.

Moren min er egentlig den jeg har best forhold til, men altså lite kontakt. Verre med faren min, der er det mye uffing, klaging, negativitet, man må være forsiktig med hva man sier og hvordan man legger det fram. Lite som er bra nok. Søs som er den siste av mine nærmeste har jeg et ganske nøytralt forhold til, men utenom de gangene vi treffes ved forskjellige anledninger med familie/slekt kan nok antall ganger vi har kontakt på Messenger i løpet av et år telles på én hånd og vi ringer hverandre aldri. Hun bryr seg ikke nok til at jeg gidder å kontakte henne, hun svarer ikke nødvendigvis på meldinger og hvis hun svarer kan det ta dager eller uker. Også tydelig at hun ikke bryr seg når vi snakker når vi møtes. Jeg gidder ikke sånne folk, søster eller ei, men jeg prøver å respondere på en ok måte.

Jeg er 40, søs noen år yngre, foreldre i slutten av 60-årene. Søs har en datter som jeg har svært lite kontakt med pga dette, og den relasjonen er ikke så bra, det er tydelig at hun er ukomfortabel fordi hun ikke kjenner meg osv. 

Anonymkode: e0d3a...20d

[AnonymBruker]

Fatter ikke at slikt går ann.. når jeg leser innleggene nedover her.

Ser at jeg ihvertfall har vært heldig med min familie. Daglig kontakt med mamma og pappa, og onkler og tanter. Egne søsken og søskenbarn

 

Føler meg jævlig heldig❤️☘️☘️☘️

Anonymkode: f8e93...0b9

[AnonymBruker]

Har lite kontakt med familie fordi jeg ikke klarer å holde styr på livet mitt og jeg også må skjule det. Så tenker bestandig, etter jeg har bedre rytme, etter jeg har løst det med boden, etter at ditt og etter datt. 

Anonymkode: c6d18...d50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Fatter ikke at slikt går ann.. når jeg leser innleggene nedover her.

Ser at jeg ihvertfall har vært heldig med min familie. Daglig kontakt med mamma og pappa, og onkler og tanter. Egne søsken og søskenbarn

 

Føler meg jævlig heldig❤️☘️☘️☘️

Anonymkode: f8e93...0b9

Ja, det er du, og det er godt å se at du innser det.  Jeg har heller ingen kontakt med min familie, og det er en stor sorg. Og det er av og til ekstra tungt å høre hvor mye folk tar det for gitt det de har, så var godt å lese at du innser ditt privilegium på det punktet. ❤️ 

Anonymkode: 14650...2e5

[AnonymBruker]

Jeg har lite kontakt med familien min.

Faren min fortjener ikke ha kontakt. 

Søsteren min vil ikke ha kontakt med meg fordi hun vet bedre om mitt liv og har derfor kuttet meg ut fordi hun vet bedre. 

Broren min orker ikke drama og har lite kontakt med mindre det er noe han får ut av det. 

Moren min har psykiske problemer som hun ikke tar tak i og aldri har gjort. Det fører til at hun er delvis toxic å ha med å gjøre. Har litt kontakt fordi hun bryr seg og er støttespiller. Men ikke rent sjelden sier hun også ting som gir meg et slikt støkk at jeg tar avstand. 

 

Så minimal kontakt med familien. Føler de med relativt normale familie forbindelser ikke har noe peiling på at slike som meg eksisterer engang. 

Må si at jeg kommer fra rotete familie forhold med seksuell misbruk og dyp religiøs fokus. Egentlig klassisk white trash... noen av oss barna er i gode jobber og gjør det bra for en eller annen grunn

Anonymkode: bd2dd...bf3

[AnonymBruker]

Jeg har minimalt kontakt med en forelder og et søsken, men har noe kontakt med den andre forelderen og søskenet. 

Grunnen er rett og slett at den ene forelderen ikke er noe snill, sannsynligvis en personlighetsforstyrrelse, og søskenet er «gullungen» som aldri kunne gjøre noe galt og som har akseptert forelders verdensbilde og bilde av meg som svart får, som alltid gjør noe galt.

Det er veldig klassisk, men jeg visste ikke om det før jeg leste om det i godt voksen alder.  
 

https://www.daughtersofnarcissisticmothers.com/mothers-with-narcissistic-personality-disorder/golden-child-and-scapegoat/

 

Anonymkode: 4a850...820

[AnonymBruker]

Ja. Det var vanskelige forhold før og ble verre med tiden. Nytter ikke at alle er voksne nå. De er strie og står hardnakket på sitt, så da er det bedre å ikke ha kontakt. Orker ikke mer uro for min del.  

Anonymkode: 4bc16...f89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.7.2024 den 9.52):

Er det flere som har det slik, at de med årene bare har fått mindre og mindre kontakt med nærmeste familie? Er dette mer normalt i det norske samfunn en man kanskje tror?

 

Det er nok flere enn man tror som har lite (eller ingen) kontakt med nærmeste familie selv om man ser mer av det motsatte i mediebildet.

Jeg har ingen kontakt med andre enn en bror. Har også søsken på mor- og farsiden som jeg egentlig ikke kjenner. Vi er egentlig en stor familie med mange onkler, tanter og søskenbarn som jeg er vokst opp med. Men ingen som som tar kontakt med meg. De snakker og er greie om jeg tar kontakt, men det virker veldig påtatt. De er dessuten også strødd over hele landet.

Anonymkode: 2b7d8...140

[AnonymBruker]

Ja absolutt. Mitt råd vil være fokusere på venner. Venner kan bli familie

Anonymkode: 0bb05...cb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.7.2024 den 9.52):

hei, med årene så har det bare blitt mindre og mindre kontakt med min familie, utenom min far, men det er stort sett på mitt eget initiativ. Men dette er meget periodevis. Har ingen kontakt med søsken(søster og bror) og sjelden engang hører jeg ifra min mor hvis det er noe spesielt eller en familie middag en sjelden gang hvor hun prøver å samle alle.(2-3 ganger i året kanskje)

Familie virker rett og slett ikke særlig interessert i mitt liv og opprettholde kontakt. Tidligere tok jeg en del initiativ ovenfor søsken, men følte jeg fikk lite tilbake, så nå som jeg har sluttet, så er det så og si ingen kontakt. Slik har det vært i flere år nå

Føles bare ekstremt ensomt til tider, da jeg ikke har egen familie. Har en kjæreste, men man har jo ingen garanti her. Når det gjelder å få egen familie så er nok løpet kjørt, da jeg er over 40 år og egentlig ikke ønsker barn selv.

Er det flere som har det slik, at de med årene bare har fått mindre og mindre kontakt med nærmeste familie? Er dette mer normalt i det norske samfunn en man kanskje tror?

Anonymkode: 1c5b5...0ae

Finn venninner som har barn. Og få et håp å stifte egen familie. 

Anonymkode: 616e6...967

[AnonymBruker]

Jeg har INGEN kontakt med familien. 

Anonymkode: 13c0a...223

[AnonymBruker]

Litt ille å si det, men godt å se at det er flere som har det slik. Jeg har en kjæreste og hun har en meget sosial familie hvor de har ukentlig kontakt og ser hverandre relativt ofte, til tross for at de ikke bor i samme by. Merker at jeg misunner henne litt.

Mine  søsken er ikke interessert i det hele tatt, heller ikke når vi møtes. Ting blir veldig overfladisk. Min søster har blitt spesielt usosial med årene, null interesse å hente. Så sluttet selv å ta initiativ noen år tilbake.

Meg og min bror er veldig forskjellige og har ulike verdier, pluss at han bor et lite stykke unna. Men hadde heller ikke kontakt når vi bodde i samme by. Litt synd, siden jeg var mye med min bror når han var yngre og vokste opp. 

Moren min kan vise interesse innimellom og blir glad for besøk, men er jo slik mødre er. Men snakker stort sett om seg selv når vi ses og får all "oppdatering" angående om mine søsken via henne

Faren min tar bare kontakt hvis han ikke har hørt noe fra meg på lenge (egentlig moren min også). Men han er eneste jeg innimellom tar kontakt med selv  siden vi har litt felles å snakke om og håper han setter pris på det...

Min nærmeste familie er jo egentlig det enste jeg har, på godt og ondt. Gamle venner har også forsvunnet med tiden og heller ikke vist særlige interesse for å opprettholde kontakten

Anonymkode: 1c5b5...0ae