deppa

[Gjest gjesten]

går og er fryktelig deppa for tiden, får piller og legen vil ha meg til psykolog nå.

legen og alle som sier de har greie på dette sier man må prate med venner om dette, de er en viktig ressurs for og komme ut av dette.

men jeg føler vel at de begynner og bli noe lei nå, at de har sluttet og bry seg og prøver og spore samtalene inn på nye spor hele tiden, forståelig nokk egentlig men.

jeg synes ikke jeg skal spille blid og greier når jeg egentlig har mest lyst til og gråte, samtidig så er jeg og selv lei av og være deppa og bare prate om det.

så hva gjør mann egentlig da?

skal man prate så folk blir lei, late som ingen ting eller holde seg unna?

folk har sluttet og spørre hvordan jeg har det nå da de alltid vet svaret og på meg virker det som om de da frykter at jeg igjen skal begynne og plappre om deppingen min.

vet at det finnes en mellomting, men føler vel at bare jeg sier en liten ting så er det mer enn de orker og sier jeg ikke noe kjefter de for at jeg holder ting inne i meg?

erfaringer?

[Gjest miiip]

Min erfaring fra depresjonsperioden min i fjor var at det heller var meg som holdt igjen enn vennene mine. Jeg forsøkte stadig vekk å virke flink og oppegående (selv om jeg var supertrist inni meg) og så plutselig sprakk det. Da sa de fleste at jeg ikke måtte late som noe...

Jeg tror det "generelle problemet" er at folk som ikke har vært "psykisk syke" (liker ikke kategoriseringa, men har ikke noe bedre uttrykk) ikke vet hvordan de skal forholde seg til de som er det. Folk vil gjerne bry seg, men så har de egentlig ingen råd å komme med og da kan det være mer behagelig å ikke snakke om temaet i det hele tatt.

De beste vennene dine kan du kanskje være ærlige overfor og si det som du skriver her? Og kanskje hva du trenger at de gjør/sier?

[Gjest gotthard]

forklar tankene dinne rundt dette til de, si at du trenger og prate men forstår at det kan bli lit ensformig av og til.

trur det viktigste for deg er og ikke låse alt inne i deg, da tar det lengre tid og komme over dette.

går du til psykolog?

[Månemann]

Kjenner meg igjen i situasjonen på sett og vis. Håper virkelig det bedrer seg for deg

Mitt råd er:

Ikke legg for mye av børen på dine venner det kan gjøre dem lei. Skjem deg delv bort, bruk tid på deg selv. Når du er i en deppeperiode har du en god grunn til å bruke litt ekstra penger. Finn frem musikk som bringer frem godfølelsen i deg. Se en film som bringer deg i godt humør. Filmer kan ofte endre humøret mitt til det bedre når jeg er deppa og få meg på andre tanker.

Jeg anbefaler følgende filmer:

-DEN FABELAKTIGE AMELIE FRA MONTMARTRE

-Cinema Paradisio

-Mathieu og korguttene

-The Shawshank Redemption

-American Beauty

og så kommer jeg ikke på flere godfølelse filmer, sikkert flere. Du vet sikkert best selv

Men ikke sperr deg selv inne heller, det er viktig hva enn du tenker å tilbringe tid med venner.

lykke til

Endret 16. februar 2006 av Månemann

[Gjest Gjest_Alma_*]

Hei trådstarter!

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Var derfor jeg valgte å gå inn på innlegget ditt.

Du skriver ikke noe om hvorfor du er deppa. Kanskje ikke alltid man vet det.

Jeg er fryktelig uttafor for tiden, og kommer meg ikke ut av det. Enkelte ganger blir jeg så uutholdelig deprimert,og da bare må jeg ha noen å snakke med. Det hjelper å høre at de sier at det vil gå over, at det er naturlig og at jeg er like mye verdt som andre osv.

I det siste har jeg imidlertid oppdaget at de ikke er like ivrige som før. Rett og slett fordi de har sagt det de kan si. De kan ikke si noe mer for å hjelpe meg. Så istedetfor at jeg føler at det hjelper å snakke med noen, så føler jeg meg som en klager som er veldig selvopptatt. Det hjelper ikke på depresjonen min i det heletatt, blir bare enda mer nedtrykt om andre ser på meg som en belastning. At jeg ikke er noe gøy å være sammen med.

Så jeg prøver å late som det går bra når jeg er med folk, men føler meg ikke vel i det heletatt.

Nå har jeg tatt et valg, og skal oppsøke en lege. Jeg skal prøve å få en profesjonell til å hjelpe meg. Det må være noe som kan gjøres med de destruktive tankene og nervøsiteten min...