Enslig og ensom mann- blir svært depressiv i lange ferier

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det familielivet du ser er ikke så perfekt som du tror. Det er en grunn til at folk går fra hverandre etter endt ferie. 
Det er en illusjon at folk går rundt å koser seg i sine familieliv. Folk er møkka lei unger, bikkjer, gubber og kjerringa. 
 

Som singel kan man finne sinnsro, harmoni og lykke. Fokuser på alle fordeler du har!
Du lurer deg selv, når du tror at gresset er grønnere på andre siden. 

Anonymkode: 64a87...58e

Senest i dag var jeg i byen og på et større kjøpesenter. Jeg så fornøyde foreldre med søte barn overalt. La merke til på en benk satt en hel familie hvor jenta (på 8-10 år) lå i armene på mor. Det så bare harmonisk og fint ut.

Singellivet er kanskje topp for de som har gode/mange venner, er reiseglade og har mange hobbyer. Mine ønsker begrenser seg ned til et vanlig familieliv, og alt jeg ser er at jeg går glipp av det beste i livet.

Så er det sikkert slik at det alltids er utfordringer i en familie, at hvert 1000. par skiller seg etter en ferie osv. Men det er nå slik at de aller fleste ønsker seg en partner og en familie, og da er det vel en grunn til det.

Anonymkode: 64845...881

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Senest i dag var jeg i byen og på et større kjøpesenter. Jeg så fornøyde foreldre med søte barn overalt. La merke til på en benk satt en hel familie hvor jenta (på 8-10 år) lå i armene på mor. Det så bare harmonisk og fint ut.

Singellivet er kanskje topp for de som har gode/mange venner, er reiseglade og har mange hobbyer. Mine ønsker begrenser seg ned til et vanlig familieliv, og alt jeg ser er at jeg går glipp av det beste i livet.

Så er det sikkert slik at det alltids er utfordringer i en familie, at hvert 1000. par skiller seg etter en ferie osv. Men det er nå slik at de aller fleste ønsker seg en partner og en familie, og da er det vel en grunn til det.

Anonymkode: 64845...881

Du romantiserer familieliv. Det har du gjort så lenge at det blir vanskelig å se på det på en noen annen måte. 
Disse utfordringene du så forsiktig pratet på kan være avgjørende for din lykke i et familieliv. Man kan ikke kontrollerer andre en seg selv, så i et parforhold er man super utrygg. Den andre kan når som helst rive unna teppe du står på. 
 

Og den familien du så på senteret, kan bestå av en sliten alenemor. 
Og dette med at de fleste ønsker seg en partner kan også stamme fra da folk ikke hadde andre valg. Det har vi heldigvis nå. 
Singellivet mitt består ikke av mange hobbyer, ferier eller venner. Den består av intens glede av å være trygg, lykkelig og glad jeg har fått til alt jeg har. 
 

Uansett hva det blir til så tror jeg du bør jobbe med din mentale helse. Starte der, så kanskje åpner en dør seg etterhvert. 

Anonymkode: 64a87...58e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det er ikke meg du datet, jeg ville aldri sagt at folk burde bli skutt fordi det var trengsel! Ei heller snakke høyt. I verste fall sukker jeg eller puster tungt. Som med alt så holder jeg ting inni meg.

På jobb fungerer det middels minus. Det er mange irritasjonsmomenter med barn, spesielt de med adferdsproblemer. Ingen kolleger sier noengang noe negativt om meg, men jeg tror folk i dag generelt er konfliktsky. Jeg er veldig kritisk til meg selv i jobben, føler det er mange oppgaver jeg ikke mestrer. Går sjeldent hjem med noen god følelse. Men så er det ingen der hjemme man kan prate om det med, eller som støtter deg.

Så i bunn og grunn er jo livet ganske helsvart. Det er jo egentlig ingen lyspunkter, om man ser bort i fra gleden ved å ta en øl eller fem i helgene. Skal ikke gå i detalj på resten av familien, men absolutt ingenting er normalt.

Anonymkode: 64845...881

Men da vet du at du har noen floker der du bør jobbe med da. Forstår at det ikkje er så lett. Men kansje du har angst mtp folkemengder, og at det eneste som egentlig hjelper der er å utsette seg for det, og holde roen 100%. Sjekk ut terapi. 

Ellers vil jeg tipse deg om at familielivet er omtrent like harmonisk som det du opplever i barnehagen. Det er aldri bare fryd og gammen, selv om det glimter til innimellom med kos og hygge. Som barn husker vi hovedsakelig hyggen, om vi har hatt en fin oppvekst, tenker jeg.  

Jeg er også alene. Det jeg har finnet ut er, at å skape mitt eget hjem gjør meg lykkelig. Det er et lite hjem, men jeg har det jeg har ønsket meg. En liten hage. Et soverom til min sønn. Et kjæledyr. Dyrke hobbyer. Dating har vært fint, men en annen person har -aldri- vært kilden til lykke i mitt liv. Heller har mennene vært mine utfordringer, mine sorger og bekymring. Det er mye koseligere med en pusekatt ved min side som legger poten på låret mitt og lager en liten koselyd og ser meg i øynene fordi han elsker meg. Det er kjærlighet. Mennene jeg har hatt i livet mitt, har kritisert meg, tvilt på meg, vært redd for at jeg skulle svike dem og de har sveket meg.  Jeg har vært langt nede.

Det er så mye lettere å lage glede hjemme, om du forstår. Lage glede i mestring. lage glede i å roe ned hodet og sette pris på de små tingene. En pusekatt som koser seg, en fin fontene i hagen. Å pusse opp litt. vaske huset på en lørdag, tenne lys, invitere noen venner og spille et spill sammen. 

Så jeg tror at du må sette deg mål for ditt liv, først og fremst. Et eget hjem. få tak på angsten.  Lappen. Ta et kurs på jobb. Og når du ser et barn som klemmer sin mamma, gled deg over det. La det gjøre deg glad at noen er glad. Selv om du ikke kjenner dem. når du har empati og setter deg inn i gleden andre føler og blir glad, Det er den absolutt enkleste veien du finner til lykke i hverdagen. 

Anonymkode: 72a7f...ff6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Mine ønsker begrenser seg ned til et vanlig familieliv, og alt jeg ser er at jeg går glipp av det beste i livet.

Så ditt mål er et familieliv. Det er et fantastisk mål. Men et stort mål. Du må bryte det ned i mindre mål. ❤️ 

Ditt store mål er:

• en kjæreste / kone på sikt. Familie og barn. Bli Stefar? 

Oppdelt i mindre mål som består av å forbedre selvet og ditt liv:

• Sunn kropp og sunn psyke. For å være et attraktivt kjæreste-emne må man ha, sunn kropp og god hygiene. Dette er det enkleste å fikse på ( munnhygiene feks er helt ekstremt viktig) Slutt å drikk alkohol for selv-medisinering om du gjør dette.
• Skaff deg et eget hjem
• ta lappen
• få tak på angsten og agressiviteten. ( tenker du det er ok å uttagere med sinne om man har barn rundt seg?)

(vi damer vil jo date en man som lukter godt, sunn psyke, er rolig, ikke agressiv. Kvinner med barn er enda mer nøye på dette med agressivitet mener jeg. Fordi vi vil ha menn i livet vårt som tar ansvar for å regulere seg selv om de er sinte.  )  Det finnes sikkert kvinner som ikke bryr seg om flere av de tingene jeg har nevnt, men jeg mener at om du fikser disse tingene, så vil du være mye mye nærmere målet ditt. 

 

 

 

 

Anonymkode: 72a7f...ff6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Så ditt mål er et familieliv. Det er et fantastisk mål. Men et stort mål. Du må bryte det ned i mindre mål. ❤️ 

Ditt store mål er:

• en kjæreste / kone på sikt. Familie og barn. Bli Stefar? 

Oppdelt i mindre mål som består av å forbedre selvet og ditt liv:

• Sunn kropp og sunn psyke. For å være et attraktivt kjæreste-emne må man ha, sunn kropp og god hygiene. Dette er det enkleste å fikse på ( munnhygiene feks er helt ekstremt viktig) Slutt å drikk alkohol for selv-medisinering om du gjør dette.
• Skaff deg et eget hjem
• ta lappen
• få tak på angsten og agressiviteten. ( tenker du det er ok å uttagere med sinne om man har barn rundt seg?)

(vi damer vil jo date en man som lukter godt, sunn psyke, er rolig, ikke agressiv. Kvinner med barn er enda mer nøye på dette med agressivitet mener jeg. Fordi vi vil ha menn i livet vårt som tar ansvar for å regulere seg selv om de er sinte.  )  Det finnes sikkert kvinner som ikke bryr seg om flere av de tingene jeg har nevnt, men jeg mener at om du fikser disse tingene, så vil du være mye mye nærmere målet ditt. 

 

 

 

 

Anonymkode: 72a7f...ff6

Takk for råd.

Drikker ikke for selvmedisinering, altså. Mest for kosens skyld og kun i helger. Jeg har normal og sunn hygiene og munnhygiene. Jeg har en slank og sunn kropp da jeg trener en del. Jeg har et hjem, bare eier ikke enda. Har også lappen, men kjører ikke og har ikke bil.

Som jeg nevnte, så har jeg aldri vært aggressiv verken foran eller mot andre mennesker. Dette skjedde når jeg var helt alene og det var mest sånn "lei meg-sint". Det er også svært sjeldent slike hendelser skjer.

Anonymkode: 64845...881

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du romantiserer familieliv. Det har du gjort så lenge at det blir vanskelig å se på det på en noen annen måte. 
Disse utfordringene du så forsiktig pratet på kan være avgjørende for din lykke i et familieliv. Man kan ikke kontrollerer andre en seg selv, så i et parforhold er man super utrygg. Den andre kan når som helst rive unna teppe du står på. 
 

Og den familien du så på senteret, kan bestå av en sliten alenemor. 
Og dette med at de fleste ønsker seg en partner kan også stamme fra da folk ikke hadde andre valg. Det har vi heldigvis nå. 
Singellivet mitt består ikke av mange hobbyer, ferier eller venner. Den består av intens glede av å være trygg, lykkelig og glad jeg har fått til alt jeg har. 
 

Uansett hva det blir til så tror jeg du bør jobbe med din mentale helse. Starte der, så kanskje åpner en dør seg etterhvert. 

Anonymkode: 64a87...58e

Man skal ikke romantisere singellivet heller. Har vært singel hele livet bortsett fra et halvt år. Det halve året var jeg i et forhold der ingen av partene egentlig var forelsket. Vi hadde begge feil intensjoner. Så jeg har aldri opplevd kjærlighet. Skjønner ikke folk hvordan det tærer på? At det påvirker mental helse og at psykolog ikke kan hjelpe på behovet for nærhet og intimitet? Helt normale behov som de aller, aller fleste får dekket?

Det er ikke slik at jeg har vært ustabil utad og blitt avvist av den grunn. Tror jeg fremstår relativt normalt utad. Jeg prøver faktisk å ta initiativ på jobb og snakke med folk. Men det er som om det alltid er jeg som må kjempe for å holde samtalen i gang. Med en gang den personen bytter samtalepartner flyter alt lettere.

Jeg har ikke tallet på antall nye kolleger som har kommet inn og fått bedre kjemi med folk jeg har kjent i årevis. Har jobba på samme sted i 9 år og fremdeles har jeg ikke den ene eller de få jeg prater best med. 

Nei, noe er feil med meg og jeg vet ikke hva. Det er noe som utstråler og det er ikke positivt. Som om alle bare holder seg unna meg. På jobb smiler jeg til kolleger, sier hei og er imøtekommende (iallefall mer en enkelte). Tror det er noe medfødt og at det bare er meningen at det skal være sånn. Det er sånn på datingapper også- ingen likes.

Nå har jeg erfaring med psykisk helsevesen i form av at et familiemedlem har vært og er svært psykisk syk. Vedkommende er en kasteball i systemet; ut av systemet- inn i systemet. Det sluttes med medisiner selv om h*n har tunge diagnoser. Stoler ikke på systemet et sekund.

 

Anonymkode: 64845...881

[AnonymBruker]

Hadde tenkt add diagnose. Helt ærlig. 

Anonymkode: 72a7f...ff6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Man skal ikke romantisere singellivet heller. Har vært singel hele livet bortsett fra et halvt år. Det halve året var jeg i et forhold der ingen av partene egentlig var forelsket. Vi hadde begge feil intensjoner. Så jeg har aldri opplevd kjærlighet. Skjønner ikke folk hvordan det tærer på? At det påvirker mental helse og at psykolog ikke kan hjelpe på behovet for nærhet og intimitet? Helt normale behov som de aller, aller fleste får dekket?

Det er ikke slik at jeg har vært ustabil utad og blitt avvist av den grunn. Tror jeg fremstår relativt normalt utad. Jeg prøver faktisk å ta initiativ på jobb og snakke med folk. Men det er som om det alltid er jeg som må kjempe for å holde samtalen i gang. Med en gang den personen bytter samtalepartner flyter alt lettere.

Jeg har ikke tallet på antall nye kolleger som har kommet inn og fått bedre kjemi med folk jeg har kjent i årevis. Har jobba på samme sted i 9 år og fremdeles har jeg ikke den ene eller de få jeg prater best med. 

Nei, noe er feil med meg og jeg vet ikke hva. Det er noe som utstråler og det er ikke positivt. Som om alle bare holder seg unna meg. På jobb smiler jeg til kolleger, sier hei og er imøtekommende (iallefall mer en enkelte). Tror det er noe medfødt og at det bare er meningen at det skal være sånn. Det er sånn på datingapper også- ingen likes.

Nå har jeg erfaring med psykisk helsevesen i form av at et familiemedlem har vært og er svært psykisk syk. Vedkommende er en kasteball i systemet; ut av systemet- inn i systemet. Det sluttes med medisiner selv om h*n har tunge diagnoser. Stoler ikke på systemet et sekund.

 

Anonymkode: 64845...881

Medisinering er seriøse greier. Hvilken type, dosering, bivirkninger, alt sånnt er komplisert. Å for noen pasienter er det å ikke gå på medisin en god løsning. Vet du også om det er de som fratok medisinene eller vedkommende selv. For det er veldig vanlig at pasienter slutter å ta dem på eget initiativ, også uten at psykolog vet det. Å være in og ut av hjelp som mentalt syk er også vanlig og nesten noe som må forventes. Tilbake fall forekommer. Noen ganger sykehuset sin feil, noen ganger pasienten, noen ganger ting utav noens kontroll.

Sier ikke at psykologer aldri gjør feil, men det er så mye som kan påvirke en situsjon. Å kanskje du ikke egentlig vet? Om du vet nøyaktig hva som foregår, beklager jeg. 

Anonymkode: af114...b56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde tenkt add diagnose. Helt ærlig. 

Anonymkode: 72a7f...ff6

Jeg har vært inne på tanken. Men det har jeg også med generalisert angst, dystymi etc.

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Medisinering er seriøse greier. Hvilken type, dosering, bivirkninger, alt sånnt er komplisert. Å for noen pasienter er det å ikke gå på medisin en god løsning. Vet du også om det er de som fratok medisinene eller vedkommende selv. For det er veldig vanlig at pasienter slutter å ta dem på eget initiativ, også uten at psykolog vet det. Å være in og ut av hjelp som mentalt syk er også vanlig og nesten noe som må forventes. Tilbake fall forekommer. Noen ganger sykehuset sin feil, noen ganger pasienten, noen ganger ting utav noens kontroll.

Sier ikke at psykologer aldri gjør feil, men det er så mye som kan påvirke en situsjon. Å kanskje du ikke egentlig vet? Om du vet nøyaktig hva som foregår, beklager jeg. 

Anonymkode: af114...b56

Vet nøyaktig hva som foregår. Vedkommende har fungert bra når hen har vært i systemet og fått medisiner. Medisiner er blitt fratatt uten at jeg vet grunnlag. Personen er i dag ikke innen noe system, uten medisiner og er psykotisk.

Anonymkode: 64845...881

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har vært inne på tanken. Men det har jeg også med generalisert angst, dystymi etc.

Angst og ad(h)d henger sammen. Hjernen er jo i krise med alle tankene som skjer på en gang, rot og kaos. 

Anonymkode: 72a7f...ff6

[AnonymBruker]

Forstår hvordan du føler d, har følt på det samme selv i perioder. Også mistet all kontakt med de få kompisene jeg hadde og lite kontakt med nærmeste familie. Ting kan virke ganske ensomt og håpløst til tider. Men jeg har derimot en kjæreste og det har vært til hjelp, men som andre sier, skummelt å legge all sin lykke på en partner. 

Det som har "reddet" meg er å ha en lidenskap, noe jeg brenner for. Kan gi livet litt mer mening. 

Anonymkode: 75c32...a05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Forstår hvordan du føler d, har følt på det samme selv i perioder. Også mistet all kontakt med de få kompisene jeg hadde og lite kontakt med nærmeste familie. Ting kan virke ganske ensomt og håpløst til tider. Men jeg har derimot en kjæreste og det har vært til hjelp, men som andre sier, skummelt å legge all sin lykke på en partner. 

Det som har "reddet" meg er å ha en lidenskap, noe jeg brenner for. Kan gi livet litt mer mening. 

Anonymkode: 75c32...a05

... jeg har forresten påvist mild adhd nå i voksen alder. Kan nok forklare noe , men som du skriver selv, alle har behov for nærhet og intimtet. Gode venner kan veie opp, men forståe d slik at du mangler det også? 

Fakta er er at noe mennesker er mindre likt av andre uten at man ditekte kan sette ord på det(tryne faktor, mangel på utstråling, sjarm, dårlig på å formidle osv osv). Men betyr ikke at det er null håp for det. Finn deg en hobby, men lettere sagt en gjort så klart. Eller bare reis vekk hvis du har økonomi til d!? Hva har du å tape hvis livet ditt er så kjipt uansett? Naturen, og spesielt skogen, har også positivt effekt på psyken! 

Anonymkode: 75c32...a05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hadde tenkt add diagnose. Helt ærlig. 

Anonymkode: 72a7f...ff6

Hvorfor tenker du det?

Anonymkode: aaf9c...4e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Angst og ad(h)d henger sammen. Hjernen er jo i krise med alle tankene som skjer på en gang, rot og kaos. 

Anonymkode: 72a7f...ff6

Men hvorfor er de jeg kjenner med adhd driftige, fulle av energi og får ting gjort mens jeg er tiltaksløs og drømmende?

Anonymkode: 64845...881

[AnonymBruker]

On 7/10/2024 at 1:54 AM, AnonymBruker said:

Senest i dag var jeg i byen og på et større kjøpesenter. Jeg så fornøyde foreldre med søte barn overalt. La merke til på en benk satt en hel familie hvor jenta (på 8-10 år) lå i armene på mor. Det så bare harmonisk og fint ut.

Anonymkode: 64845...881

Men hvis du så deg litt rundt så du sikkert også sinte mødre som slepte på hylende barn, eller barn som er gitt opp av foreldrene og raser rundt i butikkene som små villmenn. Du kan jo også lese alle trådene her inne om foreldre som går berserk av å måtte tilbringe ferien med egne barn. Livet er ikke rosenrødt. 

Anonymkode: 85591...66d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Men hvis du så deg litt rundt så du sikkert også sinte mødre som slepte på hylende barn, eller barn som er gitt opp av foreldrene og raser rundt i butikkene som små villmenn. Du kan jo også lese alle trådene her inne om foreldre som går berserk av å måtte tilbringe ferien med egne barn. Livet er ikke rosenrødt. 

Anonymkode: 85591...66d

Nei, sett lite til de tingene. Ser bare de positive tingene.

Anonymkode: 64845...881

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei, sett lite til de tingene. Ser bare de positive tingene.

Anonymkode: 64845...881

Vel, jeg kan garantere deg at du ser minst 100 hylende unger for hver tiåring som ligger i fanget til mor.

Anonymkode: 85591...66d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Nei, sett lite til de tingene. Ser bare de positive tingene.

Anonymkode: 64845...881

Hvorfor tror du det er sånn at når det kommer til ditt liv og det å få det bedre ser du kun det negative, mens når det kommer til andre folk sine liv som har barn, ser du kun det positive uansett hvor vanskelig de har det? 

Anonymkode: af114...b56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg har vært inne på tanken. Men det har jeg også med generalisert angst, dystymi etc.

Vet nøyaktig hva som foregår. Vedkommende har fungert bra når hen har vært i systemet og fått medisiner. Medisiner er blitt fratatt uten at jeg vet grunnlag. Personen er i dag ikke innen noe system, uten medisiner og er psykotisk.

Anonymkode: 64845...881

Kanskje du bør spørre noen som vet grunnen til at de ble fratatt? 

Anonymkode: af114...b56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Men hvorfor er de jeg kjenner med adhd driftige, fulle av energi og får ting gjort mens jeg er tiltaksløs og drømmende?

Anonymkode: 64845...881

Man er driftig og full av energi når man har normalt nivå av dopamin i hjernen. Jeg har adhd og er et arbeidsjern. I dag har jeg vasket to runder med klær, kjøpt ny gardinstang og fjernet gammel gardinstang, malt lister, fjernet panelovn, luftet sengetøy. Tar jeg ikke medisinen min får jeg ikke lyst til å ordne noe. 

før jeg begynte med medisin, slet jeg med å holde på motivasjonen på jobb, kjøre bil (ble overveldet, redd) fokusere i en samtale. Stemmer forsvant liksom, som om hjernen sovnet midt i en samtale. Hadde også noen andre rare symptomer, som å ikke kunne se farger klart, hørte dårlig, bomull i hode med påfølgende dårlig hørsel. Elendig hukommelse. Rot. 

Begynte med korrekt medisin og ila tre måneder, fikset jeg lappen, ny jobb og ny bolig. Alt jeg trengte på rappen. 

Grunnen til at jeg mistenker det på ts, er måten han svarer meg på hvor han plukker ikke helt opp poenget jeg kommer med. Måte han er smart, men sliter med ting som å tørre å kjøre, at han blir overveldet og overstimulert, og sliter med struktur mtp målet sitt. (ser bare et stort mål som virker uoppnåelig, og begynner ikke på små mål som vil på sikt ta han dit han vil.)  vegring for å ta avgjørelser der suksessen er avhengig av hans innsats. 

Anonymkode: 72a7f...ff6