Enslig og ensom mann- blir svært depressiv i lange ferier

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har aldri følt så mye på frihet da ting og omstendigheter begrenser meg veldig. Føler meg låst og fengslet selv om jeg teoretisk sett er fri til å gjøre hva jeg vil. Men det stokker seg i hodet av bekymringer, så jeg kan ikke bare reise utenlands spontant

Men om en kvinne hadde stått ved din side, og sagt, dette greier vi, og så organiserer alt for deg. Og så kjører hun alltid, og ordner alt med ungene, og kjører de på aktivitetene. Du er hjemme og er bekymret for at noe skjer på veien. Er det et sånt liv du ønsker da? Er DET er seriøst forhold da? Hva slags mestring føler du da? Om hun må ordne tur og biletter og sjekke når flybuss går, og foreslå pakkeliste og booke det som dere evt skulle delta på. Og så trygge deg på at neida, det blir ikke streik, og neida, det blir ikke brann hjemme. 

Tror du et sånt samliv vil vare da?

Jeg tenker at det er på tide at du prøver ting som du synes er skummelt. Men det rotet du har i hodet vet du, det kan være en adhd greie det. Og vi med adhd har masse angst og er redd for rare ting. Vi kan ha ocd, også feks. Det er helt utrolig hvor rar hjernen blir når man aldri har normale mengder dopamin i den. Og hjernen hopper fra a til b til c til d. Masse assosiasjoner og det lager stress. 

Jeg tror du må bli den voksne DU har lyst å bli. Men det kan godt være du må snakke litt med legen først, og få de til å sjekke deg for add og sånn. 

Anonymkode: 72a7f...ff6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg føler at det er omvendt. Det har vært vanlig å tenke "man er i et forhold = lykkelig", "man har familie = lykkelig", men det er bs..

Jeg tror det som stemmer er:

I et forhold med å bli den beste versjonen av seg selv = lykkelig. 

Og: Aldri tørre å utfordre seg selv på å gjøre det man ikke tør= depresjon 

Jeg tror at når man er livredd for livet og det som kan skje oss, så burer vi oss inne, og blir ulykkelige, fordi muligheter går oss rett forbi. OG så ser vi andre som tør, og tenkre, men hvem skal hjelpe meg da? En selv kan hjelpe en selv. Det er bare oss selv som kan overtale oss til å gå ut og prøve ting.

Anonymkode: 72a7f...ff6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det er nok tilfelle at alt ikke ville løst seg bare jeg fikk dame. Men det vondeste er å stå på sidelinjen og se mine jevnaldrende ha partnere, barn og et trygt, solid liv. Det betyr selvsagt ikke at de ikke har utfordringer, men de er bedre rustet til å takle det som måtte komme. Jeg har egentlig ingen beskyttende faktorer. Får jeg hjertestans kommer jeg til å dø fordi jeg er alene. Single og barnløse menn har kortere og kjipere liv. 

Det er ekstra kjipt å høre at mange menn hopper fra partner til partner, men de av oss som kun vil ha noe seriøst ikke blir sett. Det hjelper ikke å skrive at man er seriøs på dating-apper om ikke utseende er top-notch. Damer vil heller leve i drømmen om å omvende den kjekke "playeren" til å slå seg til ro.

Vær forsiktig med dette tankesporet. Hvilken kategori faller kollegaer og bekjente inn i? Det første jeg har uthevet, med stabile partnere? Eller det siste der mennene er playere og damene løper etter? Det høres ut som incel-retorikk som har lite rot i virkeligheten, som man hører om i podcaster men som ikke er representativt for folk man faktisk kjenner. 

Du skriver at du sliter med sinne og mangler grunnleggende selvstendighet som å navigere en flyplass alene og å finne glede i hverdagen. Du er mye inne og har ikke et stort nettverk. For det første blir det vanskelig for kvinner å møte deg når det er sånn. For det andre så har du mye å jobbe med med deg selv før du kan fungere i et forhold. Det har lite med playere og utseende å gjøre. Du blir ikke valgt bort fordi kvinner ønsker å omvende playere heller enn å slå seg til ro, du blir valgt bort fordi du ikke er en særlig god kandidat å slå seg til ro med. I hvert fall nå. Det er jo ikke umulig å løse de utfordringene du beskriver.

Anonymkode: a5adb...ff3

[AnonymBruker]

Du må bare bestille deg en tur til Pattaya så får du så øra henger. 

Anonymkode: c98d9...b81

[AnonymBruker]

Surpomp skrev (18 timer siden):

Hvorfor har de single fått lov til å rosemale sin egen tilværelse så lenge ?
Det medfører jo bare mentale utfordringer og lave fødselstall.

Folk må få lov til å utrykke seg om de er glade. Å bestemme om de ønsker barn eller ikke. Vi kan ikke ha diktatur over noe som er så personlig for oss.

Anonymkode: af114...b56

[AnonymBruker]

Du må søke hjelp ts, du gjør alt du kan innstillingsmessig for å aldri få det bedre.

Anonymkode: af114...b56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.7.2024 den 20.16):

Nei. De siste årene har det vært veldig sjeldent. Må tre år tilbake for å finne mange utbrudd i løpet av en sommer. De varer noen minutter og så blir jeg for sliten til å klare mer.

Har aldri klart å reise da det for meg er svært stressende og jeg hadde ikke klart å navigere meg frem på en flyplass f.eks.

Anonymkode: 64845...881

Du høres hjelpeløs ut. De færreste med dine utfordringer får partner faktisk, uavhengig av kjønn. Du tror kanskje at det er lettere for damer, men det er det ikke. Hjelpeløse damer blir vurdert som gode nok for sex men ikke forhold. Som mann er det kanskje vanskelig å ha medfølelse for damer som får sex men ikke forhold, men det er jo ikke sex kvinner vil ha, de vil ha trygghet. Og det får de ikke. Og trygghet kan du heller ikke gi når du har så store utfordringer, det høres ut som du har så store problemer at du omtrent bare eksisterer. Dette må du ta tak i før du skylder på alt mulig annet for at du ikke får partner.

Anonymkode: 788d6...f5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

«Sliter skikkelig» som i at det skjer mer enn en gang i året, og at det er ting som må tas litt hensyn til. Men de er jo i full jobb, kjører bil, kan fly, drar på ferieturer, fungerer greit det meste av tiden. Du høres ut til å slite mer enn de fleste jeg kjenner.

Jeg kommer nok også til å dø alene om jeg får hjerteinfarkt, siden mannen reiser så mye på jobb 😅

Anonymkode: 1407a...335

Jeg sammenligner nok mer med de som har virkelig angst. Jeg har ikke problemer med å ta bussen, eller bevege meg utendørs. 

Det går fint å spør om hjelp i butikk og slike ting.

Jeg har ikke problemer med å være i store folkemengder, annet enn at jeg blir irritert når det er trengsel.

Anonymkode: 64845...881

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg sammenligner nok mer med de som har virkelig angst. Jeg har ikke problemer med å ta bussen, eller bevege meg utendørs. 

Det går fint å spør om hjelp i butikk og slike ting.

Jeg har ikke problemer med å være i store folkemengder, annet enn at jeg blir irritert når det er trengsel.

Anonymkode: 64845...881

Da passer du nok ikke i en rolle som omsorgsperson for barn da. Der handler det ofte om å delta på feks 17 mai, der det går tjukt med folk. Du må stå i kø, gå i kø, stå på folksomme plasser.  

Har du utforsket i terapi da, hva det kommer av at du blir sint når det er trengsel? Hvordan reagerer du da? jeg går utifra at det ikke er så ille at du hever stemmen i slike situasjoner, men heller bare fjerner deg fra stedet i ro og mak?

Det er en person over her som sier noe veldig smart, synes jeg. At kvinner ser etter trygghet. Jeg dater, og jeg søker jo en mann som kan tilføre livet mitt noe. Utgangspunktet er jo at han er selvstendig og har overskudd til å ville finne på ting. Om han plutselig er utrygg og sint bare fordi vi står i kø, så hadde det jo ikke gått. Men jeg vedder på at dette er ting du kan jobbe med. 

Tror du må jobbe med å bli mer trygg i deg selv før du begynner å date. Altså at du i det minste ikke blir sint på folk bare fordi de er der i en gruppe.

Anonymkode: 72a7f...ff6

[AnonymBruker]

Livet består mykje av prøving og feiling, og atter prøving og feiling, og lærdom av egne feil, for feil og mangler har vi alle, tru meg. 

Det er alle desse feila som gir ein livserfaringer, men då må en nesten våge å befinne seg i slike situasjoner att en gjer feil. 

Er du redd for å fly og det å orientere deg på flyplassen, så ta en søndagstur til flyplassen og orienter deg feks, se deg rundt, ta deg en overprisa kaffi  😅

Jeg er autist, som autist må jeg ha ting inn med t-skje, og må vite 120 % hva som skal skje under turen, da må det planlegges, men fine er att nå bruker jeg ett halvt år på å planlegge ferieturene ned til minste detalj, og dermed gleder jeg meg til ferien. Jeg vet hva jeg skal gjøre i ferien nå.

Før gledde jeg meg slett ikke til ferien, - for ferien var kun ett ekkelt avbrudd av rutinene i hverdagen, og det gjorde meg helt jo tussete. Satt hjemme og stura og venta på att den deilige arbeidsdagen og alle rutinene skulle begynne igjen. Nå er jeg på reisefot og får mata inn litt opplevelser innafor min tålegrense istedenfor 

 

Anonymkode: 0c7e0...16f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2024 den 0.35):

 

Jeg tar det ikke negativt, selv om det er riktig at jeg skrev i HI at jeg bare spurte om noen andre kunne kjenne seg igjen. Det går fint at folk kommer med råd da jeg regner med det er godt ment.

Som sagt har jeg det bedre når jeg er i jobb. Jeg fungerer selv om jeg ikke trives helt i jobben. Det er de neste 4 ukene som blir vanskelige. Jeg kommer nok ikke i terapi innen den tid, så får gjøre det jeg kan.

Får håpe at det ble med det ene sinneutbruddet, som tross alt ikke resulterte i ødeleggelser av noe slag. Bortsett fra smelling med noen dører og sparket en ball hardt i veggen.

Anonymkode: 64845...881

Jeg tillater meg å svare, selv om jeg hverken er den du etterspør svar fra, eller svarer på det du spør om 🙈 hvis det blir helt feil så bare ignorer det ❤️

Selv om jeg ikke er i din situasjon kan jeg kjenne meg veldig igjen i det å ha det veldig vondt, og at det gjerne forsterkes når alle andre tilsynelatende har det perfekt. Dette med raseriutbrudd når man er alene, mistrivsel i jobben og frykt for å bli «avslørt» som udugelig er også veldig kjent for meg. 

For min del handlet det om undertrykte følelser etter en vanskelig barndom. Jeg trodde jeg var feil, udugelig, ikke verdt å elske osv. Jeg skjulte alt jeg slet med, og jobbet veldig hardt for å opprettholde fasaden. Utad så jeg nok veldig «normal» ut, men jeg har strevd enormt med angst, nedstemthet, selvdestruktiv adferd osv. I en alder av 35 ble jeg utbrent og fikk diagnosene kompleks PTSD og ADHD uoppmerksom type. Etter å ha gått flere år i terapi og i tillegg begynt å jobbe masse med oppmerksomt nærvær, å tillate meg å føle følelsene mine, samt å gi meg selv aksept og kjærlighet, aner jeg nå konturene av det som faktisk kan bli et rikt og godt liv. Og med det mener jeg en hverdag hvor jeg kan kjenne på ro, tilfredshet og innimellom en boblende liten glede over små ting.

Jeg er privilegert som er gift med en bra mann og som har et par gode venner - gode relasjoner er viktig for både helse og trivsel. Men til tross for gode mennesker rundt meg klarte jeg ikke å ha det bra før jeg begynte å romme meg selv. Kanskje kan det være enklere for deg å danne relasjoner hvis du først klarer å se at du er et menneske med verdi og et menneske verdt å elske? Jeg vet ikke, men jeg håper du finner måter å komme deg igjennom denne ferien på, og at du tar deg selv på alvor og spør om hjelp med din psykiske helse etterpå ❤️

Anonymkode: c505e...56c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg tillater meg å svare, selv om jeg hverken er den du etterspør svar fra, eller svarer på det du spør om 🙈 hvis det blir helt feil så bare ignorer det ❤️

Selv om jeg ikke er i din situasjon kan jeg kjenne meg veldig igjen i det å ha det veldig vondt, og at det gjerne forsterkes når alle andre tilsynelatende har det perfekt. Dette med raseriutbrudd når man er alene, mistrivsel i jobben og frykt for å bli «avslørt» som udugelig er også veldig kjent for meg. 

For min del handlet det om undertrykte følelser etter en vanskelig barndom. Jeg trodde jeg var feil, udugelig, ikke verdt å elske osv. Jeg skjulte alt jeg slet med, og jobbet veldig hardt for å opprettholde fasaden. Utad så jeg nok veldig «normal» ut, men jeg har strevd enormt med angst, nedstemthet, selvdestruktiv adferd osv. I en alder av 35 ble jeg utbrent og fikk diagnosene kompleks PTSD og ADHD uoppmerksom type. Etter å ha gått flere år i terapi og i tillegg begynt å jobbe masse med oppmerksomt nærvær, å tillate meg å føle følelsene mine, samt å gi meg selv aksept og kjærlighet, aner jeg nå konturene av det som faktisk kan bli et rikt og godt liv. Og med det mener jeg en hverdag hvor jeg kan kjenne på ro, tilfredshet og innimellom en boblende liten glede over små ting.

Jeg er privilegert som er gift med en bra mann og som har et par gode venner - gode relasjoner er viktig for både helse og trivsel. Men til tross for gode mennesker rundt meg klarte jeg ikke å ha det bra før jeg begynte å romme meg selv. Kanskje kan det være enklere for deg å danne relasjoner hvis du først klarer å se at du er et menneske med verdi og et menneske verdt å elske? Jeg vet ikke, men jeg håper du finner måter å komme deg igjennom denne ferien på, og at du tar deg selv på alvor og spør om hjelp med din psykiske helse etterpå ❤️

Anonymkode: c505e...56c

Takk for svar! Vet ikke hva jeg skal svare, men har lest og tar det til meg. Godt at ting har løst seg for deg!

AnonymBruker skrev (På 7.7.2024 den 21.06):

Livet består mykje av prøving og feiling, og atter prøving og feiling, og lærdom av egne feil, for feil og mangler har vi alle, tru meg. 

Det er alle desse feila som gir ein livserfaringer, men då må en nesten våge å befinne seg i slike situasjoner att en gjer feil. 

Er du redd for å fly og det å orientere deg på flyplassen, så ta en søndagstur til flyplassen og orienter deg feks, se deg rundt, ta deg en overprisa kaffi  😅

Jeg er autist, som autist må jeg ha ting inn med t-skje, og må vite 120 % hva som skal skje under turen, da må det planlegges, men fine er att nå bruker jeg ett halvt år på å planlegge ferieturene ned til minste detalj, og dermed gleder jeg meg til ferien. Jeg vet hva jeg skal gjøre i ferien nå.

Før gledde jeg meg slett ikke til ferien, - for ferien var kun ett ekkelt avbrudd av rutinene i hverdagen, og det gjorde meg helt jo tussete. Satt hjemme og stura og venta på att den deilige arbeidsdagen og alle rutinene skulle begynne igjen. Nå er jeg på reisefot og får mata inn litt opplevelser innafor min tålegrense istedenfor 

 

Anonymkode: 0c7e0...16f

Tror ikke jeg er autist, men kan kjenne meg igjen i noe. Liker at ting er planlagt før jeg gjør det. Om ikke ned til minste detalj.

AnonymBruker skrev (På 7.7.2024 den 20.53):

Da passer du nok ikke i en rolle som omsorgsperson for barn da. Der handler det ofte om å delta på feks 17 mai, der det går tjukt med folk. Du må stå i kø, gå i kø, stå på folksomme plasser.  

Har du utforsket i terapi da, hva det kommer av at du blir sint når det er trengsel? Hvordan reagerer du da? jeg går utifra at det ikke er så ille at du hever stemmen i slike situasjoner, men heller bare fjerner deg fra stedet i ro og mak?

Det er en person over her som sier noe veldig smart, synes jeg. At kvinner ser etter trygghet. Jeg dater, og jeg søker jo en mann som kan tilføre livet mitt noe. Utgangspunktet er jo at han er selvstendig og har overskudd til å ville finne på ting. Om han plutselig er utrygg og sint bare fordi vi står i kø, så hadde det jo ikke gått. Men jeg vedder på at dette er ting du kan jobbe med. 

Tror du må jobbe med å bli mer trygg i deg selv før du begynner å date. Altså at du i det minste ikke blir sint på folk bare fordi de er der i en gruppe.

Anonymkode: 72a7f...ff6

Det artige er jo at jeg jobber med barn, da.. Blir for øvrig ikke sint i folkemengder med trengsel, men irritert inni meg. Jeg blir stresset. Viser det ikke utad, i alle fall ikke med ord eller lyder. Om noen kan tolke kroppsspråket mitt kan jo være. Ser jo ikke meg selv i de situasjonene.

Ganske sikker på at dette er ting jeg hadde skjult bedre om jeg var sammen med noen. Livet som ulykkelig singel gjør alle detaljer og bagateller litt større. Tror jeg hadde taklet køen i 17.mai-kiosken hvis det var mitt barn jeg stod med.

Jeg er f.eks vant med trengsel på busser og i motsetning til mange av de yngre personene, tør jeg å spørre om å sitte ved siden av noen. Mens ungdommer og unge voksne velger å stå i midtgangen.

Anonymkode: 64845...881

[AnonymBruker]

Livet er såpass lattelig kynisk at følger man ikke med når man er i 20-årene... Da er løpet mer eller mindre kjørt. Menn får ingen sjanse nummer to her i livet.

Kvinner kan få partner og barn uansett livssituasjon. Kvinner kan være autister og få barn- ikke menn. Kvinner kan ha depresjon og få partner/barn- men ikke menn. Kvinner kan være uføre, det kan ikke menn om de vil ha partner og barn.

Samfunnet er en tragedie for en del av mennene som dessverre ingen bryr seg særlig om.

Anonymkode: bebb8...226

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.7.2024 den 21.46):

Det artige er jo at jeg jobber med barn, da.. Blir for øvrig ikke sint i folkemengder med trengsel, men irritert inni meg. Jeg blir stresset. Viser det ikke utad, i alle fall ikke med ord eller lyder. Om noen kan tolke kroppsspråket mitt kan jo være. Ser jo ikke meg selv i de situasjonene.

Det her kan jo være angst. Jeg datet en som var sånn og han jobber jobbet med barn. Det kom frem store issues med agressjon når det var trengsel og han begynte å f.eks snakke høyt. Mellom annet sa han at folk burde bli skutt (fordi det var trengsel) vedkommede jobbet med barn og der og da forsto jeg at han hadde agressjonproblemer og at han var helt feil mann for meg. Han ble også aggressiv når det var varmt vær og så ikke seg selv utenifra, som du sier. Det var ikke mulig å ta han med noen steder. Hvordan er du på jobb da? Siden du jobber med barn, mener jeg. Kan jo også være deg jeg datet, hahaha. 

Anonymkode: 72a7f...ff6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Livet er såpass lattelig kynisk at følger man ikke med når man er i 20-årene... Da er løpet mer eller mindre kjørt. Menn får ingen sjanse nummer to her i livet.

Kvinner kan få partner og barn uansett livssituasjon. Kvinner kan være autister og få barn- ikke menn. Kvinner kan ha depresjon og få partner/barn- men ikke menn. Kvinner kan være uføre, det kan ikke menn om de vil ha partner og barn.

Samfunnet er en tragedie for en del av mennene som dessverre ingen bryr seg særlig om.

Anonymkode: bebb8...226

Dette er jo ikke sant. 

Anonymkode: e608d...30a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er jo ikke sant. 

Anonymkode: e608d...30a

Enig

Anonymkode: 72a7f...ff6

[AnonymBruker]

Er det så vanskelig å finne seg en dame da? Du trenger jo bare én.

Anonymkode: ec742...75f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det her kan jo være angst. Jeg datet en som var sånn og han jobber jobbet med barn. Det kom frem store issues med agressjon når det var trengsel og han begynte å f.eks snakke høyt. Mellom annet sa han at folk burde bli skutt (fordi det var trengsel) vedkommede jobbet med barn og der og da forsto jeg at han hadde agressjonproblemer og at han var helt feil mann for meg. Han ble også aggressiv når det var varmt vær og så ikke seg selv utenifra, som du sier. Det var ikke mulig å ta han med noen steder. Hvordan er du på jobb da? Siden du jobber med barn, mener jeg. Kan jo også være deg jeg datet, hahaha. 

Anonymkode: 72a7f...ff6

Det er ikke meg du datet, jeg ville aldri sagt at folk burde bli skutt fordi det var trengsel! Ei heller snakke høyt. I verste fall sukker jeg eller puster tungt. Som med alt så holder jeg ting inni meg.

På jobb fungerer det middels minus. Det er mange irritasjonsmomenter med barn, spesielt de med adferdsproblemer. Ingen kolleger sier noengang noe negativt om meg, men jeg tror folk i dag generelt er konfliktsky. Jeg er veldig kritisk til meg selv i jobben, føler det er mange oppgaver jeg ikke mestrer. Går sjeldent hjem med noen god følelse. Men så er det ingen der hjemme man kan prate om det med, eller som støtter deg.

Så i bunn og grunn er jo livet ganske helsvart. Det er jo egentlig ingen lyspunkter, om man ser bort i fra gleden ved å ta en øl eller fem i helgene. Skal ikke gå i detalj på resten av familien, men absolutt ingenting er normalt.

Anonymkode: 64845...881

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Er det så vanskelig å finne seg en dame da? Du trenger jo bare én.

Anonymkode: ec742...75f

Som man skal ha kjemi med, tiltrekkes av, ha felles verdier og ønsker om fremtiden. Klart det er vanskelig.

Anonymkode: 64845...881

[AnonymBruker]

Det familielivet du ser er ikke så perfekt som du tror. Det er en grunn til at folk går fra hverandre etter endt ferie. 
Det er en illusjon at folk går rundt å koser seg i sine familieliv. Folk er møkka lei unger, bikkjer, gubber og kjerringa. 
 

Som singel kan man finne sinnsro, harmoni og lykke. Fokuser på alle fordeler du har!
Du lurer deg selv, når du tror at gresset er grønnere på andre siden. 

Anonymkode: 64a87...58e