Bli i forholdet, i frykt for å bli ensom og ulykkelig alene?

[AnonymBruker]

Kort fortalt om forholdet:
Vært sammen i 10 + år. Et barn sammen som nå begynner på skolen. Jeg er ufør og dermed hjemme. Samboer jobber ettermiddag/kveld og ser barnet lite i ukedagene. Når han først er hjemme, er han mest opptatt av skjerm og bidrar lite med ting hjemme. Nå om sommeren hvor det er fint vær og går an å være ute, er han litt mer tilstedeværende enn ellers. Jeg vet han mener at han skal slippe unna med det meste hjemme, fordi jeg er «hjemmeværende». Han er også bortskjemt, umoden på en del punkter og selv i god voksen alder, veldig avhengig av mamma.

Jeg har vært ulykkelig i forholdet de siste årene. Følt meg veldig tatt for gitt, lite respektert og at forholdet sakte, men sikkert har dødd ut. Det var etter vi fikk barn utfordringene virkelig startet, da ulikhetene våre da kom veldig til syne. Vi har ulike verdier, ulike holdninger og generelt en del uenigheter i hverdagen. Samboer har elendig livsstil, og hans dårlige kosthold og hvordan det påvirker barnet, har vært et gjentagende problem her hjemme.

Jeg er med andre ord veldig lei, føler jeg til tider har et (voksent) barn nummer to og tror heller ikke dynamikken mellom oss er sunt for barnet å vokse opp i. Det er lite krangling, men en del uenigheter, ikke så mye kjærlighet og i de verste perioder (som det jo er en del av), en veldig anspent stemning. Jeg liker ikke den jeg blir rundt samboer. Han får liksom ikke frem det beste i meg.

Men så er jeg ufør, har lite nettverk og familie rundt meg. Jeg er redd en hverdag alene vil bli fryktelig tom og ensom. Jeg har vanskelig for å bygge nære relasjoner og har dessuten ikke så mye overskudd til det heller. Å være sosial, tapper meg for mye energi og gir meg en del angst. Men behovet er der jo likevel. Mye enklere å bare «henge meg på» samboers familie og venner, enn å skulle skape relasjoner selv.

Er det beste å bare bli i forholdet? Da vet jeg hvertfall hva jeg har, og selv om jeg er alene om mye, er vi likevel to om bekymringer, økonomi, logistikk og praktiske utfordringer.

Anonymkode: a1775...7de

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er noen god idé å bli i forholdet for å unngå ensomhet og ulykkelighet. For tenk om det er motsatt? 

Det jeg kan anbefale deg er boken The empowered wife av Laura Doyle. Det snudde opp ned på livet mitt med en mann som ligner litt på slik du beskriver din. Jeg var drittlei hele typen i flere år og mente jeg hadde et udugelig eksemplar av en mann. Leste boken, begynte å følge rådene og samlivet vårt snudde på hodet i løpet av et år. Nå tenker jeg at jeg elsker mannen og er heldig med ham! 

Og i tillegg hjalp deg meg også med en del andre problemer jeg hadde i hverdagen min. 

Bare skriv til meg om du vil skrive litt her eller lurer på noe. PS: jeg tror virkelig på at livet ditt kan bli bedre! ❤️

Anonymkode: b96d7...eb8

[AnonymBruker]

Jeg tror du vil få en bedre hverdag.

Jeg tror barnet vil få mer oppmerksomhet fra far fordi du ikke er tilstede. 

Ta for all del barnebidraget gjennom NAV. Det hadde far gjort. 

Anonymkode: ae169...243

[Virrevirrevapp]

Uansett om du skal bli i forholdet, høres det ut som du trenger litt større nettverk. 

[AnonymBruker]

Er i 40 årene, ufør og valgte å bli alenemor da eks var udugelig på alle fronter. Har seriøst aldri hatt det bedre. En går ganske mye tillegg når en er alenemor og ufør. I tillegg betaler eks både bidrag og ektefellebidrag da jeg ble ufør etter vi fikk barn og var sammen i 16 år og jeg har aleneomsorg.

Blir aldri rik, men har en fin liten leilighet med 2 soverom og jeg og ungen er lykkeligere enn noensinne.

Har nå møtt en fantastisk mann som også er alene med 2 barn og vi har det utrolig fint sammen❤️ 

Ville uansett vært lykkelig alene enn å bli i et ulykkelig forhold.

Anonymkode: 158a5...23a

[AnonymBruker]

Det er så inderlig trist at så mange velger å forbli i et dårlig forhold i frykt for å bli ensom. Er det ikke allerede veldig ensomt å være enslig forsørger i et forhold??

Jeg er selv ufør og alenemor, med begrenset energi og nettverk. Men jeg er langt lykkligere som singel enn hva jeg var i forholdet med bf.

Anonymkode: cac4b...dba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg synes ikke det er noen god idé å bli i forholdet for å unngå ensomhet og ulykkelighet. For tenk om det er motsatt? 

Det jeg kan anbefale deg er boken The empowered wife av Laura Doyle. Det snudde opp ned på livet mitt med en mann som ligner litt på slik du beskriver din. Jeg var drittlei hele typen i flere år og mente jeg hadde et udugelig eksemplar av en mann. Leste boken, begynte å følge rådene og samlivet vårt snudde på hodet i løpet av et år. Nå tenker jeg at jeg elsker mannen og er heldig med ham! 

Og i tillegg hjalp deg meg også med en del andre problemer jeg hadde i hverdagen min. 

Bare skriv til meg om du vil skrive litt her eller lurer på noe. PS: jeg tror virkelig på at livet ditt kan bli bedre! ❤️

Anonymkode: b96d7...eb8

Takk for tips! Begynte å høre på denne i dag som lydbok. Spent på fortsettelsen. Må innrømme jeg er skeptisk til om det vil utgjøre en forskjell for meg, men verdt et forsøk.

Enda ikke kommet dit hvor jeg spesifikt får høre hva disse 6 magiske tipsene går ut på, så du må gjerne kjapt gå igjennom hvilke tiltak du gjorde for at ting ble annerledes  

Kan man virkelig alene fikse et forhold, når man allerede har kommet til det punktet hvor man har mistet lyst og respekt for mannen? 

Ts

Anonymkode: a1775...7de

[AnonymBruker]

Virrevirrevapp skrev (3 timer siden):

Uansett om du skal bli i forholdet, høres det ut som du trenger litt større nettverk. 

Jeg vet, synes bare relasjoner er så utrolig vanskelig. Føler liksom ikke jeg får det til. Føles så anstrengende og påtatt. Føler jeg er kjedelig og uinteressant, og vet ikke alltid hva jeg skal si/hvordan jeg skal oppføre meg i sosiale settinger. Ikke at jeg oppfører meg noe stygt eller sånt, altså. Det bare føles så... ja, anstrengt?

Ts

Anonymkode: a1775...7de

[AnonymBruker]

Hvorfor skal man være ensom og ulykkelig alene? Alle jeg kjenner som er alene er ikke ensomme. De nyter friheten. 

Anonymkode: 332dd...031

[AnonymBruker]

Jeg bor alene som ufør uten venner. Har familie. Det er veldig ensomt, men så er det jo også fortsatt muligheter å smi ny lykke, få venner. Syns også det er ekkelt, men alternativet er jo å bare være miserable og vil du det da?

Jeg håper og tror at det er venner for deg der ute hvor det vil føles naturlig. Også my kjæreste om du ønsker det. 

Anonymkode: bf7cc...505

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er i 40 årene, ufør og valgte å bli alenemor da eks var udugelig på alle fronter. Har seriøst aldri hatt det bedre. En går ganske mye tillegg når en er alenemor og ufør. I tillegg betaler eks både bidrag og ektefellebidrag da jeg ble ufør etter vi fikk barn og var sammen i 16 år og jeg har aleneomsorg.

Blir aldri rik, men har en fin liten leilighet med 2 soverom og jeg og ungen er lykkeligere enn noensinne.

Har nå møtt en fantastisk mann som også er alene med 2 barn og vi har det utrolig fint sammen❤️ 

Ville uansett vært lykkelig alene enn å bli i et ulykkelig forhold.

Anonymkode: 158a5...23a

Takk for at du deler.

Jeg tror ikke jeg vil få aleneomsorg, da jeg vet at samboer vil være en del av livet til barnet. Men om han kommer til å bli helgepappa eller ha barnet 50%, vet jeg ikke. Sistenevnte blir nok vanskelig med jobben hans, som han ikke er interessert i å bytte.

Jeg håper jo jeg også vil få det bedre om jeg blir alene og får gjøre alt på min måte, på mine premisser. Men jeg er så redd jeg tar feil, og at jeg i verste fall bare vil ende opp enda mer ensom og enda mer ulykkelig.  

Ts

Anonymkode: a1775...7de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvorfor skal man være ensom og ulykkelig alene? Alle jeg kjenner som er alene er ikke ensomme. De nyter friheten. 

Anonymkode: 332dd...031

Fordi jeg er ikke som folk flest, og har nesten ingen nettverk/vansker med å skape nettverk.

Ts

Anonymkode: a1775...7de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg bor alene som ufør uten venner. Har familie. Det er veldig ensomt, men så er det jo også fortsatt muligheter å smi ny lykke, få venner. Syns også det er ekkelt, men alternativet er jo å bare være miserable og vil du det da?

Jeg håper og tror at det er venner for deg der ute hvor det vil føles naturlig. Også my kjæreste om du ønsker det. 

Anonymkode: bf7cc...505

Jeg håper du har rett. Tror bare ingen har interesse av å bli kjent med meg. Tror jeg er for kjedelig, for uinteressant og for rolig/tilbaketrukket til at noen har lyst til å bli venn med meg (og les: venn, ikke bare «mammaen til ***»)..

Ts

Anonymkode: a1775...7de

[AnonymBruker]

Jeg er også redd for å bli sett ned på på grunn av situasjonen min. Ufør, alenemor, ikke spesielt flink sosial og kan sikkert oppfattes som litt rar. Føler meg liksom ikke like mye verdt som «alle» andre. Ikke at jeg ser ned på folk som er ufør, men jeg føler meg så annerledes, på en negativ måte.

Ts

Anonymkode: a1775...7de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Fordi jeg er ikke som folk flest, og har nesten ingen nettverk/vansker med å skape nettverk.

Ts

Anonymkode: a1775...7de

Og? Jeg snakker om folk som er alene uten nettverk. Alene betyr ikke ensom. 

Anonymkode: 332dd...031

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Takk for tips! Begynte å høre på denne i dag som lydbok. Spent på fortsettelsen. Må innrømme jeg er skeptisk til om det vil utgjøre en forskjell for meg, men verdt et forsøk.

Enda ikke kommet dit hvor jeg spesifikt får høre hva disse 6 magiske tipsene går ut på, så du må gjerne kjapt gå igjennom hvilke tiltak du gjorde for at ting ble annerledes  

Kan man virkelig alene fikse et forhold, når man allerede har kommet til det punktet hvor man har mistet lyst og respekt for mannen? 

Ts

Anonymkode: a1775...7de

Hehe, skeptisk ja! Gjett om jeg var skeptisk også. Mente det måtte være kvakksalveri og piss og følte meg personlig misforstått og angrepet av påstanden om at det var mulig jeg var del av problemet. Og syntes det var direkte kvinnefiendtlig å påstå at jeg skulle kunne løse noe som helst når han var problemet. 

Jeg vet ikke svaret på om det er mulig for dere, men det var mulig for oss. Husk at jeg vet alt for lite om hvordan du er, samtidig kan jeg jo håpe for din del at det har effekt. Selv om jeg nå kan si at tiden konfronterte meg med hvor frekk og kontrollerende jeg egentlig hadde vært betyr ikke det at det nødvendigvis ender med å passe din situasjon. Og det jeg selv innså var at det jeg lærte uansett ville bli tatt med videre til et potensielt nytt forhold. Men fast forward: det har ikke blitt nødvendig. 

Helt ærlig husker jeg ikke alle på rappen. Men det aller viktigste var å ta vare på meg selv, og respekt.

Jeg gikk all in og ble en egoist! 🤪 Vi som ender i slike posisjoner er ofte mennesker som fikser ting for folk, jeg bestemte meg for at det var min tur. Hva trengte JEG? Og så ga jeg det til meg. Forefallende fikk vente, og så dro jeg og gjorde det jeg ønsket meg, uten noe mer ståhei. Hans sure sokker ble nedprioritert for enkle ting, en varm kopp te, favorittrogram på TV, nytt sengetøy (ikke for ham, for meg!). 

Respekt innebar å slutte all kritikk. Da jeg hørte at bare 2 uker med opphør av kritikk kunne gi effekt himlet jeg med øynene. Men jeg stappet en fot i munnen for å unngå alt av kritikk. Alt småpirk, alle sukk, all passiv-aggressive plasseringer av hand rot foran nesa på ham. Og eneste måten jeg holdt ut var helt ærlig med en delvis resignert "jaja, dette er et prosjekt, jeg får gjøre der nå, så vet jeg at jeg har prøvd før jeg går", det som hjalp meg holde ut var tanken om at etterpå kunne jeg gå. Innen en måned merker jeg litt effekt, som gjorde at jeg bare fortsatte og fortsatte. 

Det jeg erfarte var at etter noen måneder uten kritikk var han faktisk interessert i å høre på at jeg var ulykkelig i forholdet, jeg ga han ikke løsninger, han fikk komme med dem selv, og jeg ble så overrasket da han ønsket det! 

Og jo, ikke minst takknemlighet. En kan godt si at det skulle ikke være nødvendig å takke en mann for at han gjør bittelitt husarbeid, for så vidt enig, men når en ser effekten av takknemlighet i eget liv og for å forsterke positive handlinger så er det umulig å holde fast i slike "regneskapstanker" om fordeling. Jeg følte det var urettferdig da jeg sa "takk for at du hørte på meg" eller "takk for at du byttet på senga", men nå når jeg har så mye å være takknemlig for er jeg bare så takknemlig (Hehe) for at jeg forsøkte. 

Gi meg gjerne en lyd hva du tenker etter hvert i boka, og særlig om du prøver det ut! 

Anonymkode: b96d7...eb8

[AnonymBruker]

Jeg hadde det ganske likt som deg. Ufør og med barn. Følte meg veldig alene og tatt for gitt i ekteskapet, med ett ekstra  (voksent)  barn. Prøvde å ta det opp, men han varierte mellom å mene at han bidro nok, til at jeg "gikk jo bare hjemme likevel". 

Jeg valgte til slutt å gå. Jeg trodde jeg skulle få det mye bedre uten han. Og i starten gjorde jeg det også, men nå flere år senere føler jeg meg veldig ensom. Jeg har på et vis venner, men på grunn av sykdom har jeg ikke klart å vedlikeholde vennskapene da jeg ikke har energi til å treffes noe særlig. Og innimellom angrer jeg på at jeg gikk, ser i etterkant at jeg hadde mer følelser for han enn jeg trodde. Men samtidig gikk det ut over selvrespekten min å være i et ekteskap der jeg følte meg som en tjener og sexslave. Så jeg tror jo det er til det beste, men jeg angrer likevel ofte uansett, fordi jeg føler meg så ensom og alene. 😔

 

Som deg føler jeg at jeg ikke er interessant å være med, og når jeg i tillegg er ufør og har flere barn, tenker jeg jeg er rimelig uinteressant på datingmarkedet. I tillegg har jeg blitt veldig forsiktig og sjenert etter flere år i et ekteskap der jeg ble tatt for gitt, så tør ikke prøve å finne noen heller..

Men så vet jeg jo at vi fortjener bedre enn slik vi har det. 

Anonymkode: c5686...e16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Og? Jeg snakker om folk som er alene uten nettverk. Alene betyr ikke ensom. 

Anonymkode: 332dd...031

Ok. Vel, jeg synes det kan bli ensomt, selv om jeg også trives i eget selskap.

Ts

Anonymkode: a1775...7de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Fordi jeg er ikke som folk flest, og har nesten ingen nettverk/vansker med å skape nettverk.

Ts

Anonymkode: a1775...7de

Føler du at du har noe større nettverk når du er sammen med mannebabyen din da?

Hva tilfører han i livet ditt som er positivt? Han er vel til stor grad en irritasjon for deg. Vil det gjøre deg ensom at han ikke er der og roter?

 

Jeg gikk fra min eks og har forblitt singel siden (6-7år siden). Grunnen til at jeg fortsatt er singel er traumene eksen har påført meg som gjør at jeg har blitt redd for dating, redd for å bli lurt og manipulert av en ny mann. 
Noen ganger føler jeg meg litt ensom, men om jeg da tenker på alternativet å være med eksen så setter jeg pris på ensomhet 😅

K36

Anonymkode: cf88e...3ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hehe, skeptisk ja! Gjett om jeg var skeptisk også. Mente det måtte være kvakksalveri og piss og følte meg personlig misforstått og angrepet av påstanden om at det var mulig jeg var del av problemet. Og syntes det var direkte kvinnefiendtlig å påstå at jeg skulle kunne løse noe som helst når han var problemet. 

Jeg vet ikke svaret på om det er mulig for dere, men det var mulig for oss. Husk at jeg vet alt for lite om hvordan du er, samtidig kan jeg jo håpe for din del at det har effekt. Selv om jeg nå kan si at tiden konfronterte meg med hvor frekk og kontrollerende jeg egentlig hadde vært betyr ikke det at det nødvendigvis ender med å passe din situasjon. Og det jeg selv innså var at det jeg lærte uansett ville bli tatt med videre til et potensielt nytt forhold. Men fast forward: det har ikke blitt nødvendig. 

Helt ærlig husker jeg ikke alle på rappen. Men det aller viktigste var å ta vare på meg selv, og respekt.

Jeg gikk all in og ble en egoist! 🤪 Vi som ender i slike posisjoner er ofte mennesker som fikser ting for folk, jeg bestemte meg for at det var min tur. Hva trengte JEG? Og så ga jeg det til meg. Forefallende fikk vente, og så dro jeg og gjorde det jeg ønsket meg, uten noe mer ståhei. Hans sure sokker ble nedprioritert for enkle ting, en varm kopp te, favorittrogram på TV, nytt sengetøy (ikke for ham, for meg!). 

Respekt innebar å slutte all kritikk. Da jeg hørte at bare 2 uker med opphør av kritikk kunne gi effekt himlet jeg med øynene. Men jeg stappet en fot i munnen for å unngå alt av kritikk. Alt småpirk, alle sukk, all passiv-aggressive plasseringer av hand rot foran nesa på ham. Og eneste måten jeg holdt ut var helt ærlig med en delvis resignert "jaja, dette er et prosjekt, jeg får gjøre der nå, så vet jeg at jeg har prøvd før jeg går", det som hjalp meg holde ut var tanken om at etterpå kunne jeg gå. Innen en måned merker jeg litt effekt, som gjorde at jeg bare fortsatte og fortsatte. 

Det jeg erfarte var at etter noen måneder uten kritikk var han faktisk interessert i å høre på at jeg var ulykkelig i forholdet, jeg ga han ikke løsninger, han fikk komme med dem selv, og jeg ble så overrasket da han ønsket det! 

Og jo, ikke minst takknemlighet. En kan godt si at det skulle ikke være nødvendig å takke en mann for at han gjør bittelitt husarbeid, for så vidt enig, men når en ser effekten av takknemlighet i eget liv og for å forsterke positive handlinger så er det umulig å holde fast i slike "regneskapstanker" om fordeling. Jeg følte det var urettferdig da jeg sa "takk for at du hørte på meg" eller "takk for at du byttet på senga", men nå når jeg har så mye å være takknemlig for er jeg bare så takknemlig (Hehe) for at jeg forsøkte. 

Gi meg gjerne en lyd hva du tenker etter hvert i boka, og særlig om du prøver det ut! 

Anonymkode: b96d7...eb8

Takk for at du deler! Glad det fungerte for deg  skal absolutt gi en oppdatering når jeg har fått hørt ferdig lydboken.

Haha, ja, kjenner meg igjen i det du beskriver. Hvordan skal jeg kunne fikse dette, når han er problemet (litt satt på spissen). Jeg skjønner at jeg ikke er perfekt og sikkert har ting jeg også kan jobbe med, men jeg må innrømme at motivasjonen ikke helt er der og at det virker helt håpløst der vi er i forholdet i dag.

Vi prater knapt sammen, har ikke sex, generelt lite fysisk nærhet, ler aldri sammen og oppfører oss stort sett som ikke annet enn to stk som skal drive «familien AS» sammen.

Jeg vil nok ikke beskrive meg som særlig frekk og kontrollerende, jeg går vel mest og irriterer meg inni meg over han og blir veldig passiv rundt han. Føler ikke jeg lenger trives i hans selskap, og ting føles ganske anspent. Han er noen jeg snarere heller blir litt sliten av å være rundt.

Det er så mye tull og fjas, umodenhet, dårlige holdninger og jeg føler seriøst han til tider jobber i mot meg når det gjelder barneoppdragelse. Han er så lite reflektert og smart når det kommer til enkelte ting. Veldig smart i form av at han kan mye, men ellers litt klossete og lite reflektert når det kommer til barnet og hva han lærer det (det var jeg som skrev innlegget om at barnefar lot barnet stjele fra lekeplassen).

Så, jeg vet ikke. Må innrømme at det sitter dypt inne og plutselig skulle være så takknemlig - og selv om jeg av prinsipp nekter å rydde opp etter han (og generelt kjefter lite), vet jeg ikke hvordan jeg skal slutte å føle på irritasjon over han inni meg 😅 

Høres jo også ut som at din responderte veldig godt på at du bare sluttet å klage. Jeg er redd det sitter litt dypere hos han jeg er sammen med. Han er vant til å bli dullet med fra han var liten, og har aldri trengt å ta mye ansvar.

Ts

Anonymkode: a1775...7de