Kan barnet mitt få et fint liv som enebarn?

[Lorieen]

Jeg har fire søsken og har ikke kontakt med hverken noen av dem eller med foreldrene mine, så i praksis lever jeg som foreldreløst enebarn. Mannen er enebarn og har aldri savnet søsken. Vi har et veldig nært og godt forhold til hans foreldre. 
 

I din situasjon ville jeg nok nøyd meg med ett barn, eller ventet noen år om det er et alternativ mtp. alder og fertilitet. 

Endret onsdag kl 11:32 av Lorieen

[AnonymBruker]

Jeg er enbarn TS og har ikke lidd under det tror jeg. Det er mye fordommer mot enebarn men det viser seg at enebarn klarer seg helt fint i livet og at de faktisk har noen fordeler, som nok kommer av at de får mye voksenkontakt og ikke har noen rivaler når det gjelder oppmerksomhet. Jeg har opplevd en stor frihet til å definere meg selv, kunne bli med på det jeg ville og mamma og pappa støttet meg i alt. Du får heller ikke den der at alt skal "være likt"

Det jeg savner som enebarn er hjelp med gamle foreldre, det var tung å miste pappa og da følte jeg meg ensom i sorgen da det egentlig kun var meg som sørget følte jeg(foreldrene mine er skilt). Jeg savner og å ha egne nevøer og nieser, men vet du det er ikke sikkert at jeg hadde hatt det selv med søsken.

Jeg tenker du først og fremst må tenke på hva du har kapasitet til med oppfølging, psykisk helse og økonomi. Er det ett barn, så er det helt greit det. Men husk og at småbarnstiden er kort, den går over og det kan hende du synes det er noe helt annet å ha litt eldre barn, det gjør nemlig jeg.

Selv fikk jeg to barn, vi tenkte og at vi skulle ha ett siden det var en krevende baby og særlig jeg opplevde de første årene som utrolig tøffe med mye sykdom. Men vi gikk for en til med en ganske stor aldersforskjell og det gikk mye lettere med nummer to. Og det gjør ofte det TS, siden sjokket med barn er å få den første.

 

Anonymkode: 3a866...ca5

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan man ha et fint liv som enebarn. Personlig hadde jeg sett for meg at jeg skulle ha 3 barn, men livet blir jo som kjent ikke alltid som man ser for seg. Nå er jeg veldig glad for at det bare ble ett barn. Jeg er fremdeles ung nok til å kunne få flere barn, men tiden er knapp og jeg ser ikke for meg det i fremtiden lengre. Jeg har snakket med barnet mitt om det med søsken, og hun har sagt at hun kunne ønske seg søsken da hun var yngre (for å ikke skille seg ut fra vennene sine, som alle hadde søsken), men at det ikke lengre er et ønske hun har. 
 

Noen søsken er selvsagt veldig knyttet sammen, men de fleste jeg kjenner er mer knyttet til venner enn søsken. Jeg er heller ikke særlig knyttet til mine søsken. Vi er ganske ulike, og møtes/snakkes stort sett om vi er samlet hos mine foreldre samtidig. Det er heller ikke slik at man bør ha flere søsken for å kunne være flere sammen til å ivareta gamle foreldre, sånn som før. Men det er klart; er man ensom, kan man selvsagt ønske at man i det minste hadde søsken. Det er bare ingen garanti for at man hadde vært mindre ensom av den grunn, selv om det er lett å fantasere om at livet ville vært mindre ensomt da. 
 

Anonymkode: c0e41...64c

[AnonymBruker]

Livet kan bli helt flnt som enebarn, men jeg skjønner tankene dine. Har selv et søsken, har et enebarn (det var ikke planen, men sånn ble det). Tenker likevel det vil gå helt fint! Man kan savne mye i livet. Noen har aldri en far, noen har ikke søsken, noen får ikke barn, noen er single hele livet. Men lykken i livet er ikke avhengig av det ene.

I din situasjon ville jeg nok også tenkt på at autisme går igjen i familier, og at du kan risikere at et evt barn nr 2 får vansker som deg eller enda tyngre.

Anonymkode: 734a5...027

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (1 time siden):

Jeg har fire søsken og har ikke kontakt med hverken noen av dem eller med foreldrene mine, så i praksis lever jeg som foreldreløst enebarn. Mannen er enebarn og har aldri savnet søsken. Vi har et veldig nært og godt forhold til hans foreldre. 
 

I din situasjon ville jeg nok nøyd meg med ett barn, eller ventet noen år om det er et alternativ mtp. alder og fertilitet. 

Dette tilfellet er veldig sjeldent. 

Anonymkode: 18d5d...a35

[AnonymBruker]

Klart barnet kan, og antagelig vil, få et veldig fint liv også som enebarn.

Både fordelene og ulempene ved å være enebarn er, statistisk sett, sterkt overdrevet. Det finnes noen forskjeller på gruppenivå i både trivsel og livsutfall, både positive og negative, og de er selvfølgelig interessante nok og kan være betydningsfulle for et samfunn. Men forskjellene mellom enebarn og folk med søsken er uendelig mye mindre enn mange tror, og de er nær helt verdiløse for å spå hvordan en enkeltperson får det. Det sier jeg ikke for å være så tolerant og korrekt og ålreit, det sier jeg fordi det er helt sant. Mange bare ser de mønstrene man tror er der som veldig mye sterkere enn de egentlig er.

Anonymkode: c793f...197

[AnonymBruker]

Jeg kjenner så mange som har kompliserte forhold til sine søsken. Flere er ikke alltid bedre! Selvfølgelig kan barnet ditt få et fullverdig og fint liv som enebarn ❤️ 

Anonymkode: 6160b...fc3

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og den eneste gangen jeg savnet søsken var da moren min døde. Da var det bare meg og far igjen, og det var tungt.

Heldigvis fikk jeg meg samboer før faren min gikk bort, så jeg ble ikke helt alene igjen.

Det er ikke bare greit med søsken, - kan fort bli uenige i voksen alder og spesielt når det kommer til arv. Venner velger man selv, mens familie må man bare ta til takke med.

 

 

Anonymkode: 36dbf...6c1

[Lorieen]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette tilfellet er veldig sjeldent. 

Anonymkode: 18d5d...a35

Nei. Det er vanligere enn mange tror. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette tilfellet er veldig sjeldent. 

Anonymkode: 18d5d...a35

Det er ikke det. Det er faktisk ganske vanlig å ikke å ha kontakt med deler eller hele nærmeste familie. 

Anonymkode: c0e41...64c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette tilfellet er veldig sjeldent. 

Anonymkode: 18d5d...a35

Er det? Kjenner ingen som er med sine søsken. Alle har skapt sitt eget nettverk av venner, og har startet egen familie. 

Anonymkode: a8e65...236

[AnonymBruker]

Så klart enebarn har det helt fint! De er jo sammen med andre barn på alle arenaer ute uansett! Jeg er enebarn og søsken har jeg aldri savnet i det hele tatt. Sønnen min er også enebarn og trives utmerket med det 🩵 

Mer fred og ro - mer tid både til oppfølging av barnet man har og til å ta vare på seg selv som forelder. Det presset om å lage søsken har jeg aldri verken kjent på eller brydd meg om! 

☁️☀️☁️☁️

Anonymkode: 193fa...8d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Med tanke på at du har fått en autismediagnose selv så må du også huske at det går i arv. Om barnet ditt viser seg å også ha autisme så ville kanskje et barn til bli alt for mye? Nå vet ikke jeg hvor gammel du er og hvor gammelt barnet ditt er, men om barnet fortsatt er veldig lite så er det kanskje lurt å sitte rolig i båten uansett?

Sant ❤️

Anonymkode: 193fa...8d0

[AnonymBruker]

Mye bedre uten søsken. Svært få søsken har gode relasjoner. 

Anonymkode: 1e886...6de

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (2 timer siden):

Nei. Det er vanligere enn mange tror. 

Kansje blant nordmenn

Anonymkode: 18d5d...a35

[Anim92]

Jeg kjenner meg igjen i mange av tankene dine her. Står litt på andre siden, med en partner som fikk autismediagnose rett etter fødsel. 

 

Jeg tror enebarn kan ha fine liv! Også tror jeg at med mye tilrettelegging og innsats og vilje fra partner så kan det også gå fint med flere barn. 
 

Skriv gjerne til meg privat ♥️

[AnonymBruker]

Tusen takk for så mange fine svar! ❤️

Så godt å lese alle historiene til dere som både er lykkelige enebarn selv og de som har lykkelige enebarn!

Min mann er enebarn og han syntes det var tungt, derfor det er så viktig for han med søsken. Jeg på min side har noen av mine kjæreste barndomsminner sammen med mine søsken, og selv om vi i voksen alder er glidd mer eller mindre fra hverandre vet jeg liksom at jeg har dem der ute.

Jeg tar definitivt arvelighet i min diagnose med i betraktningen. Jeg tror forøvrig vi skulle taklet et Asperger barn greit, men selvfølgelig kan jo autisme dukke opp i mer utfordrende former også. Barnet vårt har forøvrig ikke autisme, er allerede utredet på bup pga min diagnose.

Vi bor i et boligfelt i by med masse barn i nærområdet samt alt vi kan ønske oss av fritidsmuligheter. Ingen tvil om at barnet har all mulighet til å få seg et stort nettverk av venner her  

Alt i alt tror jeg vi skal klare å gi hen det livet vi ønsker, men så er det den lille tvilen i bakhodet.

Vi foreldrene er forøvrig i slutten av 30-årene og har dårlig med betenkningstid.

Du som nevnte at tvilen min kan ligge litt i samfunnets forventninger har nok mye rett også. Jeg takler hjemmebanen, det er alt annet som blir for mye. Føler bare at jeg skuffer behandlere og nav og skattebetalerne om jeg nå går hen og blir gravid.

ts

 

Anonymkode: d14f8...379

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Enebarn vil oftest savne søsken.

Anonymkode: 8b5a3...61e

Har du noen kilde på våset ditt? 

Er selv enebarn og har flere enebarn-venner. Ingen av oss savnet søsken (tidvis tenkte vi det hadde vært tøft med en snill 4-5 år eldre storebror, men ikke noe savn). 

Bor midt i byen og her er det mange enebarn, mitt barn er en av dem. Skrekken blant dem alle er at de skal få et søsken. 

Anonymkode: a4765...a11

[AnonymBruker]

Barn får det ikke dårligere som enebarn. 
Jeg ser mange som sliter veldig med sine søsken. Flere har brutt kontakt helt som voksne. Sjalusi og bråk når de er barn. Ikke alle går bra sammen og det du vil bli enda mer utilpass når du føler allerede ett barn er for mye. Jeg ville valgt å droppe flere i din situasjon❤️ Ikke ha dårlig samvittighet for barnet. Barn får venner. 

Anonymkode: 024b9...599

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.7.2024 den 12.31):

Langt, men håper noen orker lese ❤️

Jeg har så dårlig samvittighet for barnet mitt! Vi hadde hele tiden tenkt vi skulle ha 2, men like etter fødsel knakk jeg totalt sammen. Etter utredning viste det seg at jeg hadde udiagnostisert Asperger.

Nå sliter jeg veldig med at jeg blir overstimulert. Mammarollen er krevende, selv om jeg med hånden på hjertet elsker barnet og det å være mamma. Jeg sliter derimot med alt annet og blir autistisk utbrent med en gang. 10-20% jobb kan gå, men allerede oppe på 30% fikk jeg en ny knekk.

Nå er jeg på vei inn i AAP og behandler sier jeg må forberede meg på et langt løp i AAP med uviss utgang.

Mannen vil ha et barn til. Men jeg kan jo virkelig ikke sette et barn til til verden i min situasjon?

Samtidig tenker jeg på barnet vi allerede har. Hen blir så fryktelig alene. Har ingen jevnaldrende søskenbarn, kun oss foreldrene og besteforeldre samt noen gamle tanter og onkler som ikke er spesielt deltakende. Besteforeldrene er alle rundt 80 så barnet vil ikke få mye glede av dem.

Jeg føler på en slags «plikt» til å gi barnet minst en person til i livet sitt? En nær relasjon barnet kan ha glede av gjennom livet. Hvem har min lille når jeg og far går bort liksom? Sannheten er ingen, med mindre hen får egen partner, barn, venner, men det er jo ingen garanti for at det blir så nære relasjoner som det familie er.

Vet ikke hvor jeg vil med dette. Et slags hjertesukk.

Det viktigste for meg er at barnet har det bra, men innser jo også at mammaen må fungere for at barnet skal ha det bra.

Anonymkode: d14f8...379

min på 11 er alenebarn, og tror hn virkelig trives med det, mange venner... jeg ville ikke hatt flere heller

Anonymkode: dbe84...5d6