Ny mann, jeg tipper 41 år og vi vurderer barn...

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har møtt en fantastisk mann.
Fra før har jeg 2 barn på 17 og 15 år.
Frem til nå har jeg alltid vært fornøyd med de to frikse, raske og fantastiske ungdommene mine, men så treffer jeg dette utrolige mennesket.

Han ticker av alle boksene, vi er endelig "hjemme" det er vi enige om begge to.

Jeg blir 41 og han blir 39. Han har ingen barn fra før, så spørsmålet mitt er da. 
Er det galskap og lage en ny liten familie nå? Vi er i god form begge to, vi vet vi har landet sammen, men er vi for gamle? Hadde dere tenkt på hva alle andre rundt vil si? Ødelegger vi "de beste årene"? 

Herreminhatt, den ene dagen ser jeg for meg å trille rundt på ett nydelig lite nurk som er vårt skaperverk, den andre dagen ser jeg for meg Maldivene med en drink og kjekkasen min på solsengen siden av meg etter at vi to dager i forveien booket turen...altså det impulsive, lette og ubekymrede livet...

Anonymkode: 30315...a5d

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere kjent hverandre?

Anonymkode: 28b01...a63

[AnonymBruker]

Sammen ca 1år

Anonymkode: 30315...a5d

[AnonymBruker]

Jeg personlig ville ALDRI startet på nytt nå med baby, barnehage og alt det medfører. Du er over 60 når ungen er 20. 

Min unge er yngre enn dine, men shit jeg er klar for mindre ansvar og dyrke meg selv. Kjæresten har 2 barn på samme alder som min og heldigvis har vi likt syn på at vi ikke ønsker flere barn🙏🙏🙏

Anonymkode: e601e...235

[AnonymBruker]

Som over: Hvor godt kjenner dere hverandre?

Jeg ser ikke noe problem med alder her hvis dette er noe dere ønsker, men bruk hodet og ikke la dere blende av forelskelsesrusen.

Hvordan blir dette for tenåringene?

Hvordan blir det hvis dere går fra hverandre?

Takler dere barn med handikap?

Om du vil klare å få barn i den alderen du er i nå er en annen diskusjon.

Anonymkode: 8a0fa...912

[AnonymBruker]

VEl, spørsmålet du bør stille deg selv er litt delt; kjenner du virkelig han godt nok etter ett år sammen til å vite at han er en solid familiemann og hva hvis det viser seg at du ender opp med delt omsorg for en liten, er du fysisk og psykisk i stand til det? Hvis svaret er ja så kjør på.. Sjangsen for at dere får "full klaff" uten hjelp er bare en greie dere må ta stilling til om den kommer. 

Anonymkode: a3a07...6ad

[TLR]

Et år er lite til at du kjenner han godt nok synes jeg men valget er ditt. Du har barn på 15 og 17. Det blir stor aldersforskjell men hvis de er klar for en liten baby i huset. Valget er ditt? 

[AnonymBruker]

Har dere bare vært sammen et år? Syntes det er for kort tid. 

Har du lest om alle de som ikke viste at mannen sin var slik og slik. 

Hva sier barna dine da, syntes de det hadde vært fint å få søsken. Eldste din er 17. Plutselig blir du både mamma og bestemor innen få år. 

Men hvis du har lyst til å starte på nytt med alt det innebærer, så kjør på. 

 

Anonymkode: 1df42...345

[AnonymBruker]

Personlig syns jeg det er alt for kort tid å ha kjent hverandre. 

Anonymkode: 28b01...a63

[AnonymBruker]

Takker for gode konstruktive svar.

Det er nettopp det, jeg er så usikker på om det er dette jeg vil. Er så himla vaklende. Ser for meg begge scenarioer.
Føler vi kjenner hverandre veldig godt, men man vet jo aldri. Kan man egentlig kjenne noen 100%? 
Det er risiko for barn med utfordringer, det er ikke sikkert vi kan få, det er mye greier man skal ta hensyn til.
 

Det med at mine er såpass store ser jeg ikke på som noe problem, vet om mange som har unger i "to bolker"
Er jo en gigantisk beslutning å ta...skyver det foran meg en stund til jeg tror jeg...
 

Anonymkode: 30315...a5d

[AnonymBruker]

hadde ikke gjort det etter bare ett år. har der bodd sammen lenge? hvis ikke, gjør det først ett års tid og bli en familie emd dine barn først. så kan dere vurdere det. personlig hadde jeg ikke gjort det desverre... og mine er bare 9 og 14.

Anonymkode: 75068...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takker for gode konstruktive svar.

Det er nettopp det, jeg er så usikker på om det er dette jeg vil. Er så himla vaklende. Ser for meg begge scenarioer.
Føler vi kjenner hverandre veldig godt, men man vet jo aldri. Kan man egentlig kjenne noen 100%? 
Det er risiko for barn med utfordringer, det er ikke sikkert vi kan få, det er mye greier man skal ta hensyn til.
 

Det med at mine er såpass store ser jeg ikke på som noe problem, vet om mange som har unger i "to bolker"
Er jo en gigantisk beslutning å ta...skyver det foran meg en stund til jeg tror jeg...
 

Anonymkode: 30315...a5d

Du følte vel det samme med bf da du var sammen med han? Hva gjorde at forholdet tok slutt?

Ett år er jo ikke nok tid til å bli ordentlig kjent. Vet du hvordan han er å bo sammen med? Hvilken oppdragerstil har han? Hva er hans styrker og svakheter?

At man vet om mange med to kull, betyr ikke at det er noe som går knirkefritt. Som du sier selv, med alderen kommer også økt risiko for barn med særskilte behov.

Og hva med logistikken? Dere blir da seks stykker, det betyr antakeligvis at dere vil trenge en større bil. Er boligen stor nok for dere alle? Ferier, hverdager? Det blir mange forskjellige behov og ønsker å oppfylle.

Så lenge du er usikker, er det et nei. Kan ikke dere bare nyte hverandre?

Anonymkode: 6c8c4...044

[AnonymBruker]

Jeg synes det er litt pussig at du som 41 bare antar at du kan få barn.. Det er slettes ikke sikkert 

Anonymkode: 8e2e3...69b

[AnonymBruker]

Er han veldig gira på egne barn? 39 år og uten barn kan jeg skjønne jeg at han gjerne vil ha egne. Jeg mener likevel at dere burde bo sammen en liten stund. 3-6 måneder i samme hus gir et greit pekepinn om man passer sammen også i hverdagen.

Selv fikk jeg barn da jeg hadde fylt 40, hadde en på 8 fra før. Eldstemann hadde mast i noen år etter søsken og var helt fra seg av glede da vi fortalte at han skulle bli storebror likevel (vi trengte hjelp). Om han ville tenkt det samme nå som 19-åring vet jeg ikke men din eldste flytter ut om et par år, jeg mener at man ikke kan gjøre seg avhengig av andre sine meninger. Syns det må være en avgjørelse mellom deg og mannen.

Barnet kan testes for de hyppigste avvik, Downs eller andre trisomier trenger bare en blodprøve.

For min del gikk det helt strålende, yngste er nå 12 og jeg er snart 53. Jeg er nok eldst blant venners foreldre men det er ikke noe problem. Ingen har noen gang antydet at jeg er bestemoren, jeg tenker at barn holder meg ung, i hvert fall til sinns om ikke annet.

Anonymkode: fbebc...17b

[BlackSunshine]

Føles det riktig, gå for det. Argumentene om at du er X år når barnet er Y år sier ikke noe annet enn hva folk vurderer seg selv ut fra. Evt hvordan de ser på egne foreldre. Dersom man er 41 år og lever til man er 81, har man altså 40 år med barnet sitt. En del år med jobb, ja. Men det er jo det mest meningsfulle man kan gjøre. Vi trenger flere barn her i Norge også!

[AnonymBruker]

Møtte min mann når jeg var 39 og han 41. Vi flyttet kjapt sammen og var nok ikke så lenge før vi prøvde på barn. Ingen av oss hadde fra før. Tok litt tid å bli gravid. Men vi ble foreldre litt under 2 år etter at vi møttes. Vi har det kjempefint med vår 3 åring. Vi føler oss unge og spreke. 

Anonymkode: 6794b...a76

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei,

Jeg har møtt en fantastisk mann.
Fra før har jeg 2 barn på 17 og 15 år.
Frem til nå har jeg alltid vært fornøyd med de to frikse, raske og fantastiske ungdommene mine, men så treffer jeg dette utrolige mennesket.

Han ticker av alle boksene, vi er endelig "hjemme" det er vi enige om begge to.

Jeg blir 41 og han blir 39. Han har ingen barn fra før, så spørsmålet mitt er da. 
Er det galskap og lage en ny liten familie nå? Vi er i god form begge to, vi vet vi har landet sammen, men er vi for gamle? Hadde dere tenkt på hva alle andre rundt vil si? Ødelegger vi "de beste årene"? 

Herreminhatt, den ene dagen ser jeg for meg å trille rundt på ett nydelig lite nurk som er vårt skaperverk, den andre dagen ser jeg for meg Maldivene med en drink og kjekkasen min på solsengen siden av meg etter at vi to dager i forveien booket turen...altså det impulsive, lette og ubekymrede livet...

Anonymkode: 30315...a5d

Ingen av valgene her høres ut som galskap. Tvert imot. Valgets kval gitt betingelsene. Så gjør det dere begge ønsker mest, og kos dere sammen  

[AnonymBruker]

Om du får til å få barn enda, så synes jeg ikke du skal la alderen hindre deg. Argumentene om at du er over 60 når barnet er 20 har da ingen ting å si - det potensielle barnet kan få et aldeles utmerket liv med to gode foreldre likevel, og spør man det 20-årige "barnet" om det heller ville valgt å aldri bli født enn å ha en aldrende mor - vel, det svaret er vel gitt av seg selv?

Men vurder grundig om det virkelig er noe dere begge vil, eller om ikke et friere liv med reising, opplevelser og mye bedre råd er mer attraktivt når dere kommer opp i åra 😊

Anonymkode: 2f3a0...426

[AnonymBruker]

 Jeg har fått barn i to "bolker". Fikk først barn som tenåring og de andre barna mine i 30-årene. Er nå 47. Når jeg blir 50 så er barna mine myndige. Jeg har hatt ansvar for barn hele mitt voksne liv. Aldri bodd alene, alltid masse ansvar. Nå synes jeg det er nydelig å tenke på at jeg snart er ved sluttstreken. Får du flere barn nå,vil du ha ansvaret frem til du er omtrent pensjonist. Det er bare du som kan kjenne på hva du ønsker. Egentid eller 20 år til med ansvar for barn.

Anonymkode: 75a37...c5e

[AnonymBruker]

Hvor aktive er dere? Har dere mye hobbyer, fritidsaktiviteter og jobb som gjør at dere er lite hjemme? Er dere villig til å bli mer hjemmekjær, begge to, om dere får barn? Vil dere være likestilt på husarbeide, matlaging, barnepass og det tredje skiftet?

Er dere samboere slik at du vet hvor huslig han er? Det blir ikke bedre etter barn hvis han ikke gjør sin del i huset pr i dag. Dere BØR være samboere en god stund før du vet om å stifte familie med han er lurt.

Eksen min startet på ny nå. Våre barn er ungdommer. Han synes det er slitsomt. Og jeg vet det er hun som har hovedansvaret og den som må være hjemme om de ikke får barnevakt

Anonymkode: 4044e...a70