Psykisk syke som har fått behandling er sunnere relasjonelt enn "folk flest"

[AnonymBruker]

(Jeg snakker ikke om alvorlig psykisk syke (schizofreni))

Mennesker med angst, depresjoner, traumer, som anerkjenner at de har et problem og både har hjulpet seg selv og fått hjelp mener jeg er sunnere enn folk flest som mener at "det er ikke noe feil med meg". Standhaftige som ikke kan erkjenne feil og mangler og minst av alt skal ha en psykiater til å rote i hodet deres. 

Når jeg sier sunnere så mener jeg ikke at de har mindre stress, eller sover og spiser bedre, men relasjonelt. Folk flest er skadet. Enten så konfliktssky at de skaper klikker og mobber alle som er litt annerledes på jobb, i nabolaget, blant foreldrene. Eller så konfliktsøkende at de slår noen på utestedet i byen, slenger ut hetsende kommentarer på nett eller gata. Grensesetting er et fremmedord, toleranse er en synd. Alle skal være like, alle skal være flink pike og spesiell. Mest sannsynlig blir de utbrent om 5-20 år, da får de også muligheten til å bli sunne. Mange blir det ikke. Fortsetter å tekkes svigermor og aldri si nei, og får heller kreft om 20-40 år. 

Naturligvis har vi de sunneste, de med oppvekst med sunne foreldre som lærte å si nei med morsmelk. Og de som av unormal god selvaktelse fant ut at de måtte jobbe med seg selv helst før de ble syk, er en del av dere også. 

Men så er det folk flest, som får en god jobb, gjør så godt de kan, og holder hodet over vannet, mener de er helt normal og ingenting feil med dem, usunne og skadelige og plagsomme relasjonelt, mens de sirkelrunker i konformitet og innenforskap. Eller vet de det innerst inne, at kanskje noe ikke helt er som det skal? 

De som i det minste vet de er syk, de lærer seg å si nei, de avslører morbiditeten i den sosiale kontrakten, de vet hva traumer er så de velger å ikke si de stygge tinga. De fikk betingelsesløs støtte fra en god terapeut og validerer seg selv. Terapeuten er bedre enn den feilbarlige moren. De informeres av følelsene sine, setter grenser og går mot det sunne livet fordi de innser hvor usunt det de hadde var. 

Anonymkode: daefa...c1e

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg. Jeg har gjort meg samme observasjoner, selv om jeg kanskje ikke er helt enig i formuleringene på alle punktene.

Jeg har følt meg annerledes hele livet og aldri følt at jeg passet helt inn. Ble godt likt, men jeg eide ingen evne til å sette grenser for meg selv, i tillegg til konfliktskyhet, opplevde både overgrep og voldelige forhold, og innen jeg fylte 27 gikk jeg på en kraftig smell.

Ved hjelp av terapu begynte jeg å lære hvor det hadde gått galt for meg, og hva jeg måtte lære. Jeg ble helt opphengt og ville lære mest mulig, raskest mulig, og sugde til meg kunnskap som en svamp. Jeg leste konstant psykologibøker pg selvhjelpsbøker, og saumfarte Youtube og Instagram (og senere Tiktok) for alle gode tips, råd og øvelser. Det fungerte jo som bare søren, for jeg ble til et menneske jeg tør å være skikkelig stolt av, og så ble grensesetting mye enklere. Jeg er fremdeles litt konfliktsky, men i en langt mindre grad. Jeg vet at jeg kan stå for alt jeg sier, og at jeg aldri sier noe jeg ikke mener selv i sinne eller frustrasjon.

Det tristeste for meg har vært at jeg nå føler meg ensom på en ny måte. Jeg har jobbet beinhardt for å lære meg emosjonell regulering, men jeg har innsett at det er ikke normen. Den vanlige mannen i gata har ikke fokus på dette. Altfor mange mennesker løper rundt i livet uten å regulere følelsene sine, og når de blir sinna forsvarliggjør de respektløs oppførsel mot andre, fordi de var tross alt "så sinte fordi x,y, z". 

Alt i alt er det en reise jeg ville valgt igjen, men det er ensom på den andre siden hvis alt man drømmer om er å leve i et samfunn hvor alle har respekt og kjærlighet for hverandre. Vårt samfunn har ofte en annen definisjon av kjærlighet, som ikke er ubetinget. Og hvis betingelsene ikke innfrir, så er det visst innafor å opptre uten respekt.

Anonymkode: 17e3d...909

[aazy]

4 hours ago, AnonymBruker said:

(Jeg snakker ikke om alvorlig psykisk syke (schizofreni))

Hæ? Ein tredjedel av folk som har opplevd psykose vil kome seg heilt, ein annan tredjedel vil kunne leve normale liv men med medisin. Ein kan godt ha hatt schizofreni og bli frisk, t.d. Arnhild Lauveng. Merkeleg måte å starte innlegget på. Det er fleire anna diagnosar med verre statistikk, utan at eg skal hive dei under bussen.

Endret 2. juli 2024 av aazy

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Det tristeste for meg har vært at jeg nå føler meg ensom på en ny måte. Jeg har jobbet beinhardt for å lære meg emosjonell regulering, men jeg har innsett at det er ikke normen. Den vanlige mannen i gata har ikke fokus på dette. Altfor mange mennesker løper rundt i livet uten å regulere følelsene sine, og når de blir sinna forsvarliggjør de respektløs oppførsel mot andre, fordi de var tross alt "så sinte fordi x,y, z". 

Åååååå som jeg kjenner meg igjen i dette!! Det er en ny form for ensomhet og noen ganger skulle jeg ønske at jeg også bare kunne være urimelig og emosjonelt umoden. Resten av innlegget var også godt, men jeg måtte kommentere på akkurat dette!

Anonymkode: b6c40...d56