Krevende sønn som ikke vil gjøre noe som helst,men maser høl i hode på oss foreldrene

[MrsFurbyFurberson]

On 6/30/2024 at 4:58 PM, AnonymBruker said:

Vi er foreldre til en på 7,5 år og vi venter vårt 2 barn slutten av August.

Han gjør aboslutt ingenting selv, vi må være med på alt, drar vi på stranden eller i skogen gidder han ikke noe, og bare maser og dra hjem igjen , vi var på tusenfryd med et vennepar og deres 2 på 7 og 9 år, de var blinde og høflige og tok masse kruseller og spilte en del,mens vår gikk og surmulte og ville hjem.

nå skal vi snart på camping og gleder meg ikke .. og gleder meg heller ikke så veldig til og få en til pga han er slik han er, er redd han blir syklig sjalu på lillebroren sin.

har dere noe gode råd til oss ?

ps han har vert utredret for både austisme og adhd ,men det var ingenting som han hadde, så han har ikke dignoser, han var lett frem til 3 års alderen ,da snudde det helt

Anonymkode: 3837e...752

Regel 5: Do not let your children do anything that makes you dislike them. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Spørsmål: sitter han mye på skjerm? Ipad/spill/tv? 

Anonymkode: dfd69...d91

Skulle skrive det samme.

Har en stesønn som er som du beskriver. Han har vært slik siden han var 6-7 år, og er nå 11, uten at det er bedre.

Han har hatt iPad i flere år, og er ikke den tilgjengelig sitter han på mobilen. Dopaminsenteret er fullstendig ødelagt, og han finner lite glede i ting som ikke er iPad (eller kosemat/godteri). Han kan ha lyst til å bade når det er varmt, men da skal det skje umiddelbart og han orker ikke gå tur til eller fra stranden. Får han ikke skjerm eller godteri blir det elendig stemning umiddelbart. Aktiviteter regnes i fravær av iPad-tid, tom bursdager. «Igår var jeg i bursdag i to timer så det er urettferdig at du tar iPaden idag!».

Hvis skjerm overhodet er del av ligningen her anbefaler jeg en detox. Jeg får dessverre ikke gjort det hos oss, men bare holder ut eller skygger banen når han er i hus.

Anonymkode: cd956...7a0

[AnonymBruker]

Jeg kunne også oppføre meg sånn som barn. Jeg kjedet meg og følte meg ofte lite sett, de voksene snakket bare med hverandre og overså meg eller avviste meg. De andre barna hadde jo søsken å leke/være sammen med, passet dere på at deres barn ble inkludert med de? 

Anonymkode: 12feb...177

[AnonymBruker]

Hva gjør du når han går der sur da? Her har flere instanser vært inne i bildet og sett på han, så jeg kjenner jeg er mer interessert i hva dere som foreldre gjør, sier, svarer. Her er det jo tydelig tegn på noe skurr i kommunikasjon.

Anonymkode: 4ecf2...e76

[MariaIsabel]

AnonymBruker skrev (På 30.6.2024 den 17.20):

men nå har han ikke noe av det da . han liker svært lite. han liker bare og være sur og vanskelig

Anonymkode: 3837e...752

Herregud, for en måte å tenke om sitt eget barn... Og dette synes bvt var bra..?

Og hvorfor har dere egentlig laget en til når dere har det sånn i familien? Dere må jo få det bedre dere tre (og spesielt barnet deres), før dere får baby... 

Endret onsdag kl 04:46 av MariaIsabel

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Skulle skrive det samme.

Har en stesønn som er som du beskriver. Han har vært slik siden han var 6-7 år, og er nå 11, uten at det er bedre.

Han har hatt iPad i flere år, og er ikke den tilgjengelig sitter han på mobilen. Dopaminsenteret er fullstendig ødelagt, og han finner lite glede i ting som ikke er iPad (eller kosemat/godteri). Han kan ha lyst til å bade når det er varmt, men da skal det skje umiddelbart og han orker ikke gå tur til eller fra stranden. Får han ikke skjerm eller godteri blir det elendig stemning umiddelbart. Aktiviteter regnes i fravær av iPad-tid, tom bursdager. «Igår var jeg i bursdag i to timer så det er urettferdig at du tar iPaden idag!».

Hvis skjerm overhodet er del av ligningen her anbefaler jeg en detox. Jeg får dessverre ikke gjort det hos oss, men bare holder ut eller skygger banen når han er i hus.

Anonymkode: cd956...7a0

For et trist liv.. Håper faren er verdt det. 

Anonymkode: 9e2e1...da6

[MariaIsabel]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Skulle skrive det samme.

Har en stesønn som er som du beskriver. Han har vært slik siden han var 6-7 år, og er nå 11, uten at det er bedre.

Han har hatt iPad i flere år, og er ikke den tilgjengelig sitter han på mobilen. Dopaminsenteret er fullstendig ødelagt, og han finner lite glede i ting som ikke er iPad (eller kosemat/godteri). Han kan ha lyst til å bade når det er varmt, men da skal det skje umiddelbart og han orker ikke gå tur til eller fra stranden. Får han ikke skjerm eller godteri blir det elendig stemning umiddelbart. Aktiviteter regnes i fravær av iPad-tid, tom bursdager. «Igår var jeg i bursdag i to timer så det er urettferdig at du tar iPaden idag!».

Hvis skjerm overhodet er del av ligningen her anbefaler jeg en detox. Jeg får dessverre ikke gjort det hos oss, men bare holder ut eller skygger banen når han er i hus.

Anonymkode: cd956...7a0

Forstår jeg det slik at du er gift med noen som bare lar barnet sitt bli sittende på skjerm til tross for sterk avhengighet, og som ikke hører på deg når du sier at han trenger detox?

Hvorfor ønsker du å være sammen med et slikt menneske?

Jeg tenker at du ikke må gi deg på dette. Det kan være vanskelig som ste-forelder å finne en god balanse på hvor mye man skal "blande seg", men jeg tenker at når man bor med et barn som man ser at ikke får nødvendig omsorg, så har man et ansvar for å gjøre noe med det.

Skjerm-detox er så viktig for skjermavhengige barn (og voksne)! Min sønn har lett for å bli limt fast i skjermen i den grad at han glemmer alle sine grunnleggende behov (vi mistenker ADHD). Han må ha tydelige grenser, men er i en alder hvor han er mye hos venner, og der har ikke vi kontroll. I perioder kutter vi helt ut skjerm (og må samtidig enten nekte han å besøke venner, eller snakke med foreldrene), og han har såå godt av det. Har nettopp hatt en uke nå, og han er en mye mer blid og glad gutt! Hver gang etter en slik detox, så prøver vi en ny metode for hvordan vi gjør det fremover, da vi alltid har et mål om at han skal lære å styre det selv. Nå har han fri skjermtid mellom kl 12 og 19 (så han ikke skal ha det som det første når han står opp og siste før han legger seg), men vi har gitt beskjed om at vi forventer at han ikke bruker hele den perioden foran skjermen heller, og at dersom vi ser at det ikke fungerer, må vi sette det ned til 2 timer. Vi har også snakket MYE om det, og hva vi bekymrer oss for, og hvorfor det er så viktig at han lærer å kontrollere det selv osv. Samtidig må vi voksne også begrense vår skjermtid - det er kjempeviktig. 

[Lara798]

Kjære deg! Dette høres tøft ut. Har lyst til å si til deg at det finnes hjelp å få. Sønnen din vil ikke være sånn, det kan jeg love deg. Anbefaler varmt å lese bøkene til Ross Greene, som handler om nettopp disse tingene. Her kan du få hjelp til å møte gutten din gjennom problemløsningssamtaler. Kan også anbefale et kurs i ICDP eller emosjonsfokusert foreldretilnærming dersom dette finnes i nærheten av der du/dere bor. Ut fra det du sier, er det vanskelig å vite hva det egentlige problemet er, men jeg er helt sikker på at dette kan bli bedre. Hører at du er oppgitt og lei - det kan være utrolig tøft å være forelder. Støtter også dem som sier at du bør søke hjelp hos helsesykepleier, det går an å snakke med den som er på skolen. Vær veldig ærlig med hvordan du føler det, dette er vonde følelser å ha, og det er viktig å få hjelp når man er i en sånn situasjon. Fremfor alt trenger gutten din å kjenne en helt ubetinget kjærlighet både fra deg og far, selv om han ikke klarer å være "lett å ha med å gjøre". Selvbildet hans er nok mest sannsynlig ganske dårlig av en eller annen grunn. Kanskje han blir utsatt for utestengning eller mobbing? Atferd er et språk, noe ligger under her! Masse lykke til videre, varme tanker fra meg ❤️

[AnonymBruker]

MariaIsabel skrev (4 timer siden):

Forstår jeg det slik at du er gift med noen som bare lar barnet sitt bli sittende på skjerm til tross for sterk avhengighet, og som ikke hører på deg når du sier at han trenger detox?

Hvorfor ønsker du å være sammen med et slikt menneske?

Jeg tenker at du ikke må gi deg på dette. Det kan være vanskelig som ste-forelder å finne en god balanse på hvor mye man skal "blande seg", men jeg tenker at når man bor med et barn som man ser at ikke får nødvendig omsorg, så har man et ansvar for å gjøre noe med det.

Skjerm-detox er så viktig for skjermavhengige barn (og voksne)! Min sønn har lett for å bli limt fast i skjermen i den grad at han glemmer alle sine grunnleggende behov (vi mistenker ADHD). Han må ha tydelige grenser, men er i en alder hvor han er mye hos venner, og der har ikke vi kontroll. I perioder kutter vi helt ut skjerm (og må samtidig enten nekte han å besøke venner, eller snakke med foreldrene), og han har såå godt av det. Har nettopp hatt en uke nå, og han er en mye mer blid og glad gutt! Hver gang etter en slik detox, så prøver vi en ny metode for hvordan vi gjør det fremover, da vi alltid har et mål om at han skal lære å styre det selv. Nå har han fri skjermtid mellom kl 12 og 19 (så han ikke skal ha det som det første når han står opp og siste før han legger seg), men vi har gitt beskjed om at vi forventer at han ikke bruker hele den perioden foran skjermen heller, og at dersom vi ser at det ikke fungerer, må vi sette det ned til 2 timer. Vi har også snakket MYE om det, og hva vi bekymrer oss for, og hvorfor det er så viktig at han lærer å kontrollere det selv osv. Samtidig må vi voksne også begrense vår skjermtid - det er kjempeviktig. 

Dette er jo mer komplekst enn som så, og det vet jo de fleste. Jeg har vært skjermkritisk mesteparten av mitt voksne liv, men jeg har ofte vært alene om det. Min stesønn fikk iPad i barnehagen - da var de opptatt av det som «pedagogisk verktøy». Nå begynner samfunnet å snu på dette, men for mange er det for sent. Han er nok typen som er noe disponert for avhengighet og har fått selve kilden til problemet servert til seg daglig, først i barnehagen og deretter på skolen. 

Veldig mange foreldre er jo skjermtilhengere. De renner over av begeistring for barnas engelskkunnskaper som de tilegner seg gjennom gaming, snakker om «andre måter å være sosiale på» og portretterer de restriktive som bakstreverske og uvitende. Når min stesønn er hos kompiser er det bare gaming det går i. Han har slitt litt sosialt og er sjelden ivrig på å komme seg ut, så når han først gjør det må vi jo la ham. Og vi kan ikke styre andre foreldre.

Far tar han med ut på aktiviteter hver gang han er hos oss, så han prøver. Det er sutring og klaging hver gang. Nå har han blitt såpass stor at det er ikke lenger bare «barnesutring», men frekk, begynnende tenåringsoppførsel. Far tar noen kamper, men ikke så mange. Han vil jo ikke at den lille tiden han er her skal være fylt med negativitet. Jeg sier ifra selv når klagingen og masingen tar overhånd. Han synes nok jeg er en bitch, og det lever jeg med. Det er jo utgangspunktet for stemorsrollen i de flestes øyne, uansett.

Mor kan vi ikke gjøre noe med, hun styrer sitt show hos seg. 

Anonymkode: cd956...7a0

[MariaIsabel]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dette er jo mer komplekst enn som så, og det vet jo de fleste. Jeg har vært skjermkritisk mesteparten av mitt voksne liv, men jeg har ofte vært alene om det. Min stesønn fikk iPad i barnehagen - da var de opptatt av det som «pedagogisk verktøy». Nå begynner samfunnet å snu på dette, men for mange er det for sent. Han er nok typen som er noe disponert for avhengighet og har fått selve kilden til problemet servert til seg daglig, først i barnehagen og deretter på skolen. 

Veldig mange foreldre er jo skjermtilhengere. De renner over av begeistring for barnas engelskkunnskaper som de tilegner seg gjennom gaming, snakker om «andre måter å være sosiale på» og portretterer de restriktive som bakstreverske og uvitende. Når min stesønn er hos kompiser er det bare gaming det går i. Han har slitt litt sosialt og er sjelden ivrig på å komme seg ut, så når han først gjør det må vi jo la ham. Og vi kan ikke styre andre foreldre.

Far tar han med ut på aktiviteter hver gang han er hos oss, så han prøver. Det er sutring og klaging hver gang. Nå har han blitt såpass stor at det er ikke lenger bare «barnesutring», men frekk, begynnende tenåringsoppførsel. Far tar noen kamper, men ikke så mange. Han vil jo ikke at den lille tiden han er her skal være fylt med negativitet. Jeg sier ifra selv når klagingen og masingen tar overhånd. Han synes nok jeg er en bitch, og det lever jeg med. Det er jo utgangspunktet for stemorsrollen i de flestes øyne, uansett.

Mor kan vi ikke gjøre noe med, hun styrer sitt show hos seg. 

Anonymkode: cd956...7a0

Høres vanskelig ut... Jeg opplevde aldri at sønnen min fikk ipad i barnehagen, det skjedde først på skolen. Der har han heldigvis en kontaktlærer som deler mitt syn, og vi har snakket om det flere ganger fordi jeg i perioder har spurt om det er mulig at sønnen min får mest mulig av lekser ihvertfall i papirformat. Hver gang har hun tenkt seg om i 2 sekunder før hun konkluderer med at hele klassen igrunn kunne trengt en skjerm-detox. De beste vennene til sønnen min har også foreldre som har joinet så fort jeg nevner at vi prøver å begrense skjerm i en periode - jeg har selvsagt aldri prøvd å styre hva som skjer hos andre, men jeg har vært åpen om at sønnen min ikke tåler så mye skjerm, og forsiktig sagt at barna selvsagt kan være hos oss og gjøre andre ting dersom det blir mer skjerm enn f.eks en time hos dem når det er skjerm-detox. Far er ikke inni bildet lenger, så det er kun jeg og stefar som styrer, og vi er helt enige. 

Din situasjon er nok noe mer komplisert sånn sett ja... Skjønner at det er problematisk, men jeg håper likevel du ikke gir deg. Jeg er utrolig bekymret for hele den generasjonen med barn, og hvordan de blir når de blir voksne og vi ikke får gjort noe lenger... Belønningssystemet i hjernen er jo fullstendig ødelagt innen det. 

Også er det faktisk null problem å fikse det dersom alle rundt er enige, og jeg forstår ikke hvordan noen kan tenke at det ikke er noe problem. 

[AnonymBruker]

MariaIsabel skrev (8 minutter siden):

Høres vanskelig ut... Jeg opplevde aldri at sønnen min fikk ipad i barnehagen, det skjedde først på skolen. Der har han heldigvis en kontaktlærer som deler mitt syn, og vi har snakket om det flere ganger fordi jeg i perioder har spurt om det er mulig at sønnen min får mest mulig av lekser ihvertfall i papirformat. Hver gang har hun tenkt seg om i 2 sekunder før hun konkluderer med at hele klassen igrunn kunne trengt en skjerm-detox. De beste vennene til sønnen min har også foreldre som har joinet så fort jeg nevner at vi prøver å begrense skjerm i en periode - jeg har selvsagt aldri prøvd å styre hva som skjer hos andre, men jeg har vært åpen om at sønnen min ikke tåler så mye skjerm, og forsiktig sagt at barna selvsagt kan være hos oss og gjøre andre ting dersom det blir mer skjerm enn f.eks en time hos dem når det er skjerm-detox. Far er ikke inni bildet lenger, så det er kun jeg og stefar som styrer, og vi er helt enige. 

Din situasjon er nok noe mer komplisert sånn sett ja... Skjønner at det er problematisk, men jeg håper likevel du ikke gir deg. Jeg er utrolig bekymret for hele den generasjonen med barn, og hvordan de blir når de blir voksne og vi ikke får gjort noe lenger... Belønningssystemet i hjernen er jo fullstendig ødelagt innen det. 

Også er det faktisk null problem å fikse det dersom alle rundt er enige, og jeg forstår ikke hvordan noen kan tenke at det ikke er noe problem. 

Takk for godt innlegg. Er veldig enig med deg angående dette med skjerm. Jeg har selv som voksen et problematisk forhold til skjerm da jeg så lett blir slukt. Jeg lurte på om du kunne dele om hvordan dere foreldre forholder dere til skjerm for å være gode rollemodeller. 

Jeg ønsker egentlig å leve et mer digitalt skjermet liv, siden jeg føler meg så forstyrret, særlig av smarttelefonen. Samtidig får jeg en del tilbakemeldinger på at det blir for sært. Jeg tenker egentlig at jeg må gjøre det som er sunt for meg, men så er der barna da. Så hadde likt å hvordan andre voksne som tenker likt angående barns skjermbruk gjør det selv. 

Anonymkode: 52aad...51b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.6.2024 den 17.37):

Jeg tenker at dere som foreldre burde ta kontakt med helsestasjonen og be om hjelp. Når dere er kommet til punktet der dere omtaler ungen slik så er det tydelig at dere trenger hjelp i relasjonen med ungen deres. Ingen unger liker å være sur og vanskelig. Like mye som du liker å være det. 
Alle unger har noe de liker. Det trenger ikke være mye. Du sier han liker lite, hva er dette «lite»?

Anonymkode: cd9e9...476

Vet du hva! Sånne kommentarer som bare er til for å få TS til å føle seg enda mer dritt er jeg så sinnsykt lei av her inne!!!!!! 
 

Vi kan alle føles oss mislykkede drittforeldre noen ganger! Man trenger at noen støtter, ikke gjør der verre! 
 

Faen jeg er så lei KG!

Anonymkode: 912bb...0ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.6.2024 den 18.49):

Herregud. For en mentalitet å ha rundt sitt eget barn.

Det finnes ikke vanskelige barn - det er barn som har det vanskelig

Anonymkode: d13f6...15f

Skjønner ikke du at TS har det litt tungt i dag?? At hun er oppgitt og utslitt. Hun er fortvilet og føler seg mislykket

Og her kommer du ridende på din høye hest og bestemmer deg for å gjøre ting enda verre! Men det forstår du sikkert ikke selv engang,,,

Anonymkode: 912bb...0ff

[MariaIsabel]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Takk for godt innlegg. Er veldig enig med deg angående dette med skjerm. Jeg har selv som voksen et problematisk forhold til skjerm da jeg så lett blir slukt. Jeg lurte på om du kunne dele om hvordan dere foreldre forholder dere til skjerm for å være gode rollemodeller. 

Jeg ønsker egentlig å leve et mer digitalt skjermet liv, siden jeg føler meg så forstyrret, særlig av smarttelefonen. Samtidig får jeg en del tilbakemeldinger på at det blir for sært. Jeg tenker egentlig at jeg må gjøre det som er sunt for meg, men så er der barna da. Så hadde likt å hvordan andre voksne som tenker likt angående barns skjermbruk gjør det selv. 

Anonymkode: 52aad...51b

Jeg blir lett oppslukt selv, og f.eks spill tar over hele livet mitt om jeg begynner, så det måtte jeg for noen år siden ta et valg om at jeg rett og slett ikke kan gjøre. Jeg har kun spilt 2 spill siden jeg fikk barn - begge på playstation, og begge er slike spill som man runder og blir ferdig med. Da måtte jeg planlegge slik at jeg hadde mulighet til å la det ta over en kort periode. Jeg snakker stadig med sønnen min om hvorfor jeg ikke spiller, da han har akkurat samme problem med det som meg. Mannen min har mye lettere for å legge det fra seg, og spiller ofte en halvtime på kvelden. Det nevner vi også for sønnen min - at "stepappa kan spille, for han klarer å ha kontroll på det. Mamma klarer ikke å spille bare litt, så jeg kan ikke gjøre det i det hele tatt. Hvis jeg begynner med et spill, så blir jeg så oppslukt at det går utover andre ting i livet mitt som egentlig er viktigere for meg. Jeg vil ikke spille bort livet mitt, så jeg kan ikke." 

Ellers har jeg også lett for å scrolle i en evighet, og apper som tiktok, facebook osv åpner jeg ikke med mindre jeg er alene og har tid. 

Om jeg sitter med tlf og holder på med et eller annet når jeg er med andre, gjør jeg et poeng av at jeg alltid legger tlf rett ned og slipper den så fort noen snakker til meg - det var vanskelig i en periode, men nå går det automatisk. 

Også er andre hobbyer veldig viktig. Blir jeg oppslukt av noe annet, så er ikke skjermen like interessant. Jeg strikker, hekler, syr, dyrker egen mat og driver med planter, plukker ville urter som jeg tørker og lager te og slikt av, resin, diverse oppussingprosjekter, hageting, bygge diverse greier, lese bøker, cricut osv. Mannen har også flere sunne, skjermfrie hobbyer, og vi begge inkluderer sønnen min i så mye som mulig av det og har ofte dager hvor vi sitter rundt bordet med forskjellige hobbyer og skravler og viser hverandre hva vi lager. Det eneste vi da bruker skjerm til, er dersom vi må søke opp noe i forbindelse med hobbyene (da gjør vi det gjerne i fellesskap for å passe på at det ikke brukes mer enn nødvendig - f.eks som en "konkurranse" om hvem som først kan finne svaret så vi kan legge skjermene ned igjen og fortsette), og ellers er ting avslått eller på lydløs. 

Får jeg spørre hva konkret du får tilbakemeldinger på at er sært? Det er mulig jeg bare er veldig heldig med menneskene jeg har rundt meg ifht dette, men jeg opplever at de fleste er veldig positive til begrensning av skjerm, også for seg selv, når det først blir nevnt, og de fleste innrømmer at de fort kan bli litt for oppslukt selv og at det ikke er bra hverken for dem selv eller for barna ifht det å være gode rollemodeller. 

[MariaIsabel]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vet du hva! Sånne kommentarer som bare er til for å få TS til å føle seg enda mer dritt er jeg så sinnsykt lei av her inne!!!!!! 
 

Vi kan alle føles oss mislykkede drittforeldre noen ganger! Man trenger at noen støtter, ikke gjør der verre! 
 

Faen jeg er så lei KG!

Anonymkode: 912bb...0ff

Det er helt frivillig å være her vet du. 😊