Krevende sønn som ikke vil gjøre noe som helst,men maser høl i hode på oss foreldrene

[AnonymBruker]

Føler sånn med deg ts…. 
Min sønn var også sånn som liten. Det var så J…. Slitsomt til tider, og jeg holdt mang en gang på å gi opp. 
Håper det er en trøst, men nå er han en flott ung mann på 20 år. Glad, utadvendt, sosial og vennlig. 
Det tok mange år, men det snudde! 
Mistenkte også diagnoser på han, men han fikk aldri noen. 
 

Anonymkode: 0a4b6...02c

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Ingenting hadde vært annerledes om han hadde hatt diagnoser. Ungen er jo den samme åkke som. 

Anonymkode: 50091...034

Han ville vært den samme, men en diagnose kan hjelpe foreldrene med å forstå og håndtere barnet bedre. Når man skjønner at barnet kanskje ikke kan reagere annerledes, men gjør sitt beste, tvinger det frem andre handlemuligheter enn bare å være en sur forelder. For å sette det på spissen. 

Anonymkode: 766b9...912

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vi er foreldre til en på 7,5 år og vi venter vårt 2 barn slutten av August.

Han gjør aboslutt ingenting selv, vi må være med på alt, drar vi på stranden eller i skogen gidder han ikke noe, og bare maser og dra hjem igjen , vi var på tusenfryd med et vennepar og deres 2 på 7 og 9 år, de var blinde og høflige og tok masse kruseller og spilte en del,mens vår gikk og surmulte og ville hjem.

nå skal vi snart på camping og gleder meg ikke .. og gleder meg heller ikke så veldig til og få en til pga han er slik han er, er redd han blir syklig sjalu på lillebroren sin.

har dere noe gode råd til oss ?

ps han har vert utredret for både austisme og adhd ,men det var ingenting som han hadde, så han har ikke dignoser, han var lett frem til 3 års alderen ,da snudde det helt

Anonymkode: 3837e...752

Våre 2 gutter har heller ikke vært fan av å gå i skogen eller være på stranden. Eller være med på Tusenfryd. Eller være med på besøk.  De har helst villet være hjemme. Men det har blitt folk av de for det😅 Kanskje dere skal senke forventingene deres til han og det at han ikke gidder -kanskje dere skal være litt nyskjerrig på hva der handler om. Snakke med han litt hva «ikke gidder» egentlig er for han? Kan hende det er noe som plager han som han ikke klarer sette ord på. Unger ønsker jo ikke være vanskelige det er jo gjerne utrykk for noe. 

Anonymkode: 972ba...d9f

[Kaisada]

Å bli født inn i en familie som ikke ser ens styrker, og har evne og vilje til å veilede på en positiv måte, er litt som å jobbe for noen sjefer du absolutt ikke trives under.  Bare at barnet er "stuck" med disse sjefene hele døgnet, året rundt, uten mulighet til å si opp jobben eller ta en ferie før det er gått 18 år. 

Så da er det kanskje på tide med en "medarbeidersamtale"?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Vi er foreldre til en på 7,5 år og vi venter vårt 2 barn slutten av August.

Han gjør aboslutt ingenting selv, vi må være med på alt, drar vi på stranden eller i skogen gidder han ikke noe, og bare maser og dra hjem igjen , vi var på tusenfryd med et vennepar og deres 2 på 7 og 9 år, de var blinde og høflige og tok masse kruseller og spilte en del,mens vår gikk og surmulte og ville hjem.

nå skal vi snart på camping og gleder meg ikke .. og gleder meg heller ikke så veldig til og få en til pga han er slik han er, er redd han blir syklig sjalu på lillebroren sin.

har dere noe gode råd til oss ?

ps han har vert utredret for både austisme og adhd ,men det var ingenting som han hadde, så han har ikke dignoser, han var lett frem til 3 års alderen ,da snudde det helt

Anonymkode: 3837e...752

Om dere har utredet han for ADHD og autisme og han ikke har det, så må dere få foreldreveiledning. Er det noe med barna er det dessverre alltid noe med oppdragerstilen til foreldrene som ikke funker for barnet. Vet det er en tøff pille å svelge for norske foreldre, men dette er faktum.

Det er DERE som har oppdratt barnet deres. 

Anonymkode: a84bb...2b0

[lajlaj]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

men nå har han ikke noe av det da . han liker svært lite. han liker bare og være sur og vanskelig

Anonymkode: 3837e...752

Hvordan er dere selv da? Barn ER ikke vanskelige, de HAR det vanskelig. Hvorfor surmuler han? Hvordan er faren? Hvordan er du? Er dere positive mennesker? LIker dere å fokusere på det positive? Er dere stresset? Har du og faren det fint sammen? Krangler dere mye? 

 

EDIT: jeg som kom borti anonym-knappen over.

Endret mandag kl 06:39 av lajlaj

[lajlaj]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ikke jeg som er ts men jeg har også et barn som er vanskelig.  Han er 7 år jeg, mannen min og søster blir utsatt for slag, spark og spytting. Flere negative tilbakemeldinger fra skolen og ingenting hjelper.  Skal  i gang med utredning etter sommeren. Gruer meg til sommerferien. 

Unnskyld at vi utslitte mødre som har prøvd alt omtaler våre barn som vanskelige. Huff og huff.

Jeg føler med deg ts.

Anonymkode: 0c8f3...75e

Barn som slår, sparker og spytter er ikke drittunger. Det er barn som har det helt for jævlig vanskelig og med foreldre som ikke har lært dem å sette ord på hva de føler eller at det ikke er rom for følelsene deres. 

Barnet har ikke lært seg å regulere følelsene sine, mest fordi de selv ikke kan det og dermed ikke har verktøy å lære det til barna sine.  De får ikke selvregulert på den måten de selv har behov for og møtes ikke på følelsene sine. 

Jeg kjenner bare barn som sparker, spytter og slår som barn som har foreldre som absolutt ikke møter barna på riktig måte når de sliter.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dere bør virkelig gå på COS-kurs!

Anonymkode: f2c85...7e6

De har vært innom alle instanser, tror du virkelig at cos kurs er en sånn magisk greie som da fikser absolutt alt? I så fall, når de har vært innom alle instanser, tror du ikke de har fått lignende kurs eller forslag om dette tidligere?

Anonymkode: c67db...499

[AnonymBruker]

Burde han bli utredet på nytt kanskje? At barnevernet mener dere er fantastiske foreldre, behøver ikke bety en dritt. Sånn du omtaler sønnen din i denne tråden vitner om noe helt annet.. og hvorfor i alle dager sette et nytt barn til verden når deres førstefødte har vært så " vanskelig" fra han var 3 år?? Tenk om neste blir sånn og?

Anonymkode: afcc8...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Han ville vært den samme, men en diagnose kan hjelpe foreldrene med å forstå og håndtere barnet bedre. Når man skjønner at barnet kanskje ikke kan reagere annerledes, men gjør sitt beste, tvinger det frem andre handlemuligheter enn bare å være en sur forelder. For å sette det på spissen. 

Anonymkode: 766b9...912

Men dette bør foreldre prøve uavhengig av diagnose. Om de har mistenkt autisme eller ADHD kan de forsøke teknikker som hjelper barn med disse diagnosene. Mange har trekk av dette uten at det er nok til å få en diagnose. Noen får diagnose senere. En må være nysgjerrig på eget barn og hvordan møte på best mulig måte. 

Kanskje en skal se an turen til stranden om en ser barnet er sliten. Legge opp dagen slik at det blir en fin tur for alle. Fokusere på styrker i stedet for svakheter. Hva får barnet til å le. Bygge gode bånd med barnet. Godta barnet som det er, ikke slik en ønsker det skal være.

Anonymkode: 1ad17...4fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men dette bør foreldre prøve uavhengig av diagnose. Om de har mistenkt autisme eller ADHD kan de forsøke teknikker som hjelper barn med disse diagnosene. Mange har trekk av dette uten at det er nok til å få en diagnose. Noen får diagnose senere. En må være nysgjerrig på eget barn og hvordan møte på best mulig måte. 

Kanskje en skal se an turen til stranden om en ser barnet er sliten. Legge opp dagen slik at det blir en fin tur for alle. Fokusere på styrker i stedet for svakheter. Hva får barnet til å le. Bygge gode bånd med barnet. Godta barnet som det er, ikke slik en ønsker det skal være.

Anonymkode: 1ad17...4fc

Nettopp. Når det har vært mistanke om ADHD eller autisme, så har det jo vært tegn til det. Og da bør man gjøre noen av de samme tilretteleggingene som man ellers ville gjort med en diagnose. 

Anonymkode: aba0a...74e

[Granskudd]

Du nevner ingenting om skjermbruk. Den sure oppførselen du beskriver minner meg om barn som er skjermavhengig. Kan han være skjerm avhengig og synes alt som ikke lyser, blinker, plinger og gir umiddelbar tilfredsstillelse er noe dritt han ikke vil være med på? Om du tar bort skjerm for å dra på stranda og legg til en god dose forventninger av de rundt om at "nå skal vi ha det hyggelig! Se her alt vi skal gjøre så det blir hyggelig!!" Så ser jeg at korthuset fort kan falle. 

Jeg har sett flere tilfeller av skjermavhengighet og kuren er enten å ha en helt tydelig regel som avgrenser. Eksempelvis en halvtime-time fra for eksempel klokken 19 - 20 hver dag, null skjerm utover dette tidspunktet. Om man for eksempel er ute på noe og ikke rekker dette tidspunktet så kan det ikke tilpasses. Et annet alternativ er at man må være ute å være aktiv så og så lenge før man får spille. Eller bare fullstendig stopp. 0 skjerm og ferdig med det. 

[AnonymBruker]

Kan han ha Asperger syndrom?

Anonymkode: 8f7d2...862

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Herregud. For en mentalitet å ha rundt sitt eget barn.

Det finnes ikke vanskelige barn - det er barn som har det vanskelig

Anonymkode: d13f6...15f

(Hei TS! Dette blir langt, men lover at det er verdt å lese det. Har adhd selv og er pedagog i skoleverket…)

Drittlei av den setninga over der! Typisk pedagogisk setning som alle digger å si, men som har lite for seg (hilsen pedagog). 

Selvfølgelig må vi voksne hjelpe barna våre, og noen av de har større problematikk enn andre. Har du barn som dette? Siden du snakker om at det er så lett å ha en annen mentalitet. Prøv å stå i dette over lang tid, så kan jeg love deg at man føler barna liker å være sur og vanskelig. 

Jeg har nemlig et barn som dette og forrige uke holdt det på å klikke totalt for meg! I fjor i Dyreparken hadde ungen gledet seg i ukevis, men dagen vi var der var det bare klaging, sutring og alt var slitsomt og kjipt… Ja! Det er lov å bli skuffa som mor da! Når man har brukt masse sparepenger og tid på å gjøre ungene fornøyde, men alt er feil. Det er lov å bli frustrert og lei seg for det TS. 

Jeg har selv adhd, og barnet mitt har ingen diagnose (enda). Men jeg regner med hun har det! Jeg var aldri slik som barn, jeg var fornøyd og blid - i følge både min mor og min far! Og jeg kan ikke huske annet selv heller. Men jeg var ekstremt aktiv! 

Jeg merker veldig forskjell på mitt barn når det er mye skjerm involvert. Nekter jeg skjerm, kan det bli mye mer krangling, surmuling etc. Spesielt med en gang! Men står jeg i det, så finner hun på det ene og det andre etterhvert og blir tvunget til å bruke fantasien. Men det koster for meg da, å stå i det! Ville anbefalt å kutte spillinga, og evt. ha korte perioder i faste/tydelige rammer over tid som du ikke viker fra. Du sier at det er noe han liker, og det kan tyde på at det ikke er så bra. Hyperfokus osv. Viser det seg at han har adhd er skjerm ikke bra. Det er stimuli som er dårlig for dopamintilførsel, som er alfa omega for oss med adhd for å få det bra. Det beste du kan gjøre er fysisk aktivitet i alle former. Så kanskje du skal prøve å tvinge deg ut på morgenkvisten enten på en lekeplass eller annet nå før du føder for å se om resten av dagen blir bedre? Her kan også far hjelpe til selvfølgelig. 

Ellers er riktig mat viktig for meg. En god og sunn frokost! Etterfulgt av en aktivitet. En gåtur, kaste ball, sparke ball, lekeplass etc. Lærte at det første jeg gjør på morgenen har en tendens til å «sitte» resten av dagen. Går jeg en tur og spiser en god frokost, gjerne etter å ha redd opp senga, rydda klart soverom og fikset meg litt så går dagen veldig fint og jeg fikk en god start. Det setter standarden altså! 

Du sier at han ble utredet for autisme og adhd, men ikke fikk en diagnose. Hvis han er 7,5 år og det var en stund siden, ville jeg absolutt forsøkt å utrede igjen! Be om ny vurdering fra høsten på skolen, eller gå direkte til fastlegen og be om det via dem. Vis fastlegen kan det ta lenger tid, men pga. sommerferie må du uansett vente så ville bare gått dit. Sett deg nøye inn i hva som er adhd og hvilke funksjonsnedsettelser du tenker stemmer overens med han. Man skal ha funksjonsnedsettelse på tre områder (jobb, skole, sosialt). For han gjelder jo ikke jobb, naturligvis, men kanskje han har visse egenskaper som ville gjort det vanskelig å fungere i jobb? Hvis han ikke klarer noe selvstendig, så tenker jeg det. 

Jeg ble først avvist pga. for høyt fungeringsnivå fordi jeg sto i jobb (les heller hang i en tynn tråd). Gikk inn på nhi sine nettsider, sjekket tegn på adhd og skrev ned alt jeg sleit med og utdypet. Så klaget jeg, fikk medhold og ble utredet. Livet mitt endret seg i voksen alder med forståelse og medisinering! Les også gjerne boken adhd - 7 veier til ny forståelse (livsendrende bok!)

Barn endrer seg veldig på kort tid, og ble han diagnostisert tidlig kan det være grunnen til at han ikke fikk diagnosen! Betyr ikke at han ikke har adhd eller autisme, men at de var usikre nok til at de valgte å la være. Da må du ikke gi deg, spesielt ikke hvis du fortsatt mener det er noe. Prøv igjen og igjen, til du finner ut av det! Ofte kommer det mer og mer symptomer med alderen, med økende krav (helt naturlig)! Og adhd ligner mye annet, er jo menneskelige «symptomer». Bipolar, manisk depressiv, spiseforstyrrelser, OCD, depresjon, angst etc. er komorbide lidelser. 

Det er også sånn at barn med adhd ofte har noe som heter oppositional defiant disorder (aner ikke norsk navn)! Det høres ut som ditt barn! Og jeg kjenner det igjen her hjemme…. Da sier du en ting, og han gjør motsatt for å starte krangel (det handler kort forklart om å stimulere hjernen)… Les om det! Mange med adhd starter krangel ubevisst… 

Sånn er jeg og sånn er det (serie på nrk for barn) har en episode på adhd. Den morgenrutina kjenner jeg igjen her i huset for å si det sånn🤣 

Og husk at du gjør en god jobb! Du har tydeligvis prøvd mange ting, og det betyr at du forsøker å hjelpe barnet ditt. Adhd er arvelig, så kan hende det trigger deg litt ekstra også… ellers hører jeg noen ganger på Louis Jacoby med hverdag på telefonen når jeg har lyst til å kaste meg eller ungen i veggen! Da husker jeg på at det går over og setter pris på mer småting 😜

 

Anonymkode: cd966...9ac

[AnonymBruker]

lajlaj skrev (1 time siden):

Barn som slår, sparker og spytter er ikke drittunger. Det er barn som har det helt for jævlig vanskelig og med foreldre som ikke har lært dem å sette ord på hva de føler eller at det ikke er rom for følelsene deres. 

Barnet har ikke lært seg å regulere følelsene sine, mest fordi de selv ikke kan det og dermed ikke har verktøy å lære det til barna sine.  De får ikke selvregulert på den måten de selv har behov for og møtes ikke på følelsene sine. 

Jeg kjenner bare barn som sparker, spytter og slår som barn som har foreldre som absolutt ikke møter barna på riktig måte når de sliter.

 

Helt ærlig så blir jeg litt trist når jeg ser dette. Jeg er pedagog og mamma, og har sett mange barn som sliter med regulering av følelser. Noen er fysiske som du nevner, eller verbale. 

Foreldre kan gjøre en god jobb og jobbe seg gjennom metode på metode, uten at det funker! Det kan vi i skoleverket også. Enten de har fått en diagnose eller ei. Når det endelig funker kan det være mange ting! Enten har vi jobbet oss mellom så mange metoder at vi endelig treffer, eller(!) kanskje bare eller har barnet modnet litt i løpet av den tiden vi har jobbet? Kanskje de har lært hva som lønner seg, blitt eldre og vokst nok til at det var nok. Det skjer!

Vi skal selvfølgelig hjelpe ungene, men vi må også huske på at noen barn sliter så mye at de er vanskelig å finne en «løsning» for. Det betyr ikke at det ikke finnes! Men vi må slutte å hinte til at foreldre gjør en dårlig jobb i alle tilfeller hvor barna ikke oppfører seg. Barn er egne individer med egne følelser, tanker og de tar egne valg. 

Hvis barnet sliter både hjemme og på skolen, i sosiale settinger og generelt er sannsynligheten for at alle rundt gjør helt feil ganske liten? Har du ikke hørt at hvis alle andre er gærne, må du kanskje gå litt i deg selv? Eneste fellesnevneren i dette tilfellet er jo barnet. Så her kan det være en diagnose eller andre ting som må hjelpes. 

Jeg tror vi må slutte å skylde på dårlig oppdragelse i alle tilfeller! Her er det tydelig at mamma prøver å hjelpe ungen sin hvertfall. Ikke engang jeg som pedagog klarer å ha styr på alle ungene etter lang tid i samme klasserom! Hjemme er det naturligvis mye mer testing 😅 

Anonymkode: cd966...9ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

men nå har han ikke noe av det da . han liker svært lite. han liker bare og være sur og vanskelig

Anonymkode: 3837e...752

Hvorfor må han da til Tusenfryd?
Ingen plikt å elske Tusenfryd...
Hva med å tilpasse til ting han liker å drive med?

Typisk alder for å være sur og vanskelig og hate det meste. Har ei på straks 8,5 år her, og vet hva du mener. 
Men jeg tenker mer at det er ok å ikke like alt. Ofte er det mest å føle seg tvunget som skaper reaksjonene. Uansett hva det er. Vi var nettopp i Danmark, dro de med på "museum" en dag, typ utendørs meg figurer etc. Hatet det intenst før vi dro fordi hun ikke fikk velge selv, og elsket det når vi var der og takket meg for at vi ikke hørte på klagene hennes og tok henne med  For et år siden kunne hun sittet sur på en stein hele oppholdet. Men so be it, de fikk hun gjøre det da mens vi andre koste oss. Går bra det også.

Må ikke henge seg så opp i at ungene skal elske alt hele tiden. De gjør ikke det. Og det er også lov. Da er de bare ikke med neste gang. Prøver da heller å forske ut om det er noe barnet kan ha lyst til. Kanskje er det ikke det akkurat i visse faser. 
Slo meg at mi for 1/2-1 år siden, altså i eksakt samme alder, ville slutte på ALLE aktivitetene sine. ALT var kjedelig, dumt og fælt. Hun fikk ikke slutte der og da, jeg sa vi skulle snakke om det ved jul/sommerferie... Nå elsker hun alt sammen igjen og vil ikke slutte, savner det og gleder seg til oppstart etter sommeren. Så handler litt om å komme gjennom den fasen der...

Men oppi den fasen også høre hva HAN har lyst til å gjøre, og faktisk gjøre noen av de tingene. Det er neppe skogstur, camping, stranda eller tusenfryd...det er sikkert ting dere vil gjøre. Og barna må også lære å være med på ting som andre vil. Og å takle det. Haha, kommer stadig nye minner fra i fjor her. Våren 2023, hun var 7 år og noen måneder. Vi dro på camping, vi dro til fornøyelsespark, alt var ganske ok...og så dro vi henne gud forby med på en tur gjennom en skog til et fint utsiktspunkt. Jeg sleeeepte den pottesure 7-åringen langs veien... mens lillesøster på 5 danset lykkelig rundtomkring. Hun var sur fra før vi dro til vi kom hjem, og til vi var tilbake i teltet. Verste hun hadde opplevd i følge henne selv. Tror turen tok en times tid...  Men jeg tok det med fatning, og tenkte at de har jo godt av å lære seg å gjøre ting selv om de ikke elsker det. Og selv om andre har bestemt det.

Og jammen hatet hun stranda i syde i fjor også. Skulle BARE være i bassenget, og var sur på stranda flere runder på våre to uker i syden, fordi vi tre andre koste oss på stranda. Da var hun rett før 7,5 år. Nå som vi var en uke i Danmark hang strandhatet litt i...hun ble sur bare vi nevnte å gå til stranda. Men vi dro henne med, og så elsket hun det fra første sekund og da også takket hun plutselig for at jeg "dro henne med på stranda" fordi det var helt fantastisk, og så ville hun dit hver dag  Tydeligvis var havet en helt ok ting igjen i år. Og det vil det nok forbli også. 

Ja 7-års året var jammen langt og minnerikt...

Kan til trøst si at her har det faktisk gått over  

Anonymkode: e12e8...384

[AnonymBruker]

Hei! Har en sønn som nå er voksen. Og forstår hva du snakker om. Hadde en sønn som kunne oppleves på samme måte. Hvordan har han det på skolen?  Vår gutt gikk i en klasse med mye grupperinger, mobbing og en del utestenging, hadde problemer med å finne seg til rette. Kunne virke sur, avvisende, ble fort sint og kranglet med venner. Han var også en gutt med følelsene utenpå kroppen, var pliktoppfyllende, veldig ærlig, snill og omtenksom, og han var ofte en hjelp for andre barn med utfordringer. Vi var inne på tanken om ADHD, men dette ble totalt avvist av helsesøster og lærere. Han er ikke interessert i å bli utredet for ADHD pr. i dag. Jeg har tenkt tanken om en form for autisme, men tror han er redd for å bli stemplet som unormal. Han har hatt perioder med angst, og som ung voksen kom det frem at han hadde tvangstanker og OCD - og hadde slitt med dette lenge, det opptok mye av dagen hans, tanker, hvordan løse ting uten at andre skulle merke noe, dusje tok mye tid, og hender måtte han vaske ofte. Jeg hadde hatt mine mistanker om noe i den retningen fra han var rundt 10-12 år - men det hele kulminerte rundt 20 årsalderen. Etter dette kontaktet han selv VOP og håndterer nå dette veldig bra, men kan ha tilbakefall. Når han har perioder der det er mye som hoper seg opp, så kan han raskt bli irritabel, men har lært seg mange teknikker for å håndtere. Jeg ser at hvis ting blir for mye med jobb, studier osv. så er det lettere at problemene tårner seg opp og der kommer det med kontroll inn - hvis man har kjennskap til OCD og tvangstanker så forstår man hva jeg mener. Det jeg vil frem til er: Ikke gi opp! Har du en følelse om at noe ikke er helt som det skal - lytt til egne instinkter. Du kjenner ditt barn best! Det jeg angrer mest på i dag var at vi ikke kontaktet BUP, familievernkontoret eller lignende, det hadde vært så mye lettere om vi hadde begynt å håndtert problemene når han var 10 år, enn at han måtte lære seg å håndtere alt når han var i 20 årene, samtidig hadde han modenhet som gjorde at han var i stand til å håndtere teknikkene han fikk utdelt for seg selv, men dersom vi som voksne den gangen hadde fått hjelp, så hadde vi lært oss hvordan vi skal håndtere de tingene han slet med på en bedre og mer konstruktiv måte. Vi hadde iallefall sluppet mange konflikter, krangler og frustrasjon. 

Anonymkode: 5a237...55a

[AnonymBruker]

At bup landet på at det ikke var diagnose, er ikke det samme som at det ikke er det. Vårt barn ble utredet, og fikk feil diagnose. Vår magefølelse og etter hvert kunnskap om temaet, resulterte i en second opinion og adhd-diagnose. Og den er HELT riktig. Nå falt alt på plass. Han har også vært lite interessert i det meste. Kun Lego og gaming her også. 
Med diagnose kommer rett og målrettet hjelp. Og ikke minst en større forståelse. Han får ikke game noe særlig mer. Han har avhengighet. Da greier han å finne på andre ting. Medisin virker som bare det. Litt som natt og dag! 
Det at barnet ikke koser seg på Tusenfryd, og har så begrenset interessefelt, er noe som får meg til å mistenke at bup tok feil. Hadde det vært meg hadde jeg begynt å lese meg opp på adhd og autisme. Og skrevet ned alt. 
For eksempel: 

Interesser?

Evne til å ta imot beskjeder og gjennomføre. 

Påkledning

Overganger

Energi (adhd kan kollapse litt energimessig)

Humør

Reaksjon på lyd, lys og lukt

Uro, fikler, lager lyd

Kjeder seg

Anonymkode: cba45...838

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Ikke jeg som er ts men jeg har også et barn som er vanskelig.  Han er 7 år jeg, mannen min og søster blir utsatt for slag, spark og spytting. Flere negative tilbakemeldinger fra skolen og ingenting hjelper.  Skal  i gang med utredning etter sommeren. Gruer meg til sommerferien. 

Unnskyld at vi utslitte mødre som har prøvd alt omtaler våre barn som vanskelige. Huff og huff.

Jeg føler med deg ts.

Anonymkode: 0c8f3...75e

Men:

Det går an å si:

Barnet vårt HAR det vanskelig istedetfor «ER vanskelig». 
 

Sett det inn i kroppen til et lite barn som ikke forstår hvorfor hjernen raser i hundreogti, ingen forstår og det oppleves som man ikke skjønner noen spilleregler selv/raskt blir mislikt uten å klare å knekke koden. Følelsen av voldsomt raseri/sinne osv. 

 

Ikke gøy for ungene heller 🤷‍♀️

[Frøydis W]

AnonymBruker skrev (På 30.6.2024 den 17.19):

far overser, jeg prøver og snakke med han og fortelle han at jeg skjønner at ting ikke er lett og det er bedre og snakke hvis han ikke er fornøyd,men det er ingen reaksjoner

Anonymkode: 3837e...752

Han høres egentlig borskjemt ut. Sure unger har oftest fått viljen sin og skreket,mast seg til det de vil ha. Dere må nok ta på morskefrakken. Sette noen krav til deltagelse i hjemmet, unger uten oppgaver lærer hverken ansvar eller arbeidsmoral. Så må man faktisk snakke med dem før man skal ut og fortelle hva konsekvensen blir ved dårlig oppførsel, surmuling og mas. Snu og hjem igjen. Og gi ikke opp,men vær foreldre som oppdrar,ikke bare venner.

Lærer de ikke nå,blir det bare verre!