Rasismesjokk, ung kjærlighet.

[AnonymBruker]

Resignert skrev (1 time siden):

Husker dere Khalid Skah? Sånne historier finnes jo, og gjør at folk er skeptiske. Med rette i en god del tilfeller. Jeg har ingen døtre, så ingen reell problemstilling for meg, heldigvis.

Man blir kjent med folk først, så kan man dømme etterpå. Det finnes absolutt dårlige gutter og menn. Noen av dem er helnorske. Jeg har både sønn og datter, og er selvfølgelig redd for at de treffer på dårlige mennesker, men jeg blir kjent med først, og så faller dommen. 

I dette tilfellet tror jeg det dårlige mennesket er mor. Min sønn eller annen gutt/mann, uansett hvor norsk, det problemet forsvinner ikke, for det er henne. Her er det nok datter som bør sette foten ned for mor, ikke noe annet. Den moren vil ødelegge enhver relasjon slik hun oppfører seg. 

Min sønn må ærlig talt tenke seg godt om i forhold til om han orker å gå inn i en slik dysfunksjonell familie. Han er ikke voldelig. 

Vi skal støtte de unge så lenge de er sammen, men blir de sammen må også min sønn tåle en svigermor som ikke er ok i oppførsel og holdninger. Jenta kan dessverre ikke velge. Hun har den mor hun har. Må takle det, og antagelig vil beste løsningen være å bli hard mot mor/kutte henne ut. Jeg vet ikke om hun klarer det. Hun er en mild og snill jente. Veldig pliktoppfyllende. 

Anonymkode: fc54c...49d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Usikker på hva du mener med dette. Om du prøver å si at min sønn helt plutselig kan endre seg fra en fin, trygg, seriøs og oppegående ung mann uten noen religiøse tilbøyeligheter, til å bli ekstremist islamist. Det er jeg ikke det minste redd for. Han er en kjærlig, åpen og grei gutt uten sosiale utfordringer og uten skummel psyke. Han er ikke lenger tenåring, og bodd for seg selv har han gjort en god stund. Hans interesser går i retning kjæresten, sosialt liv med gode venner, være med oss i familien, sin utdannelse og yrkesvalg, og fine biler. Hans identitet virket både trygg og ganske så formet. Han vil selvfølgelig utvikle seg og modnes på erfaringer videre i livet, som denne, men nei jeg er ikke redd for slikt. 

Det er ingen kvinneundertrykkende holdninger i fars familie heller. 

Anonymkode: fc54c...49d

Nei, jeg snakker ikke om at sønnene din vil bli en sinna islamist, men at du snakker om ham som ei mor som kjenner det lille barnets sitt fullt ut. Det gjør du naturligvis ikke når han er voksen. 

Anonymkode: 834c9...ad9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei, jeg snakker ikke om at sønnene din vil bli en sinna islamist, men at du snakker om ham som ei mor som kjenner det lille barnets sitt fullt ut. Det gjør du naturligvis ikke når han er voksen. 

Anonymkode: 834c9...ad9

Nå er han en usedvanlig åpen og rett frem ung mann, og jeg vil egentlig si at det er mye enklere å forstå hvem han er på ulike måter når han er en voksen mann som snakker godt for seg enn det var å alltid forstå da han var yngre og mer umoden og vinglete/ikke så ferdig formet i personlighet og meninger. At han forteller meg absolutt alt er ikke nødvendig for å forstå hvilke holdninger og verdier han har. Det er ikke alt en mor ønsker eller trenger å vite detaljer om, men ja vi prater veldig åpent sammen, så jeg kjenner ham absolutt godt nok til å vite hva han står for og hvilke interesser og prioriteringer han har. Hvilke svakheter han har også. Han er såpass åpen av seg at jeg innimellom har tenkt "det var litt mye informasjon for mor/far", men det er nå engang slik han er, og det er jo fint også. Så nei, at han skulle ha et hemmelig liv og tendenser som bobler under overflaten er ikke særlig sannsynlig. Vi prater sammen. Mye bedre nå enn da han var mitt lille barn. 

At han dro hjem til mor og far for å prate om situasjonen, istedenfor å gjøre det med venner, eller holde det inne i seg selv, sier en del om hvor åpen han og vår relasjon er. 

Hans søster er betydelig mer lukket og privat av seg. Hvilket selvfølgelig også er ok, men ikke innebærer at jeg overhodet ikke kjenner henne. Det gjør man i de store trekk, om man er en familie som snakker godt sammen, selv om ikke absolutt alt blir delt. 

At han ikke har noen dragning mot deler av fars kultur som ikke engang er kultur for hans familie der er jeg 100% sikker på. Han kaller enhver form for religion overtro. Han kan respektere at andre er "overtroiske", men selv tror han på det som kan vitenskapelig bevises. Verken slikt eller andre sterke meninger er hemmelig. 

Anonymkode: fc54c...49d

[AnonymBruker]

For en utrolig kjip situasjon for alle involverte. Jeg tror du har helt rett i at dette først og fremst handler om en mors usunne kontrollbehov ovenfor sin datter og mindre om din sønn og hans bakgrunn - og jeg tror også du har rett i din vurdering om at det til syvende og sist blir din sønns kjæreste som blir tvunget til handling. Hvilket selvfølgelig setter henne i en utrolig vanskelig og vond situasjon.
 

Tidlig i mitt forhold til min mann var vi i en helt annen, men på noen måter sammenliknbar situasjon. Jeg var gravid, de mente dette var helt feil, altfor tidlig, og at jeg måtte ta abort før jeg ødela deres sønns liv. De utsatte min mann for ekstremt press på dette, og selv om det i bunn og grunn handlet om meg i og med at det var meg de ønsket at skulle ta abort, var det helt klart min mann som sto i den vanskeligste situasjonen. De hadde jo ikke noen påvirkningsmulighet ovenfor meg, og jeg følte meg helt trygg både på min familie, på mitt valg og på min kjæreste. Min mann valgte oss helhjertet, men det var vondt. Forholdet hans til sine foreldre var vanskelig lenge. Nå er barnet blitt voksen og mine svigerforeldre har angret veldig på hvordan de håndterte graviditeten. Vi har et helt fint forhold nå. Poenget mitt er vel at selv om dette helt klart er rasisme rettet mot din sønn, og derfor forståelig nok veldig vondt og sårt for ham, så har han en familie som støtter ham og en kjæreste han er glad i. Det høres ut som han kommer til å klare seg uansett hvordan dette ender. Hans kjæreste derimot har en voldelig mor som presser henne til å velge mellom det som høres ut som et trygt og lovende forhold, og sin egen familie. Det er en vanskelig situasjon uansett hvor dysfunksjonell og usunn familien hennes er. Jeg håper for hennes del at hun klarer å sette grenser mot sin familie!

Det eneste dere kan gjøre er nok det dere allerede gjør- støtte deres sønn og hans kjæreste så godt dere kan. Når vi sto i vår konflikt var det veldig godt for min mann å være med min familie, for å få bekreftet at det fantes alternativer til det foreldrene hans overøste ham med, og at vi hadde støtte og familie uansett. Tror det var øyeblikk hvor han betvilte sin egen virkelighetsoppfatning oppi det hele og da hjalp det å tilbringe litt tid i «normale» og støttende omgivelser.

Anonymkode: 59ee5...d10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.6.2024 den 10.20):

Nei, jeg snakker ikke om at sønnene din vil bli en sinna islamist, men at du snakker om ham som ei mor som kjenner det lille barnets sitt fullt ut. Det gjør du naturligvis ikke når han er voksen. 

Anonymkode: 834c9...ad9

 

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Nå er han en usedvanlig åpen og rett frem ung mann, og jeg vil egentlig si at det er mye enklere å forstå hvem han er på ulike måter når han er en voksen mann som snakker godt for seg enn det var å alltid forstå da han var yngre og mer umoden og vinglete/ikke så ferdig formet i personlighet og meninger. At han forteller meg absolutt alt er ikke nødvendig for å forstå hvilke holdninger og verdier han har. Det er ikke alt en mor ønsker eller trenger å vite detaljer om, men ja vi prater veldig åpent sammen, så jeg kjenner ham absolutt godt nok til å vite hva han står for og hvilke interesser og prioriteringer han har. Hvilke svakheter han har også. Han er såpass åpen av seg at jeg innimellom har tenkt "det var litt mye informasjon for mor/far", men det er nå engang slik han er, og det er jo fint også. Så nei, at han skulle ha et hemmelig liv og tendenser som bobler under overflaten er ikke særlig sannsynlig. Vi prater sammen. Mye bedre nå enn da han var mitt lille barn. 

At han dro hjem til mor og far for å prate om situasjonen, istedenfor å gjøre det med venner, eller holde det inne i seg selv, sier en del om hvor åpen han og vår relasjon er. 

Hans søster er betydelig mer lukket og privat av seg. Hvilket selvfølgelig også er ok, men ikke innebærer at jeg overhodet ikke kjenner henne. Det gjør man i de store trekk, om man er en familie som snakker godt sammen, selv om ikke absolutt alt blir delt. 

At han ikke har noen dragning mot deler av fars kultur som ikke engang er kultur for hans familie der er jeg 100% sikker på. Han kaller enhver form for religion overtro. Han kan respektere at andre er "overtroiske", men selv tror han på det som kan vitenskapelig bevises. Verken slikt eller andre sterke meninger er hemmelig. 

Anonymkode: fc54c...49d

Slutt å forsvare så krampaktig og kverulerende... Innlegget du svarer på konstanterer bare fakta, det er ikke en direkte spådom om sønnen din. 

Barn vokser opp og blir voksne, og på veien dit og/eller videre utvides og påvirkes både personlighet, egenskaper, tanker, idéer og atferd. Selvsagt har ikke foreldre full oversikt eller kontroll over hvordan våre barn ender opp. 

Til selve problemstillingen din, ville jeg som mor stilt litt åpne spørsmål i samtale med kun ham, om i hvor stor grad dette forholdet og han selv vil preges av denne giftige og dysfunksjonelle familien. Er datteren svært knyttet til dem, hvilken rolle får han i alt dette, vil forholdet deres farges av stadige konfrontasjoner...? 

Jeg har selv vært svigerdatter i noe som kan ligne det du beskriver, og det var en voldsom belastning for både meg og forholdet. Kanskje ville jeg rådet ham til å gjøre forholdet platonisk eller avslutte, men uten krav om at det skulle innfris. Mer som en omsorgsfull veiledning ifht hva jeg føler er en mors ansvar.

Anonymkode: 5348f...dee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

 

Slutt å forsvare så krampaktig og kverulerende... Innlegget du svarer på konstanterer bare fakta, det er ikke en direkte spådom om sønnen din. 

Barn vokser opp og blir voksne, og på veien dit og/eller videre utvides og påvirkes både personlighet, egenskaper, tanker, idéer og atferd. Selvsagt har ikke foreldre full oversikt eller kontroll over hvordan våre barn ender opp. 

Til selve problemstillingen din, ville jeg som mor stilt litt åpne spørsmål i samtale med kun ham, om i hvor stor grad dette forholdet og han selv vil preges av denne giftige og dysfunksjonelle familien. Er datteren svært knyttet til dem, hvilken rolle får han i alt dette, vil forholdet deres farges av stadige konfrontasjoner...? 

Jeg har selv vært svigerdatter i noe som kan ligne det du beskriver, og det var en voldsom belastning for både meg og forholdet. Kanskje ville jeg rådet ham til å gjøre forholdet platonisk eller avslutte, men uten krav om at det skulle innfris. Mer som en omsorgsfull veiledning ifht hva jeg føler er en mors ansvar.

Anonymkode: 5348f...dee

Jeg synes det ble ganske utrivelige insinuasjoner fra vedkommende. Noen som antageligvis ikke hadde kommet dersom gutten var genetisk helnorsk. Selv om genetisk helnorske gutter også utvikler seg gjennom livet, og antagelig har noen ting de ikke deler med sine foreldre. Det bør være mulig å respektere at slikt er jeg overhodet ikke redd for. At det er en helt uvesentlig og urelevant problemstilling. Det er ikke mer sannsynlig enn at kronprinsens sønn eller hvilken som helst normalt fungerende ung mann plutselig skulle få ekstremistiske tendenser fullstendig ut av det blå. 

Selvfølgelig, men vi prater altså sammen i vår familie, og får dermed med oss utvikling og endringer av vesentlig betydning. Håper det kan respekteres at nei, min sønn ligger på ingen måte an til å plutselig bli veldig påvirket av islam eller muslimsk ekstrem- kultur som ikke engang er kultur for hans familie av muslimsk opphav. Det er totalt usannsynlig. Rart at jeg må "kverulere" på det. 

Vi snakker med ham om konsekvensene dette kan medføre av utfordringer videre i livet dersom de skulle holde sammen og stifte familie, og det mye på hans initiativ, men jeg kommer ikke til å råde ham til å avslutte. Han er såpass reflekterte og oppegående at vi må respektere hans følelser og hans (og hennes) avgjørelser rundt dette. Jeg kommer aldri til å legge meg bort i mine barns valg av partner med mindre en relasjon blir direkte skadelig, fordi vedkommende er psykisk/fysisk voldelig mot partner eller barn. Mitt ansvar som mor er å gi støtte, bidra til å dempe fortvilelse og usikkerhet rundt ting, og å respektere. Å råde ham til å avslutte er ikke å gi støtte eller å ha respekt. Det er å forsøke å styre utfallet ved å påvirke beslutningen. Slik mor vil jeg ikke være. 

Anonymkode: fc54c...49d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi snakker med ham om konsekvensene dette kan medføre av utfordringer videre i livet dersom de skulle holde sammen og stifte familie, og det mye på hans initiativ, men jeg kommer ikke til å råde ham til å avslutte. Han er såpass reflekterte og oppegående at vi må respektere hans følelser og hans (og hennes) avgjørelser rundt dette. Jeg kommer aldri til å legge meg bort i mine barns valg av partner med mindre en relasjon blir direkte skadelig, fordi vedkommende er psykisk/fysisk voldelig mot partner eller barn. Mitt ansvar som mor er å gi støtte, bidra til å dempe fortvilelse og usikkerhet rundt ting, og å respektere. Å råde ham til å avslutte er ikke å gi støtte eller å ha respekt. Det er å forsøke å styre utfallet ved å påvirke beslutningen. Slik mor vil jeg ikke være. 

Anonymkode: fc54c...49d

Jeg synes i hvert fall det høres ut som en veldig fornuftig innstilling - det som gjorde at jeg følte meg såpass stødig i min situasjon da alt gikk til helvete med min manns familie (ref graviditetshistorien over) var jo ikke at mine foreldre tilfeldigvis var enige med meg. Det var at de respekterte mitt valg og aldri betvilte min evne til å styre mitt eget liv og ta de rette avgjørelsene for meg selv. Hadde jeg valgt noe annet er jeg 100% sikker på at de hadde støttet meg på det også. Hvis det blir de to, så kommer de til å sette pris på at dere støttet dem begge. Og hvis det ikke blir dem, så er det forhåpentligvis en avgjørelse de tar selv uten mer innblanding enn de allerede har fra kjærestens familie.

Anonymkode: 59ee5...d10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg synes i hvert fall det høres ut som en veldig fornuftig innstilling - det som gjorde at jeg følte meg såpass stødig i min situasjon da alt gikk til helvete med min manns familie (ref graviditetshistorien over) var jo ikke at mine foreldre tilfeldigvis var enige med meg. Det var at de respekterte mitt valg og aldri betvilte min evne til å styre mitt eget liv og ta de rette avgjørelsene for meg selv. Hadde jeg valgt noe annet er jeg 100% sikker på at de hadde støttet meg på det også. Hvis det blir de to, så kommer de til å sette pris på at dere støttet dem begge. Og hvis det ikke blir dem, så er det forhåpentligvis en avgjørelse de tar selv uten mer innblanding enn de allerede har fra kjærestens familie.

Anonymkode: 59ee5...d10

Takk! 

Ja det å holde tunga rett i munnen og ikke mene for mye for sterkt, slik din svigerfamilie gjorde, tror jeg er veldig viktig. Det blir fort en unødvendig vond og vanskelig situasjon når familie blander seg for mye. Veldig fint å høre at du og din mann klarte å stå sammen gjennom det dere opplevde. At han klarte å stå sikkert med deg selv om familien hadde så sterke meninger og press på hva han og dere burde gjøre. Det er nok ikke en enkel situasjon å stå i. Kjente på det selv da min familie var veldig skeptiske, men det var heldigvis ikke så direkte ordrer og krav. Å si at du ødela hans liv var helt forferdelig ting å si. Blir litt ordløs.   

Dine foreldre er den typen foreldre vi ønsker å være. Ikke alltid nødvendigvis absolutt enige angående alt, men vi har respekt for barnas avgjørelser nå når de er blitt store, og er innstilt på å gi dem vår kjærlighet og støtte uten å diktere hvordan de skal leve sitt liv. Slike ting er ikke vårt valg, men det er vårt valg å oppføre oss slik at de unge synes det er godt å ha oss i livet sitt eller ikke, og at vi ikke skaper dype vanskelige sår i relasjonen til dem og deres kjære. 

Anonymkode: fc54c...49d