Rasismesjokk, ung kjærlighet.

[AnonymBruker]

Mannen i mitt liv er fra et arabisk land, og min familie var skeptiske da det ble oss for over 20 år siden, men vi har holdt sammen og ting har gått seg til. Vi har et likestilt og godt forhold. Eventuelle fordommer stilnet. Våre barn er født og oppvokst i Norge og anser seg følgelig som norske. Vi er ikke religiøse. At de er en fin 50/50 miks genetisk har opp gjennom årene ikke vært noe noen har reagert på med annet enn kanskje litt overraskelse (ikke så synlig at folk nødvendigvis skjønte det før det ble tema) og vennlig nysgjerrighet. (Åh ja? Snakker du språket? Reiser du ofte dit? Har du kontakt med familien i din fars land?) Rasisme har vi vært veldig spart for i det ganske typiske middelklassemiljøet de vokste opp i. Til nå! 

Sønnen vår er en skjønn gutt, som er vennlig, høflig, flink og pliktoppfyllende. Han tar god utsannelse og er en flott, åpen og kjærlig ung mann jeg og far er veldig stolte av. Ok, jeg er ikke helt objektiv her, men jeg har virkelig aldri tenkt at han skulle havne i situasjonen som nå har skjedd. Han forelsket seg i en tilsvarende skjønn ung kvinne, og de er (var!) svært lykkelig sammen. Til hennes foreldre fikk vite om forholdet. 

Han utlendingen, blir han kalt, og "Vet du ikke hvilket kvinnesyn det er i hans kultur?" får hun høre. Hun blir nektet å være sammen med ham, og det er blitt et rent helvete for de to unge. Min skjønne gutt, som anser seg som absolutt norsk (han er jo det i tanker og følelser, oppvokst her som han er) blir plutselig ansett som en farlig muslim. For første gang i livet, og det i en så sår situasjon. 

Jeg føler meg helt lamslått, og synes dette er forferdelig vondt og vanskelig. Hadde han vært yngre og foreldre til en venn hadde reagert slik hadde jeg troppet opp på døra og sagt at dette ikke er ok overhodet, men de to er glade i hverandre, og for store til at det blir riktig å gjøre. Om de klarer å stå sammen gjennom denne stormen og det blir dem må jeg også forholde meg til disse menneskene som hans svigerfamilie. 

Jeg, far og begge de unge er i et fortvilet sjokk. Dette er så uventet at vi føler oss fullstendig overrumplet av situasjonen, og veldig usikker på hvordan vi skal håndtere dette. Sitt stille i båten og gi de unge vår støtte er liksom alt vi kan gjøre, men dette føles forferdelig vondt og urimelig. Dette forventet jeg på ingen måte. Hvordan takler vi dette best mulig? Hadde de bare i det minste hilst på oss før de konkluderte ville de jo sett at ikke engang far er noe farlig og kvinneundertrykkende utlending/muslim, og gutten... altså han er født og oppvokst her i Norge. Dette er et sjokk for oss. 

Anonymkode: fc54c...49d

[AnonymBruker]

Tror jeg hadde ringt for en prat. Forsøkt å bli kjent med dem 🤷‍♀️ ok de fortsatt er helt kokko så er det lite å gjøre med det.

Anonymkode: 91a03...14d

[AnonymBruker]

Noen folk er fordomsfulle på det meste under sola. Om det ikke hadde vært hudfarge/bakgrunn, hadde det kanskje vært noe annet som var "feil"; klasse, landsdel, vaner, personlighet osv.

Ironisk nok er det ofte foreldre som er redd for vold og kvinneundertrykking som er de som nettopp begår vold mot sine voksne barn ved å prøve å styre hvem de skal date og ikke. 

Dette med at de potensielle svigerforeldrene avviser ham, er noe den voksne gutten deres og kjæresten hans må finne ut av selv. 

Han må også finne ut hva han vil videreføre til sine barn en gang i framtida. Ja, du sier han er norsk, men far er arabisk og han har ei slekt fra et anna land og et språk å ivareta. Min fetter som er halvt fra Midtøsten, har i voksen alder begynt å lære seg farens språk, få klær fra landet osv. Selv om faren ikke var opptatt av sitt land, så har sønnen hatt et savn på det som ikke er norsk og jeg tror han i større grad er blitt nysgjerrig på hvorfor faren valgte å flytte og hva han opplevde i sin oppvekst osv. Din sønn må også finne sin vei der, det kan du ikke gjøre for ham.

Anonymkode: 834c9...ad9

[AnonymBruker]

Uff, dette var veldig trist å lese.

Det er jo dessverre svært lite dere får gjort, sønnen deres må vurdere om han klarer tanken på å eventuelt gifte seg inn i en slik familie, og kjæresten hans må vurdere om familien er viktigere enn kjærligheten, for det kan tenke seg at hun må ta et valg. Det eneste dere kan gjøre, er jo å stille opp for dem, der de skulle trenge det. Kanskje tilby dere å hilse på hennes familie, så de kan få et mer riktig inntrykk av deres verdier. Uansett om de skulle få et bedre inntrykk og varme opp til sønnen deres, så er jo skaden skjedd. De har avslørt sin xenofobi, og det blir jo aldri glemt. Skaden har allerede skjedd. 

Anonymkode: 842b0...1f9

[AnonymBruker]

Han må bare stå opp for seg selv. Finnes mange slike folk, min far er slik, han ville ikke vi skulle leke med utenlandske barn og hvertfall ikke ha utenlandske partnere. Som voksen syns jeg dette er helt sinnsykt og barna mine får leke med hvem de vil og være sammen med den de vil. Husker også det satt oss i veldig dilemmaer når vi va barn også og det ble veldig ubehagelig. Stakkars henne som også har slike foreldre! 

Anonymkode: 87572...58b

[AnonymBruker]

Trist å lese, jeg er selv halvt  norsk som sønnen din. Født og oppvokst her. Jeg er mørk i huden så alle kan se at jeg ikke er etnisk norsk.  Det din sønn opplever er forferdelig trist å lese.  Jeg tror disse foreldrene er bekymret for datteren sin. Man hører mye rart om Muslimske menn sammen med Norske kvinner. Har dessverre ingen gode råd. Ønsker sønnen din alt godt og dere får bare støtte alt dere kan.

Anonymkode: 3c366...9ef

[AnonymBruker]

Dette er kjipt og fælt, men jeg tenker også at ditt barn og denne kjæresten er voksne mennesker, mer eller mindre, og de trenger virkelig ikke at du skal involvere deg en hel masse på deres vegne. Det finnes masse kjipe svigerfamilier der ute, kanskje de er kjipe på andre måter og, sånne ting kommer gjerne ikke alene.
Uansett, gi dem kjærlighet og støtte om de trenger det, men dette er faktisk ikke ditt problem og du kan ikke "redde" din voksne sønn ut av denne kjipe situasjonen. De må finne ut av det selv, og da kan du eventuelt være den som er svært villig og vennlig til å møte hennes foreldre. Bare ikke involver deg altfor mye her bare fordi du blir såra, hvilket er lett å forstå.

Anonymkode: b0c0f...423

[AnonymBruker]

Veldig trist, men ha i bakhodet at de kan endre seg. Mine foreldre var svært skeptiske til min kjæreste, men da de ble kjent med ham, endret det seg. 

Forsøk å tenke på dem som engstelige og uvitende, og gi dem en sjanse tiø å forandre seg. Kan det være naturlig at dere inviterer det unge paret og foreldrene hennes på middag?

 

Anonymkode: d9a38...195

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Noen folk er fordomsfulle på det meste under sola. Om det ikke hadde vært hudfarge/bakgrunn, hadde det kanskje vært noe annet som var "feil"; klasse, landsdel, vaner, personlighet osv.

Ironisk nok er det ofte foreldre som er redd for vold og kvinneundertrykking som er de som nettopp begår vold mot sine voksne barn ved å prøve å styre hvem de skal date og ikke. 

Dette med at de potensielle svigerforeldrene avviser ham, er noe den voksne gutten deres og kjæresten hans må finne ut av selv. 

Han må også finne ut hva han vil videreføre til sine barn en gang i framtida. Ja, du sier han er norsk, men far er arabisk og han har ei slekt fra et anna land og et språk å ivareta. Min fetter som er halvt fra Midtøsten, har i voksen alder begynt å lære seg farens språk, få klær fra landet osv. Selv om faren ikke var opptatt av sitt land, så har sønnen hatt et savn på det som ikke er norsk og jeg tror han i større grad er blitt nysgjerrig på hvorfor faren valgte å flytte og hva han opplevde i sin oppvekst osv. Din sønn må også finne sin vei der, det kan du ikke gjøre for ham.

Anonymkode: 834c9...ad9

Vi har feriehus i fars land, så gutten har nært forhold til fars familie og god kjennskap til både kultur og fars historie. For ham er det imidlertid et ferieland, og han anser seg som norsk. Familien har heller ingen kvinneundertrykkende holdninger, men kommer fra storby som er veldig moderne. Landet og kulturen er stort sett veldig liberalt, selv om det finnes kulturer i landet som er mer tradisjonelle. Det mer på landsbygda. Jeg som norsk kvinne med et barn fra før ble tatt imot med åpne armer og hjerter. Jeg har også et veldig godt forhold til fars familie, og behandles godt av både dem og far. 

Det er liksom ikke noe skjult og hemmelig som skulle vekke nysgjerrighet. Barna har besøkt sin bestemor og familie en gang i året. På en del måter er landet mer liberalt enn Norge. 

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Uff, dette var veldig trist å lese.

Det er jo dessverre svært lite dere får gjort, sønnen deres må vurdere om han klarer tanken på å eventuelt gifte seg inn i en slik familie, og kjæresten hans må vurdere om familien er viktigere enn kjærligheten, for det kan tenke seg at hun må ta et valg. Det eneste dere kan gjøre, er jo å stille opp for dem, der de skulle trenge det. Kanskje tilby dere å hilse på hennes familie, så de kan få et mer riktig inntrykk av deres verdier. Uansett om de skulle få et bedre inntrykk og varme opp til sønnen deres, så er jo skaden skjedd. De har avslørt sin xenofobi, og det blir jo aldri glemt. Skaden har allerede skjedd. 

Anonymkode: 842b0...1f9

Ja vi føler alle på det at skaden er skjedd, og at det vil bli veldig vanskelig å møte hennes familie med samme vennlighet og åpenhet som vi normalt ville gjort. Selv om vi selvsagt er innstilt på å virkelig prøve, om det kommer til dette. Vi prøver å tenke at mine foreldre var skeptiske, og at det likevel har gått greit med tiden, men det var vi liksom mer innstilt på. Min mann er jo fra en annen kultur, helt faktisk. Dette var bare et stort sjokk. 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Trist å lese, jeg er selv halvt  norsk som sønnen din. Født og oppvokst her. Jeg er mørk i huden så alle kan se at jeg ikke er etnisk norsk.  Det din sønn opplever er forferdelig trist å lese.  Jeg tror disse foreldrene er bekymret for datteren sin. Man hører mye rart om Muslimske menn sammen med Norske kvinner. Har dessverre ingen gode råd. Ønsker sønnen din alt godt og dere får bare støtte alt dere kan.

Anonymkode: 3c366...9ef

Det er helt naturlig å være redd for sine barn og at de ikke treffer en god partner, men jeg regnet likevel med at folk i det minste prøver å bli kjent med vedkommende før de slipper alle sine fordommer og dommer løs over folk. Helt ærlig burde de være glade for at hun traff en så seriøs og grei gutt, men han får jo ikke engang sjansen til å vise at han er det. Det er trist og vondt. 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette er kjipt og fælt, men jeg tenker også at ditt barn og denne kjæresten er voksne mennesker, mer eller mindre, og de trenger virkelig ikke at du skal involvere deg en hel masse på deres vegne. Det finnes masse kjipe svigerfamilier der ute, kanskje de er kjipe på andre måter og, sånne ting kommer gjerne ikke alene.
Uansett, gi dem kjærlighet og støtte om de trenger det, men dette er faktisk ikke ditt problem og du kan ikke "redde" din voksne sønn ut av denne kjipe situasjonen. De må finne ut av det selv, og da kan du eventuelt være den som er svært villig og vennlig til å møte hennes foreldre. Bare ikke involver deg altfor mye her bare fordi du blir såra, hvilket er lett å forstå.

Anonymkode: b0c0f...423

Jeg må innrømme at jeg er såret. Såret og i sjokk. Såret på vegne av min sønn, på vegne av min greie mann og på vegne av hans familie og kultur, som blir dømt nord og ned på uvitenhet og fordommer. 

Du har også rett i at min sønn virkelig må tenke seg godt om fremover, selv om jenta er søt og grei, for ja, dette er nok ikke alt heller. Vi fikk vite før dette at hun hadde en litt vanskelig mor. Det var derfor vi visste om forholdet før de fikk vite om det. Denne rene rasismen ble likevel et sjokk.  Vi trodde hennes mor spesielt var litt streng bare. Noe som ikke er helt uvanlig når man har en ung jente man naturligvis er bekymret for. Vi har visst om dette siden det var en gryende forelskelse, og tenkte at hennes foreldre ville bli lettet/slappe mer av når de fikk vite om at det var et seriøst forhold og det med en grei og seriøst gutt. Genene bekymret vi oss ikke over ærlig talt. Han er en stødig ung mann. Vet hva han vil, jobber seriøst for det, er ikke en vi trenger å bekymre oss over, og han er ikke en som roter rundt. Høflig og grei er han også. 

At venner og familie var litt skeptisk da jeg traff hans far forstår jeg bedre, men det er ingen som ville finne på å kalle ham kvinneundertrykkende nå, eller som lenger er skeptiske til hans bakgrunn og holdninger. Det er lenge siden vi var ferdige med. Trodde vi! 

Anonymkode: fc54c...49d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har feriehus i fars land, så gutten har nært forhold til fars familie og god kjennskap til både kultur og fars historie. For ham er det imidlertid et ferieland, og han anser seg som norsk. Familien har heller ingen kvinneundertrykkende holdninger, men kommer fra storby som er veldig moderne. Landet og kulturen er stort sett veldig liberalt, selv om det finnes kulturer i landet som er mer tradisjonelle. Det mer på landsbygda. Jeg som norsk kvinne med et barn fra før ble tatt imot med åpne armer og hjerter. Jeg har også et veldig godt forhold til fars familie, og behandles godt av både dem og far. 

Det er liksom ikke noe skjult og hemmelig som skulle vekke nysgjerrighet. Barna har besøkt sin bestemor og familie en gang i året. På en del måter er landet mer liberalt enn Norge....

Anonymkode: fc54c...49d

Jeg mener ikke at det er hemmelig og skjult, men at man gjerne oppfatter ting annerledes når man er 18 enn når man er 8. Min fetters fars bakgrunn er heller ikke hemmelig, ikke kommer han fra bygda i sitt land heller. Men ting som identitet er gjerne i forandring når man flytter hjemmefra og ser ting fra andre ståsted enn før. Han er ikke et barn lenger...

Anonymkode: 834c9...ad9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har feriehus i fars land, så gutten har nært forhold til fars familie og god kjennskap til både kultur og fars historie. For ham er det imidlertid et ferieland, og han anser seg som norsk. Familien har heller ingen kvinneundertrykkende holdninger, men kommer fra storby som er veldig moderne. Landet og kulturen er stort sett veldig liberalt, selv om det finnes kulturer i landet som er mer tradisjonelle. Det mer på landsbygda. Jeg som norsk kvinne med et barn fra før ble tatt imot med åpne armer og hjerter. Jeg har også et veldig godt forhold til fars familie, og behandles godt av både dem og far. 

Det er liksom ikke noe skjult og hemmelig som skulle vekke nysgjerrighet. Barna har besøkt sin bestemor og familie en gang i året. På en del måter er landet mer liberalt enn Norge. 

Ja vi føler alle på det at skaden er skjedd, og at det vil bli veldig vanskelig å møte hennes familie med samme vennlighet og åpenhet som vi normalt ville gjort. Selv om vi selvsagt er innstilt på å virkelig prøve, om det kommer til dette. Vi prøver å tenke at mine foreldre var skeptiske, og at det likevel har gått greit med tiden, men det var vi liksom mer innstilt på. Min mann er jo fra en annen kultur, helt faktisk. Dette var bare et stort sjokk. 

Det er helt naturlig å være redd for sine barn og at de ikke treffer en god partner, men jeg regnet likevel med at folk i det minste prøver å bli kjent med vedkommende før de slipper alle sine fordommer og dommer løs over folk. Helt ærlig burde de være glade for at hun traff en så seriøs og grei gutt, men han får jo ikke engang sjansen til å vise at han er det. Det er trist og vondt. 

Jeg må innrømme at jeg er såret. Såret og i sjokk. Såret på vegne av min sønn, på vegne av min greie mann og på vegne av hans familie og kultur, som blir dømt nord og ned på uvitenhet og fordommer. 

Du har også rett i at min sønn virkelig må tenke seg godt om fremover, selv om jenta er søt og grei, for ja, dette er nok ikke alt heller. Vi fikk vite før dette at hun hadde en litt vanskelig mor. Det var derfor vi visste om forholdet før de fikk vite om det. Denne rene rasismen ble likevel et sjokk.  Vi trodde hennes mor spesielt var litt streng bare. Noe som ikke er helt uvanlig når man har en ung jente man naturligvis er bekymret for. Vi har visst om dette siden det var en gryende forelskelse, og tenkte at hennes foreldre ville bli lettet/slappe mer av når de fikk vite om at det var et seriøst forhold og det med en grei og seriøst gutt. Genene bekymret vi oss ikke over ærlig talt. Han er en stødig ung mann. Vet hva han vil, jobber seriøst for det, er ikke en vi trenger å bekymre oss over, og han er ikke en som roter rundt. Høflig og grei er han også. 

At venner og familie var litt skeptisk da jeg traff hans far forstår jeg bedre, men det er ingen som ville finne på å kalle ham kvinneundertrykkende nå, eller som lenger er skeptiske til hans bakgrunn og holdninger. Det er lenge siden vi var ferdige med. Trodde vi! 

Anonymkode: fc54c...49d

Jeg tenker at det her skal du holde deg utenfor. Det blir opp til din sønn og hans kjæreste å finne ut av om forholdet deres er verdt den fighten de må ta. 

Jeg forstår godt at det er sårt at ikke alle umiddelbart omfavner din fantastiske gutt, men man skal være godt naiv om man tror at man aldri skal møte på folk som ikke reagerer akkurat slik du har sett for deg, eller bare er helt idiot i dine øyne. Husk også på at de faktisk ikke kjenner gutten din, du vet jo ikke hva de vet, tror eller har hørt om han fra før. 

I forbindelse med det å måtte forholde seg til barnas svigerforeldre, så tenker jeg at heller ikke det er noe du trenger å tenke på - forholdet dere i mellom blir jo det man gjør det til. Og er disse menneskene slik du har fått det for deg, så vil de nok i så fall ønske minimalt med kontakt med dere. Og du vet aldri, alle kan endre seg og skifte mening. 

Jeg forstår dog at du synes dette er trist, jeg har selv ungdomsgutter der det er tydelig at de er av blandet herkomst. 

Anonymkode: 52403...5cc

[Supermerry]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Mannen i mitt liv er fra et arabisk land, og min familie var skeptiske da det ble oss for over 20 år siden, men vi har holdt sammen og ting har gått seg til. Vi har et likestilt og godt forhold. Eventuelle fordommer stilnet. Våre barn er født og oppvokst i Norge og anser seg følgelig som norske. Vi er ikke religiøse. At de er en fin 50/50 miks genetisk har opp gjennom årene ikke vært noe noen har reagert på med annet enn kanskje litt overraskelse (ikke så synlig at folk nødvendigvis skjønte det før det ble tema) og vennlig nysgjerrighet. (Åh ja? Snakker du språket? Reiser du ofte dit? Har du kontakt med familien i din fars land?) Rasisme har vi vært veldig spart for i det ganske typiske middelklassemiljøet de vokste opp i. Til nå! 

Sønnen vår er en skjønn gutt, som er vennlig, høflig, flink og pliktoppfyllende. Han tar god utsannelse og er en flott, åpen og kjærlig ung mann jeg og far er veldig stolte av. Ok, jeg er ikke helt objektiv her, men jeg har virkelig aldri tenkt at han skulle havne i situasjonen som nå har skjedd. Han forelsket seg i en tilsvarende skjønn ung kvinne, og de er (var!) svært lykkelig sammen. Til hennes foreldre fikk vite om forholdet. 

Han utlendingen, blir han kalt, og "Vet du ikke hvilket kvinnesyn det er i hans kultur?" får hun høre. Hun blir nektet å være sammen med ham, og det er blitt et rent helvete for de to unge. Min skjønne gutt, som anser seg som absolutt norsk (han er jo det i tanker og følelser, oppvokst her som han er) blir plutselig ansett som en farlig muslim. For første gang i livet, og det i en så sår situasjon. 

Jeg føler meg helt lamslått, og synes dette er forferdelig vondt og vanskelig. Hadde han vært yngre og foreldre til en venn hadde reagert slik hadde jeg troppet opp på døra og sagt at dette ikke er ok overhodet, men de to er glade i hverandre, og for store til at det blir riktig å gjøre. Om de klarer å stå sammen gjennom denne stormen og det blir dem må jeg også forholde meg til disse menneskene som hans svigerfamilie. 

Jeg, far og begge de unge er i et fortvilet sjokk. Dette er så uventet at vi føler oss fullstendig overrumplet av situasjonen, og veldig usikker på hvordan vi skal håndtere dette. Sitt stille i båten og gi de unge vår støtte er liksom alt vi kan gjøre, men dette føles forferdelig vondt og urimelig. Dette forventet jeg på ingen måte. Hvordan takler vi dette best mulig? Hadde de bare i det minste hilst på oss før de konkluderte ville de jo sett at ikke engang far er noe farlig og kvinneundertrykkende utlending/muslim, og gutten... altså han er født og oppvokst her i Norge. Dette er et sjokk for oss. 

Anonymkode: fc54c...49d

Du og din mann, og din sønn og hans kjæreste, har min fulle sympati og medlidenhet. Dette høres rett og slett fryktelig ut. Og faktisk hjerteskjærende. Jeg ble både fortvilet, sår og avmektig av å lese innlegget ditt. Rasisme høres det dog ikke ut som etter hva du har beskrevet. Det høres ut som om det heller handler om reaksjoner på forventet muslimsk kultur/religion/adferdsregler, som er noe annet enn rasisme, og som handler om verdier, kultur og religion. Det er noe annet. At din sønn har vokst opp i Norge medfører for utenforstående ingen automatikk i å leve etter et norsk/vestlig verdisett: det er svært mange som har vokst opp i Norge som har et kulturelt betinget verdisett som går på tvers av, og iblant står i fullstendig og direkte motstrid til, de fleste verdier vi regner som gode og riktige. Jeg finner det overhodet ikke rart at en familie blir redd når datteren kommer hjem med noen som de frykter kan være farlig eller skadelig for henne. Men jeg finner det rart at de reagerer slik på din sønn. Har datteren kanskje fortalt dem lite om ham, hans familie, oppvekst og hans verdier og væremåte? 

Min beste venninne er et produkt av et ekteskap som ditt. Norsk mor og utenlandsk far fra muslimsk land, men fra den sekulære middelklassen, uten de kulturelle problem-adferdene som dessverre preger mange andre innvandrere fra samme kultur, og som gjør dem lite skikket til å leve sammen med vestlige mennesker. Hun og hennes bror har alltid sett litt annerledes ut, naturlig nok. Men de har vokst opp i norsk kultur - ikke i en "ghetto" - og farens hjemlands kultur har preget dem lite. De er "helnorske" i adferd og verdier, og skiller seg ikke fra andre nordmenn annet enn et bittelitt mørkere utseende. Men det gjør jo mange "hel-innfødte" nordmenn også - noen har knallrødt hår, noen har slekt fra Vestlandet hvor enkelte er like mørke i hud og hår som folk ved Middelhavet, grunnet sjøfolk fra Portugal og andre middelhavsland for flere hundre år siden. Min venninne og hennes bror har alltid blitt oppfattet som "etnisk norske", selv om de utseendemessig skiller seg litt ut. Etter et langt og nært vennskap har jeg aldri noensinne hørt om noen "rasisme"-historier. Heller ikke om noen erfaringer med frykt for at de lever "sharia-liv" og ønsker å påtvinge dette på sine ektefeller. Siden din sønn er ung voksen nå, og min venninne og hennes bror er middelaldrende, synes jeg det er enda merkeligere at noen i dag kan reagere slik din sønns kjærestes foreldre gjør. Igjen: har kjæresten fortalt sine foreldre noe særlig om din sønn og hans liv og familie?

Hvis kjæresten har fortalt foreldrene hvordan din sønn er, og de likevel reagerer som de gjør, ville jeg satt dette på kontoen for det du selv har fortalt: at moren er kjent for å være vanskelig. Dette får man ikke gjort noe med, selvfølgelig. Og dere skal selvfølgelig ikke trenge å "tigge" for å bli akseptert - det er helt utenkelig. Men siden det ikke er dere, men sønnen deres, som ikke blir akseptert, og siden han er alvorlig forelsket i denne piken, og det virker å være gjensidig, ville jeg kanskje gjort noe som strider i mot alle mine instinkter. Jeg ville ha "tigget" likevel. Ikke for meg selv, men for barnet mitt. Altså tatt kontakt, på den måten som måtte være naturlig, slik at de får møtt dere, snakket med dere, i en setting som passer. Slik at de fikk se at dere er normale, anstendige mennesker, og at det ikke er noe "sharia" å frykte fra din sønn og/eller fra hans familie. Jeg vet det er nedverdigende å måtte "bevise" at man er normal og anstendig, men igjen: dere kan svelge stoltheten og gjøre det for en god sak: for sønnen deres.

Mine aller varmeste ønsker om at dette kan gå seg til og bli bra!

 

 

 

Endret 29. juni av Supermerry

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg mener ikke at det er hemmelig og skjult, men at man gjerne oppfatter ting annerledes når man er 18 enn når man er 8. Min fetters fars bakgrunn er heller ikke hemmelig, ikke kommer han fra bygda i sitt land heller. Men ting som identitet er gjerne i forandring når man flytter hjemmefra og ser ting fra andre ståsted enn før. Han er ikke et barn lenger...

Anonymkode: 834c9...ad9

Usikker på hva du mener med dette. Om du prøver å si at min sønn helt plutselig kan endre seg fra en fin, trygg, seriøs og oppegående ung mann uten noen religiøse tilbøyeligheter, til å bli ekstremist islamist. Det er jeg ikke det minste redd for. Han er en kjærlig, åpen og grei gutt uten sosiale utfordringer og uten skummel psyke. Han er ikke lenger tenåring, og bodd for seg selv har han gjort en god stund. Hans interesser går i retning kjæresten, sosialt liv med gode venner, være med oss i familien, sin utdannelse og yrkesvalg, og fine biler. Hans identitet virket både trygg og ganske så formet. Han vil selvfølgelig utvikle seg og modnes på erfaringer videre i livet, som denne, men nei jeg er ikke redd for slikt. 

Det er ingen kvinneundertrykkende holdninger i fars familie heller. 

Anonymkode: fc54c...49d

[Lissepasning]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Mannen i mitt liv er fra et arabisk land, og min familie var skeptiske da det ble oss for over 20 år siden, men vi har holdt sammen og ting har gått seg til. Vi har et likestilt og godt forhold. Eventuelle fordommer stilnet.

Quote

 

 "Vet du ikke hvilket kvinnesyn det er i hans kultur?" får hun høre. 

Jeg føler meg helt lamslått, og synes dette er forferdelig vondt og vanskelig. 

Anonymkode: fc54c...49d

 

 

 

Hva med å vise litt nåde, slik du selv gjorde da dine egne foreldre ikke reagerte positivt med en gang? Du ser jo at det kan endre seg.

Farfar sa en gang til meg: "Du må ikke finne på å gifte deg med et ovnsrør". Det tok flere år før jeg engang skjønte hva han siktet til (han var en guttunge da nazistene bombet Narvik, ergo var han gammel og er død forlengst, så han er unnskyldt). Det var rasisme. 

Det at noen voksne har fått med seg hvor kvinneundertrykkende islam kan være og er beskyttende overfor datteren sin, er ikke rasisme. Det er bare antagelser basert på hva de ser og hører. Du skal ha holdt ørene godt teipet igjen for ikke å ha fått med deg hvor stort problem vi har i møte med den æreskulturen. 

Du sier mannen din er en av de 5 prosentene i Norge som er fra en by i Pakistan (niesene mine er en fjerdedel pakistanske). 95 prosent av pakistanere i Norge er fra en liten landsby, og er basically foraktet av de 5 prosent fordi de er molboer, ukultiverte, trangsynte, og bakstreverske. Jeg datet en av de som var fra en by, som forklarte meg dette. Så vil jeg tro at din sønn og hans far vil gjøre et overraskende godt inntrykk.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Mannen i mitt liv er fra et arabisk land, og min familie var skeptiske da det ble oss for over 20 år siden, men vi har holdt sammen og ting har gått seg til. Vi har et likestilt og godt forhold. Eventuelle fordommer stilnet. Våre barn er født og oppvokst i Norge og anser seg følgelig som norske. Vi er ikke religiøse. At de er en fin 50/50 miks genetisk har opp gjennom årene ikke vært noe noen har reagert på med annet enn kanskje litt overraskelse (ikke så synlig at folk nødvendigvis skjønte det før det ble tema) og vennlig nysgjerrighet. (Åh ja? Snakker du språket? Reiser du ofte dit? Har du kontakt med familien i din fars land?) Rasisme har vi vært veldig spart for i det ganske typiske middelklassemiljøet de vokste opp i. Til nå! 

Sønnen vår er en skjønn gutt, som er vennlig, høflig, flink og pliktoppfyllende. Han tar god utsannelse og er en flott, åpen og kjærlig ung mann jeg og far er veldig stolte av. Ok, jeg er ikke helt objektiv her, men jeg har virkelig aldri tenkt at han skulle havne i situasjonen som nå har skjedd. Han forelsket seg i en tilsvarende skjønn ung kvinne, og de er (var!) svært lykkelig sammen. Til hennes foreldre fikk vite om forholdet. 

Han utlendingen, blir han kalt, og "Vet du ikke hvilket kvinnesyn det er i hans kultur?" får hun høre. Hun blir nektet å være sammen med ham, og det er blitt et rent helvete for de to unge. Min skjønne gutt, som anser seg som absolutt norsk (han er jo det i tanker og følelser, oppvokst her som han er) blir plutselig ansett som en farlig muslim. For første gang i livet, og det i en så sår situasjon. 

Jeg føler meg helt lamslått, og synes dette er forferdelig vondt og vanskelig. Hadde han vært yngre og foreldre til en venn hadde reagert slik hadde jeg troppet opp på døra og sagt at dette ikke er ok overhodet, men de to er glade i hverandre, og for store til at det blir riktig å gjøre. Om de klarer å stå sammen gjennom denne stormen og det blir dem må jeg også forholde meg til disse menneskene som hans svigerfamilie. 

Jeg, far og begge de unge er i et fortvilet sjokk. Dette er så uventet at vi føler oss fullstendig overrumplet av situasjonen, og veldig usikker på hvordan vi skal håndtere dette. Sitt stille i båten og gi de unge vår støtte er liksom alt vi kan gjøre, men dette føles forferdelig vondt og urimelig. Dette forventet jeg på ingen måte. Hvordan takler vi dette best mulig? Hadde de bare i det minste hilst på oss før de konkluderte ville de jo sett at ikke engang far er noe farlig og kvinneundertrykkende utlending/muslim, og gutten... altså han er født og oppvokst her i Norge. Dette er et sjokk for oss. 

Anonymkode: fc54c...49d

Opplevd noe av det samme vi også, datteren vår valgte å gifte seg med en flott oppegående ung pakistansk mann. Mannen min og jeg synes det var helt innenfor men det synes ikke alle i våre familier og enkelte venner. I dag har vi ingen kontakt med dem. Datteren vår og svigersønn lever et lykkelig liv og har det fint på alle måter.  Det er så synd når noen bare bestemmer seg for enkelte ikke er godkjent nok pga. bakgrunn…

Håper det ordner seg❤️

Anonymkode: 4f530...482

[AnonymBruker]

Supermerry skrev (10 timer siden):

Du og din mann, og din sønn og hans kjæreste, har min fulle sympati og medlidenhet. Dette høres rett og slett fryktelig ut. Og faktisk hjerteskjærende. Jeg ble både fortvilet, sår og avmektig av å lese innlegget ditt. Rasisme høres det dog ikke ut som etter hva du har beskrevet. Det høres ut som om det heller handler om reaksjoner på forventet muslimsk kultur/religion/adferdsregler, som er noe annet enn rasisme, og som handler om verdier, kultur og religion. Det er noe annet. At din sønn har vokst opp i Norge medfører for utenforstående ingen automatikk i å leve etter et norsk/vestlig verdisett: det er svært mange som har vokst opp i Norge som har et kulturelt betinget verdisett som går på tvers av, og iblant står i fullstendig og direkte motstrid til, de fleste verdier vi regner som gode og riktige. Jeg finner det overhodet ikke rart at en familie blir redd når datteren kommer hjem med noen som de frykter kan være farlig eller skadelig for henne. Men jeg finner det rart at de reagerer slik på din sønn. Har datteren kanskje fortalt dem lite om ham, hans familie, oppvekst og hans verdier og væremåte? 

Min beste venninne er et produkt av et ekteskap som ditt. Norsk mor og utenlandsk far fra muslimsk land, men fra den sekulære middelklassen, uten de kulturelle problem-adferdene som dessverre preger mange andre innvandrere fra samme kultur, og som gjør dem lite skikket til å leve sammen med vestlige mennesker. Hun og hennes bror har alltid sett litt annerledes ut, naturlig nok. Men de har vokst opp i norsk kultur - ikke i en "ghetto" - og farens hjemlands kultur har preget dem lite. De er "helnorske" i adferd og verdier, og skiller seg ikke fra andre nordmenn annet enn et bittelitt mørkere utseende. Men det gjør jo mange "hel-innfødte" nordmenn også - noen har knallrødt hår, noen har slekt fra Vestlandet hvor enkelte er like mørke i hud og hår som folk ved Middelhavet, grunnet sjøfolk fra Portugal og andre middelhavsland for flere hundre år siden. Min venninne og hennes bror har alltid blitt oppfattet som "etnisk norske", selv om de utseendemessig skiller seg litt ut. Etter et langt og nært vennskap har jeg aldri noensinne hørt om noen "rasisme"-historier. Heller ikke om noen erfaringer med frykt for at de lever "sharia-liv" og ønsker å påtvinge dette på sine ektefeller. Siden din sønn er ung voksen nå, og min venninne og hennes bror er middelaldrende, synes jeg det er enda merkeligere at noen i dag kan reagere slik din sønns kjærestes foreldre gjør. Igjen: har kjæresten fortalt sine foreldre noe særlig om din sønn og hans liv og familie?

Hvis kjæresten har fortalt foreldrene hvordan din sønn er, og de likevel reagerer som de gjør, ville jeg satt dette på kontoen for det du selv har fortalt: at moren er kjent for å være vanskelig. Dette får man ikke gjort noe med, selvfølgelig. Og dere skal selvfølgelig ikke trenge å "tigge" for å bli akseptert - det er helt utenkelig. Men siden det ikke er dere, men sønnen deres, som ikke blir akseptert, og siden han er alvorlig forelsket i denne piken, og det virker å være gjensidig, ville jeg kanskje gjort noe som strider i mot alle mine instinkter. Jeg ville ha "tigget" likevel. Ikke for meg selv, men for barnet mitt. Altså tatt kontakt, på den måten som måtte være naturlig, slik at de får møtt dere, snakket med dere, i en setting som passer. Slik at de fikk se at dere er normale, anstendige mennesker, og at det ikke er noe "sharia" å frykte fra din sønn og/eller fra hans familie. Jeg vet det er nedverdigende å måtte "bevise" at man er normal og anstendig, men igjen: dere kan svelge stoltheten og gjøre det for en god sak: for sønnen deres.

Mine aller varmeste ønsker om at dette kan gå seg til og bli bra!

 

 

 

Takk for et fint og klokt innlegg! ❤️

Vi snakket mye i går kveld/natt da gutten valgte å komme hjem hit etter en sosial kveld med venner, der hun også hadde vært med, og de to hadde fått pratet mye sammen. Etter den samtalen kom det nok bedre frem at dette ikke handler om bare rasisme, men kanskje mest om en ufint dominerende mor på absolutt alle måter. Til min sønns store sjokk oppdaget han at kjæresten hadde et blåmerke i ansiktet hun hadde forsøkt å sminke over. Dette etter "diskusjon " med sin mor. Mor som påstår at hun er redd for ham og hans holdninger... ja jeg vet ikke engang hva jeg skal si til slikt. Stakkars jente! 

Hvilket nok innebærer at det ikke vil hjelpe så mye å presentere oss og "tigge". Hvilket jeg gjerne kunne vært villig til for de unges skyld, men dette stikker nok dypere og vondere enn bare dårlige holdninger og rasisme. 

Jeg tror at det å sitte stille i båten og vise at vi støtter de unge blir det klokeste her. Hun er myndig+, så jenta må nok selv ta noen vanskelige og kloke valg fremover. Jeg håper hun klarer det med hans og vår støtte. Slikt er ikke akseptabelt i vår familie. 

Jeg tror også at jeg må snurpe inn min sårhet på vegne av meg, min sønn, min mann og hans familie og kultur, for dette handler åpenbart om mer enn rasisme. Det er en vond situasjon i helhet, så jeg tenker det er best å ikke skrive mer om dette av hensyn til henne. Min sårhet og usikkerhet i dette blir ganske uvesentlig om jenta utsettes for psykisk og fysisk vold av sine foreldre/sin mor. 

Anonymkode: fc54c...49d

[AnonymBruker]

Dette var spesielt og sjeldent. Jeg skjønner at enkelte kan reagere med usikkerhet til noen som virker fremmed, men når han er født i Norge og er norsk burde det ikke være noen stor grunn til usikkerhet, med mindre han bor i en ghetto av innvandrere. Da ville jeg vært mer bekymret om han hadde en haug med tatoveringer. Ikke dermed sagt det ene eller andre diskvalifiserer deg, men hvordan du presenterer deg betyr alltid noe, det gjør det for alle.

Anonymkode: e3f63...f11

[AnonymBruker]

Det er dumt og skal selvfølgelig ikke skje. Men husk at det tross bare er snakk om sårede følelser. En muslimsk jente som blir forelsket i en norsk gutt risikerer å bli drept av egen familie.

Det dere opplever er vondt, men fullt håndterbart. Så vær optimist. Det løser seg på et vis.

Anonymkode: 2f78a...0a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette var spesielt og sjeldent. Jeg skjønner at enkelte kan reagere med usikkerhet til noen som virker fremmed, men når han er født i Norge og er norsk burde det ikke være noen stor grunn til usikkerhet, med mindre han bor i en ghetto av innvandrere. Da ville jeg vært mer bekymret om han hadde en haug med tatoveringer. Ikke dermed sagt det ene eller andre diskvalifiserer deg, men hvordan du presenterer deg betyr alltid noe, det gjør det for alle.

Anonymkode: e3f63...f11

Han er så absolutt ikke oppvokst i en ghetto. Mer i et slik besteborgerlig veldig ordentlig område med pene eneboliger og rekkehus av den litt dyrere varianten, hvor man heller blir litt bekymret for om barna blir litt for ordentlige og seriøse av påvirkning av hvor ordentlig og høflig alt er, for ungdomsopprør uteblir, og de unge er så veldig høflige,  ordentlige og opptatt av å ta fornuftige valg i livet, veldig tidlig. Han blir nok ikke forvekslet med noe gangster. 

Anonymkode: fc54c...49d

[Resignert]

Husker dere Khalid Skah? Sånne historier finnes jo, og gjør at folk er skeptiske. Med rette i en god del tilfeller. Jeg har ingen døtre, så ingen reell problemstilling for meg, heldigvis.