Hva gjør man når barnet har INGEN venner?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.6.2024 den 22.43):

Vår datter, som nå er tjue, har ingen nære venner. Ingen som tar kontakt for å finne på noe. Kjenner mange, men har ingen nære. Hun har drevet med, i likhet med søsken, fritidsaktiviter. Vi har invitert ulike hjem, osv. 

Det er ikke lett å drive enveis kontakt, og aldri bli invitert tilbake. På små steder, slik vi bor, er det ikke uvanlig at vennskap går «i arv», dvs besteforeldre er venner, foreldre blir venner, barn forventes litt å bli venner. Ikke alltid så lett å komme inn, hvis mange i kullet er en del av dette.

 

Uansett årsak, er det vondt å se ungene sine sånn, og skolene må prøve å bidra i større grad, enn mange gjør. Jeg vet steder de er innmari gode på det, så det er mulig. (-de greier til og med å bryte litt inn i sånne «arvevennskap», få inn litt nytt blod..)

Anonymkode: 7d0fa...e94

Dette var godtvondt å lese. Kjenner meg igjen. Er vokst opp i liten bygd hvor mine foreldre var innflyttere. De fikk aldri nære omgangsvenner, kun bekjente. Som barn hadde jeg noen venner, men ingen som ble ordentlig nære. Det er mulig dette hadde med meg å gjøre, ikke vet jeg, men det du skriver om at vennskap går i arv gir mening. Kanskje det kan være en forklaring faktisk og det ikke er jeg som var rar. 
 

Dette med vennskap løste seg etter hvert når flyttet hjemmefra og startet på studier. Bor nå et sted med mange innflyttere og har fått ei nær venninne. Fått flere omgangsvenner, men ei venninne som jeg anser som nær. ❤️ Jeg skriver dette for å fortelle at det er håp for datteren din. Men hun må kanskje flytte for å studere og kanskje starte på nytt et annet sted. 

Anonymkode: 0a97f...2a5

[AnonymBruker]

Hvorfor er han en umoden liten fyr som passer best i barnehage? Hva gjør dere på hjemmebane for å gjøre han til et robust og sosialt fungerende barn? 
 

Man er ikke venneløs hele barneskolen selv om man ikke finner noen i førsteklasse. Jeg tror du overdramatiserer hele greia, og jeg mistenker at du kanskje er en av de helikoptermammaene man finner i enhver skoleklasse.
 

 

Anonymkode: e0aaf...cac

[Olaug Olsen]

AnonymBruker skrev (På 28.6.2024 den 9.56):

Jeg er SÅ fortvilet. Nå er 1. klasse ferdig og barnet har INGEN venner. Han er en umoden liten forsiktig gutt, som nok egentlig hadde hatt det best i barnehage et ekstra år. Jeg så dette komme, men hadde ikke trodd det skulle bli så ille. Han har ikke en eneste venn på skolen, leker ikke med noen og er alltid alene. I barnehagen hadde de nok personell til at de kunne sette opp små lekegrupper, og da funket det fint, på skolen har de ikke det. 
 

Jeg får SÅ vondt av han! Han er mye lei seg, og sier ingen vil leke med han og at ingen liker han. Ingen av de andre barna er direkte slemme, men de leker ikke med han. Hva kan man forvente av skolen egentlig? De sier de ser problemet, men at de ikke får gjort noe bortsett fra at de avtaler hvem de skal leke med i friminuttet, og det funker ikke. Hva skal vi gjøre da? Bare la han gå venneløs i 7 år? Bytte skole? Privatskole? Jeg føler meg så maktesløs…

Anonymkode: 1da14...144

Da mine barn gikk på barneskole hadde vi lekegrupper der foreldrene inviterte en gruppe barn hjem til seg. Dette gikk på omgang, og ble gjort for at barna skulle bli kjent og føle seg komfortable hjemme hos de andre i klassen. Hva med å foreslå for klassekontakten at dere lager lekegrupper i andre og tredje klasse?

[AnonymBruker]

Dette var vondt å lese. 
Skolen er pliktig til å sette inn støtet her. 
De kan danne lekegrupper, og bidre aktivt til å få han inn i leken. 
Ofte hjelper det med motsatt tilnærming. 
En voksen kan starte opp en spennende aktivitet med barnet, slik at de andre barna tiltrekkes han. 
utenforskap kan føre til mobbing, men dette kan snu seg. 
inviter hjem, kontakt andre foreldre du kjenner og foreslå å møtes med guttene. 
De er så små enda at dere voksne kan styre dette. Se an hvordan høsten blir, men ikke vent for lenge med å kople på skolen på nytt 

Anonymkode: ae69c...bb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.6.2024 den 13.16):

Ja, SFO er definitivt verst. Da er han ALLTID alene. De er jo ØRTEN barn per voksen på SFO og de greier ikke følge opp så tett som mitt barn trenger. Der virker han helt overlatt til seg selv. 
 

Jeg vet ikke hva jeg Jan kreve, dette er mitt eneste barn, så jeg har ikke noen skoleerfaring fra før av. Kan jeg kreve at voksne sørger for at han er i lek innimellom? 
 

ts

Anonymkode: 1da14...144

Det er vanskelig å tvinge andre barn til å leke med sønnen din, når han ikke tør å snakke. Vanskelig og trist situasjon. 

Anonymkode: 46a34...102

[Lillfrid]

Som du helt sikkert har skjønt, trenger barnet ditt mest av alt positive samspillserfaringer. Vi lever våre liv i relasjoner, og vi speiler oss i hverandre. Så trist å høre at din sønns selvfølelse har blitt skadelidende i det sosiale samspillet med jevnaldrende. For han ville det sannsynligvis hjulpet å ha søsken å bryne seg mot, men det er selvfølgelig ikke noe man kan gjøre noe med. 

Her må dere virkelig bygge stein for stein, helt fra grunnen av. Ikke "send han ut til ulvene", ved å pushe han på de som aktivt unngår ham.

1. Gå i gang med å kartlegge omgangskretsen. All positiv sosialt samspill er gull verdt, uavhengig om det er jevnaldrende barn eller ikke. Dere foreldre må leke masse med ham. Hvilke andre kan trå til? Søskenbarn? Tanter/onkler? Besteforeldre? En snill, eldre nabo? En hyggelig tenåring i nabolaget? Venners barn? Yngre barnehagebarn han lekte med før? 1-åringen i gata? Nærm dere sakte men sikkert sosial samhandling med jevnaldrende, men la han gå gradene først. La han bygge selvtillit med positiv samhandling med personer som har overskudd til å være ekstra raus, slik at han gradvis blir tryggere. Jeg synes du bør legge vekk frykten for å åpne opp om utfordringene. Det er jo allerede dessverre en stor utfordring, og folk har større toleranse/sympati/forståelse/motivasjon dersom de kjenner til årsakene til utfordringene. De ser jo sannsynligvis det manglende samspillet de også..

2. Vær aktivt tilstede i jevnaldersamspill. Tør han å snakke med deg selv om andre barn er tilstede? Ikke tving sønnen din til å "jage etter" disse som løper fra ham/forsøker å unngå ham. Men skap en lek rundt sønnen din som er attraktiv for barna rundt, slik at DE ønsker å bli med dere. F.eks. bygg et stilig sandslott sammen med han i sandkassen, blås såpebobler sammen på verandaen, tilby at du kan være lavamonster mens barna flykter leende rundt på trampolina, spill Mario Card multiplayer osv. Altså gjør tiltak slik at din sønn blir attraktiv som lekekamerat, ikke en som pushes på de andre. Jeg ser også at du sier at barna er "vanskelig å styre" fordi de vil "sånn eller sånn". Husk at når du inviterer hjem, så må du ikke være redd for å ta regien litt. Sønnen din trenger det! Det er vanlig at barn ønsker å orientere seg når de kommer til et nytt sted, og flyr litt fra leke til leke de første minuttene. Etter det kan du henvende deg til besøket og sønnen samtidig og si; kom så gjør vi x, og etter middag skal vi gjøre y. Det er naturlig at barn veksler litt mellom samlek og parallell lek, men når de er blitt så store som 7 år, bør ikke parallell lek være gjennomgående gjennom hele besøkstiden. Vær kreativ; hvilke aktiviteter kan sønnen din mestre der han både direkte og indirekte er i samspill med andre? Hvis han er usikker på de sosiale kodene, bør du legge opp til mest mulig "regelleker", der reglene ikke er uskrevne. Typ: rødt/grønt-lys, bom 50, fargekongen, stiv heks, eller spill som Villkatten m.m. Dere foreldrene må veldig gjerne delta! Mitt inntrykk er at selv om det kan være litt uvant i begynnelsen for noen barn, så elsker de når voksne er med! Spesielt i den typen lek der de voksne skal "fange" barna. Her må dere voksne by på dere selv, og har gylne muligheter til å legge til rette for samspill mellom sønnen din og besøket. Typ: Oi, se Pål er fanget, du må løpe og befri ham!!". 

Det ideelle ville vært dersom du inviterte andre barn sammen med foreldrene (som vet om utfordringene), slik at begge parter kan bistå og delta i leken, og hjelpe egne barn med samspillet fra hver sin kant.

Ellers skap mest mulig samspillsekvenser som; "Spør Pål om han vil ha saft eller vann", "Du kan jo vise Pål rommet ditt!", "Pål må tisse! Følg Pål til badet og hvis han hvor doen er", "Her - gi denne isen til Pål"+++ 

Snakk også masse med Pål, med barnet ditt tilstede. Når Pål forteller ting, fletter du inn replikker der ditt barn blir nevnt. "Har du vært i dyreparken sier du? Hvilke dyr likte du best å se? Tigerne? Det likte Lars også veldig godt." Si gjerne "ikke sant?" og la barnet ditt bidra med bekreftende nikk. "Også var vi i regnskogen, og der var det en rampete liten apekatt som stjal capsen til Lars! Men den fikk vi tilbake heldigvis, husker du det Lars? Hmm.. hva mer så vi da Lars?" Trapp opp litt og litt, og juster støtten underveis. Se på deg selv som et støttende stillas, der du tar vekk litt og litt støtte etter hvert som barnet ditt klarer å stå mer og mer på egne bein. Mange små bekker blir til en elv. 

 3. Skap styrke og bredde i barnets interesser & ferdigheter

Finn en balanse der du støtter barnet i å gå i dybden av egne interesser, samtidig som du holder deg orientert om hva som er fellesreferansene blant klassekameratene. Hjelp han å finne "sin greie" OG eksponer han for det sentrale fra populærkulturen, slik at han også kan ta den kunnskapen i bruk i møte med de andre. På generell basis ville jeg stimulert til fysisk aktivitet og språkutvikling, slik at han blir robust både fysisk og mentalt. Gi han bredde, lær han mest mulig leker, spill m.m., og samtidig som du lar han finne og dykke inn i sin nisje. Ikke kritiser og avskriv det han liker som barnslig, bare hjelp han å både gå bredt OG dypt. Det å kunne mye om noe, er en ressurs og positivt for selvfølelsen, uansett hva den interessen er. Å tvinge sønnen din på fotball med klassekamerater høres kontraproduktivt ut, selv om tanken er god. Jeg ville heller forsøkt å skape fotballglede og øve opp grovmotorikk ved å spille fotball med han hjemme, slik at han likevel har fotball i repertoaret sitt i møte med andre barn. Og latt han gå på noe han liker eller som kan være mer inkluderende/mindre prestasjonsjagende som korps, speider, karate osv. Akkurat nå vil det å bli tvunget til å rote det til på fotballbanen sammen med konkurransedrevne gutter han er utrygg rundt, bare gjøre vondt verre. 

4. Hvis det likevel ikke blir bedring over tid; undersøk muligheten for miljøskifte. F.eks. skolebytte til en mindre skole med færre elever, eller å faktisk ha hjemmeskole en periode.. Kanskje vil det å skifte miljø hjelpe på en fastlåst situasjon.. Og modning skje underveis ved hjelp av positive samspillsituasjoner utenfor skolen.

Endret 7. juli av Lillfrid