Hva gjør man når barnet har INGEN venner?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han har veldig dårlig selvtillit, han tror ikke han får til noen ting, og tør ikke å hevde seg. Han trekker seg unna og sitter alene, han kan også avvise barn som får beskjed om å spørre han om å leke. Han gjør dette fordi han er så redd for å bli avvist selv eller i frykt for at de skal begynne på en lek som er for vanskelig for han.
 

i barnehagen funket han i lek med voksenstøtte i små grupper. Da turte han å leke, nå har alt bare skåret seg og han tør ikke lenger. 

Han sliter nok litt med reglene i lek også, det er derfor fotballen ikke funket. 
 

alle dere som sier fritidsaktivitet, får deres 7 åringer venner gjennom det som ikke er gjennom skolen? Har intrykk av at det skjer mye senere. Skal vi gå på noe annet enn fotball må vi kjøre han et stykke ut av nærmiljøet og det er vel ikke så naturlig å begynne å invitere folk derfra? 
 

ts

Anonymkode: 1da14...144

 

Seriøst - dere er nødt til å få profesjonelle på banen. Kanskje en utredning?

Du beskriver tankemønster og handlingsmønster som er nokså langt utenfor normalen.

Dette er for stort et problem til at det vil fikse seg ved å dytte barnet ditt sammen med andre unger som mer eller mindre tvinges til å prøve å leke med ditt barn.

Ditt barn som hverken tar initiativ eller engang snakker med dem. Som avviser andre unger. Trekker seg unna andre unger. Det er ikke andre unger som er problemet her. Det er ikke andre unger som ikke vil leke med ditt barn, som det innledningsvis kunne høres ut som. De forsøker jo, men får ingen respons og da gir de selvfølgelig opp.

Det er ditt barn som aktivt isolerer seg selv, i redsel for at sosiale interaksjoner skal gå dårlig.

Det lukter en diagnose. Sosial angst i minstefall.

Barnet ditt må selvfølgelig få hjelp. Men det må jo få rett hjelp.

Har du spurt gutten selv hvordan han opplever det når tilfeldige klassekamerater blir invitert hjem til dere for å leke med ham….? 

 

Anonymkode: 2531b...1c7

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, han har selvtillit helt på bunn. Han tror at ingen barn liker han, og at han ikke får til noen ting. Han interesserer seg for barnslige ting som de andre guttene ikke liker og går helt i kjelleren om han får et avslag. 
 

ts

Anonymkode: 1da14...144

Hva interesserer gutten din seg for da? Hva liker han å gjøre eller leke med?

Hvis du sier noe om hvor i landet du bor, så kan det jo hende noen i samme situasjon tar kontakt. 

Anonymkode: be038...823

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Barn har rett på et trygt og godt skolemiljø uavhengig av om det har noen diagnoser eller ikke, og det er de voksnes ansvar å sørge for at alle barn har det godt på skolen. 

Selv om barnet kanskje kan ha en diagnose, så er det likefullt skolens ansvar at eleven har det trygt og godt på skolen.

Skolen bør kanskje henvise til ppt, men i mellomtida er dert forstsatt skolen som må sette inn tiltak for at TS sitt barn skal ha det trygt og godt. 

Anonymkode: be038...823

Når gutten aktivt avviser andre barn, så er det faktisk svært begrenset hva skolen kan gjøre for å trylle fram venner til TS sitt barn.

 

Anonymkode: 2531b...1c7

[Luckiness]

-invitere medelever hjem jevnlig. Kanskje bare en av gangen. Eller på lekeplass, tur eller ett eller annet.

-øv og prat om hvordan man kan ta initiativ til å komme inn i lek. Snakk med skolen om det så de kan bidra. De bør lage en plan, følge opp og oppdatere dere.
 

-snakk gjerne med foreldre selv. Kanskje noen i nabolaget går i samme klasse? Enklere å «alliere» seg litt med de foreldrene eller noen som bor nærme. Slik det er lav terskel å invitere til besøk eller bli bedt til lek på fritiden. Jeg tror de fleste vil bidra og har forståelse. Men nesten garantert så vet ikke andre foreldre om dette. 
 

[AnonymBruker]

Hva med online kurs i koding? Han er kanskje litt ung, men det kan bygge selvtillit og man kan oppleve mestring og være del av et fellesskap. Tror Learnlink har sånne kurs. Man slipper kjøring iallfall.
 

 

Anonymkode: 3120b...96f

[AnonymBruker]

Er som deg TS, gutt her og som knapt noengang har hatt noen form for venner. Vanskelig å «tvinge frem» vennskap, men selvsagt viktig å legge alt tilrette for det. Her har vi og skolen fokusert på hans interesser som gjør at han leker og har det bra. Dette har også fått andre interessert og dermed god lek… vi velger å være tålmodige og optimistiske.. og akseptert at sønnen vår ikke er supersosial. Masse ♥️ herfra!

Anonymkode: d1b2e...62a

[AnonymBruker]

Prøv å avtale besøk med en av foreldrene, eller inviter alle guttene hjem til dere. Begynn med noen fritidsaktiviteter.
 

Hørtes veldig vondt ut dette.. vanskelig hva man skal gjøre 

Anonymkode: 6e9ed...f8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hva har du gjort for at han skal få seg venner? 
 

i første klasse inviterte vi forskjellige hjem hver eneste uke. Vi inviterte med små grupper på forskjellige aktiviteter, på kino, på skogstur etc. 

Sendte melding til foreldrene, spurte om deres barn vil være med hjem/tur/kino/megafun etc.

Vi guttemammaene i klassen har en egen messengergruppe, hvor vi melder i fra om smått og stort, og da går der Ann å skrive noe km dette. Slik at de blir OBS på problemet  og kan hjelpe barna dems med å inkludere ditt barn.

Du må være PÅ, ikke bare vente på at skolen skal ordne opp. 

Anonymkode: 9d329...507

Vår datter, som nå er tjue, har ingen nære venner. Ingen som tar kontakt for å finne på noe. Kjenner mange, men har ingen nære. Hun har drevet med, i likhet med søsken, fritidsaktiviter. Vi har invitert ulike hjem, osv. 

Det er ikke lett å drive enveis kontakt, og aldri bli invitert tilbake. På små steder, slik vi bor, er det ikke uvanlig at vennskap går «i arv», dvs besteforeldre er venner, foreldre blir venner, barn forventes litt å bli venner. Ikke alltid så lett å komme inn, hvis mange i kullet er en del av dette.

 

Uansett årsak, er det vondt å se ungene sine sånn, og skolene må prøve å bidra i større grad, enn mange gjør. Jeg vet steder de er innmari gode på det, så det er mulig. (-de greier til og med å bryte litt inn i sånne «arvevennskap», få inn litt nytt blod..)

Anonymkode: 7d0fa...e94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Seriøst - dere er nødt til å få profesjonelle på banen. Kanskje en utredning?

Du beskriver tankemønster og handlingsmønster som er nokså langt utenfor normalen.

Dette er for stort et problem til at det vil fikse seg ved å dytte barnet ditt sammen med andre unger som mer eller mindre tvinges til å prøve å leke med ditt barn.

Ditt barn som hverken tar initiativ eller engang snakker med dem. Som avviser andre unger. Trekker seg unna andre unger. Det er ikke andre unger som er problemet her. Det er ikke andre unger som ikke vil leke med ditt barn, som det innledningsvis kunne høres ut som. De forsøker jo, men får ingen respons og da gir de selvfølgelig opp.

Det er ditt barn som aktivt isolerer seg selv, i redsel for at sosiale interaksjoner skal gå dårlig.

Det lukter en diagnose. Sosial angst i minstefall.

Barnet ditt må selvfølgelig få hjelp. Men det må jo få rett hjelp.

Har du spurt gutten selv hvordan han opplever det når tilfeldige klassekamerater blir invitert hjem til dere for å leke med ham….? 

 

Anonymkode: 2531b...1c7

Jeg tenker nok litt i samme baner etter å ha lest alt her. Barnet trenger profesjonell hjelp til å takle dette, det er et problem som er for stort til at dere klarer å takle det alene. Snakk med fastlege i første omgang og søk ppt. Jo raskere hjelp, jo bedre.

 

Anonymkode: fe93c...c99

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Og at selv m man skulle mislike fotball så kan det være greit å drive med fotball for å være med på det sosiale.

Anonymkode: a72e2...aa3

Blir litt oppgitt over dette rådet. Fotball er ikke SFO. Misliker barn fotball skal de selvsagt få drive med noe annet. Mye bedre å velge fritidsaktivitet ut fra barnets styrker/forutsetninger om målet er å legge til rette for selvtillit og mestringsopplevelser. 

Anonymkode: 4f097...f00

[tussi84]

Her vil jeg anta at det kan være noe mer enn bare litt umodenhet som ligger til grunnlag for at barnet deres sliter sånn. Han forstår ikke sosiale koder, og interessene hans er barnslige iht hva andre på hans leker med. Umiddelbart tenker jeg at han burde utredes med tanke på auteisme, lettere psykisk utviklingshemming, eller unnvikende personlighetsforstyrelse.

Har han noen av de delene, så holder det ikke med at dere som foreldre inviterer masse jevnaldrende barn hjem til dere. Barnet forstår dem ikke, og de forstår ikke han. Slik det er nå blir barnet oppfattet som lite/ingen interesse av å få venner,selv om han sier at han savner det å ha venner.

Jeg sier ikke at barnet har noen diagnose, men jeg selv hadde ikke en eneste venn hele barneskolen. Jeg gikk sammen med lærere hvert friminutt, og ingen viste interesse for å være med meg heller. Og hvis noen tok kontakt visste jeg på en måte ikke hva jeg skulle si. Jeg ble framstilt sol sjenert og tilbakeholden, og fortsatt som voksen så sliter jeg noe med small talk/vet ikke hva jeg skal si alltid så jeg blir derfor stille. 

I mitt tilfelle så fikk jeg diagnosen non-verbale lærevansker da jeg hadde blitt 32 år. Alt jeg hadde strevd med hele livet gav plutselig en mening, men siden jeg var blitt voksen så var det ingen hjelp som var tilgjengelig for voksne. Hjelp for barn finnes derimot, så jeg kunne ønske de hadde funnet det ut for 30 år siden og hjulpet meg den gangen. 

Jeg har også en søster med lettere psykisk utviklingshemming. Hun blir aldri eldre enn 12 år i hodet, og hun var alltid yngre enn jevnaldrende på skolen.  Det førte til at hun ikke matchet med jevnaldrende, og hun hadde derfor ikke venner hun heller. Som voksen nå har hun dessverre heller ikke venner. Jeg syns det er vondt og synes synd på henne, men hva skal man gjøre når hun mentalt er 12 år, og de andre på hennes alder er blitt voksne for lenge siden. Enn kan heller ikke be om at noen på 11/,12 år skal være venner med hun, fordi min søster er jo voksen i alder. 

Det å invitere yngre barn hjem til ditt barn ts fungerer kanskje derfor ikke i lengden.

Jeg skal ikke påstå ts at jeg har rett i noe av dette, men jeg syns i alle fall at barnet burde bli utredet skikkelig. Har han noe så kan han få hjelp tidlig, og lære seg å fungere bedre i sosiale settinger. Dere som foreldre kan også få veiledning og støtte.

Dette kan ikke være lett for dere og jeg ønsker dere lykke til.

[AnonymBruker]

❤️

Jeg ville lagt inn en skikkelig innsats i å bli kjent med foreldre, invitere én og én hjem, gjerne tatt med dem på litt morsomme ting også (Leos, Kino, svømmehall, Stranden osv). Hadde meldt på aktiviteter, gjerne sjekket ut hva de andre gjør på fritiden osv. Har gjort masse av dette selv. Startet 1 klasse med mål om at alle guttene skulle ha vært på besøk minst én gang i løpet av det første skoleåret. 

Anonymkode: 3aec5...fb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg tenker nok litt i samme baner etter å ha lest alt her. Barnet trenger profesjonell hjelp til å takle dette, det er et problem som er for stort til at dere klarer å takle det alene. Snakk med fastlege i første omgang og søk ppt. Jo raskere hjelp, jo bedre.

 

Anonymkode: fe93c...c99

Ikke sant. Barnet har alt fått haugevis av sjanser og muligheter til å bli kjent med andre i klassen gjennom hele første klasse.

De har alt fulgt alle gode råd i tråden om å invitere hjem på gøyale aktiviteter osv. Men det hjelper ikke en tøddel når barnet lukker seg inn og ikke hverken snakker eller leker med besøket.

De har involvert skolen og andre foreldre, men hjelper ikke at andre barn blir oppfordret til kontakt når gutten til TS avviser dem.

Det må endres taktikk her, og først og fremst tas tak i denne redselen for sosial kontakt hos TS sitt barn.

Profesjonelle og en utredning må på banen her.

 

Anonymkode: 2531b...1c7

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Når gutten aktivt avviser andre barn, så er det faktisk svært begrenset hva skolen kan gjøre for å trylle fram venner til TS sitt barn.

 

Anonymkode: 2531b...1c7

Det kan absolutt være forhold ved skolen som er grunnen til at barnet isolerer seg. Barnet kan isolere seg fordi det ikke har det bra eller fordi det er utrygt, og det kan absolutt skolen jobbe med å endre.

Anonymkode: be038...823

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det stemmer ikke. 9a handler om at barnet har rett på et trygt og godt psykososialt læringsmiljø. Når han har ingen venner, ingen å leke med og ikke er inkludert, har han ikke fått oppfylt den retten.

Anonymkode: 19ec4...291

Men hva skal skolen gjøre når barnet ikke engang våger å leke med andre barn i sitt eget hjem? Har skolen en egen magisk formel som ikke engang foreldrene til barnet kjenner til?

Her må faktisk foreldrene jobbe med barnet, øve med ham på lek og samspill. Det er ikke de andre barna sitt ansvar

Anonymkode: 8fb0d...6fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg er SÅ fortvilet. Nå er 1. klasse ferdig og barnet har INGEN venner. Han er en umoden liten forsiktig gutt, som nok egentlig hadde hatt det best i barnehage et ekstra år. Jeg så dette komme, men hadde ikke trodd det skulle bli så ille. Han har ikke en eneste venn på skolen, leker ikke med noen og er alltid alene. I barnehagen hadde de nok personell til at de kunne sette opp små lekegrupper, og da funket det fint, på skolen har de ikke det. 
 

Jeg får SÅ vondt av han! Han er mye lei seg, og sier ingen vil leke med han og at ingen liker han. Ingen av de andre barna er direkte slemme, men de leker ikke med han. Hva kan man forvente av skolen egentlig? De sier de ser problemet, men at de ikke får gjort noe bortsett fra at de avtaler hvem de skal leke med i friminuttet, og det funker ikke. Hva skal vi gjøre da? Bare la han gå venneløs i 7 år? Bytte skole? Privatskole? Jeg føler meg så maktesløs…

Anonymkode: 1da14...144

FLYTT.

Anonymkode: 4d3fd...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg er SÅ fortvilet. Nå er 1. klasse ferdig og barnet har INGEN venner. Han er en umoden liten forsiktig gutt, som nok egentlig hadde hatt det best i barnehage et ekstra år. Jeg så dette komme, men hadde ikke trodd det skulle bli så ille. Han har ikke en eneste venn på skolen, leker ikke med noen og er alltid alene. I barnehagen hadde de nok personell til at de kunne sette opp små lekegrupper, og da funket det fint, på skolen har de ikke det. 
 

Jeg får SÅ vondt av han! Han er mye lei seg, og sier ingen vil leke med han og at ingen liker han. Ingen av de andre barna er direkte slemme, men de leker ikke med han. Hva kan man forvente av skolen egentlig? De sier de ser problemet, men at de ikke får gjort noe bortsett fra at de avtaler hvem de skal leke med i friminuttet, og det funker ikke. Hva skal vi gjøre da? Bare la han gå venneløs i 7 år? Bytte skole? Privatskole? Jeg føler meg så maktesløs…

Anonymkode: 1da14...144

Her hadde jeg byttet skole ts.

Hvis han ikke har en eneste venn i det hele tatt.

Anonymkode: 19c44...812

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

FLYTT.

Anonymkode: 4d3fd...087

Hva hjelper det når barnet avviser andre barn. 

Å starte på nytt et annet sted vil bli enda verre. 

Anonymkode: a9ec9...5ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Det kan absolutt være forhold ved skolen som er grunnen til at barnet isolerer seg. Barnet kan isolere seg fordi det ikke har det bra eller fordi det er utrygt, og det kan absolutt skolen jobbe med å endre.

Anonymkode: be038...823

 

Både du og alle andre som foreslår enkle løsninger må lese alle innleggene til TS i tråden, der hun forteller nærmere om hva som egentlig foregår med gutten hennes.

Du, og andre, dikter opp ting som ikke stemmer med situasjonen.

Dette er ikke en sak om dårlig skolemiljø, at barnet blir mislikt av andre osv. Det vil ikke hjelpe å bytte skole.

Fordi - problemet ligger i gutten selv.

Han må selvfølgelig få hjelp og den støtten han trenger, til å kunne utvikle seg sosialt og fungere best mulig. Men ingenting vil endre seg for denne gutten om han ikke får profesjonell hjelp.

Det beskrives tankemønstre, handlingsmønstre og følelsesmessige reaksjoner som ligger langt utenfor normalen hos denne gutten.

Han klarte litt lek med andre barn i barnehagen kun når det var voksenstyrt.  Nå henger han ikke med på de sosiale kodene, og det vil kun raskt forverre seg ettersom de andre barna blir mer individuelle og selvgående.

Få kobla på PPT, BUP og hva enn som trengs. Skolen også, selvfølgelig.

Men bare å sette gutten i sosiale situasjoner med andre barn vil ikke fikse problemet. Det har alt vært prøvd over et helt år, og har ikke gitt gutten noen større trygghet eller de sosiale verktøyene han trenger.

Det må jobbes med gutten. Og han bør nok utredes mer, nå som han er blitt litt større. De er gjerne tilbakeholde med å utrede og diagnostisere små barn i barnehagealder.

 

Anonymkode: 2531b...1c7

[Prinsessa1]

Den her kjenner jeg meg igjen i. Min sønn har alltid vært annerledes enn de andre guttene, ikke like tøff, har syntes klassiske gutteleker som krig og slåssing bare har vært teit. Vi presset han et år igjennom fotball, tror ikke han hadde det så greit her. Passet ikke inn, var redd for å skade de andre på laget ved å drible osv. Sønnen vår har alltid vært kvikk/skoleflink dette har nok hjulpet på så skoledagen har vært grei nok. Når han var liten var det enklest å leke med jentene, de har ofte en roligere lek. Dette er noe å tenke på, er det noen jenter i klassen du tror han kunne passet sammen med? Ofte så tenker man at gutter skal være med gutter og jenter med jenter. Vår gutt går på Vgs i dag, han har hatt ulike venner av ulikt kjønn opp igjennom.  Men ser fortsatt at han har flest jentevenner. Dette er ikke en gutt med "jente interesser". Han orker ikke jente drama osv. Er og ser ut som en helt vanlig gutt, men tøffer seg ikke som mange gutter gjør. Jeg ser mange nevner fritidsaktiviteter, det er smart men pass på at gutten deres ikke blir presset til noe han ikke vil og med det føler enda mindre mestring og håpløshet. Jeg vil også foreslå lekedate med foreldre til begge barna tilstede. Ditt barn kan føle seg tryggere og dere voksne kan rettlede og inkludere barnet i leken underveis. Ønsker dere all lykke til. Jeg har stått i følelsene ved å ha et barn som ikke passer inn i rammene over flere år, det er vondt å se barna sine slite.