Tror ikke kjæresten sitt barn er helt normalt

[AnonymBruker]

Nå får jeg sikker mange kommentarer for jeg legger meg borti ting, men dette er bare en tanke, å det slår meg for om det stemmer så vil barnet ha det bedre med en diagnose enn å måtte passe inn i en verden ikke tilpasset han. Men dette lurer jeg på,

gutten er 11 år sammenligner jeg han med min 9 åring er han skikkelig umoden, han kan ikke ordne seg mat på morgenen eller legge seg selv om faren ikke er hjemme. Motorisk er han sen han har ingen kroppskontroll eller mykhet i kroppen. Videre tåler han ingen endringer, faren har ikke kvittet seg med klær fra han var 2 år, faren tror det er fordi han er glad i sine ting gutten blir hysterisk om han forsøker å fjerne noen klær. når det kommer til mat spiser han 3 ting, laks i burgerbrød, taco uten salat og pizza.

har sagt jeg ikke lager ønskekost for vi er 6 stk som skal spise å mine barn får ikke ønskekost, for da hadde det vært burger, taco og pizza. Det ender såklart med at han ikke spiser for han brånekter å smake andre ting, jeg mener han er så stor så bør forberedes på at mat må smakes på. Når vi spiser mat han liker blir han helt fokusert, han ser ingen rundt seg men dytter innpå med mat. Her om dagen mistet han et klesplagg å ble hysterisk, faren ser det som en pappating å ordne opp så gutten blir rolig, prøvde å si at han skulle se reaksjonen om det ikke ble ordnet opp, men far mener gutten er så pappadalt at det måtte fikses. Hos meg så hadde gutten måtte vinke farvel til det som ble borte for han passet ikke på. Når jeg prøver å poengtere at far er litt hysterisk så mener han mor er skyld, selv om mor virker ganske så avslappet.

han har ingen venner verken på skolen eller hjemme, faren virker ikke til å engste seg, for gutten er over gjennomsnittet glad i TV-spill å mener gutten ønsker å bruke dagene på å spille, når vi planlegger en helg sammen uten digitale verktøy lar han alltid sønnen ha med seg tv spill, å vi ender med å bruke hele helgen på kjefting for han spiller spill å ikke vil være aktiv, samtidig som min sønn er sur for han har sine spill hjemme pga forbud.

jeg sliter litt med dette, nå har jeg et aktivt barn med mange venner, men når guttene er sammen så er hannes gutt redd for å slå seg å brekke noe, å far støtter oppunder, så gutten er ikke med på noe, sønnen min har hatt gips på begge armer og bein å vi var inne ukentlig å byttet gips for de var oppbrukt før uka var over. Men han tror at han har en helt normal unge, å at min gutt er helt unormal, har forsøkt å si at om hannes gutt var mer ute med venner så ville også grensen for hva en tåler økes men pr nå så nekter han å gå noen plass for han blir sliten av å bevege seg, han er overvektig og følges opp av lege. Men tenker det er mer her enn bare å være pappadalt, som faren mener. Spør meg gjerne om du lurer på noe

Anonymkode: e06ba...99b

[BobbySocks]

Ja, hverken ungen eller faren framstår som helt normale, men du kan neppe tvinge far til å utrede ungen og få hjelp til oppdragerrollen sin, dessverre. 😕

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg aldri orket 

 

#løp

Anonymkode: 82cde...c86

[svartkatt]

Det kan hende han er på autismespekteret. Men hvem vet med en far som det..

[AnonymBruker]

Ingen av dere høres normale ut, spør du meg.

Anonymkode: 47d8e...0b5

[AnonymBruker]

Autisme? 

Eller kanskje i overkant beskyttet og påvirket av at foreldrene gikk fra hverandre? Far beskytter og sier han er pappadalt? Hvorfor så tilknyttet ting fra han var liten? Ligger det noe mer bak? Minner? Feks fra før foreldrene gikk fra hverandre. Noen gir ting sentimental verdi. Men det er jo selvsagt ikke normalt om alt må tas vare på.

Men far virker jo like rigid for endringer som sønnen. Kan ikke prøve å nekte andre måltid, kun ønskekost. Skylder på pappagutt. Overbeskyttende. Autisme der også?

Anonymkode: 33fdf...ab2

[AnonymBruker]

Hvorfor bor du sammen med denne mannen? Prioriter å være en ordentlig mor for ditt barn. Flytt ut!

Anonymkode: 0d452...215

[AnonymBruker]

Bor dere sammen? 

Anonymkode: 167ce...d4e

[Apekatten]

Høres ut som sønnen er på spekteret. 

[AnonymBruker]

Dette blir ikke bedre, du kan ikke endre det.

Jeg er enig med deg, barnet trenger sannsynligvis mer hjelp eller foreldrene trenger veiledning i hvordan de bør møte barnet.... For det høres ikke bra ut. Men DU får ikke endret det.

Du kan velge hvordan du skal leve ditt liv og hvordan barna dine skal ha det. Men ikke hvordan kjæresten skal oppdra sine barn.

Jeg vet at jeg ikke hadde orket dette her, og jeg har bonusbarn i livet mitt. Jeg er utrolig glad i dem selv om det ikke alltid er en dans på roser selvfølgelig, men det du beskriver her hadde jeg aldri orket. 

Anonymkode: dd447...6cc

[AnonymBruker]

Kjæresten din er ikke normal. 

Anonymkode: 84ddb...b79

[Carrot]

dere som foreldre er ikke helt kompatible og ungene er ytterpunkter av hverandre, begge er "normale" i og for seg - men noen vil kanskje reagere på at en unge med gips må bytte denne etter en uke fordi de ikke evner ta det med ro osv også. Jeg tviler på at dette forholdet er liv laga i lengden om du er så opptatt av at hans barn er "unormalt" mens ditt er "normalt" 

[AnonymBruker]

Flytt ut. Dere passer ikke sammen og det vil aldri endre seg 

Anonymkode: 5fbab...fa9

[AnonymBruker]

Synes du burde gå fra han. Han og sønnen fortjener bedre.

Anonymkode: c252a...a56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nå får jeg sikker mange kommentarer for jeg legger meg borti ting, men dette er bare en tanke, å det slår meg for om det stemmer så vil barnet ha det bedre med en diagnose enn å måtte passe inn i en verden ikke tilpasset han. Men dette lurer jeg på,

gutten er 11 år sammenligner jeg han med min 9 åring er han skikkelig umoden, han kan ikke ordne seg mat på morgenen eller legge seg selv om faren ikke er hjemme. Motorisk er han sen han har ingen kroppskontroll eller mykhet i kroppen. Videre tåler han ingen endringer, faren har ikke kvittet seg med klær fra han var 2 år, faren tror det er fordi han er glad i sine ting gutten blir hysterisk om han forsøker å fjerne noen klær. når det kommer til mat spiser han 3 ting, laks i burgerbrød, taco uten salat og pizza.

har sagt jeg ikke lager ønskekost for vi er 6 stk som skal spise å mine barn får ikke ønskekost, for da hadde det vært burger, taco og pizza. Det ender såklart med at han ikke spiser for han brånekter å smake andre ting, jeg mener han er så stor så bør forberedes på at mat må smakes på. Når vi spiser mat han liker blir han helt fokusert, han ser ingen rundt seg men dytter innpå med mat. Her om dagen mistet han et klesplagg å ble hysterisk, faren ser det som en pappating å ordne opp så gutten blir rolig, prøvde å si at han skulle se reaksjonen om det ikke ble ordnet opp, men far mener gutten er så pappadalt at det måtte fikses. Hos meg så hadde gutten måtte vinke farvel til det som ble borte for han passet ikke på. Når jeg prøver å poengtere at far er litt hysterisk så mener han mor er skyld, selv om mor virker ganske så avslappet.

han har ingen venner verken på skolen eller hjemme, faren virker ikke til å engste seg, for gutten er over gjennomsnittet glad i TV-spill å mener gutten ønsker å bruke dagene på å spille, når vi planlegger en helg sammen uten digitale verktøy lar han alltid sønnen ha med seg tv spill, å vi ender med å bruke hele helgen på kjefting for han spiller spill å ikke vil være aktiv, samtidig som min sønn er sur for han har sine spill hjemme pga forbud.

jeg sliter litt med dette, nå har jeg et aktivt barn med mange venner, men når guttene er sammen så er hannes gutt redd for å slå seg å brekke noe, å far støtter oppunder, så gutten er ikke med på noe, sønnen min har hatt gips på begge armer og bein å vi var inne ukentlig å byttet gips for de var oppbrukt før uka var over. Men han tror at han har en helt normal unge, å at min gutt er helt unormal, har forsøkt å si at om hannes gutt var mer ute med venner så ville også grensen for hva en tåler økes men pr nå så nekter han å gå noen plass for han blir sliten av å bevege seg, han er overvektig og følges opp av lege. Men tenker det er mer her enn bare å være pappadalt, som faren mener. Spør meg gjerne om du lurer på noe

Anonymkode: e06ba...99b

Alt jeg leser ut fra innlegget ditt er hvor mye bedre du og ungene dine er enn han og ungen hans, det er ikke et snev av inkludering eller empati i innlegget ditt. Alle de tingene her du aktivt henger deg opp i for så å skrive ned senere, herregud hvor dømmende og negativ du er. Ja, dump mannen og ungen hans, de fortjener mer. 

Anonymkode: a34be...4c5

[AnonymBruker]

Stakkars unge som er omgitt ei med

Anonymkode: 77129...e7a

[AnonymBruker]

Autisme tenkte jeg da jeg leste om gutten.

Hva sier skolen om gutten?

De må da reagere på guttens oppførsel?

Anonymkode: 7d457...1ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Alt jeg leser ut fra innlegget ditt er hvor mye bedre du og ungene dine er enn han og ungen hans, det er ikke et snev av inkludering eller empati i innlegget ditt. Alle de tingene her du aktivt henger deg opp i for så å skrive ned senere, herregud hvor dømmende og negativ du er. Ja, dump mannen og ungen hans, de fortjener mer. 

Anonymkode: a34be...4c5

Du har lest innlegget på en helt annen måte enn alle andre her. 

Les det en gang til. Hadde du virkelig akseptert å være sammen med en far og en sønn som TS beskriver? 

Hvordan hadde du løst problemene? 

Anonymkode: efefe...57b

[AnonymBruker]

Når det gjelder mat - hvorfor ikke lage en av de tingene han spiser, slik at dere får en hyggelig stund rundt matbordet? Det å sitte rundt et middagsbord er innmari god sosial trening, selv om det er med familien. 

Her i huset har vi tre barn/ungdommer, to er mine, en er kjæresten sin. En fikk autisme diagnose som 3 åring, en holder på å få diagnose nå, og bonusbarnet har ingen diagnose, fordi mora nekter å utrede. 
Men to av de (en av mine, og bonus) er innmari sære når det kommer til mat. Til bonus som bare spiser en ting, lager jeg det til hver middag. Også tilpasser vi resten, slik at alle spiser noe. 

For det viktigste for oss er ikke at alle får lik mat, men at alle sitter rundt middagsbordet, snakker og har en hyggelig stund sammen. Og for bonus som ikke var vant til det, så var det en bratt læringskurve, men nå har vi utrolige fine middager, selv om vi har tre i hus som alle trenger tilpassing på forskjellig vis. 
Vi tilpasser som sagt med mat, men også med hvem som sitter hvor, vi voksne hjelper til med å styre samtalen, og vi prøver å dempe ting den ene gjør, som den andre reagerer på osv. 

For barn og ungdom som ikke er sosiale utenfor hjemmet (slik det høres ut som din bonus er), så er det en innmari viktig sosial arena. Man lærer å ta hensyn til andre, overse ting som er irriterende, holde en samtale i gang, kanskje måtte snakke om ting som ikke er så interessant osv osv. 

Den ene som kun spiste 2-3 ting, har nå utvidet reportaret veldig, ved at vi ikke pusher, men tilbyr. Samme med han som enda spiser bare en ting, når det er null press og mas, så kan han smake på ting. Og liker man det ikke er det lov å la det ligge igjen, uten at vi gjør noe større nummer ut av det. 

Anonymkode: dde7e...428

[AnonymBruker]

Bra du tar det opp, for dette høres veldig ut som innenfor autismespekteret. 

Alt du nevner er typisk for de som er innenfor det. Man tar kontakt med fastlegen som henviser til Habiliteringstjenesten, - ihvertfall er det sånn her. 

Absolutt en fordel for barnet å få riktig diagnose, som igjen utløser riktig oppfølging på skolen osv.

Anonymkode: d1556...2e3