Hvordan reise seg igjen?

[AnonymBruker]

Jeg føler at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. På ett år har alt rast rundt meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ovenpå igjen.

Begge foreldrene mine ble alvorlig syke ( uhelbredelig kreft og hjerteinfarkt) og er helt satt ut av spill. En forelder døde forrige måned. 

Jeg oppdaget at samboer var utro + hadde brukt opp alt lånet vi skulle pusse opp huset for. Måtte selge huset, og sitter igjen med null etter å ha betalt ned på lån og hans idiotgjeld. Har ikke så mye som ei krone på sparekonto igjen.

Jeg fikk påvist ikke bare en, men to alvorlige kroniske sykdommer og ble oppsagt på jobb. Havna på NAV, men de har rota så mye at nå står jeg uten stønad i sommer. 

Barnet vårt utviklet alvorlig skolevegring og fikk etterhvert autismediagnose, og har måttet ta skolen helt opp til Statsforvalter for å få riktig hjelp. 

Nå knekker jeg snart... Jeg får fader meg ikke puste.   

 

 

 

Anonymkode: 2b4a9...04d

[AnonymBruker]

Og det skjønner jeg, bare det å få to foreldre syke og en død er en stor påkjenning. Det skjedde meg også og var totalt utslitt av det. 
Tror det er lurt å få litt hjelp bare for å få ut grumse. Mens mine foreldre var alvorlig syke og til død så gikk jeg til en familieterapeut bare for å få litt hjelp til å sortere og faktisk få lov til å gråte. 
Du må dessverre bygge deg helt opp igjen, du må søke sosialhjelp av nav i sommer, har du noen venner som kan ta barnet ditt litt så du får sovet ut, bare lov å puste litt? 
Det du har vært i gjennom er umenneskelig, det er ikke rart du er sliten. Sender deg en klem❤️

Anonymkode: 7cd35...3a7

[AnonymBruker]

Du må bare ta det dag for dag ❤️ Du kan få forskudd på eventuell stønad (aap?) i form av økonomisk sosialhjelp. Gjør det beste ut av sommeren, reis på telttur med barna, fake it till you make it.

En dag er smilet ekte igjen. Barnet kan få det fint etterhvert også med autismediagnose. Det er surt at mannen har sveket og svindlet deg, men du klarer å bygge deg opp igjen etterhvert! Det fins en bedre mann i fremtiden, helt sikkert. Det er mange bra folk der ute. Livet er et eventyr, du vet ikke hvilke bra ting som venter bak neste sving.

Anonymkode: cfbbc...54a

[AnonymBruker]

Det du står i er så ekstremt, Ts, at jeg tenker du trenger støtte.

Du trenger noen å snakke med, kanskje kommunens psykiatriske sykepleier, eller kanskje en prest (de er også gode til å støtte personer i kriser og forstår seg på ulike typer sorg).

Kontakt også Nav sosialkontoret i morgen, om du ikke allerede har gjort det, og be om hastemøte slik at du kan få penger å greie deg på i sommer.

Snakk med barnevernet for å se om du kan få en avlastning, om nødvendig, gjennom dem. Eller hør med en god venninne eller annen familie/nære om de kan ha barnet ditt en gang iblant.

Jeg har vært i en lignende desperat, vanskelig situasjon med mange av de faktorene du forteller om. Jeg følte som deg, jeg fikk ikke puste, jeg følte livet aldri kunne bli bedre eller bra igjen. Jeg mistet troen på alt fra helsevesen og Nav til andre som skulle vært der for å hjelpe. Jeg følte jeg druknet, så virkelig ingen lysning, ingen vei ut av det marerittet livet hadde blitt.

Det var forferdelig vondt, forferdelig tøft. Og det var det i lang, lang tid for meg. Men etterhvert begynte det å bli små glimt av lyspunkt, små lommer av pustepauser, det vonde var ikke like overveldende hele tiden.

Å forholde seg til systemer som svikter som også gjør at man føler man blir fratatt kontrollen over eget liv og økonomi og dermed livsgrunnlag, det er kvelende. Så enkelt var det ikke, det skal jeg ikke si.

Men etterhvert så kommer man seg gradvis litt videre. Jeg holdt på å bukke under, men jeg bestemte meg for at jeg har så sterk livsvilje at jeg måtte finne en måte å holde ut og overleve dette. For å greie det måtte jeg slutte å kjempe mot alt jeg ikke kunne endre, og heller begynne å akseptere at ting var som de var der og da. Ved å akseptere frigjør man en del energi til å kjempe videre - eller til å bare greie å sette pris på småting i hverdagen (fuglesang, solskinn, eller øs pøs regnvær og blåst som gjør at man kan gå en tur uten at noen ser at man gråter og man kan la været blåse bort noe guffe, en god kopp te, mindre smerter, god og sunn mat, en fin løvetann i grøftekanten som en trett humle sitter for å hvile, et uventet smil fra en annen... hva som helst). Det høres ut som en floskel, men vi har øyeblikket og dagen i dag. Da er det den vi bør fokusere på. Man må selvfølgelig også tenke fremover, legge planer, søke hjelp, ev. klage på berettiget hjelp man ikke får osv. Men det er viktig å tenke at alle kommer seg fremover på samme måte - ett skritt av gangen, en dag av gangen!

Søk hjelp der du kan, og ikke gi deg! Ikke isoler deg, men hold kontakt med andre som står deg nær. Ta vare på deg selv og barnet ditt.

Hold ut, kjære deg! Du kommer til å komme dit at livet ditt blir mye bedre igjen! ❤️

Jeg har fremdeles en del av de samme utfordringene som da det stod på som verst, bl.a. kronisk sykdom. Men livet er blitt veldig mye bedre enn det var! Så mye endret at nå har jeg stadig håp om at det kan bli enda bedre! Livet har tatt nye retninger, det har kommet flere gode personer og nye interesser inn i livet mitt som jeg aldri ville møtt og fått oppleve om livet hadde fortsatt som det var før. Så selv om jeg gjerne skulle vært alt dette foruten, så ser jeg nå at jeg også har fått mye fint. Det har vært mye jobbing med meg selv for ikke å miste håpet, men det er det verdt. Måten du skriver på og måten du har kjempet for ditt barn viser at du har gode ressurser i deg selv, det er ressurser ingen kan ta fra deg, selv ikke nå som du føler du er helt låst. Den styrken du har ligger i deg, selv de dagene du føler deg som svakest og alt virker som mørkest! ❤️ Noen dager greier du kanskje ikke å hende den opp, men den er likevel ikke borte, for du har det i deg. Og når du får litt mer ro i livet ditt igjen så vil du se at du greier langt mer enn du i dag tror, og også at du vil få det bedre!

Sender deg en varm og stykende klem gjennom nettet! ❤️

 

Anonymkode: 288d1...df1

[AnonymBruker]

Fyfaen, dette høres jo så jævlig ut at det skulle ikke vært sant! 😭❤️

Kan jeg gjøre noe for å støtte deg? Gi mannen en runde juling eller ta et oppgjør med Universet eller noe. 

Kanskje dette ikke er tiden for å reise seg igjen, kanskje det er lov å bli liggende en liten stund, til du får hodet over vannet. Samlet deg litt igjen. Hva er ting du MÅ fikse denne uka, og hva er ting som kan vente en uke eller tre? 

Etter sosialtjenesteloven har du rett på økonomisk stønad fra kommunens navkontor. NAV kan være et byråkratisk troll, men loven er loven og du har rett på økonomisk støtte når du har ingenting. Søknad om sosialstønad skal ta kortere tid enn søknad om AAP, f.eks. 

Husk også førstehjelp ved livskriser, det mener jeg er å ta vare på de basale behov: sov, spis, drikk, beveg deg litt, og finn trygghet. Om du kan: overlat barna til mannen og si at du trenger krisetid for deg selv, og gå på et bibliotek eller noe. Det er ofte rolig atmosfære der, og kanskje du kan minnes på alle bøkene som bærer kunnskap som bare er der, du kan ta deg tid, livet går sjelden noe sted. 

Hvis din gjenlevende forelder er døende, kanskje det er en av tingene som ikke kan vente. Men altså mener jeg at først av alt: sov, spis, drikk, og finn trygghet. 

All styrke og varme til deg. ❤️ 

Anonymkode: 14664...962