Avlive hund - når er det riktig?

[_ems]

Jeg velger å ikke poste dette anonymt, men jeg håper dere kan svare med varsomhet - da dette er veldig sensitivt for meg.

Jeg har en liten firbeint på 2,5 år - som egentlig har hatt det tøft ganske lenge. Fra første gang vi var hos dyrlegen, fikk vi konstatert at dette er en liten fyr som er redd for det meste her i livet. Jeg har jobbet mye med trygging, og det har gitt resultater, men ikke i den grad jeg kunne ønske.. Han har hatt en del helseutfordringer. Penis har nærmest kronisk hengt utenfor "hula" si, og vi har vært hos dyrlegen utallige ganger for å få hjelp til å få den inn igjen (da den tørker, blir hoven og umulig å få inn selv), uten å egentlig finne årsaken til hvorfor. Han har flere ganger hatt blod i urin, og heller ikke funnet noen forklaring på dette. Han sliter også mye med diare/forstoppelse og oppkast, noe som har vist seg å være allergi..

Jeg har opplevd han som stiv i ryggraden/hofter det siste året, men bildene ser fine ut - med unntak av et lite avvik i området ved korsryggen/hoftene. Dyrlegen var veldig usikker på om dette faktisk kunne gi smerter overhodet, men satt han på smertestillende for å se om det hadde effekt. Jeg opplever det som effektfullt for han, men han reagerer og kaster opp støtt og stadig...

 

Hovedproblemet er egentlig atferdsproblemene. Han glefser og biter meg til blods om det er noe han ikke vil, samme hvor varsomt jeg trår, og hvor mye vi øver på de ulike tingene. Han kan ikke være i nærheten av barn da han er aggressiv, og kan bite. Han går ofte med halen ned, og virker litt "nedstemt". Jeg opplever han likevel som en som setter pris på livet, elsker å være ute og gå turer i skog og mark, leke i hagen og få besøk av de han liker. (Det er et fåtall, men han viser med hele seg at dette er noe han setter pris på).

Det jeg til tider tar meg i å tenke, er om han egentlig har det bra? Jeg har lovet meg selv å aldri la et dyr leve fordi jeg ønsker det - men er det "bare" atferd, eller er det det at han faktisk ikke har det bra? Det er så vanskelig å vite, og jeg forventer ikke at noen her har noe fasitsvar, men jeg er førstegangseier og trenger noen råd.. Dette er kjempe, kjempevondt å skrive - og jeg sitter her oppløst i tårer. Så igjen, trå litt varsomt når dere svarer værsåsnill.. ❤️

[AnonymBruker]

Personlig tenker jeg at når en så ung hund har hatt så mange helseproblemer, og i tillegg er ganske nervøs, biter (på grunn av smerter kanskje?), så er det helt innenfor å avlive. Spenningen ved å gå i skogen, og å få besøk av folk han liker, kan overskygge eventuelle smerter han har.

Du må bare bestemme deg for om livskvaliteten han har nå, er god nok eller ikke.

Hva sier veterinæren? Er det mat han kaster opp, eller magesyre? Hva er han allergisk mot, og har dere forsøkt litt forskjellige typer fôr? 

Anonymkode: e6a26...00a

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en hund en gang, en omplasseringshund, som hadde blitt mishandlet av tidligere eiere, og derav var utrygg på alt og alle.

Etter at han kom til meg, brukte jeg 6 måneder på å få hans husren samt trygg på meg (til ett visst nivå; delte brødskive med han, var rundt han 24/7). Han var bare trygg på meg, som gjorde han klin avhengig av meg. Brukte vel 3-4 år av livet mitt på å prøve å få han til ha det så absolutt bra han kunne. Men alt som var "uvanlig" som ikke skjedde hver dag, var en ny kamp. Det kunne være uvær, ulende ambulanse/politi eller annet utrykningskjøretøy, bygåing, måker... Herregud å mye tid jeg brukte på å trygge han. Mine voksene barn som er vokst opp med hunder av forskjellige slag, var skeptisk og til tider redd for han, og det hjalp jo heller ikke. Jeg kunne ei heller ha ett mannfolk i nærheten, hunden var sjalu til de grader, og opplevde at hunden gikk i angrep ett par ganger. Dette var da under kos med ett mannfolk. 

Dessverre lot ikke adferdsproblemene seg fjerne, og 3 forskjellige veterinærer (avhengig av plassering og kjede) anbefalte avlivning. Med tungt hjerte, så valgte jeg å la han slippe. Det er ikke godt å konstant være i fight/flight modus... Og det var min hund.

 

Det høres litt ut som din hund er i samme båt. 

Anonymkode: 9097f...a76

[AnonymBruker]

_ems skrev (59 minutter siden):

Jeg velger å ikke poste dette anonymt, men jeg håper dere kan svare med varsomhet - da dette er veldig sensitivt for meg.

Jeg har en liten firbeint på 2,5 år - som egentlig har hatt det tøft ganske lenge. Fra første gang vi var hos dyrlegen, fikk vi konstatert at dette er en liten fyr som er redd for det meste her i livet. Jeg har jobbet mye med trygging, og det har gitt resultater, men ikke i den grad jeg kunne ønske.. Han har hatt en del helseutfordringer. Penis har nærmest kronisk hengt utenfor "hula" si, og vi har vært hos dyrlegen utallige ganger for å få hjelp til å få den inn igjen (da den tørker, blir hoven og umulig å få inn selv), uten å egentlig finne årsaken til hvorfor. Han har flere ganger hatt blod i urin, og heller ikke funnet noen forklaring på dette. Han sliter også mye med diare/forstoppelse og oppkast, noe som har vist seg å være allergi..

Jeg har opplevd han som stiv i ryggraden/hofter det siste året, men bildene ser fine ut - med unntak av et lite avvik i området ved korsryggen/hoftene. Dyrlegen var veldig usikker på om dette faktisk kunne gi smerter overhodet, men satt han på smertestillende for å se om det hadde effekt. Jeg opplever det som effektfullt for han, men han reagerer og kaster opp støtt og stadig...

 

Hovedproblemet er egentlig atferdsproblemene. Han glefser og biter meg til blods om det er noe han ikke vil, samme hvor varsomt jeg trår, og hvor mye vi øver på de ulike tingene. Han kan ikke være i nærheten av barn da han er aggressiv, og kan bite. Han går ofte med halen ned, og virker litt "nedstemt". Jeg opplever han likevel som en som setter pris på livet, elsker å være ute og gå turer i skog og mark, leke i hagen og få besøk av de han liker. (Det er et fåtall, men han viser med hele seg at dette er noe han setter pris på).

Det jeg til tider tar meg i å tenke, er om han egentlig har det bra? Jeg har lovet meg selv å aldri la et dyr leve fordi jeg ønsker det - men er det "bare" atferd, eller er det det at han faktisk ikke har det bra? Det er så vanskelig å vite, og jeg forventer ikke at noen her har noe fasitsvar, men jeg er førstegangseier og trenger noen råd.. Dette er kjempe, kjempevondt å skrive - og jeg sitter her oppløst i tårer. Så igjen, trå litt varsomt når dere svarer værsåsnill.. ❤️

Kjære deg!
For en grusom situasjon å være i for en hundemamma (fra en til en annen sender jeg en klem)💔

Når det gjelder helseproblemer generelt, kan jo dyr ha ganske mye plager og likevel få medisiner osv. som gir et greit liv. De kan også ha mye vondt, uten å vise det. 

Det jeg vil råde deg til er å ta kontakt med en atferdsspesialist, f.eks. hun som hadde programmet fra bølle til bestevenn eller lignende. Jeg tipper hun kunne hjulpet deg å se om dette er atferd pga. smerte eller atferd som kan trenes!? 

Er det atferd pga. smerter og ubehag så ville jeg rådet deg til å la han slippe, men her ville jeg nok hentet inn noen råd og tips fra flere. Hva med f.eks. veterinærhøgskolen? Kanskje de kunne sett på hunden og latt studentene gjøre seg opp en mening så du fikk flere synspunkt og ikke minst kanskje gratis (?) synspunkt… 

Hunder kan avlæres å bite, men det kan være han sier i fra at han har vondt? Det er jo også kommunikasjon. 

Omplassering til en eldre enslig person uten små barn i nærhet kunne også vært aktuelt. 

Jeg har selv avlivet en «frisk» hund pga. biting. Han var under utredning pga. en kul, og jeg er usikker på om det var reaksjon pga. smerte eller aggressivitet. Men pga. lite barn og svært stor hund så måtte jeg gjøre det! Han var nesten 7, og endret atferd den siste tiden. Og det var grusomt, så jeg vet dette ikke er noe som er lett å bestemme seg for. 

Håper du finner ut av det❤️

Anonymkode: 7e7f9...515

[Arx]

Jeg synes det høres ut som du har gjort mye allerede, mer enn mange andre kanskje ville gjort ❤️ Noen hunder blir bare ikke bra, desverre.

[AnonymBruker]

Beklager situasjonen du har kommet opp i.

Stivhet i rygg, hofte etc kan komme fra smerter i kjønnsorgan. Er han utredet for trang/kort forhud? Har også sett at svært dominerende eller redde hunder kan ha en halvveis erigert penis titt og ofte, og da titter den fram. Disse hundene kan ha en tendens til forhudsbetennelse etter som passasjen holdes åpen. Jeg ville ha prøvd med forhudsrens som både smører og lindrer, selv om det ikke er aktivt utflod.

Atferden ser kanskje ut til å være preget av usikkerhet og redsel. Hvis du føler du har prøvd alt av trygging og korrigering, så kan du høre med veterinær om medisinsk hjelp. Kastrasjon hjelper ikke  på usikkerhet og biting, så slikt vil være bortkastet kirurgi og penger. Enkelte hunder kan ha hjelp av  medisiner, slik som antidepressiva. Slik medisinering bør selvfølgelig alltid kombineres med atferdsterapi, da den behandler symptomene men ikke bakenforliggende årsaker. 

Det vil kreve mye av deg som eier å ha en hund med atferdsproblemer, og også ha en hund som kanskje må stå på medisiner livet ut. Det er ingen garanti for at ting vil bli bedre, så du må tenke på hva det er som er best for hunden og din familie.

Å omplassere en slik hund er dessverre heller ikke en god løsning. Du må i så fall være helt ærlig om hvorfor den omplasseres og velge dens nye eiere med omhu. Det finnes folk som brenner for å redde "problemhunder" og som har mye kompetanse, men også de som lyver på seg ferdigheter for å få seg en gratis hund.

Jeg har også hatt en hund med atferdsproblemer og en med kroniske smerter. Hunden med atferdsproblemer hadde antagelig en hjerneskade eller var tilbakestående på et eller annet vis. Han tok ikke til seg læring, var destruktiv og til fare for seg selv. Det ble forsøkt omplassering, men han ble til slutt avlivet i samråd med dyrlege, da et liv bundet fast eller med overvåkning 24/7 ikke var et verdig og godt liv. Hunden med kroniske smerter ble tilfredsstillende medisinert, og levde et godt og rolig liv.

Jeg håper du finner ut hva som er best for din familie og din hund. Lykke til! 😊 

Anonymkode: a80d6...e06

[AnonymBruker]

Huff, mye å tenke på her. Jeg er så heldig å ha en av hver 😬 En nervøs, liten frøken med separasjonsangst som blir stadig verre og en liten herremann med dårlig rygg. Ham kan vi medisinere, og han er blitt gammel og lever et godt liv med litt tilpasninger heldigvis 💗 Hun derimot, blir stadig mer stresset uten grunn. Hun har aldri fått kjeft, vi bruker skryt til opplæring. Vi er to rolige voksne med god stemning hjemme, aldri krangling. Vi jobber skift og hundene er heldige med at den ene av oss stort sett er hjemme. Neste uke blir de alene en arbeidsdag, denne ingen. Hun har aldri opplevd noe vondt som skal gjøre henne redd. LIkevel har det utviklet seg stadig mer stress og angst i den lille kroppen fra den såkalte spøkelsesalderen. Hun får snuse og sjekke alt vi kommer hjem med, hun får nok lek og hjernetrim, så mye tur som de orker selv. Lever på alle måter et behagelig liv og vi kan heller ikke gjøre mer for å betrygge henne. Kjenner meg så godt igjen i fortvilelsen. Hun har dog aldri utagert mot mennesker, kun andre hunder når hun blir redd. 

Har hatt omplasseringshund før som fikk mildt beroligende en periode for å venne seg til alt. Første eier "fikk ikke til" hunden og den var da ikke vant til å bli håndtert på noen måte, som pelsstell, dusj, kloklipp. Skulle få det i noen uker for tilvenning bare. Opplevde at jeg fikk en "flat" hund som mistet gnisten og valgte å jobbe med det uten pillene, men så jo at hun ble roligere tross alt. Tanken nå er at om min nåværende blir enda mer engstelig nå så har hun det rett og slett ikke bra, og da vil jeg be legen om antidepressiva til henne som et siste forsøk. Om jeg klarer å avlive hvis det ikke funker vil jo tiden vise, men er prinsippfast på at de ikke skal lide 💗 Hun er som din, et helt annet vesen når hun er trygg, i lek og i skogen liksom. Forferdelig å tenke tanken på å avlive da. 

Mulig du kan få noe av dyrlegen i en overgang og se om det funker? 

Anonymkode: 75573...f55

[Carrot]

Jeg ville gått i dialog med veterinær på kviliteten hunden har i sitt liv rett og slett fordi det du bekseriver for meg som hundeeier ikke er å ha et godt liv som hund. Mange veterinærer er restriktive på avliving om de mener hunden har et godt liv og det er greit, da gir de ofte også gode råd for å bedre hverdagen til hunden og man kan finne en vei videre - mens andre ikke er på restriktive og lytter til eieren, uansett tenker jeg at med din situasjon virker det som om du tenker på hundens beste ❤️ så jeg ville uansett tatt den samtalen nå. Det trenger ikke bety at det er nå du tar valgte, men saltalen er stedet å strarte.

[AnonymBruker]

Siden den har gått gjennom så mye hadde nok vi avlivet. Virker ikke som den har det helt bra. Og dere har alt gjort mye mer en andre

Anonymkode: a55c8...dc0

[Anononyma]

Fryktelig vanskelig. Spørsmålet du bør stille deg er kanskje hvordan du vil tenke etter han er reist? Jeg tok avgjørelsen om min eldste hund da sønnen min var 3 uker gammel. Eldste hund hadde helseproblemer som bare ville blitt verre. Dyrlege ga han toppen 6-12 mnd med noe som kunne ligne livskvalitet med var tydelig på at han ikke hadde det bra.

Med en nyfødt hjemme syntes jeg det mest barmhjertige ovenfor min firbeinte bestevenn var å la han få slippe å ha de 6-12 mnd. Jeg hadde ikke sjans til å gi han den kjærligheten og omsorgen han trengte og fortjente i livets høst i min livssituasjon. Da ville jeg heller at han skulle få reise uten å måtte oppleve seg avvist av matmor.

I ettertid tenker jeg at dette var det riktige valget. Jeg har sørget over han mange ganger i ettertid og lurt på om jeg burde latt han være med oss litt lenger. Men nei, han hadde det ikke godt.

Heldigvis tror jeg på noe større utenfor oss. De som reiser forlater oss ikke for alltid.

Kun du kjenner hunden din best og dette valget gjør du for at din lille venn skal slippe lidelse. Ta en grundig prat med dyrlege igjen og vurder alternativene, men vær åpen på at du vurderer om det beste for den lille tassen din er å få lov til å slippe streve mer nå ❤️

Endret 27. juni av Anononyma

[AnonymBruker]

Jeg tror mange kommer til et punkt der de kjenner at dette ikke går lenger. Det gjorde i alle fall jeg med min hund med adferdsvansker.

Da han kom til oss var han redd alle bortsett fra meg. Noen i omkretsen vår vennet han seg gradvis til, andre ikke uansett hvor ofte de møttes. Ved 1 års alder fikk han nok testosteron til å endre adferd. Da begynte han å konfrontere alt han syntes var skummelt. Noe som ga en reaktiv hund som utagerte mot både folk og andre hunder. Vi gikk flere kurs, og hadde også adferdsterapeut hjemme for å vurdere han. Konklusjonen var at dette var en hund som sannsynligvis kom til å bite noen. Han var såpass uforutsigbar at det som gikk greit ene dagen ble full kræsj neste dag. Hos veterinæren måtte han ha på munnkurv, for det var det ingen tvil om at han ville bite.

Han måtte skjermes fra det meste, noe som ikke ga noen av oss særlig kvalitet i hundeholdet. Hjemme, når det var bare vi, samboeren min og jeg, hadde han det topp. Samme på tur på øde steder. Hadde vi besøk måtte han oftest ligge i bur. Gikk vi tur på steder der andre gikk "scannet" jeg området for å slippe å møte folk for tett.

Sånn var det siste halve året vi hadde sammen . Må innrømme at turgleden var helt forsvunnet. Så begynte han å endre adferd. Løp mye knurrende under sofaen og ville ikke komme ut. Ble igjen avvisende mot folk rundt seg, så noe var på gang. Det toppa seg når den eldre hundene våre døde brått. Virket som om det tippet helt over for han da, og han begynte å angripe den andre hunden vår. Dette eskalerte voldsomt på kort tid,  og når jeg endte på legevakten og den andre hunden hos veterinæren, kjente jeg at nok var nok. Det stod med et helt klart for meg at dette ikke gikk lenger. Tok kontakt med veterinæren morran etter. Hun hadde jo selv sett hvordan han var og støttet meg i valget mitt. Og samme ettermiddag fikk han sovne inn. Knapt 2 år gammel.

Det føltes helt for jævlig..... Den første tiden var tøff. Sakte men sikkert begynte jeg å trives med det å ha hund igjen. Å kunne gå turer med lave skuldre hvor som helst. Å kunne ha besøk uten å legge hunden i bur. Nå har det gått 4 1/2 mnd siden han fikk sovne inn. Tenker på han med både sorg og vemod. Men også med sikkerhet om at det var det rette valget. Han hadde det ikke bra.

Det at du har disse tankene ts, viser at du nok kanskje begynner å innse at nok snart er nok. Du virker å ha prøvd mye, så du skal ikke ha dårlig samvittighet over at du tenker disse tankene ❤️. Personlig hadde jeg latt han slippe. Men dette er din hund og ditt valg. Sender deg en klem.

 

Anonymkode: d0b6a...244

[Myrmica]

Det er en supervanskelig situasjon å stå i, men for meg høres det ut som om du har forsøkt det du kan. Det skal heller ikke være sånn at du får dårligere livskvalitet av å ha hund.

Jeg er nok en smule pragmatisk nå det kommer til slikt, men jeg ville tenkt at det kanskje er lettere for dere begge om han får slippe. Og all den tid og penger du bruker på denne hunden som kanskje ikke har det noe bra - hva om du heller brukte det på en annen hund som trenger et godt hjem? 

[_ems]

Tusen takk for alle tilbakemeldingene, og beklager at jeg ikke har kommet med en oppdatering tidligere. Han har vært på full utredning hos veterinær, hvor det var funn av "kneppelyd" i den ene hoften, og mulig en lavgradig forandring i en lumbar overgangsvirvel (overgang mellom lendevirvel og korsvirvel). Han har prøvd ulike type smertestillende, men blir syk og kaster opp av alt. Har prøvd Librela med noe effekt, men dette er ikke noe forsikringen dekker, og vil koste meg ca 15.000kr i året. Hunden er straks 3 år gammel, men jeg føler likevel ikke jeg har gjort nok for han.. Likevel opplever jeg han som en svært redd hund, går mye med halen ned - og sånn som nevnt i hovedinnlegget. Jeg vil på ingen måte la han lide, men jeg klarer på en måte ikke ta en avgjørelse på hva som er redd.. Har veldig mange: "tenk om det kan trenes bort, tenk om det er atferd vi kan endre på på sikt" osv - men en eller annen gang må man på en måte stoppe, for jeg har ikke mulighet til å bruke mange hundre tusen på bedøvelse hos dyrlege for å klippe pels, klør og tømme analkjertler, sprøyte 1x i mnd, atferdskonsulent osv.... Ikke fordi jeg ikke elsker hunden min, men fordi jeg må sette grensen et sted... 🥺

[AnonymBruker]

Vi har en dyrekiropraktor. Kan det være verdt et forsøk?

Anonymkode: 65ca6...b88

[Surpomp]

_ems skrev (På 26.6.2024 den 19.59):

Jeg velger å ikke poste dette anonymt, men jeg håper dere kan svare med varsomhet - da dette er veldig sensitivt for meg.

Jeg har en liten firbeint på 2,5 år - som egentlig har hatt det tøft ganske lenge. Fra første gang vi var hos dyrlegen, fikk vi konstatert at dette er en liten fyr som er redd for det meste her i livet. Jeg har jobbet mye med trygging, og det har gitt resultater, men ikke i den grad jeg kunne ønske.. Han har hatt en del helseutfordringer. Penis har nærmest kronisk hengt utenfor "hula" si, og vi har vært hos dyrlegen utallige ganger for å få hjelp til å få den inn igjen (da den tørker, blir hoven og umulig å få inn selv), uten å egentlig finne årsaken til hvorfor. Han har flere ganger hatt blod i urin, og heller ikke funnet noen forklaring på dette. Han sliter også mye med diare/forstoppelse og oppkast, noe som har vist seg å være allergi..

Jeg har opplevd han som stiv i ryggraden/hofter det siste året, men bildene ser fine ut - med unntak av et lite avvik i området ved korsryggen/hoftene. Dyrlegen var veldig usikker på om dette faktisk kunne gi smerter overhodet, men satt han på smertestillende for å se om det hadde effekt. Jeg opplever det som effektfullt for han, men han reagerer og kaster opp støtt og stadig...

 

Hovedproblemet er egentlig atferdsproblemene. Han glefser og biter meg til blods om det er noe han ikke vil, samme hvor varsomt jeg trår, og hvor mye vi øver på de ulike tingene. Han kan ikke være i nærheten av barn da han er aggressiv, og kan bite. Han går ofte med halen ned, og virker litt "nedstemt". Jeg opplever han likevel som en som setter pris på livet, elsker å være ute og gå turer i skog og mark, leke i hagen og få besøk av de han liker. (Det er et fåtall, men han viser med hele seg at dette er noe han setter pris på).

Det jeg til tider tar meg i å tenke, er om han egentlig har det bra? Jeg har lovet meg selv å aldri la et dyr leve fordi jeg ønsker det - men er det "bare" atferd, eller er det det at han faktisk ikke har det bra? Det er så vanskelig å vite, og jeg forventer ikke at noen her har noe fasitsvar, men jeg er førstegangseier og trenger noen råd.. Dette er kjempe, kjempevondt å skrive - og jeg sitter her oppløst i tårer. Så igjen, trå litt varsomt når dere svarer værsåsnill.. ❤️

Dette er realiteten ved å være hundeeier. Man må være i stand til å ta noen ubehagelige, men helt nødvendige beslutninger.
Noen hunder er dessverre uegnet som familiehund, enten pga ubetenksom avl, manglende stimulanser, gener, tidligere mishandling eller rene tilfeldigheter. 
Jeg ville ikke brukt flere år av livet mitt med frustrasjon, utrygghet, irritasjon i naiv godhet overfor en hund når man kan anskaffe en ny og oppleve alt det positive man kan få som hundeeier.

[AnonymBruker]

_ems skrev (10 minutter siden):

Tusen takk for alle tilbakemeldingene, og beklager at jeg ikke har kommet med en oppdatering tidligere. Han har vært på full utredning hos veterinær, hvor det var funn av "kneppelyd" i den ene hoften, og mulig en lavgradig forandring i en lumbar overgangsvirvel (overgang mellom lendevirvel og korsvirvel). Han har prøvd ulike type smertestillende, men blir syk og kaster opp av alt. Har prøvd Librela med noe effekt, men dette er ikke noe forsikringen dekker, og vil koste meg ca 15.000kr i året. Hunden er straks 3 år gammel, men jeg føler likevel ikke jeg har gjort nok for han.. Likevel opplever jeg han som en svært redd hund, går mye med halen ned - og sånn som nevnt i hovedinnlegget. Jeg vil på ingen måte la han lide, men jeg klarer på en måte ikke ta en avgjørelse på hva som er redd.. Har veldig mange: "tenk om det kan trenes bort, tenk om det er atferd vi kan endre på på sikt" osv - men en eller annen gang må man på en måte stoppe, for jeg har ikke mulighet til å bruke mange hundre tusen på bedøvelse hos dyrlege for å klippe pels, klør og tømme analkjertler, sprøyte 1x i mnd, atferdskonsulent osv.... Ikke fordi jeg ikke elsker hunden min, men fordi jeg må sette grensen et sted... 🥺

Kanskje kan det trenes bort, kanskje ikke. Det er sånn man ikke kan vite sikkert. Det vil også kreve veldig mye av dere, og ikke minst av hunden. En hund som, slik du beskriver det, på nåværende tidspunkt ikke har en god livskvalitet. 

En død hund lider ikke. En redd hund som må til veterinæren så ofte som du antyder her, som vil bli utsatt for ting den ikke syns er greit, kanskje over veldig lang tid, lider. Den har ikke god livskvalitet. 

Jeg syns en del i hundemiljøet har svingt pendelen litt vel langt når det kommer til problematferd. Man har en tanke om at alt kan fikses, og kanskje kan det det, men er det riktig å gjøre det? Hva ofrer vi på veien? Jeg mener, når man har gått gjennom veterinærsjekk, har forsøkt å trene og trygge, at man kan ta avgjørelsen med god samvittighet. Så kan man heller sette en dato, ha alt fokus på å gi hunden alt det beste den kan ønske seg i perioden fram mot datoen, og så la den slippe på best mulig måte med minst mulig redsel og ubehag. Hunder lever i nuet, de kunne ikke brydd seg mindre om at de kanskje kan få det bra om et par-tre år. Veien dit kan være for lang, selv om det i teorien kunne gått. 

Anonymkode: e0f5f...28e

[AnonymBruker]

Et dyr som er så psykisk og fysisk sykt, er det helt innafor å avlive. Stakkars hund. Hunder som er aggressive har det jo vondt.  

Anonymkode: 4628f...edd

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (På 26.6.2024 den 21.06):

Kjære deg!
For en grusom situasjon å være i for en hundemamma (fra en til en annen sender jeg en klem)💔

«Hundemamma» ???
TS sin hund er tilnærmet voksen og skulle vært i sin beste alder uten helseplager og adferdsproblemer.
Da er man ikke mamma men flokkleder og den som bestemmer over alt, inkludert mat, tid for lek, trening eller ro.

[AnonymBruker]

Du er modig som skriver under nick. Jeg tørr ikke å postet dette uten å være anonym.. Har du forsøkt å kontakte Sissel Grana? Det fungerte for oss.

Anonymkode: b861f...05d

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du er modig som skriver under nick. Jeg tørr ikke å postet dette uten å være anonym.. Har du forsøkt å kontakte Sissel Grana? Det fungerte for oss.

Anonymkode: b861f...05d

Har bekjente som har forsøkt hundetolk på problemhunder.
De fikk en tåredryppende fortelling fra hunden, men ingen bedring.
Hvorfor bruke tusenvis av kroner på sjamanisme/humbug når man kan kjøpe en ny hund og begynne med blanke ark ?