Spørsmål til deg med kompleks PTSD

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du tok ikke poenget. Og nei det er ingen kamper om å ha det verst og nei jeg går ikke rundt i hverdagen og prøver å overbevise andre om at jeg lider mer enn dem.

Anonymkode: 9acc3...702

Jeg sa jo selv at jeg tok ikke poenget, derfor spurte jeg deg direkte "hvorfor". Hvis du ikke er interessert i å diskutere så kan du jo heller si det enn å komme med sleivete og tåpelige "du forstår ingenting". Nei, jeg forstår ikke hvorfor det gjør at sinnet koker i deg, og jeg er interessert i å høre svaret ditt. Tolker dette som at du ikke er interessert i noe annet enn "å ha rett". 

Anonymkode: 4bfaa...3de

[AnonymBruker]

Litt avsporing i tråden ser jeg. Så da går jeg litt utenom HI jeg også. 

Kptsd og ptsd er interesant. I følge i min psykiater, som jeg gikk til for å få utreda om jeg hadde adhd (jeg hadde det og borderlinediagnosen ble fjernet), mente at mitt tilfelle av omsorgsvikt lå på topp 50 av kjipe tilfeller i Norge. Men likevel har jeg få, om ingen, av de verste symptomene. Jeg har heller ikke fått diagnosen. Jeg er veldig glad det gikk bra med meg, for jeg tror nok det kan være vanskelig å leve med kptsd. 

Men det trigga antagelig bipolar 2 da, etter det langvarige stresset og frykten jeg levde med. 

Anonymkode: 093d8...2f2

[AnonymBruker]

Mor var schizofren, seksuelle misbrukt fra 7 til 14. Prostitusjon og gjekk på heroin fra jeg var 20 til jeg var 25 og opplevde en del vold i den forbindelse. Sluttet med heroin (På egen hånd), og tok  høyere utdannelse men begynte å drikke en del og var alkoholiker i 7 år (men var i arbeid hele tiden) før bunnen kom. Fikk K-PTST for 4 år siden da jeg var 35. Men har mildere symptomer i dag mye pga et fantastisk tverrfaglig hjelpeapparat og ekstremt hardt arbeid fra min egen side. Jeg har i dag en god jobb som medarbeider med brukererfaring. Og jobber en plass med rusavhengige og mennesker med mye traumehistorikk og jeg opplever det som utrolig givende å være vitne til at andre "knekker koden" i rusfrihet og går fra å leve horrible mørke liv til en hverdag med mening og glede. Jobber 60% og har 40% gradert uføretrygd men både i følge en unik dyktig psykolog og Nav kommer jeg nok aldri til å bli helt frisk ifra diagnosen og jeg har mine triggere. Fortiden min får jeg ikke gjort så mye med. Men i dag er det nettopp min styrke og jeg bruker den til min fordel.

Anonymkode: 870b3...f8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Litt avsporing i tråden ser jeg. Så da går jeg litt utenom HI jeg også. 

Kptsd og ptsd er interesant. I følge i min psykiater, som jeg gikk til for å få utreda om jeg hadde adhd (jeg hadde det og borderlinediagnosen ble fjernet), mente at mitt tilfelle av omsorgsvikt lå på topp 50 av kjipe tilfeller i Norge. Men likevel har jeg få, om ingen, av de verste symptomene. Jeg har heller ikke fått diagnosen. Jeg er veldig glad det gikk bra med meg, for jeg tror nok det kan være vanskelig å leve med kptsd. 

Men det trigga antagelig bipolar 2 da, etter det langvarige stresset og frykten jeg levde med. 

Anonymkode: 093d8...2f2

Hva tror du gjør til det? 

Jeg synes også dette er interessant. Var det primært materiell/fysisk omsorgssvikt eller emosjonell? 

Fordi så har en andre som har alt de trenger fysisk og materielt, men blir svikta på så mange områder og har få beskyttelsesfaktorer, at selv om det er egentlig mindre grad av omsorgssvikt så blir de enormt traumatiserte og får til og med dissosiative symptomer. 

Mitt ønske er at en kan lære av dette. Noe det snakkes mye om er jo "den ene", å ha en voksenperson som fungerer som en slags støtte, er en av de største beskyttelsesfaktorene, og gjør at en kan tåle mye. Og fraværet av dette fører til at en får mye større skader. Å ha en form for trygg havn et eller annet sted. 

Anonymkode: 4bfaa...3de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Det vet du ikke. Du vet ikke alt, og du kjenner verken fortiden eller framtiden. 

Jeg er lei for at du har opplevd dette og har det sånn, men å sammenligne sånn gir ingen mening. Det er ikke alle som har sårene utenpå. 

 

Anonymkode: 07b8c...f48

så du mener oppriktig at en som faktisk er i stand til å klare et studie, klarer du for jobb klarer å stifte familie er like syk som en person som ikke klarer det uansett hvor mye vedkommende skulle ønske uansett hvor mye vedkommende måtte prøve?
 

Jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig for de som har klart å etablere familie, være i jobb, til en viss grad fungerer samfunnet og forstå at enhver diagnose kommer i ulike grader? Og det er ikke noe ulikt med det når du kommer til somatiske diagnoser. Ta kreft for eksempel .For enhver som blir rammet av kreft er det selvsagt tøft og veldig vanskelig og ingen skal komme og si noe annet, men man kan jo ikke nekte for at om har person som har en krefttype som kan fjernes og en annen person har en krefttype som ikke lar seg behandles og man vet man skal dø så vil alle være enig i at sistnevnte er mer alvorlig syk.

Anonymkode: 9acc3...702

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg sa jo selv at jeg tok ikke poenget, derfor spurte jeg deg direkte "hvorfor". Hvis du ikke er interessert i å diskutere så kan du jo heller si det enn å komme med sleivete og tåpelige "du forstår ingenting". Nei, jeg forstår ikke hvorfor det gjør at sinnet koker i deg, og jeg er interessert i å høre svaret ditt. Tolker dette som at du ikke er interessert i noe annet enn "å ha rett". 

Anonymkode: 4bfaa...3de

Om du hadde vært rammet av en sykdom og du ikke vet hvor lenge du har igjen å leve og noen andre som hadde samme type sykdom, men som ikke sto ansikt til ansikt med døden og fungerte relativt greit i samfunnet hadde sagt til deg at jeg forstår hvordan det er for jeg er like syk hadde du da synes det vært helt greit å bli møtt med en slik kommentar? 

Anonymkode: 9acc3...702

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Om du hadde vært rammet av en sykdom og du ikke vet hvor lenge du har igjen å leve og noen andre som hadde samme type sykdom, men som ikke sto ansikt til ansikt med døden og fungerte relativt greit i samfunnet hadde sagt til deg at jeg forstår hvordan det er for jeg er like syk hadde du da synes det vært helt greit å bli møtt med en slik kommentar? 

Anonymkode: 9acc3...702

Nei, ikke helt greit. Men jeg blir regelmessig, som deg, vitne til folk sin uforstand om psykiske lidelser, og manglende evne til mentalisering og å differansiere mellom grad av sykdom og funksjonsfall. Mine begrensninger og belastninger er så store, at jeg ikke orker å la deres uforstand sette "sinnene i kok", i tillegg. Det er jo overalt! 

Folk som sier de lider av kompleks PTSD men at de sørger for at det går null utover barna, folk som har en mild grad av OCD og bruker kanskje en time på tvangshandlinger daglig, men følger opp jobb, familie, ferierer 3 uker her og der og mener det er det samme som å være fullstendig invalidisert av sin tvang, folk som ler av traumer på bussen, mens de ikke innser hvor privilegerte de er. Overalt. Altså det er idioti, mitt spørsmål er hvorfor det gjør deg så sint, ikke fordi jeg har en mening om at du ikke burde være det, men fordi jeg oppriktig lurer. Kanskje det også er en form for å forstå meg selv, fordi jeg pleide å være så sint, hva tenkte jeg at jeg fikk ut av det? 

Anonymkode: 4bfaa...3de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

så du mener oppriktig at en som faktisk er i stand til å klare et studie, klarer du for jobb klarer å stifte familie er like syk som en person som ikke klarer det uansett hvor mye vedkommende skulle ønske uansett hvor mye vedkommende måtte prøve?

Du skriver veldig svart/hvitt her, men den personen kan være lik syk, kanskje sykere, og det er mange måter sykdommen kan arte seg på. Du kaster bort energi på å prøve å gjøre deg selv til dommer over andre. 

 

 

Anonymkode: 07b8c...f48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

jeg forstår hvordan det er for jeg er like syk

Sier de faktisk akkurat det, eller sier de at de forstår hvordan siden de også har KPTSD?

Anonymkode: 07b8c...f48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Nei, ikke helt greit. Men jeg blir regelmessig, som deg, vitne til folk sin uforstand om psykiske lidelser, og manglende evne til mentalisering og å differansiere mellom grad av sykdom og funksjonsfall. Mine begrensninger og belastninger er så store, at jeg ikke orker å la deres uforstand sette "sinnene i kok", i tillegg. Det er jo overalt! 

Folk som sier de lider av kompleks PTSD men at de sørger for at det går null utover barna, folk som har en mild grad av OCD og bruker kanskje en time på tvangshandlinger daglig, men følger opp jobb, familie, ferierer 3 uker her og der og mener det er det samme som å være fullstendig invalidisert av sin tvang, folk som ler av traumer på bussen, mens de ikke innser hvor privilegerte de er. Overalt. Altså det er idioti, mitt spørsmål er hvorfor det gjør deg så sint, ikke fordi jeg har en mening om at du ikke burde være det, men fordi jeg oppriktig lurer. Kanskje det også er en form for å forstå meg selv, fordi jeg pleide å være så sint, hva tenkte jeg at jeg fikk ut av det? 

Anonymkode: 4bfaa...3de

fordi jeg står ansikt til ansikt med døden noe som gjør meg redd og og når mennesker da kommer med slike uttalelser så tar følelsene mine overhånd. Så det handler ikke om hva jeg orker eller ikke orker å forholde meg til .Og det er jo også et faktum at vi med den diagnosen har problemer med følelseregulering så selv om du klarer å tenke rasjonelt rundt slike uttalelser klarer ikke jeg det. Nei jeg kjefter ikke på de, men i mitt hode så kjenner jeg at sinne koker.

Anonymkode: 9acc3...702

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

fordi jeg står ansikt til ansikt med døden noe som gjør meg redd og og når mennesker da kommer med slike uttalelser så tar følelsene mine overhånd. Så det handler ikke om hva jeg orker eller ikke orker å forholde meg til .Og det er jo også et faktum at vi med den diagnosen har problemer med følelseregulering så selv om du klarer å tenke rasjonelt rundt slike uttalelser klarer ikke jeg det. Nei jeg kjefter ikke på de, men i mitt hode så kjenner jeg at sinne koker.

Anonymkode: 9acc3...702

Ja, og det er jo ikke noe galt i det. Det har jeg aldri ment. Vet ikke om dette egentlig svarer på spørsmålet. La det ligge om det plager deg at jeg spør. Jeg lurer vel mer på hva det er med deres uttalelser som får deg til å bli så sint, er det at de ikke er bevisst sine privilegier, er det at det er idiotisk, er det at det er empatiløst, jeg pleide selv også å bli veldig sint av andres idioti, og slike uttalelser, men jeg forstod aldri hva det var jeg egentlig reagerte på. 

Anonymkode: 4bfaa...3de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du skriver veldig svart/hvitt her, men den personen kan være lik syk, kanskje sykere, og det er mange måter sykdommen kan arte seg på. Du kaster bort energi på å prøve å gjøre deg selv til dommer over andre. 

Anonymkode: 07b8c...f48

Jeg forstår ikke helt utsagnet ditt her. Hvis vi tenker oss at sykdom defineres ut fra funksjonsgrad, og i hvor stor grad det påvirker sentrale livsområder som relasjoner, arbeid/studie, fritid osv. hvordan ser du da for deg at noen som greier å fungere i familie, arbeid, og fritid kan være sykere enn noen som ikke fungerer på de områdene av livet? 

Anonymkode: 4bfaa...3de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Ja, og det er jo ikke noe galt i det. Det har jeg aldri ment. Vet ikke om dette egentlig svarer på spørsmålet. La det ligge om det plager deg at jeg spør. Jeg lurer vel mer på hva det er med deres uttalelser som får deg til å bli så sint, er det at de ikke er bevisst sine privilegier, er det at det er idiotisk, er det at det er empatiløst, jeg pleide selv også å bli veldig sint av andres idioti, og slike uttalelser, men jeg forstod aldri hva det var jeg egentlig reagerte på. 

Anonymkode: 4bfaa...3de

Jeg føler at jeg nå har forklart det på en del forskjellige måter men jeg kan prøve igjen. Jeg blir sint fordi jeg føler det er mangel på respekt, mangel på forståelse temmelig empatiløst og ja jeg tenker at de heller burde bruke energien sin på å være glad over de tingene de har fått til til tross for en diagnose i stedet for å bruke masse energi på å krangle og hevde at de er hardt rammet av sykdommen som «oss» som ikke har klart oss like bra.

Anonymkode: 9acc3...702

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg føler at jeg nå har forklart det på en del forskjellige måter men jeg kan prøve igjen. Jeg blir sint fordi jeg føler det er mangel på respekt, mangel på forståelse temmelig empatiløst og ja jeg tenker at de heller burde bruke energien sin på å være glad over de tingene de har fått til til tross for en diagnose i stedet for å bruke masse energi på å krangle og hevde at de er hardt rammet av sykdommen som «oss» som ikke har klart oss like bra.

Anonymkode: 9acc3...702

Takk for at du har tatt deg tid til å svare. 

Kjenner meg veldig igjen i disse tankene. Jeg pleide å streve mye med et sinne mot folk som ikke anerkjente og så sine privilegier i livet. Det fikk meg også til å føle meg enormt annerledes. Fremmedgjort. Hvordan kunne folk klage på at frisørtime var dyrt, og at ja alt mulig som jeg så som velsignelser jeg bare kunne drømme om. Nå tror jeg bare at det er så utenfor mange sin fatteevne. Og at mange strever så mye med seg selv og føler de ikke får nok omsorg til seg selv at de på en måte forsøker å krangle til seg omsorg. Derfor greier de ikke å se at det er forskjell. Aner ikke. 

Føler meg for øvrig fremdeles fremmedgjort. Men nå skjermer jeg meg mer for folk. Jeg ble jo egentlig også skyldig i å bruke energien min på å krangle for å få empati og omsorg, så nå forsøker jeg heller å være glad over de tingene jeg tross alt også har. 

Håper du er god mot deg selv, og gir deg selv omsorg og noen hyggelig øyeblikk i tiden du har. 

Anonymkode: 4bfaa...3de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår ikke helt utsagnet ditt her. Hvis vi tenker oss at sykdom defineres ut fra funksjonsgrad, og i hvor stor grad det påvirker sentrale livsområder som relasjoner, arbeid/studie, fritid osv. hvordan ser du da for deg at noen som greier å fungere i familie, arbeid, og fritid kan være sykere enn noen som ikke fungerer på de områdene av livet? 

Anonymkode: 4bfaa...3de

Enkelte dissosierer så mye at de klarer å fungere tilsynelatende fint, for eksempel. 

Hvorfor vil du definere sykdom ut i fra funksjonskrav, og hvordan kan du vurdere det fra utsiden? Du skaper jo bare en tenkt, hypotetisk situasjon? 

Ville du tenkt sånn med en annen sykdom også, at du kunne vurdert den fra utsiden og visst hvor syke de var? 

Anonymkode: 07b8c...f48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva tror du gjør til det? 

Jeg synes også dette er interessant. Var det primært materiell/fysisk omsorgssvikt eller emosjonell? 

Fordi så har en andre som har alt de trenger fysisk og materielt, men blir svikta på så mange områder og har få beskyttelsesfaktorer, at selv om det er egentlig mindre grad av omsorgssvikt så blir de enormt traumatiserte og får til og med dissosiative symptomer. 

Mitt ønske er at en kan lære av dette. Noe det snakkes mye om er jo "den ene", å ha en voksenperson som fungerer som en slags støtte, er en av de største beskyttelsesfaktorene, og gjør at en kan tåle mye. Og fraværet av dette fører til at en får mye større skader. Å ha en form for trygg havn et eller annet sted. 

Anonymkode: 4bfaa...3de

Det var primært seksuell vold. Og de andre. 

Jeg tror det var idretten som beskytta hjernen min. Jeg oppsøkte en barneidrett selv som 6 år gammel. Jeg hadde ikke utstyr og jeg lukta ille. Jeg hadde selvsagt ikke penger til avgifter. Klubben tok seg av det. Jeg var jo en mager skitten stakkar med blåmerker og flekker i hudebunnen der det var lugget ut hår, så noe måtte jo gjøres. Så jeg fikk sko, shorts og trøye og en ball med de. 

Jeg brukte ballidretten til å selvskade. Jeg slo meg halvt ihjel ute på banen med vilje. Jo mere blod og jo flere knekte fingre, jo bedre. 

Jeg er 50 år og har ikke helt lagt fra meg treningsselvskading, men det er ikke på nært så ille som det var. 

Så trener og klubben og lagvenniner beskytta meg. Og publikum som klappa for meg når jeg gjorde noe bra på banen. 

Anonymkode: 093d8...2f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Enkelte dissosierer så mye at de klarer å fungere tilsynelatende fint, for eksempel. 

Hvorfor vil du definere sykdom ut i fra funksjonskrav, og hvordan kan du vurdere det fra utsiden? Du skaper jo bare en tenkt, hypotetisk situasjon? 

Ville du tenkt sånn med en annen sykdom også, at du kunne vurdert den fra utsiden og visst hvor syke de var? 

Anonymkode: 07b8c...f48

Jeg har ikke sagt at en kan vurdere det utenfra, men individet vet jo selv hvor godt en fungerer. Og hvis en fungerer godt i følge seg selv, på sentrale livsområder, så er en jo ikke like syk som noen som har et høyt lidelsestrykk, som ikke fungerer godt i følge en selv på samme livsområder eller? 

Alt du skriver her er jo egentlig noe du skrev. Og ikke basert på det jeg først uttalte. 

Om man har en alvorlig dissosiativ lidelse så kan man jo nettopp fungere tilsynelatende fint, fordi en er så fragmentert og frakoplet sine traumeminner, sine følelser, sine reaksjoner osv. Da er man veldig syk, og man kan samtidig få til flere "ytre ting" i form av parforhold, barn, jobb. Det er likevel da en viss manglende sykdomsinnsikt når man påstår at en ikke påvirker barn negativt. Samtidig vil jo mange som ikke er bevisst hvor dissosiert de er oppleve livet som bedre, enn når de starter integrasjonsprosessen. Flere med dissosiative lidelser har jo også opplevd livet i flere år i en velfungerende person som ganske godt, selv om de mest sannsynlig har opplevd livet mindre "helt" enn om de var integrert. Jeg vet likevel ikke om jeg vil kalle det å være sykere enn noen som er inn og ut av sykehus, og har et enormt daglig lidelsestrykk. 

Jeg ser vel strengt tatt dissosiasjon som en mer og mindre funksjonell mestringsstrategi, det er ikke sikkert en opplever seg så syk mens det fungerer, men når det ikke fungerer lenger og en ser hvordan det har påvirket livet så er det mange som lider mye mer. Mange velger jo faktisk å holde fast i dissosiasjonen som mestringsstrategi. 

Hvis man deretter ser bort fra dissosiative symptomer i den grad at man lever strukturell dissosiasjon, så synes jeg det blir merkelig å se bort fra funksjonsevne i vurdering av hvor syk man er og jeg er interessert i å høre hva du tenker avgjør sykdom sin alvorlighetsgrad. Jeg tenker når det gjelder andre sykdommer at ja, det er innlysende at noen som er uføretrygdet og inn og ut av sykehus med MS, er hindret fra bilkjøring, sykling og har månedlige attakker, er sykere enn noen som står i arbeid, følger opp skolebarn og fritid. Hva tenker du? 

Anonymkode: 4bfaa...3de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det var primært seksuell vold. Og de andre. 

Jeg tror det var idretten som beskytta hjernen min. Jeg oppsøkte en barneidrett selv som 6 år gammel. Jeg hadde ikke utstyr og jeg lukta ille. Jeg hadde selvsagt ikke penger til avgifter. Klubben tok seg av det. Jeg var jo en mager skitten stakkar med blåmerker og flekker i hudebunnen der det var lugget ut hår, så noe måtte jo gjøres. Så jeg fikk sko, shorts og trøye og en ball med de. 

Jeg brukte ballidretten til å selvskade. Jeg slo meg halvt ihjel ute på banen med vilje. Jo mere blod og jo flere knekte fingre, jo bedre. 

Jeg er 50 år og har ikke helt lagt fra meg treningsselvskading, men det er ikke på nært så ille som det var. 

Så trener og klubben og lagvenniner beskytta meg. Og publikum som klappa for meg når jeg gjorde noe bra på banen. 

Anonymkode: 093d8...2f2

Ja, det er virkelig sprøtt hvordan alt er så komplekst og individuelt, og ulike sammensetninger får så ulikt utfall. 

Hvordan tror du at du lærte å være glad i deg selv og å behandle deg selv bra da, når du ikke fikk det fra noen? Eller at du nå ikke har noen av de verste symptomene som du skrev? 

Anonymkode: 4bfaa...3de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Enkelte dissosierer så mye at de klarer å fungere tilsynelatende fint, for eksempel. 

Hvorfor vil du definere sykdom ut i fra funksjonskrav, og hvordan kan du vurdere det fra utsiden? Du skaper jo bare en tenkt, hypotetisk situasjon? 

Ville du tenkt sånn med en annen sykdom også, at du kunne vurdert den fra utsiden og visst hvor syke de var? 

Anonymkode: 07b8c...f48

Hvorfor er det så vanskelig å kunne akseptere at psykiske lidelser på lik linje som somatiske lidelser kommer i ulike grader selv om man har samme diagnose?

Anonymkode: 9acc3...702

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, det er virkelig sprøtt hvordan alt er så komplekst og individuelt, og ulike sammensetninger får så ulikt utfall. 

Hvordan tror du at du lærte å være glad i deg selv og å behandle deg selv bra da, når du ikke fikk det fra noen? Eller at du nå ikke har noen av de verste symptomene som du skrev? 

Anonymkode: 4bfaa...3de

Jeg er ikke glad i meg og jeg behandler meg ikke selv alltid så bra. 

Anonymkode: 093d8...2f2