Når feriestarten ender med samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Hadde ikke orket en sånn mann, men det er jammen ikke ok med barn som løper inne i butikken. det lærer en barna sine fra de er små. og dine er ikke akkurat veldig små heller. det handler om respekt for ansatte og andre kunder, leke og løpe gjør en ute. Så skjønner jo pappaen med dette at du ikke er med og oppdrar de i dette tilfelle, men ingen skal eksplodere av den grunn.

Sånne barn du har er sånne jeg snakker til på butikken når de herjer rundt, og mødre som syntes det er ok. Mine barn hadde aldri gjort dette, det lærte de fra de var små og kunne gå selv. 

Anonymkode: d83aa...5eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Mange vil nok si at du overdriver, men du svarer faktisk som om du skulle visst mer enn hva jeg har delt her..

Tror du kan være inne på noe mht borderline. Han er ustabil i humøret, men helt enestående når han er morsom og kjekk (80% av tiden). Tar med ungene på masse fint. Tar ‘det tredje skiftet’ på strak arm, er kjærlig og omsorgsfull. Helt til han eksploderer med kort lunte neste dag om det er mye bråk fra barna og han har sovet dårlig.

Siden hverdagen er mest rolig og kjærlig, så blir jeg nok litt blind for sinneutbruddene. Har på en måte vendt meg til dem.

Og det har nok barna også. De er feks ikke redde pappaen sin, og tørr derfor løpe og le i fremmed butikk uten å roe seg når pappaen roper sint at de må roe seg. Så eksploderer han fordi de ikke respekterer hans høylytte kjefting . Jeg blir rolig i slike situasjoner og klarer ikke ta pappaen i forsvar selv om jeg er enig i at det er galt å løpe i butikken. Fordi jeg syns han overdriver og at dette ikke er den riktige måten å gå frem på. Jeg ville heller løftet dem rolig opp og ut av butikken (kunne ikke da pga jeg holdt på å fylle varer oppi posene med kø bak meg). Eller jeg ville latt det gå og tatt en ordentlig prat med dem om situasjonen når vi kom ut av butikken og vekk fra folk. For å slippe å påføre dem skam.

Ropingen og kjeftingen, samt at han tok minsten hardt i armen på vei ut slik at folk snudde seg, påført dem jo bare ytterligere skam. Og jeg ble uproff selv og tok barna i forsvar på bilturen hjem. Det var da det eskalerte og han ‘forsikret oss om at dette var siste familietur sammen og at han ikke trengte å ha barna mer enn 30%…

Nå vel hjemme igjen vil han forsøke videre med godt samarbeid rundt barna. Samtidig som han nektet parterapi, nekter å prate meg om konfliktene (uten barna tilstede) og blokkerer meg på telefon slik at jeg heller ikke kan kommunisere med ham rolig og rasjonelt skriftlig. Jeg har skrevet mail til ham som han nekter å lese.

Anonymkode: 9b892...352

 Vokste selv opp som barn på 50/ 60 talet, og i  en helt annen tidsalder i forhold til barneoppdragelse en idag.  Dei aller fleste barna  fra den tiden har glidd inn i voksenalderen, og "blitt folk av dem også ". Noe har skjedd med barneoppdragelsen som mange eldre ikkje kjenner seg igjenn i.  Ønsker ingen formaning om at foreldre av idag  er så mye bedre  en tidligere foreldregenrasjoner   

Under er ferietur til New York DC  sommeren 2012 møtte vi på flere  norske barnfamilier på tur, og  de skilte seg  ut ved at foreldre stod å kjæftet på barna.  Kanskje var storbyferie eit dårleg valgt sted å dra på ferie med barna ?

 

 

  

 

Anonymkode: a70a1...0d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.6.2024 den 23.22):

På selve feriereisen. Samboer gjør det stadig ‘slutt’ med meg. Kanskje 3-4 ganger i året, men tror han mener det nå.  Nå er vi i tillegg utenlands. Han, jeg og barna på 6 og 8 år. På vei hjem fra en handel klikket han fordi ungene lekte og løp litt rundt i butikken vi var på. Jeg ba ham roe seg ned og dermed var krigen i gang fordi jeg ikke reagerte på at ungene løp litt glade rundt. I bilen på vei hjem skrek han ut at dette var vår aller siste familietur sammen, at han skulle finne seg leilighet når vi kom hjem og ikke trengte å ha ungene mer enn maks 30%. Jeg ba han gjentatte ganger stoppe og ikke prate slik foran barna. Da vi kom hjem låste han seg inn på rommet sitt og jeg satte igjen med barna. Helt knust over hendelsen. Og måtte lappe over alt jeg kunne for å ikke knuse dem også.

Vi har to dager igjen av turen og jeg vet ikke hvordan dette kan ende godt. Har forsøkt å kommunisere igjennom sms, men tror han har blokkert meg. Han har vært innelåst på soverommet fra kl 19 og sover nå.

Jeg lurer på om noen har har noen råd til meg.  Jeg tenker da med fokus på barna💔 Er så gale det han utsetter dem for men de elsker faren sin og er skikkelig pappadalter. Så vet ikke helt hva som er ok å si og ikke. De må få vite at pappaen sin oppførsel her IKKE er ok. Samtidig som jeg må veie ordene mine og ikke snakke for negativt om ham. 

💔

Anonymkode: 9b892...352

Vil du ha det sånn framover? 

Anonymkode: 57439...6ef