Gå til innhold

Hva har dine foreldre gjort deg da!?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Dere som mener dere har så dårlige foreldre ; hva i alle dager har de gjort som er så galt da? Ser selvsagt bort i tilfeller med  overgrep og vold, jeg mener alle andre . 

Anonymkode: 532e8...fed

For ordens skyld har jeg gode foreldre! Men min far derimot, var ikke like heldig med sin far… når hans mor døde ung, fant han ei ny dame som er ei heks! Han valgte å stå ved hennes side, og valgte mer eller mindre bort barna sine. Hun er alkoholiker, psykisk ustabil, nedsettende og absolutt ikke interessert i hans barn. Når han døde, ble det et helvete med arv og alt det innebærer. Dette fordi han hadde skrevet vekk ungenes morsarv, og ville at den nye samboeren skulle ha mer enn det som rett er. 

Han forventet at ungene skulle finne seg i alt fra henne, hjelpe han med alt, be han på alt og at han skulle være en del av familien på samme måte som før han traff henne. Dette til tross for at hun var regelrett slem, nedlatende og ikke minst (!) ustabil mot både barn, barnebarn og venner han hadde før. For å nevne noe! Så i mine øyne var han en dårlig far…. Kunne sagt mye annet negativt også, som at han var en dårlig farfar, en forbanna tulling og dott🤣

Ungene hans elsket han gjennom alt, som naturlig er. Men det skapte masse problemer i familien, og han måtte dø før de begynte å forstå hvordan han hadde holdt på. Sånn er det med håpet! Det levde helt til slutten, og det er hjerteskjærende at de ikke fikk oppleve at han verken ba om tilgivelse eller kunne vise kjærlighet på den måten de fortjente. 

Anonymkode: dbc5e...395

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg syns så mange klager over foreldre og derfor er jeg nysgjerrig på om de har grunn til det, eller om dagens unge er så lettkrenka at de ikke tåler noe. 

Anonymkode: 532e8...fed

Jeg kan love deg at problemet ikke er lettkrenkethet når barn kutter ut sine foreldre. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sam Jones skrev (3 minutter siden):

Jeg kan love deg at problemet ikke er lettkrenkethet når barn kutter ut sine foreldre. 

Tror du har rett Sam Jones! Jeg har erfaring med at de holder ut og håper mye lenger enn det som godt er… Kutter de ut er det oftest en grunn som er rimelig god og har lang historie bak seg…

Anonymkode: dbc5e...395

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tror du har rett Sam Jones! Jeg har erfaring med at de holder ut og håper mye lenger enn det som godt er… Kutter de ut er det oftest en grunn som er rimelig god og har lang historie bak seg…

Anonymkode: dbc5e...395

Ja, dessverre. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ble underkuet og hjernevasket. Jeg skjønte ikke hva som faktisk foregikk før jeg var voksen.

De var tydelig på at jeg var null verdt, og bare "til pynt". Ses, men ikke høres. Jeg var aldri god nok. Jeg var verdiløs. Gråt jeg, måtte jeg sette meg i trappen til det gikk over. Selv med blødende knær og sånt, så måtte jeg sitte i trappen til jeg var ferdig med å gråte. Jeg måtte stelle og plastre alle sår selv. Jeg fikk aldri trøst. 

Jeg fikk innprentet følelser som skyld, skam og anger for alt jeg gjorde som ikke var perfekt. Jeg husker da jeg fikk min første kjæreste i 2. klasse, og jeg ble bedt om å skamme meg da min mor fant ut av det.  Hun hadde ikke født meg for at jeg skulle få kjæreste. Brettet jeg ikke klærne pent nok, måtte jeg gå i trappen og tenke over hvorfor jeg gjorde en så dårlig jobb. To av hundrevis av eksempler. De var alltid skuffet over meg og min eksistens.

Jeg brukte så mye penger fordi jeg trengte skolesaker, klær, og så måtte de jo gi meg mat også. Jeg gikk alltid i for små klær, for små sko og jeg måtte bruke førskolesekken til 7. klasse. Jeg hadde ikke plass til alle bøkene og måtte bære noen i tillegg. Jeg fikk aldri delta på noe som kostet penger.
Jeg måtte av og til gå flere dager uten mat fordi jeg hadde spist uten å spørre om lov (helt vanlig mat) eller jeg hadde spist mer enn to skiver til et måltid. Èn skive mer enn to, èn dag uten mat. To skiver mer, to dager uten mat osv. Jeg var skamtynn som barn og slet med magesmerter jeg i voksen alder gjenkjenner som ekstrem sultfølelse.

Jeg husker første gangen jeg så filmen Mathilda som voksen og følte meg litt som henne.

Når det er sagt, så fikk jeg også juling om jeg ikke gjorde som jeg fikk beskjed om, hodet ble dyttet i do, fikk skrapt tungen med dobørsten (første og siste gang jeg sa "søren"). Synåler ble dyttet under neglene mine om jeg ikke hadde klart å rengjøre dem skikkelig. Da jeg fikk mensen måtte jeg bruke klesplagg, da jeg ikke fikk lov til å bruke bind eller tamponger. Det var for dyrt. Dette var før jeg fikk vite at man kunne få det på helsestasjonen for ungdom, men min mor fant det i sekken min ei gang, og hun dyttet en tampong inn i munnen min og plasserte meg i trappen. Jeg måtte ha tampongen i munnen i timevis. 

Kan ikke si jeg har hatt en meningsfylt og verdifull barndom...

Anonymkode: d68fc...7d0

Dette er noe av det tristeste, mørkeste og vondeste jeg har lest. Det smerter meg virkelig å høre hva du har blitt utsatt for som barn. 
 

Håper du har fått god hjelp og støtte, og at du har gode mennesker rundt deg nå. 

Anonymkode: 03912...a53

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, ble slått med risbusk og belte både jeg og søsken, verste var å se mine søsken bli slått (jeg var minst). Lugging, ørefiker, klaps og slag.

Ellers aldri noe støtte eller oppmuntring rundt skole og andre ting.

Fikk aldri materielle ting som feks sykkel, og måtte løpe etter de andre barna.

Flyttet for meg selv da jeg var 16 og har vært 100% ansvarlig for eget liv etter det både mtp økonomi og annet. 
 

Utrolig at jeg har klart meg så godt i livet hittil som jeg har.

Anonymkode: eb686...11f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

7 minutter siden, Sam Jones said:

Jeg kan love deg at problemet ikke er lettkrenkethet når barn kutter ut sine foreldre. 

Jeg er også enig med deg, men jeg kan forstå at andre kan se på det som at jeg har lett for å bli krenket (jeg skrev innlegget som er nederst på første tiden). Min mor er veldig hyggelig, omsorgsfull og respektfull mot alle andre. Bryr seg, ringer, sender meldinger. Hun fremstiller alle situasjoner til sin fordeler og utelater det som hun gjør. At hun har et vanskelig barn som gjør livet hennes vanskelig (fordi jeg protesterte på behandlingen som jeg fikk), men hun sier jo ikke til venninnene sine, kollegaene sine eller andre at hun står og brøler til meg at hun fantaserer om å putte en pistol til hodet mitt og trekke av fordi at jeg som 8 år ikke vet hvordan man setter på vaskemaskinen. Hun fremstiller det som om at ingen hjelper henne med noe av det viktige som må gjøres i huset, uansett hva hun gjør, og at jeg bare brøler tilbake når hun spør om hjelp. 

Anonymkode: dbf38...02a

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vokste opp med en far som var alkoholiker, og en mor som ikke kunne det å ta seg av barn. De skilte lag når jeg var noen år gammel.

Moren min traff stefaren min når jeg var 5-6 år, etter at han kom inn i bildet ble jeg fysisk og psykisk mishandlet av min stefar, det ble enda verre når de fikk barn sammen og de behandlet mine søsken som gullunger. 

Endte opp med at jeg ble kastet ut hjemmefra av min mor som 16 åring pga at min egen mor valgte stefaren min i stedefor meg. 

Det er mye mer, men vil ikke ramse opp alt da det kan være identifiserende 🙂

Anonymkode: 9b830...c13

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk høre i hele oppveksten av min mor at hun angrer på at angrepillen ikke fungerte, for det hadde vært bedre at jeg ikke ble født. Hun har aldri sagt at hun var glad i meg, jeg har aldri fått en klem av henne. 

Er 37 nå og har ikke snakket med henne på 20 år ca. 

 

Endret av Lillemy_87
  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var en stille unge. Sa jeg noe, kunne jeg få bemerninger på hva jeg sa og hvordan jeg sa det. Type; "du er så negativ" eller "du er så pesimistisk" eller "bortskjemt". Når slik blir sagt daglig så sier man ikke stort. Også opplært til å ikke fremheve eller fortelle noe man har fått til, for det er skryt. Så de dagene jeg kanskje fikk skryt av lærer eller medelever, og det kom opp som tema, så var svaret aldri "så koselig!" Eller "se der ja. Du klarte det". Da var kommenteren "hva har vi sagt om å skryte av oss selv?". 

Som voksen har jeg fått kommentar på at jeg forteller så lite. Hvorfor skal jeg det??? Og de gangene jeg er på "pliktbesøk" hos mine foreldre, så har jeg alltid stresshodepine når jeg drar hjem.

Fått skryt for 1 ting i voksen alder. Og det er hvor fantastisk mann jeg har. Og for en oppgave han har tatt på seg siden han giftet seg med meg. 

Anonymkode: 62328...7b0

  • Liker 1
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mor og stefar var kjempegode foreldre. Hun som var min stemor en stund var også en fin og omsorgsfull dame.

Pappa klager jeg på.

Tror han har vært deprimert hele livet mitt. Han oppfattes som veldig narsisistisk. Men jeg er ikke psykolog så skal vel egentlig ikke dele ut diagnoser. Kanskje er han bare en dårlig forelder.

Når vi skulle ha samvær, vi hadde pakket hver vår bag og bare gikk og ventet på å skulle bli hentet så hendte det han ikke dukket opp. Ofte dukket han opp 1 time + senere enn fastsatt tid. Mamma prøvde å gjøre det beste ut av det, og lot oss leke imens vi ventet, men etterhvert som jeg ble større ga det en følelse av å ikke være prioritert.

Han sa jeg sang stygt og ba meg aldri gjøre det foran noen. Han sa jeg kledde meg stygt. Han sa jeg lignet for mye på mamma, og baksnakket henne og stefar og sa utrolig mye stygt om dem (for ett barn som elsker begge parter gjør det vondt å høre faren sin sitte å kalle mor for en stygg hore). Han sa jeg aldri kom til å kunne bli noe annet enn fattig og miserabel (det hang sammen) fordi min mamma var hjemmeværende og jeg kom til å bli helt lik. Han lovte meg at jeg skulle få dra i bursdager og på besøk til klassekamerater for så å ikke orke å kjøre meg når klokka nærmet seg. Jeg ble lei meg og gråt meg gjennom tiden bursdagene varte mens han ba meg slutte å syte og la seg på sofaen for å sove.

Han tok med seg lillebror ut for å gjøre "gutteting" (kanskje hogget de ved eller kjørte traktor) mens jeg fikk beskjed om å vaske gulvet alene inne imens fordi jeg var jente. Dette var når vi begge var i barneskolealder.

Han sto ikke opp før langt utpå dagen så jeg måtte fra tidlig av sørge for å ordne frokost og lunsj til meg selv og lillebror. Og sørge for at begge stelte oss. Han handlet ikke klær til meg etterhvert så hvis jeg ikke hadde med meg nok klesskift fra mamma måtte jeg gå i klær som var mange størrelser for smått.

Gråt jeg lo han av det. Han sa han skulle ønsket at han ikke fikk oss, og at vi hadde ødelagt livet hans.

Nå når vi er voksne har vi fremdeles kontakt, om enn ikke så mye. Han klager på at han ikke ser oss og barnebarn oftere. Men når vi er der baksnakker han oss søsknene til hverandre selv om vi ikke er interessert i å høre, sier mye stygt. Han synes alle valg vi tar for egne liv er gale og uttrykker det tydelig. Han mener han skulle fått bestemt mer over livene våre. Han klager på at vi ikke prioriterer han, og har ymtet frempå at han vil ta livet sitt fordi vi ikke hjelper han. Den hjelpen han ønsker er dog ikke at vi skal tilbringe tid sammen som familie, det synes han ikke er "produktivt", men han ønsker at vi skal hjelpe han med å gjøre jobben hans som han synes er for overveldende. Jeg har 100% jobb og arbeider en del kvelder og helger i tillegg, og jeg har to barn. Jeg har ikke overskudd til å gjøre hans jobb i tillegg. Så han mener dermed jeg er lat og ikke bryr meg.

Helt ærlig; hadde han ikke vært pappaen min hadde jeg aldri dyrket noe vennskap til en sånn mann. Han er ikke særlig hyggelig. Men fordi han er pappa er jeg likevel glad i han, og kommer løpende hver gang han sier det er krise. Han spør aldri om å få låne barnebarna, men er sint fordi han ikke har hatt dem alene. Jeg sier han bare må spørre når det passer han, fordi jeg stoler på at han kan ta godt vare på dem i noen timer tross alt, men han slenger det tilbake til meg og sier det er jeg som må spørre fordi han vil ikke ha dem bare for å ha dem. Han har lyst til at jeg skal spørre slik at han gjør oss en god gjerning. Han forstår ikke det at i hverdagen trives vi med barna hjemme, men at han gjerne får låne dem dersom han vil en dag... Han sendte jo oss til bestemor hele tiden for å få fred.

Kunne fortsatt lenge.

Min far drev ikke med rus, vold eller omsorgssvikt. Han var bare aldri særlig snill med oss.

Min mor og stefar ville jeg aldri klaget sånn på. De er ikke perfekte, og har så klart gjort noen feil. Men de prioriterte oss barna, har vært stabile voksenpersoner, viste at de var glade i og stolte av oss. De er en aktiv del av både våre og barnebarns liv. Ikke fordi vi trygler dem om det, men fordi de selv ønsker å være tilstede. Akkurat som vi ønsker å være tilstede for dem. Er veldig glade i dem 😊

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 24.6.2024 den 11.00):

Jeg syns så mange klager over foreldre og derfor er jeg nysgjerrig på om de har grunn til det, eller om dagens unge er så lettkrenka at de ikke tåler noe. 

Anonymkode: 532e8...fed

Man blir lett å krenke når man vokser opp med ting som rus, omsorgssvikt og emosjonell neglekt. Sykt å bruke det som et våpen mot folk som du gjør nå. «Du sier du har traumer ja, fortell meg i detaljer hva du opplevde så skal jeg avgjøre om du har rett til det etter mine nøye utvalgte kriterier». Kvalmt. At folk åpner seg i tråden til sånne som deg er i grunn et godt eksempel på hva traumer kan gjøre med en, manglende grenser på hvem man deler privat og sensitiv informasjon med.

Anonymkode: d44b2...41b

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nonstop1 skrev (17 minutter siden):

Min mor og stefar var kjempegode foreldre. Hun som var min stemor en stund var også en fin og omsorgsfull dame.

Pappa klager jeg på.

Tror han har vært deprimert hele livet mitt. Han oppfattes som veldig narsisistisk. Men jeg er ikke psykolog så skal vel egentlig ikke dele ut diagnoser. Kanskje er han bare en dårlig forelder.

Når vi skulle ha samvær, vi hadde pakket hver vår bag og bare gikk og ventet på å skulle bli hentet så hendte det han ikke dukket opp. Ofte dukket han opp 1 time + senere enn fastsatt tid. Mamma prøvde å gjøre det beste ut av det, og lot oss leke imens vi ventet, men etterhvert som jeg ble større ga det en følelse av å ikke være prioritert.

Han sa jeg sang stygt og ba meg aldri gjøre det foran noen. Han sa jeg kledde meg stygt. Han sa jeg lignet for mye på mamma, og baksnakket henne og stefar og sa utrolig mye stygt om dem (for ett barn som elsker begge parter gjør det vondt å høre faren sin sitte å kalle mor for en stygg hore). Han sa jeg aldri kom til å kunne bli noe annet enn fattig og miserabel (det hang sammen) fordi min mamma var hjemmeværende og jeg kom til å bli helt lik. Han lovte meg at jeg skulle få dra i bursdager og på besøk til klassekamerater for så å ikke orke å kjøre meg når klokka nærmet seg. Jeg ble lei meg og gråt meg gjennom tiden bursdagene varte mens han ba meg slutte å syte og la seg på sofaen for å sove.

Han tok med seg lillebror ut for å gjøre "gutteting" (kanskje hogget de ved eller kjørte traktor) mens jeg fikk beskjed om å vaske gulvet alene inne imens fordi jeg var jente. Dette var når vi begge var i barneskolealder.

Han sto ikke opp før langt utpå dagen så jeg måtte fra tidlig av sørge for å ordne frokost og lunsj til meg selv og lillebror. Og sørge for at begge stelte oss. Han handlet ikke klær til meg etterhvert så hvis jeg ikke hadde med meg nok klesskift fra mamma måtte jeg gå i klær som var mange størrelser for smått.

Gråt jeg lo han av det. Han sa han skulle ønsket at han ikke fikk oss, og at vi hadde ødelagt livet hans.

Nå når vi er voksne har vi fremdeles kontakt, om enn ikke så mye. Han klager på at han ikke ser oss og barnebarn oftere. Men når vi er der baksnakker han oss søsknene til hverandre selv om vi ikke er interessert i å høre, sier mye stygt. Han synes alle valg vi tar for egne liv er gale og uttrykker det tydelig. Han mener han skulle fått bestemt mer over livene våre. Han klager på at vi ikke prioriterer han, og har ymtet frempå at han vil ta livet sitt fordi vi ikke hjelper han. Den hjelpen han ønsker er dog ikke at vi skal tilbringe tid sammen som familie, det synes han ikke er "produktivt", men han ønsker at vi skal hjelpe han med å gjøre jobben hans som han synes er for overveldende. Jeg har 100% jobb og arbeider en del kvelder og helger i tillegg, og jeg har to barn. Jeg har ikke overskudd til å gjøre hans jobb i tillegg. Så han mener dermed jeg er lat og ikke bryr meg.

Helt ærlig; hadde han ikke vært pappaen min hadde jeg aldri dyrket noe vennskap til en sånn mann. Han er ikke særlig hyggelig. Men fordi han er pappa er jeg likevel glad i han, og kommer løpende hver gang han sier det er krise. Han spør aldri om å få låne barnebarna, men er sint fordi han ikke har hatt dem alene. Jeg sier han bare må spørre når det passer han, fordi jeg stoler på at han kan ta godt vare på dem i noen timer tross alt, men han slenger det tilbake til meg og sier det er jeg som må spørre fordi han vil ikke ha dem bare for å ha dem. Han har lyst til at jeg skal spørre slik at han gjør oss en god gjerning. Han forstår ikke det at i hverdagen trives vi med barna hjemme, men at han gjerne får låne dem dersom han vil en dag... Han sendte jo oss til bestemor hele tiden for å få fred.

Kunne fortsatt lenge.

Min far drev ikke med rus, vold eller omsorgssvikt. Han var bare aldri særlig snill med oss.

Min mor og stefar ville jeg aldri klaget sånn på. De er ikke perfekte, og har så klart gjort noen feil. Men de prioriterte oss barna, har vært stabile voksenpersoner, viste at de var glade i og stolte av oss. De er en aktiv del av både våre og barnebarns liv. Ikke fordi vi trygler dem om det, men fordi de selv ønsker å være tilstede. Akkurat som vi ønsker å være tilstede for dem. Er veldig glade i dem 😊

Det du beskriver her er jo omsorgssvikt. 

Anonymkode: 75315...7ff

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Her kunne jeg skrevet mye om hvorfor jeg i perioder kuttet kontakten med mine foreldre (som nå er døde begge to), men når jeg leser tilbakemeldingene så velger jeg å la være.

Jeg er IKKE en ung og lettkrenket person. Jeg har IKKE vært utsatt for overgrep eller fysisk vold. Men omsorgssvikt er så utrolig mye mer enn det.

Og det å faktisk kutte ut foreldrene sine er ikke noe du gjør fordi du blir "litt krenket" eller "litt sur". Det er en vanskelig og for mange nødvendig prosess for å få et normalt liv selv. Har også en søster jeg har valgt å kutte all kontakt med, for jeg ble fysisk dårlig av å ha henne i livet mitt. Hun har nok noen noen underliggende psykiske lidelser som hun ikke selv innser samtidig som hun har et rusproblem. Det siste har også hennes barn bekreftet siden de også har kuttet all kontakt med henne.

Hovedinnlegget gjorde at mye av dette kom tilbake til meg, for det føltes som at jeg ikke hadde noen grunn til å kutte de ut siden jeg ikke ble slått eller misbrukt.

Så tenk litt på formuleringen når dere skriver sånne innlegg.

Anonymkode: b4784...e8b

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg er ikke han, men HUN. Og jeg er heller ikke overrasket, det er typisk KG . 

TS

Anonymkode: 532e8...fed

Det er typisk kg å være voldsoffer?

Anonymkode: 2332a...3ce

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 24.6.2024 den 10.47):

Dere som mener dere har så dårlige foreldre ; hva i alle dager har de gjort som er så galt da? Ser selvsagt bort i tilfeller med  overgrep og vold, jeg mener alle andre . 

Anonymkode: 532e8...fed

Svigermor stjal pengene fra konfirmasjon til 3 av 4 barn. Altså, hver eneste krone brukte hun på seg selv. 

Min mor syns det var gøy å sette oss opp på prøver som gikk på om vi var empatiske nok, snille, omsorgsfulle. Vi var rundt 6-8 år og visste ikke at vi ble testet. En av testene besto i å få 20,- hver, vi fikk bare beskjed om at pengene var til oss også dro vi rett på butikken. Vi handlet oss en liten ting hver og dro fornøyde hjem. Da vi kom hjem så var mamma sint og lei seg, hun gråt skikkelig. Da kom det frem at vi skulle klare å tenke ut det at om noen få uker har mamma bursdag så vi burde gå sammen om disse pengene og prioritert en gave til henne. Siden vi ikke gjorde det så var vi slemme og dårlige barn som ikke brydde oss om den stakkars mammaen vår. 

Slike tester var det ofte, vi fikk skyld etter at vi ikke reagerte som hun hadde tenkt. Sett i ettertid så vet jeg jo at det var vi for unge til og det var ikke vår skyld. 

Anonymkode: c9520...ac3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Mine foreldre har skadet meg mye, fysisk og psykisk. Burde kuttet de ut mye før. 

Anonymkode: acf15...b03

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min far var veldig aggressiv og sint under hele barndommen min. Jeg var veldig redd han og utviklet en angstlidelse hvor jeg hele tiden er engstelig og redd for å gjøre noe galt, fordi jeg er redd folk blir sint. Jeg gikk til psykolog hver mnd. i 8 år for å få hjelp med angsten min. Har selvsagt blitt bedre, men sliter fortsatt enda som voksen. Lurer noen ganger på hvordan jeg hadde vært hvis jeg ikke hadde hatt så mye angst. 

Når jeg var i midten av tenårene fant han seg en ny dame og fikk 2 barn med henne. Heldigvis for mine halvsøsken sin del så ble han roligere og mye mindre sint med alderen. Så nå er han en helt annen mann / far enn sånn jeg kjente han. Mine halvsøsken er ikke redd han i det hele tatt. De er glad i han og har tillit til han. Jeg unner de såklart det, men det er fryktelig sårt for min egen del.

Anonymkode: 04a26...6d1

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 24.6.2024 den 11.02):

Helt siden jeg var en liten jente har jeg blitt etterlatt til å ta vare på meg selv. Ble aldri lært at man skal pusse tenner, hva deodorant var og ble generelt sett mobbet av min egen mor.
 

Da jeg fikk lus ble jeg kalt «lusunge» fordi hun ble sint for noe helt annet. Hver gang hun ble sint fant hun på å si de styggeste tingene hun kunne finne på å si.

Jeg ble rett og slett ikke tatt vare på til tross for at læreren min sa i fra i en konferansetime i 1. klasse at jeg luktet fra underlivet. Jeg visste da ikke at jeg måtte bytte truse, og min mor var heller ikke der for å hjelpe. Det måtte jeg fikse selv.

Dette er så klart kun en brøkdel. Jeg er i dag over 30 og sliter fortsatt veldig med å vise noen som helst følelser ovenfor min mor, men jeg prøver -ofte uten hell.

Anonymkode: e1754...574

Vi hadde en I klassen som mest sannsynlig opplevde det samme som deg hjemmefra. Alle gikk sammen om å kjøpe inn egen såpe, deodorant, neglklipper, etc. En elev i klassen viste vedkommende hvordan, hvor ofte og når man bruker det ene og det andre. Jeg vet at det var flaut for flere parter, men har et inntrykk at det ble godt mottatt. Eleven som tok det opp kunne selv fortelle om egne ting den aldri var lært fra sin aleneforelder. 

Det ble i hvert fall ikke en mobbesak, men en hjelpesak. 

Anonymkode: c9520...ac3

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Luksusbia
AnonymBruker skrev (På 24.6.2024 den 10.47):

Dere som mener dere har så dårlige foreldre ; hva i alle dager har de gjort som er så galt da? Ser selvsagt bort i tilfeller med  overgrep og vold, jeg mener alle andre . 

Anonymkode: 532e8...fed

Ris på rumpa. Men det går vel ikke under vold i din verden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...