Redd for å skade tilknytningen

[AnonymBruker]

Har en nyfødt og en på 2,5 år. Den eldste er i en enormt slitsom trossperiode og er generelt gretten og sutrete om dagen. Jeg skjønner at det har vært en tøff overgang å få et lite søsken, men det er mye mer takknemlig å være med babyen, som er fornøyd bare den får sitte på meg.
 

Jeg prøver å gi egentid til toåringen så fort babyen sover i senga si eller er med faren, men da blir jeg avvist og ignorert. Men så fort babyen sitter på meg eller jeg ammer, da maser toåringen om å sitte fanget eller om at jeg skal gjøre ditt og datt for hen. Iblant kan hen til og med slå seg med vilje for å tvinge meg til å avbryte ammingen og trøste.

Jeg blir totalt utmattet av å prøve å dele meg og har egentlig mest lyst til å si at "nå er mamma med babyen, jeg kan hjelpe deg når jeg er ferdig."

Men jeg er redd hva dette kan gjøre med tilknytningen. Før babyen kom, hadde vi et veldig nært bånd og jeg savner det veldig. Men jeg blir bare frustrert når jeg aldri får fullført noe med babyen. 
 

Dere som har erfaring med to tette; forandret båndet seg mellom mamma og eldstemann? Er det større sjanse for å bli avvist senere hvis jeg ikke konstant prøver å gjøre toåringen til lags?

Anonymkode: 21bf9...726

[AnonymBruker]

Sjalusi. Helt naturlig reaksjon, helt naturlig at du blir avvist. Går seg til. Helt ok å si til barnet at nei nå må mamma være med baby pga mating etc - du må vente. 

Du skal ikke gjøre 2åringen til lags. Du er mor, barn er barn. Det tar ikke skade av å måtte vente, lære å dele tid og oppmerksomhet etc.. 

Anonymkode: 728c1...2b4

[AnonymBruker]

Vår eldste reagerte også med en del avvisning når jeg ble mindre tilgjengelig for henne. Første gang da jeg begynte i jobb igjen etter endt permisjon. Og så da lillesøster ble født. Og hun gjorde også alt for å være nær eller ha meg med på ting når jeg holdt på med babyen.

Det gikk seg til. Jeg prøvde så godt jeg kunne å si at det hørtes gøy ut, om hun f.eks. ville at jeg skulle være med å se på noe, men nå må jeg sitte her fordi lillesøster spiser. Vi du sitte sammen med oss? (det ville hun stort sett ikke). Og jeg syns alenetid, med fokus på at nå skal vi gjøre noe som vi kan gjøre når lillesøster sover, for dette kan bare store barn være med på, virket som det hjalp. Samt dette med å be babyen vente (selv om babyen ikke fikk med seg det, kanskje til og med sov), for nå skulle jeg hjelpe storesøster.

For så små storesøsken tenker jeg at det er en ting å måtte vente på det de vil gjøre sammen med mamma/ha hjelp til osv. Men at de ikke lærer noe av å måtte vente på mammas nærhet, utenom muligens at den babyen er et stor problem. Så jeg passet på å at storesøster alltid hadde tilbud om å være sammen med meg og babyen, selv når det gjerne ikke var så veldig spennende.

Anonymkode: 0b4d6...5b0

[AnonymBruker]

Dette høres helt normalt ut. Jeg tenker denne lærdommen er en av grunnene til at jeg ville at barna mine skulle ha søsken. At de lærer at verden ikke sentrerer seg rundt dem. Selvfølgelig kan det bety at de må kjenne på noen kjipe følelser underveis, men tror ikke de tar noen skade av det - heller tvert om at de vokser på dette.

Jeg har pleid å si feks «noen ganger må lillesøster vente og noen ganger må storebror vente». Og faktisk fordele litt hvem som må vente. Også ta med 2.5 åringen i å forklare hva som skjer. «Babyen skjønner ikke ditt og datt. Nå må hen ha mat, og klarer ikke vente sånn som store barn klarer» osv… Også snakker jeg en del om da eldste var baby også «du kunne også bare få melk fra puppen til mamma da du var baby, men nå kan jo du spise masse god mat - babyen kan ikke spise x y z»

Og så kan du lære deg å amme med 2.5 åringen på fanget samtidig

Anonymkode: 2806e...70c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg blir totalt utmattet av å prøve å dele meg og har egentlig mest lyst til å si at "nå er mamma med babyen, jeg kan hjelpe deg når jeg er ferdig."

Selvfølgelig kan du si dette!

Anonymkode: 2806e...70c