Unngår folk ting de ikke har erfaring med selv om de ønsker å gjøre det?

[AnonymBruker]

Tenker det er greit å spørre under her.

Jeg bare lurer på om andre føler og tenker noe likt som meg eller om jeg bare er merkelig.

Det er mye jeg ønsker å prøve og å holde på med, men tørr rett og slett ikke.  Det ukjente ved ting og det å ikke vite hva jeg kan forvente er skremmende.

Jeg ønsker f.eks å dra på morgensvømming, men tørr ikke.  Jeg vet ikke hvilke type andre mennesker som er der.  Vil jeg stikke meg veldig ut, med tanke på alder, kjønn og vekt?  Kommer det til å være mye eller lite folk, vil det være lett å finne sted som er ledig for å svømme.  Vil det sitte noen i kassa som vanlig, er det rart eller greit å dra frem honnørkortet så tidlig.

Har lyst å prøve å dra på en strikke/tegne kafe på en møteplass for de som er delvis/helt utenfor arbeidslivet.  Men jeg tørr ikke fordi jeg vet ikke hvordan man skal opptre i det miljøet.  Vil noen snakke med meg, og hva skal jeg gjøre da.  Tanken på at noen kan komme å snakke med meg og jeg ikke vet hvilken stemning det er der gir meg ingen mulighet til å forberede meg på hva som vil være normalt å snakke om/respondere med.  Vil det være ledige steder å sitte, eller skal man sitte seg med andre og er det greit.  Hva om ingen snakker med meg, eller sier nei om jeg kan sitte med dem om det er fullt.  Er det greit å sitte sammen med andre å ikke snakke med dem.  Er det greit å si man bare vil sitte å slappe av uten å snakke?

Jeg vil dra på treningssenter med må gå alene.  Når er det best å dra for ikke møte på så mange unge?  Hvordan skal man egentlig gjøre ting.  Er det rart å få personlig trener timer som overvektig.  Er PT greie mot overvektige.  Hvordan er miljøet på et lite treningssenter.  Det er bare så mye uforutsigbare ting som kan skje som jeg ikke vet hvordan man skal håndtere.  At det er bare for skummelt.

Jeg tørr ikke gjøre de tingene jeg har lyst til.  Jeg lever et begrenset liv.  Prøver å gjøre ting til samme tid når jeg må ut slik at jeg vet ca hva som kan forventes.  Og det er så mye greier med barna som skjer nå som de blir eldre, bursdager og aktiviteter i barnehagen.  Heldigvis gjør mannen min alt det der, eller så er han med så han kan ta ledelsen.

Men det er så mange timer på dagene hvor jeg bare sitter inne fordi jeg ikke vet hvordan man omgås med omverden.  Er det vanlig å unngå ting fordi man er usikker på hvordan det er eller er jeg bare merkelig?

Anonymkode: 0306b...8db

[AnonymBruker]

Har du angst/ocd/autisme?

Du er ikkje åleina. Det er fleire som har det sånn. 

Anonymkode: 0c0e6...c60

[skreppamedleppa]

Trenger virkelig ikke en diagnose for å dvele ved å gå utenfor komforsonene sine, en trenger bare å være menneske for det... Også kan jo dette selvfølgelig forsterkes av angst eller andre ting men jeg tror de fleste har noe de ønsker og gjerne har mulighet til også av stort eller smått men så biter usikkerheten oss i ræva. Vi vet hva vi har, ikke hva vi får og en må stikke tærene litt lengre enn sin egen vante sirkel hvor en er trygg og har det godt. Alle karaktertrekk er nok ikle diagnoser tenker iallefall jeg da. 

For min del har det vært f.eks isbading som jeg har hatt lyst til lenge men ikke turt eller "overtenkt" på.. Tenk viss det er så kalt at jeg skriker, så dust jeg må føle meg da..  Tenk viss... og tenk datt og tenk om atte. Og så var det ei som dro meg med... og vips så var det gjort og det opplevde jeg like fantastisk som jeg har forestilt meg, så det skal jeg gjøre mer av.

Det kan være noe så trivielt som å gå i et fargerikt antrekk.. "Jeg vil, det ser så fint ut på andre..." men nei, ikke i dag... I måren kanskje.

Å holde en tale, snakke i forsamling osv.

Noen overtenker jo mer enn andre, eller i noen situasjoner mer enn andre. Og det kan absolutt være slitsomt og hemmende og vi er gjerne vår verste fiende der vi kokkelurer og spinner de verste katastrofetankene som går an ut av det vi virkelig ønsker, men som er utenfor komforsonen vår. Mens andre som ikke har dette karaktertrekket men bare hopper uti og er litt mer impulsive kanskje eller tenker "sky is the limit" uten noe mer overtenking enn det ser ut til å bare  gjøre det. 

Men jeg tror veldig mange er redd for uforutsette situasjoner, vi mennesker er vane dyr. Vi liker å ha kontroll, vi liker rutiner og å kjenne på trygghet, det er ganske normalt. Og alle handlinger utenfor komforsonen er alt annet enn det. Men så tror jeg det blir enklere og enklere dess flere ganger en trør utenfor komforsonen sin og får mestring og opplever positive strategier og utfall av det. 

Jeg ønsker deg iallefall masse lykke til med de drømmene som er planer!! for deg selv, det går nesten utelukkende alltid bedre enn hva en kokkelurer for seg selv i sine egne katastrofetanker😊

[AnonymBruker]

Er det ett problem for deg å ha det slik? Er du ensom eller har du gode venner rundt deg? Jobb, hvordan er det med det?

Man kan unnvike ting uten at det behøver å være ett problem som går utover livskvaliteten men dersom det skaper store problemer så er det verdt å sjekke ut hva det kommer av.

Anonymkode: a568e...f95

[treningsgal]

Du er ikke alene om å ha det slik. Jeg har hatt det slik tidligere. Allerede fra ungdomsskoletiden og til godt opp i 20-årene.

Jeg fant ut at jeg måtte bare «hoppe i det» i stedefor å gruble for mye. For da ble det ingenting av det😊

 

vær tøff å prøv. Jeg heier på deg💪🏼

[AnonymBruker]

De fleste ting jeg har prøvd har jeg hatt med noen, da går det greit.  Da kan de ta ledelse eller jeg kan spørre dem om det er det jeg gjør/sier er greit.  Eller bare se hvordan de gjør ting for så å gjøre det samme. 
 

Slik som det med isbading over, du fikk noen med, da hadde det gått greit.

Men ja jeg er ensom, jeg har ikke mange venner. Kun bekjente som hører hjemme i andre settinger.  Så jeg sitter som oftes hjemme på dagtid å er litt trist fordi jeg ikke får levd livet mitt.  Jeg har ikke jobb så ikke noe input der heller.  Bare kone og mor.  
Ts

Anonymkode: 0306b...8db

[AnonymBruker]

treningsgal skrev (Akkurat nå):

Du er ikke alene om å ha det slik. Jeg har hatt det slik tidligere. Allerede fra ungdomsskoletiden og til godt opp i 20-årene.

Jeg fant ut at jeg måtte bare «hoppe i det» i stedefor å gruble for mye. For da ble det ingenting av det😊

 

vær tøff å prøv. Jeg heier på deg💪🏼

Jeg har prøvd å hoppe i det, men det funker ikke det heller.  Som oftes ender det med at jeg får helt panikk, blir skjelven og bare må dra.  Og så blir jeg flau og tørr ikke dra tilbake 😢

Ts

Anonymkode: 0306b...8db