Er det virkelig så krevende å ha ungdommer?

[AnonymBruker]

Barn klarer seg veldig mye på egen hånd fra de er ca. 10–12 år. Fra da av er det mer forsiktig veiledning enn oppdragelse. Synes tenåringer er enkle å håndtere så lenge de er godt oppdratt fra da de var barn. De uten oppdragelse er monstre i tenårene (og som voksne). 

Anonymkode: bc04a...b15

[AnonymBruker]

Begge har diagnoser, så vil si det har vært krevende ja, på hver sine måter 😥

Anonymkode: daba8...e3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.6.2024 den 21.04):

"Alle" sier det blir ille når barna kommer i puberteten. Små barn og barneskolebarn er ingenting i forhold. Men er det egentlig alltid sånn? Jeg kjenner ikke mange i den alderen, men noen få i familien min har jeg sett og vet litt om. Der har det ikke vært noen utfordringer. 

Jeg selv var også pliktoppfyllende og prøvde ikke alkohol etc. før jeg var 18. Jeg var mer kranglete, men det var det. 

Er det oppblåst at det er så krevende eller er dette unntak? 

Anonymkode: 7800f...c60

Neida det er ikke det. Det er sikkert de samme folka som sier «tror du barselperioden er ille, så bare vent til trassalderen». Vel for meg var det aldri noe trassalder men babytida var krevende. Unger er forskjellige, foreldre er forskjellige.

Hver alder har sine utfordringer, men langt fra alle opplever mye av det. I noen av aldrene. På samme måte som ikke alle treåringer biter, slår og ligger på gulvet og hyler, så er det heller ikke alle ungdommer som er utagerende, respektløse eller driver med fyll. 
 

Hvis man leser statistikk på når ungdom debuterer med alkohol og sex, hvor mange som prøver dop eller tobakk, så er det ikke alle og heller ikke så tidlig som man skulle tro. Ja det er noen, men flertallet ikke.

Men  det er skummelt når foreldre normaliserer problematferd, som om dette er noe «alle ungdommer går igjennom». 

Anonymkode: 87819...e11

[AnonymBruker]

Uff..vi har til sammen fire stykker. De tre eldste har hatt vanlige ting, og det har vært enkelt. De er i gang med studier eller ferdig. Men den yngste ...😪😪😪 ..jeg bare gråter etter å ha lest tråden. Den kjæreste lille ungen min, det har vært så mye. De siste fire årene har vært et mareritt. Det begynte med venneproblemer, litt mobbing, så ble hun psykisk syk, og vi stod i krigen liksom. Jeg ble utbrent av alt. Jeg brukte hele døgnet på oppfølging, sjekket på natten om hun hadde kuttet seg osv.. 

Og nå. Nå trodde jeg ting ble bedre, som jeg alltid håper, ber og tror. Så har hun funnet seg en jævla kjæreste som driver med rus. Jeg er så sliten, så redd og så lei...men mest redd. Jeg har virkelig prøvd alt. 

...og nei. Hun er ikke frekk eller noe. Men jeg er nesten i sorg. Den nydelige jenta mi...

Anonymkode: f8ffc...955

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.6.2024 den 12.19):

Nei det kjenner jeg meg absolutt ikke igjen i. Mine er 17 og 14. Gutt og jente.

Men jeg tror man høster som man sår. Legg ned en god innsats tidlig å unngå skjevutvikling som tenåring og ungdom. Jeg har jobbet bevist og tett for at mine barn ikke skal bli små hormonelle monster, og det har virkelig gitt utslag. 

Anonymkode: 93ccf...adc

Good for you... rart det der, mine tre har alle fått samme oppdragelse, oppfølging og vi har hatt utrolig fine år -likevel sluttet yngstemann på skolen i 8.klasse, ble skolevegrer, suicidal, deprimert og har angst som hemmer veldig. Hvordan forklarer man det? 

Digresjon, jeg vet - hver alder har nok sine utfordringer, men som foreldre gjør man alt for å være der for barna sine og det kan virkelig røyne på om de er 2 år med lakenskrekk eller 20 år...

Anonymkode: 88312...6cc

[AnonymBruker]

Har en gutt med autisme på snart 14 her og det går kjempefint 🥰🩵 Å ha baby var til de grader mer krevende.

Anonymkode: a8e1e...ba0

[AnonymBruker]

Syntes ikke barn generelt er krevende.  Litt mye i perioder. Men jeg elsker det.

Jeg syntes både barn og ungdommer er fine personer. Litt forskjellige utfordringer er det i alle aldre.

Men som den voksne i husholdningen, så gjelder det å følge med litt å være i forkant. Klare å se de, uansett alder.

Det vanskeligste i tenårene er vel at hormoner kan nan ikke komunisere med, så lurt å skjønne at det er det som river eller annet.

Å vite at de stadig prøver å lure deg, og ikke altid helt vite hva de er ute på.

Og all den kjøringa.  Her er de jo flinke til å ta buss. Problemet er jo at vi har nesten ingen busser

Anonymkode: 61d45...3c2

[Arkana]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Good for you... rart det der, mine tre har alle fått samme oppdragelse, oppfølging og vi har hatt utrolig fine år -likevel sluttet yngstemann på skolen i 8.klasse, ble skolevegrer, suicidal, deprimert og har angst som hemmer veldig. Hvordan forklarer man det? 

Anonymkode: 88312...6cc

Det er rart hvor forskjellige de kan bli selv om de er støpt i samme form og oppvokst i samme hjem. Det er nok ikke så enkelt som at bare man gjør alt "riktig" (hva nå enn det er) så får man perfekte barn. Håper din har det bedre nå.  

[AnonymBruker]

Alle er vel ulike, men som mor til en 13-åring, vil jeg si at det er to faser som jeg synes er verst, og det er småbarnstrass og tenåringstrass, og de er ganske like. Det er følelser og reaksjoner som ikke står i stil til det som har skjedd, smelling med dører, kaste ting, voldsomme utbrudd og trøblete samarbeid og kommunikasjon, i tillegg til at de er fryktelig egoistiske, utakknemlige og lite hjelpsomme.

Dette er jo ting som suget livsgnisten ut av en.

Anonymkode: 845b1...fbc

[AnonymBruker]

Har en på 14 som stort sett er ganske snill og grei med lite drama rundt seg - foreløpig.

 

Men, det krever en del mer påskruddhet, tilgjengelighet, penger og innsats. Og når problemene først er der så er de mye større og bekymringene mye høyere. En tenåring med venneproblemer er mye mer komplekst enn en 6-åring med venneproblemer. Konsekvensene av alt er større og følelsene mer seriøse. Det kan være ganske vondt å være forelder til en såret tenåring, og det er ikke mye man alltid kan gjøre med det.

 

Så veldig mye værre enn å ha småbarn - nei, men definitivt mye mer komplekst på alle måter.

Anonymkode: 90974...09e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.6.2024 den 21.04):

"Alle" sier det blir ille når barna kommer i puberteten. Små barn og barneskolebarn er ingenting i forhold. Men er det egentlig alltid sånn? Jeg kjenner ikke mange i den alderen, men noen få i familien min har jeg sett og vet litt om. Der har det ikke vært noen utfordringer. 

Jeg selv var også pliktoppfyllende og prøvde ikke alkohol etc. før jeg var 18. Jeg var mer kranglete, men det var det. 

Er det oppblåst at det er så krevende eller er dette unntak? 

Anonymkode: 7800f...c60

synes fra 13-15 er veldig krevende, de roer seg når de er rundt 16 synes jeg, jeg har 4 barn som er 19,17, snart 12 og 9, så har fortsatt 2 som skal gjennom det med igjen, de 2 største var gutter og de var ekstreme, så gruer meg litt til jentene kommer dit, de sier jo de er verst

Anonymkode: f6aca...2ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

synes fra 13-15 er veldig krevende, de roer seg når de er rundt 16 synes jeg, jeg har 4 barn som er 19,17, snart 12 og 9, så har fortsatt 2 som skal gjennom det med igjen, de 2 største var gutter og de var ekstreme, så gruer meg litt til jentene kommer dit, de sier jo de er verst

Anonymkode: f6aca...2ff

Synes egentlig ungdomskoletiden har gått veldig greit for eldste her i huset. Enig i at de roer seg når de er rundt 16, det gjorde jeg selv og. fant mer roen i meg selv, og fikk nye utfordringer og venner på vgs.

Anonymkode: 215cf...759

[AnonymBruker]

Det er naturligvis ikke noe fasitsvar. Hos noen er småbarnsperioden veldig krevende. Med ammetrøbbel, kolikk, nattevåk, belierskift, etc. Har man da i tilegg et lite nettverk/familie som kan avlaste, kan det være veldig tøft. 

Samme med ungdomstiden. Noen havnet i dårlige miljø, drikker tidlig, rus, problemer på skolen, mobbing, hormoner +++ 

Men for noen går en eller begge deler helt fint. Men jeg syns ofte jeg hører ungdomsforeldre påstå at den tiden er den verste, uten at jeg helt tror det nødvendigvis er slik. Man har en tendens til å glemme hvor ille ting er, og småbarnsforeldre kan ikke si imot foreldre med ungdommer når de påstår ungdomstiden er den verste. Det er jo tross alt bare de som har opplevd begge deler. Men den vanskelige perioden man sto i sist er som regel den som henger mest i. Ergo kan man ikke stole helt på de følelsen man sitter med så lenge etter en hendelse vs noe som er nydelig oppleve. Hvor mange sier f.eks ikke at de aldri skal føde igjen når de trilles ut av fødestuen. Likevel, noen år etterpå er de fleste der igjen. 

Selv har jeg to barn der eldste akkurat ble 18. Og jo, det har vært hardt i ungdomstiden, med eldste. Med utestenging, psykiske problemer og overgangen fra å være barn til voksen. Plutselig skal barnet ta egen avgjørelser som jeg som mor ser ikke er fornuftige og eller lure, men så kan jeg ikke gjøre så mye annet enn å støtte og veilede. Det har gitt mye nattevåk. Men likevel vet jeg at for rundt 14 år siden led jeg av alvorlig svangerskapdepresjon og hadde utviklet PTSD etter noen sinsykt tøffe år med to kolikkbabyer på rappen, ingen familie i nærheten og komplikasjoner og dårlig helse etter graviditetene. Det knyter seg enda i magen når jeg tenker på den tiden. Ikke fordi jeg husker så mye av den, men fordi det enda sitter i rygmargen og den følelsen forteller meg at det ikke er noe jeg ønsker å oppleve igjen. Så for meg har ungdomstiden med jenten mine vært hundre ganger lettere enn årene jeg gikk gravid og hadde bleiebarn. 

Anonymkode: ca606...4f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Uff..vi har til sammen fire stykker. De tre eldste har hatt vanlige ting, og det har vært enkelt. De er i gang med studier eller ferdig. Men den yngste ...😪😪😪 ..jeg bare gråter etter å ha lest tråden. Den kjæreste lille ungen min, det har vært så mye. De siste fire årene har vært et mareritt. Det begynte med venneproblemer, litt mobbing, så ble hun psykisk syk, og vi stod i krigen liksom. Jeg ble utbrent av alt. Jeg brukte hele døgnet på oppfølging, sjekket på natten om hun hadde kuttet seg osv.. 

Og nå. Nå trodde jeg ting ble bedre, som jeg alltid håper, ber og tror. Så har hun funnet seg en jævla kjæreste som driver med rus. Jeg er så sliten, så redd og så lei...men mest redd. Jeg har virkelig prøvd alt. 

...og nei. Hun er ikke frekk eller noe. Men jeg er nesten i sorg. Den nydelige jenta mi...

Anonymkode: f8ffc...955

❤️

Sikkert verken sosialt eller pedagogisk korrekt, men jeg og min mann ble tidlig enige om at dersom et av våre barn kom borti miljø med rus skulle ene av oss ta permisjon og dra på langvarig ferie med det barnet. Få det bort fra slikt. 

Vi slapp heldigvis dette, men vi hadde gjort det  

Anonymkode: 22e3a...494

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.6.2024 den 12.48):

Også er det stor variasjon av ungdommer.

De som har «enkle» ungdommer sier selvsagt at det er fordi de har gjort en skikkelig bra jobb, og de som Har «vanskelige» har gjort en dårligere jobb - men det stemmer nok ikke helt.

Akkurat som noen babyer sover lett alene helt fra start, mens andre ikke gjør det.

Også kommer det helt klart Ann på hvordan miljø er i klassen/nærområdet.

Anonymkode: 4b5da...f36

Vel, her er jeg delvis uenig. Jeg er 100% sikker på at riktig og tett oppfølging fra tidlig alder med fokus på å unngå skjevutvikling vil forhindre tøffe ungdomsår.

Du nevner miljø og nærområde som noe som kan være avgjørende for utviklingen. Og der er jeg helt enig. Derfor er det vår jobb å styre disse tingene også. Det jeg nå skal si er kontroversielt, men jeg har fra tidlig alder oppmuntret og lagt til rette for det jeg oppfatter som "sunne" relasjoner med andre barn, samt satt strek ved "usunne" relasjoner og påvirkning. Med en aldersadekvat forklaring selvsagt. 

Nærmiljø og skolemiljø kan vi foreldre i stor grad påvirke ved valg av skole og boplass. 

Valg av hobbyer og fritidsaktiviteter på vegne av barnet er også noe som kan styre barnet i riktig retning og miljø. Bare man begynner tidlig nok.

Så ja, jeg tar deler av æren for hvordan barna har utviklet seg. 

Jeg synes mange av dagens foreldre er for slappe og oppdragelsen bærer preg av brannslukking. Fåtallet tenker forebygging og langsiktig. Og de fleste har er lite bevist forhold til foreldrerollen. 

Anonymkode: 93ccf...adc

[AnonymBruker]

Vi har ikke hatt noen nevneverdige problemer med våre 3 på 17, 17 og 14 hvertfall. Opplever de som trygge ungdommer. Selvfølgelig var det en del følelser, kjefting og litt drama her og der men syns det var vanskeligere når vi hadde 3 små 😆

Anonymkode: eea67...5c0

[AnonymBruker]

Jeg har inntrykk av at småbarnsfasen er mer intens for de fleste. Men samtidig er de fleste problemer ting du som forelder faktisk har kapasitet til å løse. Å ha ungdommer kan være veldig greit, men når ting først et vanskelige, er det på en helt annen skala. 

Anonymkode: d2e9d...08e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Har en gutt med autisme på snart 14 her og det går kjempefint 🥰🩵 Å ha baby var til de grader mer krevende.

Anonymkode: a8e1e...ba0

Jeg har en gutt på 14 som har autistiske trekk og en annen diagnose som gir store utfordringer med både det teoretiske, det praktiske og det sosiale.

Trives barnet ditt på skolen? Har det fremtidsplaner og framtidstro? Har det sosialt liv på fritiden? Dette er utfordringer som vi står i med gutten vår og som gir meg mye bekymring og sorg.

Anonymkode: 6ae82...dea

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn i den alderen enda, men jeg var utfordrende som ungdom. Så kan snakke for meg selv. Hadde feil venner, ble sendt på folkehøyskole men drakk hjemmebrent hver dag. Fikk ikke vitnemål pga all festingen. Ble folk av meg og. 

Anonymkode: 8b7b8...672

[AnonymBruker]

Har en tenåringsgutt,er overvodet ikke krevende. 
Han er pliktoppfyllende, respektfull,gjør det OK på skolen og er generelt en veldig grei oppegående gutt!

 

Anonymkode: 77669...ed8