Er det virkelig så krevende å ha ungdommer?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Også er det stor variasjon av ungdommer.

De som har «enkle» ungdommer sier selvsagt at det er fordi de har gjort en skikkelig bra jobb, og de som Har «vanskelige» har gjort en dårligere jobb - men det stemmer nok ikke helt.

Akkurat som noen babyer sover lett alene helt fra start, mens andre ikke gjør det.

Også kommer det helt klart Ann på hvordan miljø er i klassen/nærområdet.

Anonymkode: 4b5da...f36

Nettop👏

men jeg kan selvsagt begynne å si at det var oppdragelsen som gjorde at mitt barn sov rundt tidlig, aldri var i trassalderen , at det aldri var problem å forskyve leggetid osv og at de som har barn som ikke er lik min , har gjort en for dårlig jobb

Anonymkode: 6f510...79f

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Nei det kjenner jeg meg absolutt ikke igjen i. Mine er 17 og 14. Gutt og jente.

Men jeg tror man høster som man sår. Legg ned en god innsats tidlig å unngå skjevutvikling som tenåring og ungdom. Jeg har jobbet bevist og tett for at mine barn ikke skal bli små hormonelle monster, og det har virkelig gitt utslag. 

Anonymkode: 93ccf...adc

Hvordan jobber man "bevist [sic] og tett for at mine barn ikke skal bli små hormonelle monster"? Og hvordan ser du at det har gitt utslag? Dersom ungene dine er enkle å ha med å gjøre, kan det vel like gjerne være flaks? 

Hvor hormonelle ungdommer blir, er vel noe hverken ungdommen eller foreldrene kan påvirke i det hele tatt. Eller tenker du det samme om kvinner med PMS eller overgangsplager, at de burde jobba mer for ikke å være så hormonelle? 

Noen mennesker påvirkes mer av hormoner enn andre. Det har ingenting med foreldrenes innsats å gjøre.

[fru Alving]

Det var en som jobbet på helsestasjonen her utdannet sykepleier. Hun begynte etterhvert som helsesøster på ungdomstrinnet og fortalte at hun gjerne da møtte igjen de samme "barna" som hun hadde truffet som små. Og ofte var det sånn at de som slet når de var små fortsatte med det som ungdommer.

Så det er nok ikke alltid helt tilfeldig hvem som får problemer i ungdomstiden. Men det er og tilfeldigheter som kan bety noe, som venner, klassemiljø og egen sårbarhet hos ungdommen. Noen tåler å oppleve litt motgang, mens andre er skjøre og kan fort ende opp med å ta feil valg.

Jeg tror og at noen foreldre gjør barna en bjørnetjeneste ved å beskytte dem for mye fra alt som er vondt og leit. Og selvsagt noen er motsatte og lar egen problemer og traumer gå ut over barna sine.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (Akkurat nå):

Det var en som jobbet på helsestasjonen her utdannet sykepleier. Hun begynte etterhvert som helsesøster på ungdomstrinnet og fortalte at hun gjerne da møtte igjen de samme "barna" som hun hadde truffet som små. Og ofte var det sånn at de som slet når de var små fortsatte med det som ungdommer.

Så det er nok ikke alltid helt tilfeldig hvem som får problemer i ungdomstiden. Men det er og tilfeldigheter som kan bety noe, som venner, klassemiljø og egen sårbarhet hos ungdommen. Noen tåler å oppleve litt motgang, mens andre er skjøre og kan fort ende opp med å ta feil valg.

Jeg tror og at noen foreldre gjør barna en bjørnetjeneste ved å beskytte dem for mye fra alt som er vondt og leit. Og selvsagt noen er motsatte og lar egen problemer og traumer gå ut over barna sine.

Merkelig sagt av en helsesykeoleier 

Anonymkode: 6f510...79f

[AnonymBruker]

Hittil er letteste perioden barneskolen. 
 

Har en snart 16 åring vi ikke merker er i hus. Men det er jo trist fordi jeg bekymrer meg fordi hun er mest hjemme, har hun det bra? Håper vgs blir bedre. Har hun valgt rett osv, 
Snart 14 åringen er super sosial, det er jentedrama, har måtte lete etter henne enkelte kvelder. Hormonell osv.

det er kjøring hit og dit, sene kvelder. De er jo våken like lenge som oss i helgene, men sover lenger. Vi må jo opp med småsøsken. 

Snart kommer guttene etter😆

Anonymkode: 050ed...b61

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke denne "konkurransen" om hvem som har det verst. Det er to helt forskjellige perioder med barn.
Våkennetter er det med begge periodene, men små barn er fysisk krevende, store barn er psykisk krevende. 
Når jeg var småbarnsmor så var jeg ikke så opptatt om jeg var mest sliten, jeg var sliten og det er jeg nå også på en helt annen måte. 
Null alenetid, alltid ett barn der og de legger seg aldri, kjøring hit og dit. Jeg sitter ofte ikke i løpet av dagen, jeg stuper i seng om ikke jeg må sitte oppe for å hente. 
Jeg savner 2 årsalderen, det er den beste alderen jeg har hatt med mine barn. 
Nå er de 16,13 og 10 

Anonymkode: a287b...c9d

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

"Alle" sier det blir ille når barna kommer i puberteten. Små barn og barneskolebarn er ingenting i forhold. Men er det egentlig alltid sånn? Jeg kjenner ikke mange i den alderen, men noen få i familien min har jeg sett og vet litt om. Der har det ikke vært noen utfordringer. 

Jeg selv var også pliktoppfyllende og prøvde ikke alkohol etc. før jeg var 18. Jeg var mer kranglete, men det var det. 

Er det oppblåst at det er så krevende eller er dette unntak? 

Anonymkode: 7800f...c60

Det er krevende, men også svært givende.
Givende i form av å se sine egne gener vokser opp til selvstendige og ansvarsbevisste personer.
Krevende i form av å møte seg selv i døra…

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Merkelig sagt av en helsesykeoleier 

Anonymkode: 6f510...79f

Mulig det men det er nok ikke uvanlig at familier som sliter når barna er små også ofte sliter når de blir ungdommer.

[AnonymBruker]

For vår/min del var småbarnsfasen mest stress, og spesielt fra start av barneskole til start av ungdomsskolen. Med et barn med adhd, utviklingsforstyrrelser og dysleksi, som ikke mestret skole og lekser godt, og som også etterhvert ble mobbet for sine utfordringer, så var det svært krevende, samt fortvilende. Fra ungdomsskolen løsnet egentlig alt, og barna har stort sett vært veldig greie å ha med å gjøre gjennom ungdomstiden. Nesten så jeg har vært litt bekymret over at det ikke har vært noe opprør, fordi jeg trodde det var normal del av utviklingen og løsrivelse fra foreldre. De er veldig åpne, trives sammen med oss foreldre, er flinke til å hjelpe til hjemme og det har ikke vært noe trass og smelling med dører. Det er rett og slett god dialog og gjensidig respekt. Utfordringer til ene barnet er også overvunnet. Han er blitt svært moden, flink og grei. 

Så nei, slikt er ikke absolutt standard. Vi fikk det da barna var mindre, og angående ene barnet har det egentlig aldri vært noe trøbbel. Bare små utfordringer som vi fort løste sammen. 

Anonymkode: 22e3a...494

[AnonymBruker]

Jeg synes ungdomstiden har vært overraskende lite stress. 

OK, man bekymrer seg mer. De er tross alt ute i verden alene, mye mer, med nye venner man kanskje ikke kjenner. Og vi vet alle alt de kan møte på og alt som kan skje. 

Det blir mer behov for å kunne kjøre og hente  til alle døgnets tider. 

Og, JA, de får noen plutselige hormonelle utbrudd, som man bare må stå i. (Noen mer enn andre.) 
Men jeg har oftest kjent på at det ikke går på meg personlig, men at det er et kjennetegn på fasen de er i. Og dermed så humrer jeg litt for meg selv av det når de ikke ser. (Fremfor å la meg provosere.) 

OK, så går det en del kroner til strøm, når de dusjer lenge flere ganger om dagen. 

Og plutselig har de veldig tydelige meninger om klær og sko og sminke og hudpleie og hårfrisyre og alt. Som plutselig skifter helt en måned etter. 
Men det hører jo med i det å finne seg selv. 

Det fine er jo at det oftest er lettere å få ut av dem hva de ønsker. Og det går som regel an å ta en diskusjon og høre hvorfor de ønsker noe, og forklare hvorfor du mener noe annet. Oftest finner man kompromisser. 

Småbarnstiden er jo noe helt annet. Den er så intens, at det er vanskelig å ha tid til å være seg selv og dekke egne behov i den.  Jeg følte virkelig jeg kom ut av en tåke, etter å hatt småbarn i 5-6 år i strekk. 
Men ungdomstiden gir jo mye mer pusterom og mulighet til egenaktivitet for oss voksne. 

Ungdommen kan lage seg mat selv. De kan være hjemme alene en kveld. De kan gå i butikken og kjøpe noe de mangler. De kan komme seg til og fra trening og venner selv. 
De kaster ikke mat på gulvet. De vasker seg selv. De går på do alene. 

Men de opposisjonerer og distanserer seg fra foreldrene sine, som stort sett "ikke forstår noen ting". De forsvinner ut og kommer tilbake lenge etter avtalt tid. 
Og du må fortsatt oppdra en umoden tenåring, som ikke bare kan løftes ut av situasjonen, eller som kan korrigeres i offentlighet.
Så da må man finne andre oppdragelsesmetoder. 

Men det er ikke noe å gå og grue seg til.

Anonymkode: 2f727...d1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nettop👏

men jeg kan selvsagt begynne å si at det var oppdragelsen som gjorde at mitt barn sov rundt tidlig, aldri var i trassalderen , at det aldri var problem å forskyve leggetid osv og at de som har barn som ikke er lik min , har gjort en for dårlig jobb

Anonymkode: 6f510...79f

synes du ikke selv det er ganske tåpelig å sammenligne det du eventuelt kan oppnå på noen få uker med "oppdragelse" av en nyfødt, med 14-15 år relasjonsbygging med et individ som tenker og føler litt mer enn sult og søvn (=nyfødt, hvis du må ha det med teskje)?

Anonymkode: 6acdd...51b

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (1 time siden):

Mulig det men det er nok ikke uvanlig at familier som sliter når barna er små også ofte sliter når de blir ungdommer.

Det skulle jeg likt å sett kilder på

Anonymkode: 6f510...79f

[Brunello]

Vi har det forholdsvis greit med våre ungdommer. Jeg synes likevel det er mere krevende enn da de var små. Det er mye mer å tenke på og bekymre seg over nå. 

[AnonymBruker]

Merker jo at de ville teste litt grenser, men de viste å godt hvor langt de kunne dra strikken. Egentlig føler jeg vi en så lenge har vært heldige. Begge er mer interessert i jakt, skru bil og jobbe når de kan, en å feste. Sier altid i fra når de drar og ca når de kommer hjem, sier i fra hvis det er noe endring på det som er sagt.

Eldste på 19 har vi vel kun 1 gang opplevd at har vært litt vel brisen når han kom hjem, ved at han snublet i trappa

Anonymkode: 62456...3f4

[Ulrikke]

Irak skrev (3 timer siden):

Jeg tenker motsatt 😂. Jeg tar heller småbarnsperioden på nytt, enn ungdomstiden 😂. 

Hehehe, det er godt vi har forskjellig erfaring, da er det håp for de fleste uansett hvilken fase de er i  

[AnonymBruker]

Det første året var null problem, ikke noe særlig våkenetter, og så hadde jeg jo permisjon, så all tid til barn   Veldig koselig og spennende tid! Barnehage/småskole kunne være litt stress, men det var pga tidsklemme og jobb, ikke pga barnet.

Men fra slutten av ungdomsskolen og gjennom vgs var en hard tid. Plutselig var jeg den mest plagsomme, dumme og irriterende person i hele verden! Mange bekymringer for hvordan tenåringen egentlig hadde det, også om skolegang, venner, festing, men mest av alt bekymring for om ungen ville komme helskinnet gjennom det hele. 
Nå har jeg fasiten - det gikk bra. Og nå er jeg verdens beste mamma (igjen). 

Jeg har sikkert gjort noen ting dårligere enn jeg kunne gjort dem. Men jeg var selv et troll i tenårene, og hadde søsken som var helt annerledes. Samme gode foreldre, helt forskjellige unger. 

Anonymkode: edd20...003

[AnonymBruker]

Mye lettere med ungdommer! Lite krangling, mye varme og kjærlighet, og ikke minst fantastiske diskusjoner og betraktninger på livet 😍❤️ 

Utrolig gøy å se hvordan de utvikler seg til å bli modne, flotte unge voksne med egne meninger og livsvalg ❤️

Anonymkode: 08624...5e0

[Ebbeliten]

Vi har 7 barn. Den sjette er på vei inn i tenåringsfasen nå. Jeg syns det har vært lettest med guttene da de var tenåringer. Jentene var det uendelig mye mer drama med. 

Det verste, syns jeg, er selvopptattheten. Den får jeg virkelig spader av. 

[Arkana]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mye lettere med ungdommer! Lite krangling, mye varme og kjærlighet, og ikke minst fantastiske diskusjoner og betraktninger på livet 😍❤️ 

 

Anonymkode: 08624...5e0

Helt enig. To av våre tre er tenåringer og så langt er det veldig fint. Ingen utfordringer og ingen krangling. 

[Hildepilde]

Det er ingen garantier for at tenåringen blir det ene eller det andre.
Vi er 4 søsken, og alle 4 var like forskjellig gjennom tenårene som vi er ellers.
Den "enkleste" av oss var ekstremt rolig og pliktoppfyllende, var vel knapt på en eneste fest før russetiden.
Den "vanskeligste" var dritings på hjemme-alene-fest som 13-åring, var involvert i slossing, hang med jevnaldrende som stjal biler og vraket dem i fylla.
Så var vi 2 som var mer "normale", gikk på fester, prøvde alkohol men var ellers aldri i bråk.
Kranglet litt med foreldre fordi vi følte oss voksne mens foreldrene visste at vi ikke var voksne 🤭

Noe gnisninger blir det ofte, men det må ikke bli et rent helvete.

Bare vær sikker på at ungdommen har en voksen å kommunisere åpent med.
Om det ikke er deg som forelder, kanskje en av dine venner, andre slektninger, venners foreldre.
Vi har ikke egne barn, men hadde i mange år yngre søsken og venners barn innom for en seng for natten eller for en prat, enten fordi det var enkelt på tur hjem fra fest, krangel med foreldre eller fordi de ikke ville ha akkurat den praten med foreldrene.
Nå er "våre" barn blitt fine unge voksne, enkelte til og med fine foreldre selv og her er døra alltid åpen og seng er redd på minutter hvis behov ❤️