Er det virkelig så krevende å ha ungdommer?

[AnonymBruker]

Det verste med ungdomstida er alle bekymringene. Hvor er de? Hva gjør de? Når kommer de hjem? Hvem er de sammen med? Har de venner? Går det bra på skolen? Drikker de? Kjører de pent? Og så kommer fremtidsplaner,tar de gode valg? Hva om drømmen ikke går i oppfyllelse? Hva da med psyken? Altså,det er tusen tanker i hodet ,og man har ikke samme mulighet til å beskytte dem,eller hjelpe dem,eller vite hvor de er til enhver tid,sånn som da de var små. Savner den tiden da jeg hadde "full kontroll ".....

Anonymkode: 4cfe7...476

[AnonymBruker]

Med små barn er det og mindre bekymringer og foreldrene kan ordne opp i større grad. Hvis barnet ikke finner seg til rette er det mulig å ta en telefon og få i stand en lekeavtale eller be læreren om hjelp. Dette går ikke når du har en tenåring som er ensom, ruser seg, har angst, er deprimert, spiseforstyrrelser eller er selvskader. Ungdommen kan få kjærlighetssorg, skulke eller droppe ut av skolen eller slite med å finne seg til rette, vite hva hen skal gjøre videre, karakterpress osv.

Jeg har selv hatt lite problemer med mine på 16 og 12 år, så hos oss er det sant frem til nå at småbarnstiden var langt mer krevende. Dog er vi ikke i mål enda, og jeg ser at de som har ungdommer som sliter med ting da er det tungt på helt annet vis fordi det ofte er mer alvorlig og det er vondt å se at ungen din ikke har det greit.

Anonymkode: 215cf...759

[AnonymBruker]

Jeg har også en snill og pliktoppfyllende ungdom i hus - det betyr heldigvis ikke at hun ikke oppfører seg som en ungdom, og heldigvis er hun masse ute med venner, både nær og fjernt.
Huset er fult av ungdom støtt og stadig (veldig koselig, men de drar jo liksom ikke hjem kl 20).

Det som et mer slitsomt som er at det er EKTE problemer om det er noe, ikke bare at «jeg vil ikke bruke den blå genseren»-sutring.

Samt at jeg bekymrer meg en del når hun er ute for det er så utrolig nye «rart» der ute.

Og ikke minst mye kjøring hit og dit, for jeg vil hun skal slippe å dra innom togstasjonen/bussterminalen på kvelden - hvertfall i helgen. 
 

Var annerledes når de var mindre. Da vet man alltid hvor de er og hvem de er sammen med. De legger seg tidlig, og problemene er egentlig ikke problemer.

Anonymkode: 4b5da...f36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

"Alle" sier det blir ille når barna kommer i puberteten. Små barn og barneskolebarn er ingenting i forhold. Men er det egentlig alltid sånn? Jeg kjenner ikke mange i den alderen, men noen få i familien min har jeg sett og vet litt om. Der har det ikke vært noen utfordringer. 

Jeg selv var også pliktoppfyllende og prøvde ikke alkohol etc. før jeg var 18. Jeg var mer kranglete, men det var det. 

Er det oppblåst at det er så krevende eller er dette unntak? 

Anonymkode: 7800f...c60

Nei det kjenner jeg meg absolutt ikke igjen i. Mine er 17 og 14. Gutt og jente.

Men jeg tror man høster som man sår. Legg ned en god innsats tidlig å unngå skjevutvikling som tenåring og ungdom. Jeg har jobbet bevist og tett for at mine barn ikke skal bli små hormonelle monster, og det har virkelig gitt utslag. 

Anonymkode: 93ccf...adc

[Urwa]

Syns min 10-åring er verre en ungdommen😅

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

"Alle" sier det blir ille når barna kommer i puberteten. Små barn og barneskolebarn er ingenting i forhold. Men er det egentlig alltid sånn? Jeg kjenner ikke mange i den alderen, men noen få i familien min har jeg sett og vet litt om. Der har det ikke vært noen utfordringer. 

Jeg selv var også pliktoppfyllende og prøvde ikke alkohol etc. før jeg var 18. Jeg var mer kranglete, men det var det. 

Er det oppblåst at det er så krevende eller er dette unntak? 

Anonymkode: 7800f...c60

Det er vel like individuelt som alt annet med barn. 

Jeg personlig VET jeg var en håndfull som tenåring. Absolutt slitsom og krevende for mine foreldre. Utfordret alt som fantes av autoriteter, hormonell og kranglete, sta og brydde meg minimalt om hva foreldrene mine sa.. Jeg var skoleflink, opptatt av idrett og sport og hadde stabil vennekrets hele oppveksten. 

 

Anonymkode: 59a59...9e0

[AnonymBruker]

det varierer sterkt, tenker jeg. Mine barn var enkle ungdommer, og jeg var nokså enkel selv tror jeg. Men jeg var ikke så enkel som min egen barn var. Jeg tenker at det er delvis et genetisk lotteri som jeg i dette tilfellet vant, og delvis et resultat av den relasjonen man har bygget med barnet gjennom oppveksten.

Må bare tilføye at mine enkle ungdommer, var svært krevende babyer og småbarn. Vi investerte mye tid og krefter og energi i å møte dem på en god, aksepterende og aldersadekvat måte, uten å lage masse grenser og regler og oppdragelsessystemer.

Så jeg føler jo at den enkle ungdomstiden var en velfortjent premie 😉

Anonymkode: 6acdd...51b

[AnonymBruker]

Det er stor forskjell på ungdommer. Jeg har hatt en som var litt sur og gretten, men gjorde alt som ble bedt om. Utad verdens beste ungdom, men litt frekk og slitsom hjemme. En var mest stille og holdt seg for seg selv.
Den yngste er i full krig med hele verden, frekk, brølende og grensesprengende. Mange ganger i uka teller jeg sekunder til hen flytter ut. Det er anstrengende og forferdelig vondt, for det er jo barnet mitt. Jeg er likevel utslitt av å bli skjelt ut for å puste, ikke ane hvor hen er og bare vente på den knusende telefonen fra politiet. 
 

Årene med kolikk og lite søvn var krevende de også, men på en helt annen måte. 

Anonymkode: ce01f...dcc

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på ungdommen. Ungdommer er ikke en homogen gruppe, men har ulike personligheter, interesser og miljø de vanker i.

Anonymkode: 6f59f...3b7

[AnonymBruker]

Jeg har barn som nå er fra 14 til 18 år gamle. Jeg synes helt klart at småbarnstida var mer krevende enn ungdomstida (krysser fingrene for at det fortsetter slik, er jo ikke helt i mål ennå). Men jeg synes ungdomstida er mer krevende enn den "mellomperioden". Ca. 7 til 12 år er uten tvil den enkleste perioden. 

Det som er krevende med ungdomstida er ikke egentlig så mye ungene i seg selv, men alle bekymringene. Ungene her har blitt litt mer sure og negative etter at de ble tenåringer, men er ellers stort sett greie. Men vi må jo la dem få gjøre mer ting på egenhånd nå, og da kommer alle bekymringene for sex (ikke det å ha sex i seg selv, men for at de skal bli voldtatt/voldta, få sykdommer, bli gravide/gjøre noen gravid osv.), alkohol, narkotika, diverse ulykker... Det er så mye som kan skje.

Anonymkode: 8b157...388

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Nei det kjenner jeg meg absolutt ikke igjen i. Mine er 17 og 14. Gutt og jente.

Men jeg tror man høster som man sår. Legg ned en god innsats tidlig å unngå skjevutvikling som tenåring og ungdom. Jeg har jobbet bevist og tett for at mine barn ikke skal bli små hormonelle monster, og det har virkelig gitt utslag. 

Anonymkode: 93ccf...adc

Også er det stor variasjon av ungdommer.

De som har «enkle» ungdommer sier selvsagt at det er fordi de har gjort en skikkelig bra jobb, og de som Har «vanskelige» har gjort en dårligere jobb - men det stemmer nok ikke helt.

Akkurat som noen babyer sover lett alene helt fra start, mens andre ikke gjør det.

Også kommer det helt klart Ann på hvordan miljø er i klassen/nærområdet.

Anonymkode: 4b5da...f36

[AnonymBruker]

Jeg har to tette barn. De er nå 13 og 14 år og ikke i nærheten krevende enn det var da de var babyer. DA måtte dagen planlegges og det var fullt rulle hele dag, hver dag. Mating, bleier, pass, innsovning, bading. Når er de selvstendige. Om vi kjører på trening, går de ut av bilen selv, passer på å krysse gata, kler se av/på alene, pusser tenner selv, spiser selv im de er sultne osv. Vi har litt issues om mannekrefter de har nå, hvordan de kontrollerer seg osv. Ellers, helt greit.

Anonymkode: 7ca40...e37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det verste med ungdomstida er alle bekymringene. Hvor er de? Hva gjør de? Når kommer de hjem? Hvem er de sammen med? Har de venner? Går det bra på skolen? Drikker de? Kjører de pent? Og så kommer fremtidsplaner,tar de gode valg? Hva om drømmen ikke går i oppfyllelse? Hva da med psyken? Altså,det er tusen tanker i hodet ,og man har ikke samme mulighet til å beskytte dem,eller hjelpe dem,eller vite hvor de er til enhver tid,sånn som da de var små. Savner den tiden da jeg hadde "full kontroll ".....

Anonymkode: 4cfe7...476

Signerer ALT her! 😄 Jeg har to snille, flotte ungdommer, men de bekymringene for alt som kan gå galt og for valgene de tar er tidvis tunge. 

Anonymkode: 9bc53...d8c

[AnonymBruker]

I forhold til småbarn er dette piece of cake. 

Anonymkode: 8f77c...d00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Også er det stor variasjon av ungdommer.

De som har «enkle» ungdommer sier selvsagt at det er fordi de har gjort en skikkelig bra jobb, og de som Har «vanskelige» har gjort en dårligere jobb - men det stemmer nok ikke helt.

Akkurat som noen babyer sover lett alene helt fra start, mens andre ikke gjør det.

Også kommer det helt klart Ann på hvordan miljø er i klassen/nærområdet.

Anonymkode: 4b5da...f36

nja, jeg er enig med deg når det gjelder babyer og søvn - det er flaks og uflaks.

Og jeg erikke uenig i at man kan ha uforskyldt flaks/uflaks med ungdomstidens hormonhelvete og.

Men det blir veldig feil å si at ungdomstiden ikke på noen måte speiler relasjonen man har bygget, eller ødelagt!,  gjennom oppveksten.

Anonymkode: 6acdd...51b

[AnonymBruker]

Jeg høster ikke dom jeg sår, altså, mitt yngste barn har fått like mye oppmerksomhet og kjærlighet som de to eldste (som nå er i full jobb). 
At yngste havnet i en ond spiral med mobbing på ungdomsskolen og etterhvert dårlige venner i et rusmiljø, kunne vi vanskelig forhindret. Dessverre, jeg kunne gjort hva som helst for å hjelpe (og har slitt meg ut på å gjøre det også). 

Anonymkode: ce01f...dcc

[AnonymBruker]

Det er til tider en veldig utakknemlig oppgave å være forelder til en tenåring. De sier ikke akkurat at de er glad i deg så ofte. Det er mye frustrasjon, kjefting, smelling med dører, klaging osv. Men sånn er det med tenåringer, gjelder å overse det meste. Små barn klemmer, gir tegninger, kommer løpende når du henter i bhg osv. Og gir mye gode tilbakemeldinger på sin måte, det gjør sjeldent tenåringer.

Det som er verre er at man ikke har kontroll på hva som skjer i livet deres. Fra å ha full kontroll over venner, skole, fritid osv så vet man plutselig ingenting, om de ikke er ønsker å dele. Og det er skummelt rett og slett. De har sin verden på telefonen og den verden kommer du ikke inn i. 

Og om de først får problemer så kan de problemene være store, alvorlige og faktisk livsfarlige. Man kan tro at alt er bra også smeller det. Fordi man ikke vet hva som skjer i livet deres. 

Men alle er forskjellige selvfølgelig. Noen deler mye, andre ingenting. 

Så mine bekymringer går på hvordan de faktisk har det. Mine sier lite om det, eller standardfrasen, det går bra. Jeg gjetter mye, pleier å gå ut i fra hvordan humøret deres er. Andre bekymringer er hva som kan skje når de er ute. Alt fra kjøring, drikking, narkotika, hvem de møter osv. Alt man klarer å forestille seg er jo som kjent ofte verre enn sannheten. 

Anonymkode: 43bb4...c39

[Irak]

Ulrikke skrev (15 timer siden):

Nei, har hatt fire ungdommer totalt i hus, det kan være hektisk med tanke på kjøring hit og dit osv, men det har vært veldig hyggelig med alle fire. Tar heller ungdomstiden igjen på nytt mange ganger enn 2-3-årsalderen!

Jeg tenker motsatt 😂. Jeg tar heller småbarnsperioden på nytt, enn ungdomstiden 😂. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Nei det kjenner jeg meg absolutt ikke igjen i. Mine er 17 og 14. Gutt og jente.

Men jeg tror man høster som man sår. Legg ned en god innsats tidlig å unngå skjevutvikling som tenåring og ungdom. Jeg har jobbet bevist og tett for at mine barn ikke skal bli små hormonelle monster, og det har virkelig gitt utslag. 

Anonymkode: 93ccf...adc

Oh lord , elsker de som tror sp godt om seg selv

Anonymkode: 6f510...79f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Nei det kjenner jeg meg absolutt ikke igjen i. Mine er 17 og 14. Gutt og jente.

Men jeg tror man høster som man sår. Legg ned en god innsats tidlig å unngå skjevutvikling som tenåring og ungdom. Jeg har jobbet bevist og tett for at mine barn ikke skal bli små hormonelle monster, og det har virkelig gitt utslag. 

Anonymkode: 93ccf...adc

Har du lest tråden?

"Hormonelle monster" er vel i grunnen det minste problemet man kan ha som tenåringsforeldre. Man kan ikke nødvendigvis "jobbe bevisst og tett" for å unngå ensomhet, spiseforstyrrelser eller selvskading.

Eller tenker du foreldrene kan takke seg selv for det, også? 

Anonymkode: 5a814...af6