konflikt med barnefar

[Far til 2]

Hvem fanden er smålig her?

Fyren klarer ikke å holde ting unna barna og bruker jentungen?

Jeg er ikke enig i at damen skal gi seg, mannfolkene bør ikke slippe unna!

←

Nå tar du alle under en kan Sexy Sadie. Det er faktisk ikke slik at alle menn "forsøker å slippe unna". Det må kunne gå an å si sin mening uten å rakke ned på alle menn (hadde min innstilling mht kvinner vært den samme som du har ovenfor menn hadde det ikke blitt mye på meg etter samlivsbruddet ).

Jeg er enig i at denne faren kunne løst konfliktene på en annen måte og forhåpentligvis bedre ovenfor barnet. Men igjen og igjen ser vi desverre at barna blir brukt i den krigen som utspiller seg i tiden etter bruddet (noen ganger lang tid etter bruddet). Men dette betyr ikke det samme som at alle menn er totalt håpløse.

En annen debatant beskriver innlegget til "Piper" som "på trynet". Nå skal ikke jeg forsvare Piper og hennes meninger, for med mine uenigheter med henne har hun vist at hun kan ha sine årsaker og argumenter til at hun har den mening som hun har. Men hun forsøker i det minste å komme med forslag til å dempe konflikten, mens en del andre setter på seg krigsmalingen og sliper knivene.

Det finnes faktisk andre alternativer til en løsning enn krig.

Jeg forstår veldig godt trådstarters frusterasjon. Men løsningen vil aldri være "krig".

Barnet er tydligvis noe som er viktig for denne faren. Med litt kvinnelist må det gå an å finne en løsning som gir noe slik at trådstarter og barnet får noe tilbake. Etthvert brudd blir "å gi og ta". Det vil være helt urimlig å bare ta (få). Derfor synes jeg Piper i denne situasjonen har et godt alternativ. Gi litt, - og få noe tilbake. Slik vil det altid være i en forhandlingssituasjon.

[Gjest allium]

Barnet er tydligvis noe som er viktig for denne faren. Med litt kvinnelist må det gå an å finne en løsning som gir noe slik at trådstarter og barnet får noe tilbake. Etthvert brudd blir "å gi og ta". Det vil være helt urimlig å bare ta (få). Derfor synes jeg Piper i denne situasjonen har et godt alternativ. Gi litt, - og få noe tilbake. Slik vil det altid være i en forhandlingssituasjon.

←

Hvordan leser du det? At barnet "tydeligvis" er viktig?

Faren er villig til å nekte samvær for å få bidraget til et beløp som passer ham. Er det å la barnet være viktig?

Og Pipers råd er å gi seg. Hva lærer hun faren da? At det å bruke barnet i konflikten er en taktikk som lønner seg. Tror du i så fall det blir siste gangen han gjør det?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Far til to: Takker for innspill

Bruddet kom for 11,5 år siden, men han flyttet fra plassen for etpar måneder siden.

Vi begynte med delt omsorg da det ble brudd, men jeg måtte ta alle utgifter.. Så var det minstebidrag da jeg fikk full omsorg, så delte jeg på reiseutgifter etpar år da vi ikke bodde på samme plass, så kom nye bidragsregler der jeg foreslo mindre bidrag - mer spleising på nødvendige ting(dette ville han ha tjent på), men han hadde aldri anlednig å spleise Så skulle hun ha briller, det tok vi 50/50.

Nå flyttet han, dette betyr økte utgifter og mindre samvær, hun blir større og har interesser som koster, han kjøper ikke så mye som en stilongs til henne enten han har lite.. Han har aldri stillt opp på arrangemanger eller foreldremøter - og hun har bedt han med på ALLE.

Hva pokker skal jeg gi? Jeg ser en mann som tenker penger foran sin datter, en som er villig til å blande ei lita jente inn i bidrag og reiseutgifter så hun får dårlig samvittighet ovenfor far og blir sur på mor som "vil ha mere penger"..

Nå skal jeg se frustrerte fruer!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Gjest Gjest]

QUOTE(Gjest @ 14.02.2006 (21:27) )

Synes bare fokus blir feil når man er mer opptatt av å få ut mest mulig penger enn å forsørge et barn man faktisk har satt til denne verden.

Det kan du si. Og hvem er det som gjør det her, da? Faren prøver tydeligvis å vri seg unna sine forpliktelser på alle mulige måter, moren prøver bare å følge regelverket.

Jeg tenker og har tenkt som følgende opp gjennom årene når barnefar ikke har stillt opp:

Det er jeg som ønsker å ha hovedansvar for barnet. Ergo er det i utgangspunktet mitt ansvar å sørge for at barnet får en så god oppvekst som mulig. Med eller uten barnefar. Velger han å backe ut så er det ikke så mye jeg kan gjøre med det. For barnets skyld er det liten vits i å prøve å tvinge faren i å involvere seg følelsemessig eller økonomisk. Straffen vil være at han mister kontakten med barnet..kanskje i værste fall for resten av livet. Og som andre har nevnt her...sørg for å få det du har krav på gjennom trygdekontoret. Med sunn fornuft noen forsakelser underveis bør de fleste ha en mulighet til å overleve i dagens samfunn med de ordninger og muligheter som finns. Den som forsørger må sørge for seg og sitt barn så får barnefaren eller moren for den saks skyld velge å ta ansvaret for å ikke stille opp for barnet sitt.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Far til to: Si meg hva du mener om et menneske som velger å ignorere et annet istede for å prøve å løse problemet? Du snakker om å gi og ta - jeg har gitt forslag til samvær og bedt om innspill, jeg har bedt om argumenter for 9-13 dager på bidragsfronten/samværsfronten, jeg har bedt om forslag til hvordan et slikt samvær skal se ut i løpet av et år, jeg har fortalt om reguleringen- han har hatt regningen på kontorpulten sin men vakgt å ignorere den - han SVARER IKKE - hvordan kan vi gi og ta da???

[Gjest Gjest]

Gjest skriver: Har det vært behov for ekstra penger så har jeg jobbet ekstra. Synes bare fokus blir feil når man er mer opptatt av å få ut mest mulig penger enn å forsørge et barn man faktisk har satt til denne verden.

Ære være deg for ditt arbeid gjest, jeg velger å være med barna mine istede for å ta meg kveldsjobb, især min datter trenger sin mamma tilgjengelig nå når far valgte å flytte   Jeg forsørger mine barn, men det betyr ikke at far skal slippe eller hva?

Jeg synes du har taklet livet som enslig mor bra, du virker ihvertfall fornøyd, det synes jeg er flott, men det betyr ikke at det som var rett for deg er rett for meg.

←

Helt enig

[Nanne]

jeg er enig i det allium skriver

[Floja Felíz]

Huff....

Jeg skjønner ikke at folk kan bruke unger på denne måten. Det skjer jo hele tiden!! Blir like fortvilet hver gang jeg hører om det.

Jeg tror jeg selv hadde svart med samme medisin; ikke svart på hans henvendelser og brukt systemet. Og dokumenter ALT, slik jeg fikk råd om i en annen tråd. Denne faren er jo tydeligvis ikke interessert i å stille opp på noen måte, hverken sosialt for barnet eller økonomisk.

Ønsker deg lykke til...

[Carrot]

PS: Jeg vil det beste for vår datter, hva tror dere gagner henne mest??

←

Det kommer ann på barnets alder - er hun gammel nok til å være en del av avgjørelsene?

Jeg mener om hun er fem er hun vel mest tjent med å holdes utenfor - er hun derimot 15 vil hun nok ha meninger som bør respekteres...

C.

[Gjest Gjesta]

Jeg er tilhenger av å la han få igjen med samme mynt. Så jeg ville oversett mld hans, og la det gå via TK så du får de pengene du har krav på. Og det samme med utgifter til samvær. Det skal også gå etter inntekt. Så når han tjener bedre enn deg, så skal han betale mest.

Hvis det er noen som er smålige her, så er det pinade han. Så aldri i livet om jeg hadde latt han slippe unna med det. Iallefall ikke når han behandler deg så respektløst.

Heeeeelt enig!

Ta alt gjennom TK og mekling, noe annet funker ikke når du blir stilt overfor denne typen holdninger.

Og ikke gi deg, du sloss for ungen din, ikke for deg sjøl.

[Far til 2]

Til trådstarter.

Det er vel slik at de fleste av oss blir preget av egen situasjon når vi kommer med våre meninger. Og vår egen situasjon er naturligvis ikke altid 100% objektiv. Slik ser jeg det imidlertid mht min egen situasjon. Men misforstå meg rett; jeg sier IKKE at du ikke er objektiv i din vurdering. Derimot er det ofte tiltak vi kan gjøre selv også.

Jeg er enig med deg i at denne faren ikke oppfører seg slik han bør gjøre. Og jeg prøver ikke på noen måte å forsvare hans reaksjonsformer. Men jeg har selv vært i hans sko som samværsforelder (selv om jeg nå er aleneforelder). Avhengig av hans forståelse av konflikten mellom dere foreldre vil han kunne reagere med ytterligere konflikt. Som samværsforelder har jeg opplevd hvordan bostedsforelder trodde at jeg hadde en egen trykkpresse for penger på soverommet.

Det vil desverre ALTID være foreldre, enten samværsforeldre eller bostedsforeldre, som baserer samvær/omsorg på økonomi. Derfor er jeg også av den formening at lovverket bør være mer detaljert i føringene, men med rom for private avtaler der dette er mer hensiktsmessig.

Som andre her inne sier vil du i ditt tilfelle ikke ha noe alternativ utover det å ta alt gjennom trygdeetaten. Direkte samtaler, SMS, mail, etc, vil sansynligvis bare skape ytterligere konflikt. Dette vil til syvende og sist bare gå ut over barnet.

Men jeg ville likevel forsøkt å holde han informert, f.eks. vha e-mail - jevnlig. På den måten får han ikke noen overaskelser når det kommer brev fra tygdekontoret og han får en følelse av fortsatt å være far til barnet med det ansvar dette er. Men forsøk å hold informasjonen i en nøytral/hyggelig tone slik at konflikten ikke eskalerer. Men ikke forvent noen tilbakemelding umiddelbart. Han er sansynligvis nå i et humør hvor ingenting er akseptabelt, og trenger kansje litt tid alene.

Ulempen med dette er at du også taper penger på å gå gjennom trygdeetaten (når det gjelder bidrag). Jeg ville valgt å ta denne kostnaden i en overgangsperiode. Kansje konfliktene roer seg overt litt tid. Da kan dere evt forsøke å få til en dialog igjen.

Da jeg selv opplevde skillsmisse hos mine egne foreldre var konfliktnivået høyt. Og som barn hørte jeg ofte kritikk av den andre forelderen (før de valgte felles omsorg). Men disse negative karakteristikkene hadde stikk motsatt effekt av hva foreldrene mine trodde. Hver gang jeg hørte noe negativt fikk jeg bare større respekt og tilhørighet til den andre. Hvis din ex er av en slik type vil barnet etterhvert gi deg støtte du ikke vet om. Det er vanskelig å bite i seg all "dritten" fra en ex, men du vil utvilsomt vinne på det på sikt.

I mitt innlegg var det ikke mange konkrete løsninger til situasjonen du nå opplever. Dette er ikke fordi jeg ikke tror ex'en oppfører seg dårlig, men fordi det er komplekst og at jeg tror dere må komme frem til en løsning med lavere konfliktnivå. For å klare det er det en forutsetning å finne ut hvor skoen trykker. først da er det mulig å finne en løsning alle kan leve med.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg takker alle for alle innspill

Jeg er på ingen måte ute etter krig og ufred, men det tærer på med null kommunksjon over laaang tid, og mye urett er gjort ovenfor vår datter som jeg ikke har kommet inn på her. Jeg ble kjempesinna i går, men jeg lot sinnet få utløp på KG istede for min eks

Jeg lar alt gå gjennom TK når det gjelder det økonomiske, og jeg ser frem til timene på familievernkontor og håper han stiller opp for å prøve å komme frem til et samarbeid som vil er bra for vår datter. Jeg har vært i kontakt med både lærer og helsesøster da disse har oppfattet at vår datter ikke har det bra, min eks har fått beskjed og er vellkommen til å kontakte disse for både spørsmål og svar.

Jeg blir å formidle all informasjon han bør ha angående vår datter, jeg blir å være saklig og rolig.

Jeg snakker ikke ille om faren til henne, jeg vil henne ikke vondt, men etter hans utspill har jeg måttet fortelle at TK tar seg av det økonomiske, og at det er jeg som avgjør om hun skal ha fri fra skolen osv, fordi hun bor her -IKKE fordi pappaen skal bli fratatt alle rettigheter osv Hun er så stor at jeg må gi henne forklaring på de tingene som kommer opp.

Hun har gitt uttrykk for ønsket samvær, noe jeg i første omgang sa var greit at hun kunne prøve, jeg tenkte hun fikk se selv at det ble vanskelig å gjennomføre, men det vil ikke la seg gjennomføre fordi hun setter idretten og vennene foran faren, i tillegg har faren en tendens til å være opptatt.

Jeg har gått gjennom alle former for samvær på en års kalender, og VET at samvær aldri blir å overstige 7 dg gjennomsnittlig pr mnd, mest sannsynlig blir det 5-6dg. Et eksempel: hun har vært på 2 samvær der i år - neste er om 1,5 uke, dette pga av både hennes og farens forskyvninger pga viktigere gjøremål.

Slik var det da han bodde her i byen, værre blir det nå som han er flyttet. Samvær i 2005 var 6-7dg gjennomsnittlig pga dette, og da bodde han her, enda avtalen var 9 dager gjennomsnittlig.