Noen andre som har det som meg - får angst av å holde kontakten med dysfunskjonell familie...

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med drama og faenskaåp hos min dysfunksjonelle familie siden jeg var barn. Har mange vonde barndomsminner fra der jeg vokste opp. Jeg har ofte backlash i drømmene, der jeg drømmer om steder der jeg vokste opp. At jeg får kjeft. Utsettes for silent treatment osv. Har i mange år presset meg til å ha litt kontakt, fordi det er "normalt" å ha litt kontakt med egne foreldre.

Når jeg tenker på at jeg bare kan kutte kontakten helt, så har jeg mye roligere dager. Kan stå opp om morgenen og føle på at jeg er rolig og lykkelig. Da jeg presset meg til å ha litt kontakt, kunne jeg ha lange perioder med en udefinerbar uro, som kunne vare i mange uker. En svak angst og depresjon, som hindret meg i å ha vanlige dager. Alltid stått i full jobb, men måtte liksom slite meg gjennom dagene. Mye grubling osv.

Jeg ønsker å komme over på "no contact" siden. Jeg har sagt til ungene at de må gjøre alt de kan for å forklare til mine foreldre at det ikke passer å komme på besøk til meg. Lyg gjerne. Si at jeg er opptatt, ikke hjemme osv. Mine barn er voksne, så dette klarer de. De forstår. De har selv sagt at det er ubehagelig når mine foreldre kommer på besøk for å irettesette og "være sammen". Men siden barna mine er voksne, så tenker jeg de må finne ut av dette selv. Sette grenser osv. Er det noen andre som har slike familier, og har dere blitt bedre psykisk av å kutte all kontakt?

Anonymkode: a0283...182

[AnonymBruker]

Det er vanskelig. Har nesten kuttet kontakten helt, noe som har gjort at jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet, og mer eller mindre venter på at de skal dø sånn at jeg slipper å tenke mer på der.

Anonymkode: fd719...050

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har slitt med drama og faenskaåp hos min dysfunksjonelle familie siden jeg var barn. Har mange vonde barndomsminner fra der jeg vokste opp. Jeg har ofte backlash i drømmene, der jeg drømmer om steder der jeg vokste opp. At jeg får kjeft. Utsettes for silent treatment osv. Har i mange år presset meg til å ha litt kontakt, fordi det er "normalt" å ha litt kontakt med egne foreldre.

Når jeg tenker på at jeg bare kan kutte kontakten helt, så har jeg mye roligere dager. Kan stå opp om morgenen og føle på at jeg er rolig og lykkelig. Da jeg presset meg til å ha litt kontakt, kunne jeg ha lange perioder med en udefinerbar uro, som kunne vare i mange uker. En svak angst og depresjon, som hindret meg i å ha vanlige dager. Alltid stått i full jobb, men måtte liksom slite meg gjennom dagene. Mye grubling osv.

Jeg ønsker å komme over på "no contact" siden. Jeg har sagt til ungene at de må gjøre alt de kan for å forklare til mine foreldre at det ikke passer å komme på besøk til meg. Lyg gjerne. Si at jeg er opptatt, ikke hjemme osv. Mine barn er voksne, så dette klarer de. De forstår. De har selv sagt at det er ubehagelig når mine foreldre kommer på besøk for å irettesette og "være sammen". Men siden barna mine er voksne, så tenker jeg de må finne ut av dette selv. Sette grenser osv. Er det noen andre som har slike familier, og har dere blitt bedre psykisk av å kutte all kontakt?

Anonymkode: a0283...182

Du kutter familien helt UT!

Jeg gjorde det. Altså helt ut. Blokkerte de og slettet. Eneste måten. Jeg fikk også angst og hodepine av å forholde meg til dem.

Jeg er litt stressa over å kanskje møte dem på butikken etc,men husk DE skal skamme seg! Ikke du. 

Du lever et liv.

Kutt ut dårlige mennesker. Bare fordi de heter familie har de ikke mer rett enn andre å være i ditt liv. Lykke til🙏

 

Anonymkode: 33299...18a

[svartkatt]

Jeg har ikke en så altfor fæl familie, men jeg har minimalt med kontakt med de. Kunne faktisk tenkt meg mere, men det går ikke. Du må sette deg selv og egen helse først. 

[AnonymBruker]

Nei, fordi jeg ikke har kontakt med dem lenger, og det må du ikke heller 

Anonymkode: 6d479...5ea

[AnonymBruker]

TS her. Jeg har ingen venner som har så vanskelig familie som meg. Jeg ble lurt av samfunnet rundt meg da jeg var ung. Venner og kolleger spurte alltid om jeg skulle besøle familien. Sikkert fordi det er naturlig, og at de gjør det selv. Det skulle ganske mange år med sjelegranskning til for at jeg skulle forstå til bunns, at et ikke er så mange som har en så plagsom nærmeste slekt som meg selv.

Fortsatt har jeg venner som spør om ikke jeg skal besøke mine foreldre. Jeg har fortalt sannheten til de som er veldig nær meg, folk jeg virkelig stoler på. Det er snakk om kanskje mine fem beste venner. Han ene skjønte det selv for mange år siden, for han har slik familie selv. Hva angår de andre, så må jeg forklare veldig tydelig til de som selv har velfungerende familier, hvor ufattelig vanskelig det har vært. En av dem kjente meg som barn også. Det har kanskje sett bra ut på overflaten. Det er utrolig vanskelig for folk å forstå. Jeg må liksom sitte og gni det inn. Men nå forstår de iallefall. De fem. Ungene har jo sett og hørt alt fra hovedkilden, så her trenger jeg ikke å forklare.

Det er rart hvor mange år det skal ta å løsrive seg. Spesielt kanskje på grunn av disse forventlingene fra folk som har vanlige familier. Del gjerne egne erfaringer i denne tråden!!

Anonymkode: a0283...182

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du kutter familien helt UT!

Jeg gjorde det. Altså helt ut. Blokkerte de og slettet. Eneste måten. Jeg fikk også angst og hodepine av å forholde meg til dem.

Jeg er litt stressa over å kanskje møte dem på butikken etc,men husk DE skal skamme seg! Ikke du. 

Du lever et liv.

Kutt ut dårlige mennesker. Bare fordi de heter familie har de ikke mer rett enn andre å være i ditt liv. Lykke til🙏

 

Anonymkode: 33299...18a

Sa du i fra om det eller bare blokkerte du plutselig en tilfeldig dag?

Anonymkode: 7e329...0ac