Å besøke familie i utlandet med ny partner

[AnonymBruker]

Jeg flyttet fra mitt hjemland da jeg var 10 og hadde mer eller mindre mistet kontakten med familien der fram til jeg var 38 og pappa ble alvorlig syk. Omstendigheter gjorde at jeg og ny partner valgte å ta turen sammen med mitt eldste som da var 9, og var der i to uker. Eldste var noe vanskelig i løpet av turen, men jeg la meg ikke opp i det da det skyldes jetlag/kulturforskjeller/endring i rutiner osv, noe som barnet hadde vansker med i tillegg til at hun har temperament. Litt spisse albuer, men gikk seg til syntes jeg.

 

Partner og jeg reiste tilbake året etter oss to, ble i to uker. Begge gangene var vi avhengig av familien mtp transport så vi var i perioder Litt oppgitt begge to når vi ikke kom oss avgårde til avtalt tid eller at de endret planene, en er litt maktesløs når en er avhengig av andre og det ble mye venting og opplevelser på deres premisser. (Det DE ville vi skulle oppleve). Igjen, jeg tenker det er greit nok og tenker ikke på det nå i ettertid.

Så kom den store turen der vi hadde med begge barna (9 og 14) samt hans yngste (20). Vi var der i 3 uker. Denne turen hadde jeg mye følelser knyttet til, mange ønsker og behov å ta hensyn til og meg som stod som organisator for det praktiske (bolig, transport, organisering av familien min og forsøke å få til et tidsskjema/program for turen. Igjen familien har ting de vil vise, det er mye frem og tilbake, mye styr, mye venting, og det som følger med når en er på tur nær familie). I tillegg var jeg spent på hvordan barna ville komme overens, hvordan de to som har matvegring ville klare seg (og muligens påvirke hverandre). Det var mange bevegelige faktorer og jeg opplevde det som stressende. Prøvde å få til det meste for de fleste. 

Partner sin sønn ville ikke til en fornøyelsespark for mindre barn (og det var dyrt) men han ville gjøre voksen ting (f.eks øksekasting 18+ aldersgrense). Jeg anbefalte at vi delte oss den dagen (vi hadde leiebil så det gikk ann). Partner ble sur, satte tidsreise for å møtes etterpå (sånn typ: "hvor lenge skal dere være der? Møter dere utenfor om to timer"). Hele tiden hadde han vært sur og uspiselig sammen med ungene (min eldste og hans). Han syter og blir sint, men jeg prøvde å gjøre mitt beste for at det skulle bli greit for alle. Det var selvsagt noen humper i vegen på turen, grinete barn som ikke vil på museum og voksenønsker som ikke ble prioritert. Klart ungene maser og opplever det som kjedelig når vi skal se på biler: ikke kan de kjøpe noe, ikke er det noe der å gjøre (annet enn å se på bilene + dyr merch). Og ja de gnåler.. men alt i alt syntes jeg turen ble vellykket.

I år skulle vi "ha voksentur". Partner vil ha leiebil og bare gjøre voksenting. Forståelig og absolutt vår tur. Han vil at vi skal bare plugge inn på GPS og drite i å vente på familien, møte dem der, nå må vi gjøre det VI vil.. noe som høres greit ut, men... er vi ikke der for å møte familien? Bør vi bare kjøre vårt løp mens vi er der? Jeg er delt.

Så sier eksen at han ikke kan ha barna ekstra så vår tur blir "no- go".. jeg sier til partner: "da reiser vi med  barna neste år. De vil gjerne treffe bestefaren sin og slekta igjen". Vi snakker om å dra til et annet sted og møtes (Florida) men nå trekker søskenbarnet mitt seg fra ideen. Jeg er skuffet, men ok vi kan enda treffe pappa der. Pappa sier det er ekstremt dyrt og ekstremt varmt, men han er med om det er det vi vil.

Partner er irritert. Han vil ikke bruke 2-3 ganger så mye penger. Jeg sier vi kan ta en kortere tur, kanskje 1 uke holder? Nei det gikk ihvertfall ikke for vi er jetlagged hele uken. Han vil bare drite i familien og kjøre selv (=leiebil), han er lei av at han ikke får gjøre det "han vil" på turene, at ungene gnåler, at alle er så trege og at vi er så avhengig dem når vi er der. Tror han heller vil til stedet vi har møtt familien på tidligere turer og så gjøre det han vil så kan de henge seg på, eller ikke underveis. 

Jeg opplever han som vanskelig og urimelig. Vi har vært på voksenting og museer, vi har gjort barneting. Jeg føler turene har vært varierte. Han slengte ut for et par dager siden noe om at han ville jeg ikke skulle prioritere ungene. Alt skal ikke handle om dem.. men, jeg er da mamma først og fremst? 

Jeg er så forvirret for jeg rives i mellom å være mamma, partner, datter, søskenbarn, venn når vi er der.. jeg gjør så godt jeg kan og det er stressende og til tider utviskende for min del.... og LIKEVEL er folk sure/misfornøyde??  

 

Anonymkode: c0c80...c16

[AnonymBruker]

Tre ganger har dere vært avhengige av din familie = styr og venting. 

Det har han prøvd nok ganger til at det gidder han ikke igjen.  

Fjerde gangen skulle vært en voksentur, men så lager du planene helt om til "mer av det samme" og bestemmer at barna likevel skal med. 

Skjønner godt han er irritert. Det var ikke det han sa ja til. 

 

Anonymkode: f3ada...6a9

[AnonymBruker]

Fungerer hverdagen sammen ellers? Hvordan er andre turer sammen, og helger med alle barn? Øvrig ferie? 

Om det ellers er harmonisk og ryddig er jeg enig med han i at man må ta noen grep i forhold til hvordan ting er på akkurat disse turene.

Om dere generelt knuffer og roter på denne måten er det andre grep som må tas. 

Anonymkode: 33d80...8af

[AnonymBruker]

Høres ut som slitsomme ferier, ikke noe jeg hadde orket å bruke penger på hvert år, så jeg skjønner partneren din. Jeg kunne gått med å reise til din familie for eksempel hvert tredje år, hadde ikke orker å vie alle feriene til det styret der.

Anonymkode: aee29...cc3

[AnonymBruker]

Vi er ikke der hvert år, jeg har vært der i 1997, 1998, 2017 (med han og datter) 2018 (med han) 2021 (med alle barna, også hans sønn).  Det er vanskelig for meg å være hjemme med familien jeg ikke kjenner. Å oppleve livet jeg gikk glipp av da vi flyttet. Jeg ønsker at barna skal kunne bli kjent med sin bestefar før det er for sent. Pappa døde nesten i 2017 og det var en ny vår for vårt forhold. Han prøver å være en bedre pappa og bestefar, og jeg ønsker at han skal oppleve barnebarna. Det er klart, det er en lengsel hos meg at de skal ha kontakt og kjenne hverandre i den grad en kan over så store avstand. Jeg hadde ikke den muligheten, pappa var fraværende i mitt liv. Dette er en ny sjanse for oss alle.

Når vi har vært der har vi vært avhengig av dem til å kjøre (med unntak av siste tur da vi hadde leiebil). Klart det blir mye venting når en er avhengig av andre. Sist hadde vi leiebil, men det blir likevel noe venting da det er greit å kjøre samlet dit vi skal. Han vil bare plugge inn på GPS og kjøre og "se hvem som kommer". Det syntes jeg virker avvisende og egentlig litt frekk: "dere er så trege, vi bare kjører, treffe dere der når dere kommer". 

Så er barna 16 og 12. Pappa har sagt han vil ta kjæresten til et verksted som vennen hans driver  men det har ikke passet. Samme med et bil museum. Kjæreste er skuffet hver gang at det ikke blir noe, jeg er ikke overrasket. Mekke-vennen har sitt eget liv, museumet har egne åpningstider, det er ikke noe vi rår over. I tillegg vil han at vi skal kjøre til butikker for å se på biler og bilmerch. Klart det er kjedelig for ungene, at de vil gå etter kort tid er vel ikke unaturlig?  Mitt poeng til dem alle er: "nå gjør vi noe for xxx, så må dere gjør det beste ut av det. Neste gang gjør vi noe for deg eller xxx".  

Minsten blir veldig fort bilsyk og jeg har spyfobi (ja, jeg vet, det er livets absolutte ironi) så jeg har sagt at det er lurt å begrense turer til maks to timer. En kommer langt på høyhastighetsmotorveg på 2 t. Ja han får postafen.  Det er ikke sånn at vi sitter i stua og glor på hverandre hele dagen, men nå i ettertid sitter han igjen med en følelse av nettopp dette. At vi sitter i stua og venter. At vi ikke gjør noe han vil. At han ikke vil dele seg opp, men alle MÅ holde seg samlet. At barna maser og klager.

Jeg og barna er en pakkedeal. Jeg er først og fremst mamma, Klart jeg tar hensyn til barna både i ferie og i hverdagene. Men jeg blir dratt i alle retninger for jeg må samtidig være kjæreste, datter, søster og samtidig bearbeide mine følelser mens vi er der. Jeg mistet mitt liv slik jeg kjente det da jeg var 9. Flyttet fra landet da jeg var 10. Så minimalt kontakt frem til 38. Klart det er vanskelig for meg, men det kommer i siste rekke. Jeg strekker meg så langt for at det skal bli greit for alle (ja lider av "flink pike syndrom") men jeg blir oppgitt og forvirret når jeg hører hva han sier nå.

I hverdagen er vi sammen 24/7. Etter en skade kan jeg ikke lengre kjøre så han kjører overalt. Han har interesser men dyrker dem lite uten meg. Jeg føler kommunikasjonen vår trenger oppgradering. Ofte ties ting i hjel, han har en tendens til å fyre seg opp og være "martyr" eller bare lukke seg helt inne "steinansikt" når han ikke får ting som han vil. Jeg pleier å gi meg, eller finne en løsning som er greit.. jeg har k-ptsd og adhd så det er klart dette påvirker måten jeg er og hvordan jeg reagerer med han. Stort sett legger jeg meg sakte men sikkert flat og så blir det som han vil. 

Han er en god mann, han er omsorgsfull og i hverdagen er han en god bonusfar for mine barn. Ikke alltid han forstår mine barn, men jeg føler de har et godt forhold i hverdagen. Vi drar på korte turer sammen iløpet av året og onsdager+ annen hver helg +3 uker på sommeren er bare vår voksentid. Nå skal vi på tons of rock 4 dager alene. Til bursdagen min fikk jeg helgetur til nederland med han i gave. Vi har masse tid sammen... det eneste vi IKKE har mye av er tid fra hverandre (for det er vanskelig å gjennomføre. Han fortere og klager, og jeg opplever at han maser om når jeg kommer hjem). 

Vi må ha en oppvask skjønner jeg. Han ble sammen med en selvstendig alenemor, men nå sitter jeg i et gyllent bur. Men dette var et sidespor. Spørsmålet mitt var egentlig: hvordan skal det være å  treffe familie i utlandet? Drar man dit for å skifte stue (sitte hos slekta), drar man for å være turist på egenhånd? Drar man for å være turist sammen med slekta? Dere andre med familier i andre land: hvordan gjør dere det?

 

Anonymkode: c0c80...c16

[AnonymBruker]

Du har ikke hatt kontakt med familien din i mange mange år. Du fikk partner og barn og nå skal du plutselig bruke masse tid og penger på å besøke farssiden din.

Jeg flyttet til Norge pga mannen min, og det har vært helt uaktuelt å reise til hjemlandet og familien min i sommerferie. Og det tenker jeg må jeg respektere, nordmenn lever for sommeren og fellesferie er en greie. Vi reiser ikke til syden da heller.

Mannen snakker ikke morsmålet mitt heller, så det vi gjør er at jeg tar med ungene på et par kortere turer ila av et år og så juleferie alle sammen.

Jeg skjønner mannen din veldig godt.

Anonymkode: 7b57f...c87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Vi må ha en oppvask skjønner jeg. Han ble sammen med en selvstendig alenemor, men nå sitter jeg i et gyllent bur. Men dette var et sidespor. Spørsmålet mitt var egentlig: hvordan skal det være å  treffe familie i utlandet? Drar man dit for å skifte stue (sitte hos slekta), drar man for å være turist på egenhånd? Drar man for å være turist sammen med slekta? Dere andre med familier i andre land: hvordan gjør dere det?

 

Anonymkode: c0c80...c16

Når vi besøker familie, eller reiser på tur med dem, har vi ulike opplegg avhengig av hvem som reiser, hvem det er, hvor hyppig vi ser dem, og mye mer. 

Jeg har forståelse for at han trenger mer alenetid og avbrekk med bare oss, enn om jeg reiser alene. Vi kombinerer gjerne litt egen ferie med besøk. Eller vi deler opp dagen litt, og tar formiddag og lunsj alene. Ingen av oss orker å leve 100% oppå svigerfamilie over dager. 

Nå følte han for tid med sine, jeg...ikke fullt så mye. Så da tar han med seg unger og tar første ferieuke der. Mens jeg jobber og så slapper av hjemme. Vi skal møte mine i utlandet senere i sommer. Da reiser vi ned og tar fire netter på hotell først. 

Nøkkelen er kommunikasjon og forventningsavklaringer. Vi er enige i forkant av at vi skal på badeland kl 10 lørdag, og spiser lunsj der, så møtes vi ettermiddag og middag. Om mine da begynner å antyde at når vi først møtes så er det dumt at vi velger alenetid, så sier jeg at slik blir det. (For alternativet er slitasje på mannen og på forholdet, som igjen vil føre til sjeldnere besøk og mindre samvær) 

Anonymkode: 33d80...8af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tre ganger har dere vært avhengige av din familie = styr og venting. 

Det har han prøvd nok ganger til at det gidder han ikke igjen.  

Fjerde gangen skulle vært en voksentur, men så lager du planene helt om til "mer av det samme" og bestemmer at barna likevel skal med. 

Skjønner godt han er irritert. Det var ikke det han sa ja til. 

 

Anonymkode: f3ada...6a9

Han vil gjerne være med pappa og gjøre sine ting. Er han som sa "neste tur er voksentur, så en tur med ungene". Jeg flyttet frem tur med barn fordi eksen ikke kan/vil ha barna lenge nok til at vi kan dra. Han har barna NÅ (og frem til og med uke 27) og så vil han jobbe inn 3 uker til seg selv ("sin ferie" som han sa) i august. Det er ikke mulig å reise fra barna, jeg har ingen som kan ha dem så turen i år utgikk. For å kunne planlegge utenom eks og for å sikre tur foreslo jeg å bare reise alle. 

 

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Du har ikke hatt kontakt med familien din i mange mange år. Du fikk partner og barn og nå skal du plutselig bruke masse tid og penger på å besøke farssiden din.

Jeg skjønner mannen din veldig godt.

Anonymkode: 7b57f...c87

Det er plutselig for min del også. Jeg hadde igrunnen slått i fra meg den delen av livet mitt, men da pappa lå på sykehuset ble jeg "kalt hjem". De hadde fått beskjed av legene at dette var slutten. Partner var den som sa "klart vi drar". Er faktisk han som har vært den største drivkraften for at vi skal ha et forhold med pappa/familien og at vi skal reise. Det er bittersøt for meg og faktisk på mange måter enklere som det var før vi fikk kontakt med hverandre. Ja jeg er glad nå og jeg ønsker at barna skal ha det jeg ikke hadde, men samtidig er det viktig for meg å poengtere at det er ikke meg som trer dette nedover ørene hans. 

 

Jeg har nevnt at jeg reiser med barna tidligere, men det var totalt uaktuelt. Jeg har nevnt at vi kan dele oss når vi er der, også uaktuelt og den ene gangen vi prøvde gjorde han opplevelsen miserable for alle. 

 

Men dere som svarer meg (takk for det, jeg prøver å sortere tankene her og det hjelper med synspunktene deres): Hva kan jeg gjøre bedre? Hva kan jeg gjøre anderledes?

 

Vi er avhengig av at eks tar dem, eller må de bli med, eller ingen tur. Pappa har dårlig helse, vi er alle enig at han sannsynligvis ikke har mange år igjen. Vi sparer penger så vi har en del oppsparte midler øremerket til tur. 

Anonymkode: c0c80...c16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Når vi besøker familie, eller reiser på tur med dem, har vi ulike opplegg avhengig av hvem som reiser, hvem det er, hvor hyppig vi ser dem, og mye mer. 

Jeg har forståelse for at han trenger mer alenetid og avbrekk med bare oss, enn om jeg reiser alene. Vi kombinerer gjerne litt egen ferie med besøk. Eller vi deler opp dagen litt, og tar formiddag og lunsj alene. Ingen av oss orker å leve 100% oppå svigerfamilie over dager. 

Nå følte han for tid med sine, jeg...ikke fullt så mye. Så da tar han med seg unger og tar første ferieuke der. Mens jeg jobber og så slapper av hjemme. Vi skal møte mine i utlandet senere i sommer. Da reiser vi ned og tar fire netter på hotell først. 

Nøkkelen er kommunikasjon og forventningsavklaringer. Vi er enige i forkant av at vi skal på badeland kl 10 lørdag, og spiser lunsj der, så møtes vi ettermiddag og middag. Om mine da begynner å antyde at når vi først møtes så er det dumt at vi velger alenetid, så sier jeg at slik blir det. (For alternativet er slitasje på mannen og på forholdet, som igjen vil føre til sjeldnere besøk og mindre samvær) 

Anonymkode: 33d80...8af

Det var akkurat dette jeg trodde jeg gjorde! Sist skrev jeg opp alle dagene, vi satt med familien og skrev opp hva vi ville/når det passet/hvem skulle bli med oss dit.  Jeg trodde jeg/vi kommuniserte og planla sammen samtidig som jeg følte at han la ansvaret mye over på meg for å få det gjort for å siden klage på hvordan det ble.

Akkurat nå føler jeg at han er urimelig. Jeg har faktisk ikke lyst til å planlegge ny tur, det er ihvertfall ikke ferie for min del!! Det er krevende både fysisk og psykisk og jeg har mest lyst til å stikke hodet i sanden. Lite modent, jeg vet, men jeg blir så stresset!! Han er like krevende som barna, bare på en annen måte. Akkurat nå er jeg bare rå og sår kjenner jeg.

 

Anonymkode: c0c80...c16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det var akkurat dette jeg trodde jeg gjorde! Sist skrev jeg opp alle dagene, vi satt med familien og skrev opp hva vi ville/når det passet/hvem skulle bli med oss dit.  Jeg trodde jeg/vi kommuniserte og planla sammen samtidig som jeg følte at han la ansvaret mye over på meg for å få det gjort for å siden klage på hvordan det ble.

Akkurat nå føler jeg at han er urimelig. Jeg har faktisk ikke lyst til å planlegge ny tur, det er ihvertfall ikke ferie for min del!! Det er krevende både fysisk og psykisk og jeg har mest lyst til å stikke hodet i sanden. Lite modent, jeg vet, men jeg blir så stresset!! Han er like krevende som barna, bare på en annen måte. Akkurat nå er jeg bare rå og sår kjenner jeg.

 

Anonymkode: c0c80...c16

Men hva/hvem var egentlig årsaken til at planene ikke ble fulgt? 

Du skriver alt for langt til å få med seg alt.. Jeg leser bare "drama". 

Anonymkode: 33d80...8af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har ikke hatt kontakt med familien din i mange mange år. Du fikk partner og barn og nå skal du plutselig bruke masse tid og penger på å besøke farssiden din.

Jeg flyttet til Norge pga mannen min, og det har vært helt uaktuelt å reise til hjemlandet og familien min i sommerferie. Og det tenker jeg må jeg respektere, nordmenn lever for sommeren og fellesferie er en greie. Vi reiser ikke til syden da heller.

Mannen snakker ikke morsmålet mitt heller, så det vi gjør er at jeg tar med ungene på et par kortere turer ila av et år og så juleferie alle sammen.

Jeg skjønner mannen din veldig godt.

Anonymkode: 7b57f...c87

Eeh, dette her er jo bare trist, og ikke greit i det hele tatt!

Anonymkode: 0062b...799

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Eeh, dette her er jo bare trist, og ikke greit i det hele tatt!

Anonymkode: 0062b...799

Nei, det er det ikke.

Det er ikke jeg som skrev kommentaren, men jeg er helt enig med personen du kommenterer.

Jeg kommer opprinnelig fra et land hvor det er VELDIG varmt om sommeren. 
Min mann (norsk) og vårt barn (født og oppvokst i Norge) vil ikke besøke mitt hjemland om sommeren. Det respekterer jeg, og besøker min familie enten på våren eller høsten.

Helt uaktuelt å tvinge dem til å reise vekk fra norsk sommer

Anonymkode: 664b7...7a4

[katties]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi er ikke der hvert år, jeg har vært der i 1997, 1998, 2017 (med han og datter) 2018 (med han) 2021 (med alle barna, også hans sønn).  Det er vanskelig for meg å være hjemme med familien jeg ikke kjenner. Å oppleve livet jeg gikk glipp av da vi flyttet. Jeg ønsker at barna skal kunne bli kjent med sin bestefar før det er for sent. Pappa døde nesten i 2017 og det var en ny vår for vårt forhold. Han prøver å være en bedre pappa og bestefar, og jeg ønsker at han skal oppleve barnebarna. Det er klart, det er en lengsel hos meg at de skal ha kontakt og kjenne hverandre i den grad en kan over så store avstand. Jeg hadde ikke den muligheten, pappa var fraværende i mitt liv. Dette er en ny sjanse for oss alle.

Når vi har vært der har vi vært avhengig av dem til å kjøre (med unntak av siste tur da vi hadde leiebil). Klart det blir mye venting når en er avhengig av andre. Sist hadde vi leiebil, men det blir likevel noe venting da det er greit å kjøre samlet dit vi skal. Han vil bare plugge inn på GPS og kjøre og "se hvem som kommer". Det syntes jeg virker avvisende og egentlig litt frekk: "dere er så trege, vi bare kjører, treffe dere der når dere kommer". 

Så er barna 16 og 12. Pappa har sagt han vil ta kjæresten til et verksted som vennen hans driver  men det har ikke passet. Samme med et bil museum. Kjæreste er skuffet hver gang at det ikke blir noe, jeg er ikke overrasket. Mekke-vennen har sitt eget liv, museumet har egne åpningstider, det er ikke noe vi rår over. I tillegg vil han at vi skal kjøre til butikker for å se på biler og bilmerch. Klart det er kjedelig for ungene, at de vil gå etter kort tid er vel ikke unaturlig?  Mitt poeng til dem alle er: "nå gjør vi noe for xxx, så må dere gjør det beste ut av det. Neste gang gjør vi noe for deg eller xxx".  

Minsten blir veldig fort bilsyk og jeg har spyfobi (ja, jeg vet, det er livets absolutte ironi) så jeg har sagt at det er lurt å begrense turer til maks to timer. En kommer langt på høyhastighetsmotorveg på 2 t. Ja han får postafen.  Det er ikke sånn at vi sitter i stua og glor på hverandre hele dagen, men nå i ettertid sitter han igjen med en følelse av nettopp dette. At vi sitter i stua og venter. At vi ikke gjør noe han vil. At han ikke vil dele seg opp, men alle MÅ holde seg samlet. At barna maser og klager.

Jeg og barna er en pakkedeal. Jeg er først og fremst mamma, Klart jeg tar hensyn til barna både i ferie og i hverdagene. Men jeg blir dratt i alle retninger for jeg må samtidig være kjæreste, datter, søster og samtidig bearbeide mine følelser mens vi er der. Jeg mistet mitt liv slik jeg kjente det da jeg var 9. Flyttet fra landet da jeg var 10. Så minimalt kontakt frem til 38. Klart det er vanskelig for meg, men det kommer i siste rekke. Jeg strekker meg så langt for at det skal bli greit for alle (ja lider av "flink pike syndrom") men jeg blir oppgitt og forvirret når jeg hører hva han sier nå.

I hverdagen er vi sammen 24/7. Etter en skade kan jeg ikke lengre kjøre så han kjører overalt. Han har interesser men dyrker dem lite uten meg. Jeg føler kommunikasjonen vår trenger oppgradering. Ofte ties ting i hjel, han har en tendens til å fyre seg opp og være "martyr" eller bare lukke seg helt inne "steinansikt" når han ikke får ting som han vil. Jeg pleier å gi meg, eller finne en løsning som er greit.. jeg har k-ptsd og adhd så det er klart dette påvirker måten jeg er og hvordan jeg reagerer med han. Stort sett legger jeg meg sakte men sikkert flat og så blir det som han vil. 

Han er en god mann, han er omsorgsfull og i hverdagen er han en god bonusfar for mine barn. Ikke alltid han forstår mine barn, men jeg føler de har et godt forhold i hverdagen. Vi drar på korte turer sammen iløpet av året og onsdager+ annen hver helg +3 uker på sommeren er bare vår voksentid. Nå skal vi på tons of rock 4 dager alene. Til bursdagen min fikk jeg helgetur til nederland med han i gave. Vi har masse tid sammen... det eneste vi IKKE har mye av er tid fra hverandre (for det er vanskelig å gjennomføre. Han fortere og klager, og jeg opplever at han maser om når jeg kommer hjem). 

Vi må ha en oppvask skjønner jeg. Han ble sammen med en selvstendig alenemor, men nå sitter jeg i et gyllent bur. Men dette var et sidespor. Spørsmålet mitt var egentlig: hvordan skal det være å  treffe familie i utlandet? Drar man dit for å skifte stue (sitte hos slekta), drar man for å være turist på egenhånd? Drar man for å være turist sammen med slekta? Dere andre med familier i andre land: hvordan gjør dere det?

 

Anonymkode: c0c80...c16

Hva jeg gjorde med familie i utlandet, når familien ikke bestod av andre barn jeg kunne leke med: 

- vi spiste måltider sammen en del

- jeg var ganske tidlig selvstendig, men kunne ellers gjerne bare gå litt rundt, sitte og lese tegneserie, spille spill med søsken o.l.

- vi ble gjerne "etterlatt" til besteforeldre en del mens de voksne kunne gjøre litt annet innimellom

- selvfølgelig var det viktig med noe til på tivoli, badeland/elv, butikker o.l., men det var ikke det ferien i hovedsak bestod av. Det viktigste var å bytte omgivelser, se en annen kultur (men ikke noe press om å klare å rekke alt man klarer av museer osv), snakke litt med besteforeldrene og bli kjent under måltider

Det vanskelige her er vel kanskje at du ikke får nok tid alene med familien din, eller? Er det en mulighet å dra UTEN partneren din, siden det virker som han har andre ting han skulle ha gjort? Ser han sier det er uaktuelt, men det synes ikke jeg han har lov til å si. Han kan ikke kreve å bli med for så å ødelegge ferien. Han er da voksen og kan klare seg alene med sitt eget barn i noen uker, eller dra på tur et sted selv, eller med venner??? Du sier jo dere er sammen hele året.

Endret 23. juni av katties

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Spørsmålet mitt var egentlig: hvordan skal det være å  treffe familie i utlandet? Drar man dit for å skifte stue (sitte hos slekta), drar man for å være turist på egenhånd? Drar man for å være turist sammen med slekta? Dere andre med familier i andre land: hvordan gjør dere det?

Anonymkode: c0c80...c16

Det er det ingen regler for. Problemet er at du og din samboer vil to forskjellige ting. Han vil ikke være avhengig av dine trege slektninger og planer som det aldri blir noe av. 

Du burde reise dit alene med barna. 

Anonymkode: f3ada...6a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Men hva/hvem var egentlig årsaken til at planene ikke ble fulgt? 

Du skriver alt for langt til å få med seg alt.. Jeg leser bare "drama". 

Anonymkode: 33d80...8af

Vi fulgte planene som ble skrevet ned, men det var noen ting som ikke ble med på listen (besøke pappas mekanikervenn for han var avsted, museet tror jeg var stengt, jeg har sagt jeg ville til en viss fornøyelsespark men vi gikk heller til en annen pga pris og beliggenhet).

Den ene dagen vi delte oss var det jeg og minsten som besøkte en fornøyelsespark for mindre barn mens partner tok de to store med seg til en aktivitet for større barn. Alle som var med partner sa han ødela tuten, han var sur og grinete. Jeg opplevde at han ødela vår tur også da han ringte og maste på oss om å bli ferdig. 

Visstnok var ungene grinete da vi besøkte en interesse-butikk som partner ville på. Dette fikk jeg ikke med meg at de klaget for jeg var i tlf med verten fra air bnb akkurat da. Så ja akkurat her glippet noe for meg, ellers hadde jeg satt barna på plass slik jeg pleier. Men herregud da, klart de syntes det er kjedelig å gå til en butikk der de kan bare se men ikke røre og heller ikke kan kjøpe noe der.. men de var der, hvor mye mer kan man forvente?

Helt ærlig så trodde jeg sist tur var vellykket frem til nå. Jeg trodde vi hadde fått det til på en grei måte.

 

Jeg kan ikke tenke meg å dra helt til hjemlandet for å så drite I familien min (dette gjelder om vi reiser med eller uten barn). Å si til pappa (eller andre) at "vi møter deg der når du kommer" fremfor å si at "vi kjører samlet" syntes jeg virker egoistisk og kald. Jeg skjønner ikke hastverket heller. Ja det er kjedelig å vente på trege slektninger, men jeg gjør ikke et problem ut av det 🤷‍♀️

Anonymkode: c0c80...c16

[Daria]

Kortversjonen, slik jeg ser det når jeg skjærer vekk alt av unødvendige detaljer: Du avlyser årets voksen-ferietur med mannen på grunn av din eks og vil erstatte den med tur med barn neste år, med alt det innebærer av andre premisser og økonomiske følger. Jeg ville også vært ganske sur om jeg var mannen din.