Arbeidsforhold i Akademia

[Gjest Gjest]

Jeg arbeider som stipendiat ved et av universitetene i Norge. Jeg har en veileder som jeg ikke kommer spesielt godt overens med. I begynnelsen trodde jeg at dette var ”min feil”, men det har etter hvert kommet fram at veldig mange i min gruppe (med samme sjef) har lignende problemer. Vi blir møtt med lite respekt, får lite ansvar og blir holdt i et jerngrep (som å gå på barneskolen der man stadig blir mistenkeliggjort etc. Går på selvtilliten løs). Dette har ført til at det har blitt ganske dårlig stemning blant de ansatte, noe som går utover motivasjonen og dermed produktiviteten. Spesielt som stipendiat er man i et veldig avhengighetsforhold til sin veileder/sjef, så det er ikke bare å si at ”Nei, dette gidder jeg ikke mer, nå slutter jeg”.

Når jeg har diskutert med andre, får jeg inntrykk av at i dårlige sjefer er et vanlig problem i Akademia, dvs. at folk sitter som ledere fordi de er dyktige i sitt fag og er flinke til å skaffe penger, men at de ikke nødvendigvis er gode ledere. Jeg lurer på om noen av dere andre har lignende erfaringer eller om det finnes noe skriftlig materiale/undersøkelser angående arbeidsforhold og lederkultur i universitetsmiljøer? Er det håp? Veldig usikker på om jeg orker å ha det slik i all framtid.

[Gjest Gjest]

Generelt har du færre rettigheter som stipendiat enn som en vanlig arbeidstakende, deriblant gjelder ikke arbeidsmiljølovens bestemmelser når det kommer til arbeidsmengde for oss.

Videre er du veldig avhengig av din veileder, da det gjerne er han som har skaffet pengene og det er han som enten har formulert oppgaven eller har vært med å formulere den sammen med deg.

Selv har jeg flere venner som er i samme situasjon som deg, og har nå fått ut sin frustrasjon angående veilederen HVER eneste dag i lunsjen i over ett år. Han ene har løst det hele ved å gå til en annen professor, og føler allerede nå at han får gjort mer på noen par uker enn hva han fikk gjort med den andre professoren. En annen vurderer å ta ut sykemelding da han føler seg utbrent og deprimert.

Ingen råd å komme med her, med andre ord (foruten å prate med andre professorer), men bare en mager trøst om at du ikke er alene. Du kan forsøke å ta kontakt med forskerforbundet eller universitets interesseorgan for stipendiater (vi har iallfall en slik her ved ntnu), og se om de kan hjelpe deg.