Erfaring med skolestarter med adhd - venner

[AnonymBruker]

Ville fokusert på å invitere hjem og støtte barnet der og ikke bry seg om at barnet ikke inviteres bort, for det er faktisk ikke andres jobb å måtte ev fotfølge barn på besøk eller ikke føle seg trygg på hva besøk finner på. 

Sønnen hang en stund med en gutt med ADHD diagnose og jeg måtte rett og slett sette foten ned, kunne ikke ha en 4-5 klassing med elleville påfunn her og som ikke hørte på oss.  Fikk ihvertfall ikke være her om vi ikke var hjemme.  Siste gang han fikk være her før jeg satte foten ned så ga jeg streng beskjed om ingen løping og herjing i stua, så kommer jeg fra kjøkkenet med stort fat med lasagne rett fra ovnen og han hopper ned fra sofaen og løper meg ned så lasagnen havner over meg og jeg brenner meg. Utrolig nok ble ikke han truffet. Da var tålmodigheten min slutt. 

Alle barn er unike og man er ikke diagnosen, men igjen,  har man hørt om utfordringer bør man forstå frykten for at det kan bli for mye. 

Anonymkode: 231b2...439

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.6.2024 den 17.39):

Jeg har to barn uten diagnoser og har hatt med venner av begge med ulike diagnoser, hovedsaklig ADHD eller autisme spekter. 

Det går mye bedre med god kontakt med foreldrene og litt åpen dialog. Det ene barnet med autisme som ofte (ok, kanskje en gang i mnd eller en gang hver 6.uke) er innom mitt eldste barn bor i gata og stoler på mitt barn. Foreldrene inviterte oss over på kaffe og kake en ettermiddag og fortalte oss litt om barnets utfordringer og at barnet har lyst til å besøke vårt barn. Vi avtalte de første besøkene når alle voksne var tilgjengelige og hadde kontakt på sms. Det ble nesten litt tilvenning. Det vi ser er at barnet lettere aksepterer at ting er annerledes når de er på besøk - og vi voksne spekulerer i at ting som ikke er helt som vanlig er greit fordi det er et annet hjem. Alle positivt overraska og trygge. 

Mitt minste barn er bestevenn med en som er såpass utagerende at det er egen assistent "på" dette barnet på skolen og SFO. 

Men hjemme hos oss, går det fint. Ja, ok, det hoppes i sofa og jeg må gi mange beskjeder som at fotballen må ut på plenen, og det er ikke all verdens beste manerer ved bordet - men jaggu er ikke mine unger like tøysete og urolige ved bordet og ler og lager bobler i melkeglasset. Samme ulla og de skrur hverandre både opp og ned. 

Men - jeg har ikke merket utagering som de har på skolen. En skikkelig aktiv "Madikken/Emil i lønneberget", ja. Men ungen min elsker å ha dette barnet på besøk og ungene er stort sett glade. 

Jeg er ikke skremt fra å ha barn med diagnoser på besøk. Men det hjelper stort med foreldre som tør være åpne og gi meg tips om det slås vrangt. Dét gjør lista mye lavere

 

Anonymkode: 1d23c...e34

Ååå ♥️ om alle hadde vært mer som deg i slike situasjoner!

Anonymkode: dd67e...b58

[AnonymBruker]

Vi har god erfaring med å være åpen. Ene barnet fortalte vi det på første foreldremøte og det ble god forståelse hvorfor én av oss foreldrene alltid er med i barnebursdag eller følgegruppe eller lignende. Alle barna aksepterte at det var spesielle regler for Emil, fordi han fikk ikke til å være på skolen med vanlige regler. Og vi slapp baksnakking fra andre foreldre: de vet vi ikke er slepphendte og de vet at vi følger opp når han har fått med seg andre på å bygge et fort med alle skolesekker i garderoben, klatret utenpå skolebygget for å banke på vinduet til broren, kastet snøball, løpt barbeint i snøen, fylt andres bøker med klistremerker eller lignende. Dårlig oppførsel er ikke lov hos oss heller, selv om det skjer noe daglig og det er viktig at de andre foreldrene vet det. Vi følger opp! 

Med det andre har vi fortalt bare foreldrene til de nærmeste vennene og sagt litt hvordan det er lurt å legge opp besøk hjemme da det stort sett går greit på skolen. F.eks fortelle at det blir tretti minutter lek før lekser, eller at når én time er gått skal de rydde opp leker og så spise middag. Flere av de nærmeste vennenes foreldre sier at de har lært litt som de bruker for egne barn, forutsigbarhet rundt regler og rutiner hjelper på masing og herjing i flere hjem! 

Vi bor vegg-i-vegg med en svømmehall og jeg har pleid å trene før jobb. Ene barnet fikk veldig mye ut av å bli med på svømming før skolen, bare 6-10 lengder, og å svi av litt krutt, eller gå en halvtimes tur med hunden før frokost, hoppet på trampoline. Det har selvsagt ikke tatt bort all uroen, men det har gitt en form for mestring og glede før skolen, som får ned behovet for at «noe må skje.»

Anonymkode: 2e4d8...f36

[AnonymBruker]

Bare en tanke: Er det ikke kanskje lurt å prøve ut medisin i sommerferien, altså før skolestart..? Vet om andre som har gjort dette slik at det går seg litt til før skolestart. 
Ellers enig med dem som skriver at at det er lurt å være åpen om utfordringene med skolen og andre foreldre. Og ta initiativ til vennebesøk hjemme hos dere, og hvis barnet deres inviteres hjem til andre, bli med og ver tilstede under besøket. 

Anonymkode: 17899...d10

[AnonymBruker]

Min erfaring er at åpenhet alltid hjelper. Fortel selv eller la lærer fortelle på første foreldremøte. La klassen lære om det. Fot eksempel den serien "sånn er jeg, og sånn er det" har også en episode med ADHD. 

Min erfaring (som lærer) er at det er viktig at klassen kjenner til tryggere og hva som kan gjøre situasjoner vanskelige. Ved kraftig utagerende adferd bør også medisinering vurderes. Jeg har alltid hatt elever med ADHD i klassene mine, og alle har vært like ulike som alle andre. Jeg har vært veldig glad i og stolte av hver og en. De aller fleste har hatt det mest "vanskelig" i 1. til 4. Modning hjelper og en trygg og god klasse. Har aldri opplevd at vennskap har vært utfordrende, men noe slitasje har det dog vært noen ganger. 

Anonymkode: e685e...ab1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.6.2024 den 21.48):

Har dere vurdert spesialskole? Tror du må forvente ett turbulent år, men det vil nok gå seg til! Han er neppe alene med diagnoser på skolen,  så det går seg nok til. 

Anonymkode: 3b764...d97

ADHD går ikke på evnen til læring  og ingen spesialskole ville tatt imot elever med ADHD. Spesialskole er for elever med svært store lærevansker, som ikke vil klare å følge et utdanningsløp. 

Anonymkode: e685e...ab1

[AnonymBruker]

Hører at alle synes det er helt greit å dele barnets psykiatriske diagnose, men jeg som mamma er skeptisk på om barnet ville likt det i voksen alder. «Unntatt offentlighet» gjelder jo i alle andre tilfeller. Og gjør foreldre det offentlig kan man aldri trekke det tilbake. Hvorfor kan ikke heller foreldre være rause med at barn er ulike og trenger ulik støtte..  

Anonymkode: dd67e...b58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hører at alle synes det er helt greit å dele barnets psykiatriske diagnose, men jeg som mamma er skeptisk på om barnet ville likt det i voksen alder. «Unntatt offentlighet» gjelder jo i alle andre tilfeller. Og gjør foreldre det offentlig kan man aldri trekke det tilbake. Hvorfor kan ikke heller foreldre være rause med at barn er ulike og trenger ulik støtte..  

Anonymkode: dd67e...b58

Dele med lærer og helsepersonell er jo et must, men ikke hvermannsen nødvendigvis..

Anonymkode: dd67e...b58

[AnonymBruker]

Har selv barn med diagnosen, men barnet går enda i bhg, så jeg har ingen personlige erfaringer. 
 Ei venninne derimot, har flere barn med adhd i skolealder. Jeg har kjent barna hennes så lenge de har levd, og fått følge de tett gjennom oppveksten. 
Det virker dessverre som at det som oftest er foreldrene til de andre barna som setter begrensninger og utestenger. Om det er med vilje eller ikke er jeg ikke helt sikker på. Mulig det er litt pga usikkerhet også, at de synes det er vanskelig å forholde seg til barn som «er litt mer» enn andre barn. Kanskje de ikke vet hvordan de skal håndtere oppførsel/rampestreker når barnet tilsynelatende ikke har hørsel. Jeg kan forstå dette, men tror samtidig at mange kanskje glemmer at barn er barn. Diagnose eller ikke. Hadde bare flere kunne hatt en åpen dialog med foreldre så ville de muligens forstått disse barna bedre… 
 Når det er sagt, så er det ikke alltid det hjelper heller. Et barn jeg kjenner har hatt samme bestevenn siden tidlig i barnehagen (går nå i slutten av barneskolen) og foreldrene vet om alle utfordringene dette barnet har. Hvilket betyr at de har kjent hverandre i mange, mange år. Disse barna har vært med hverandre hjem mange ganger. En dag ungen var med vennen sin hjem, ble moren oppringt av en meget frustrert forelder, som ba henne komme å hente barnet umiddelbart. Fordi ungen ikke hørte etter, «var helt vill», nektet å gjøre lekser (barnet har leksefri), spiste leksene sine og hadde tegnet på bordet. Hun fikk også beskjed om at det var siste gang barnet fikk bli med hjem. Moren prøvde så godt hun kunne å forklare situasjonen med at lekser ikke går og at det er innvilget leksefri. Hun hentet barnet med en gang. Senere har h*n vært trist fordi bestevennen ikke får lov til å leke på fritiden. 
 Ikke nok med det… Denne forelderen ringte barnevernet ut ifra dette ene besøket, og hevdet at hun var bekymret for barnet, fordi h*n ikke ville gjøre lekser og tilsynelatende hadde fri oppdragelse.

Det er en viss fare for å bli gjenkjent her, men det driter jeg i. Synes det var å gå litt langt, mtp at de har kjent dette barnet i mange, mange år. I tillegg har moren til vennen en stilling i helsesektoren som tilsier at hun burde forstå seg bedre på diagnoser. 

Kjenner at jeg gruer meg litt til å være mamma’n til «den gærne ungen» på skolen. Dessverre. Det er mye dømming og lite forståelse der ute… 
 

Anonymkode: cfead...fe6

[AnonymBruker]

Viste ikke at det var ADHD før mange år ut i skolen. Selv om barnet ikke var fysisk mot andre var de prene veldig vanskelige og barnet slet med å få venner. Hjalp lite at vi måtte flytte rett før skolestart slik at det var ingen kjente på skolen.

Tilrettelegging og samtaler gjorde ting kun ok, mens diagnose og medisiner reddet alt. Fikk et helt nytt barn som nå har gått fra å være en av de dårligste på skolen til å være trinnets beste og den alle går til.

Legg bort alle fordommer og prøv medisiner!

Mitt barn er nå voksen og har sluttet på medisiner. Alt er lettereå takle når man blir eldre og sljønner hvorfor ting føles som det gjør.

Anonymkode: 1d2ef...f33

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har barn med ekstra behov (trolig ADHD) og barn uten, men som har hatt elever i klassene sine som har en diagnose. Jeg tenker når minste (udiagnosert ADHD) begynner, så kommer jeg til å ta en prat med klassen hvis det viser seg at hun har ADHD. Jeg tror åpenhet har mye å si for hvordan han blir møtt i og utenfor klasserommet, av medelever og foreldre. Forklar hvorfor han kanskje er urolig, gjør impulsive ting osv. Jeg har hvertfall opplevd at egne barn har hatt mer toleranse og forståelse når de har fått en forklaring på årsaken. Der foreldrene ikke har valgt å fortelle hva barnet har (det må selvfølgelig også være lov), har mine barn syntes at det har vært vanskeligere da de ikke har hatt forståelse for hvorfor hen sier eller gjør som hen gjør. 

Som forelder har man lov til å være åpen eller ikke, men jeg tror ofte det kan lønne seg med åpenhet og at folk rundt er rausere da. 

Anonymkode: 47d00...db0

[AnonymBruker]

Barnet mitt har en venn med adhd. Det fungere best når de leker sammen hos dette barnet da foresatte kjenner barnet og dets utfordringer/grenser. Hos oss har det blitt litt mye armer og bein og det blir slitsomt dessverre.(vi har flere andre småbarn å ta oss av). Vi har nok derfor ikke invitert så mye til oss på småtrinnet, men de har vært flinke å invitere hjem, og de leker kjekt sammen hos denne familien. Hos oss blir de oftere ute å leker. Jeg tror det er bra om dere inviterer klassekamerater hjem og ser an hva som funker for barnet deres👍🏼 

Anonymkode: 2bea1...b11

[AnonymBruker]

Signerer de som skriver at det kan være en fordel å ha besøk hjemme hos dere. Min opplevelse er et det kreves vesentlig mer vokseninvolvering, veiledning og at leken lett skjærer seg dessverre. Det, kombinert med beskjeder som går inn ene øret og ut det andre kan etter hvert være litt slitsomt å forholde seg til når de begynner å vokse til. 

Anonymkode: 54793...528

[AnonymBruker]

Det som er viktig er å lære ungen hva som skjer og hvorfor.  Samt finne ut sanmen strategier  som fungerer godt.

Jeg har to med adhd jente og gutt. Og de er helt totalt forskjellige.  Jena gar add, og overtenker. Som liten lekte hun best alene eller om hun fikk bestemme spille reglene. Hun ble veldig fort sliten av andre. Mens hos gutten var det motsatt. Forsåvidt ble han svært populær. Men også en som ofte kom i slosskamper og kanskje ikke like snill med alle. Så selv om han var populær og alt gikk ganske bra sånn sett, har jeg måtte jobbe mye med han. For det kan raskt gå veldig galt.

Du nevner at ditt barn blir litt mye. Og vil da tro at slåssing kan ligge i fremtiden.

Min måte som fungerte her. Var at vi snakket endel sammen når det oppsto ting. Ikke kjefting og straff. Men hva skjedde, hva følte han osv. Så vi ble enige om at når han følte på et sinne på vei, måtte han gå vekk og heller sparke i en stein eller slå i buskas etc. 

Ofte gjorde han ting ment godt, men ikke ble det.  Og da snakket vi om egne og andres følser. Og at når han ser sånn og sånn hos andre så betyr det ditt og datt. 

Å lese andres grenser er fortsatt kanskje det som sliter mest på. Men absolutt mye bedre på det i dag. Samt viktig å lære dem å gjøre ting godt igjen , når de skjønner at de har gått for langt. På de værste tilfellene valgte han selv å ringe foreldree til de han hadde vært kjip mot. Å fortelle hva som skjedde og at han var lei seg for det. Og at det ikke var meningen at kari skulle bli lei seg. 

Vi ble stort sett enige i felleskap hvordan vi gjør ting bra igjen. Om jeg eller han skulke ta en tlf.

Det som ofte er den verste følsen når noen er kjipe, er å tro at personen ikke liker deg. Og når det kommer fra en populær, så blir det ekstra sårt pga fan skaren de har. Så man får ikke gjort opp igjen det som ble feil. Men en unskyld og forkkaring på at hei, jeg gikk for langt. Forsto ikke at du ikke likte det før du ble lei deg. Jeg tenkte jeg bare tullet, og skjønte ikke at det var slemt. Kan vi sees som venner på skolen i morgen?

Med adhd kan man være litt  følse styrt og får enten for mye med seg og klarer ikke prosessere alt eller ingenting fordi annet tar fokus.

Så viktig å ikke kjefte. Men få til en trygg og god dialog.  Jeg sa fra at jeg må få lov å bli bittelitt oppgitt før vi begynner samtalen. Fordi mammaer har også følser  innimellom.  Men detcer ikke rettet mot han men situasjonen og dilemmaet han /vi er kommet i

Anonymkode: b7cd5...f74

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn med ADHD, men barna har noen klassekamerater som har det og som vi opplever som spinnville. Jeg har sjeldent disse barna på besøk med med mindre de andre barna er opptatt med noe annet slik at jeg kan ha fullt fokus. Kan ikke snu ryggen til et sekund, og det er dessverre vanskelig

Opplever også at det ofte blir «mye» for mine barn å henge med, og at ADHD-barnet blir dominerende og ikke klarer å høre hva mine barn sier til dem. Hvis ikke det er vokseninvolvering ender det gjerne i tårer og barna leker ikke sammen. Da blir vi barnepass fremfor at det er et hyggelig besøk.

Det er enklere å akseptere dette om foreldrene er åpne og ærlige og vi ser at de bryr seg og involverer seg - men må også tilslutte meg dem som kvier litt for å ha slike barn på besøk uten at foreldrene er med for å passe på. Synes det fort blir ubehagelig å skulle være veldig streng med andres barn, og jeg vet ikke hvordan jeg best regulerer atferden.

Angående venner trenger det ikke å bli et problem om dere foreldre er på og åpne om situasjonen, men ellers er det fort gjort at barnet blir kuttet ut av både andre barn og voksne. Dessverre.

Anonymkode: e51b5...89a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det som er viktig er å lære ungen hva som skjer og hvorfor.  Samt finne ut sanmen strategier  som fungerer godt.

Jeg har to med adhd jente og gutt. Og de er helt totalt forskjellige.  Jena gar add, og overtenker. Som liten lekte hun best alene eller om hun fikk bestemme spille reglene. Hun ble veldig fort sliten av andre. Mens hos gutten var det motsatt. Forsåvidt ble han svært populær. Men også en som ofte kom i slosskamper og kanskje ikke like snill med alle. Så selv om han var populær og alt gikk ganske bra sånn sett, har jeg måtte jobbe mye med han. For det kan raskt gå veldig galt.

Du nevner at ditt barn blir litt mye. Og vil da tro at slåssing kan ligge i fremtiden.

Min måte som fungerte her. Var at vi snakket endel sammen når det oppsto ting. Ikke kjefting og straff. Men hva skjedde, hva følte han osv. Så vi ble enige om at når han følte på et sinne på vei, måtte han gå vekk og heller sparke i en stein eller slå i buskas etc. 

Ofte gjorde han ting ment godt, men ikke ble det.  Og da snakket vi om egne og andres følser. Og at når han ser sånn og sånn hos andre så betyr det ditt og datt. 

Å lese andres grenser er fortsatt kanskje det som sliter mest på. Men absolutt mye bedre på det i dag. Samt viktig å lære dem å gjøre ting godt igjen , når de skjønner at de har gått for langt. På de værste tilfellene valgte han selv å ringe foreldree til de han hadde vært kjip mot. Å fortelle hva som skjedde og at han var lei seg for det. Og at det ikke var meningen at kari skulle bli lei seg. 

Vi ble stort sett enige i felleskap hvordan vi gjør ting bra igjen. Om jeg eller han skulke ta en tlf.

Det som ofte er den verste følsen når noen er kjipe, er å tro at personen ikke liker deg. Og når det kommer fra en populær, så blir det ekstra sårt pga fan skaren de har. Så man får ikke gjort opp igjen det som ble feil. Men en unskyld og forkkaring på at hei, jeg gikk for langt. Forsto ikke at du ikke likte det før du ble lei deg. Jeg tenkte jeg bare tullet, og skjønte ikke at det var slemt. Kan vi sees som venner på skolen i morgen?

Med adhd kan man være litt  følse styrt og får enten for mye med seg og klarer ikke prosessere alt eller ingenting fordi annet tar fokus.

Så viktig å ikke kjefte. Men få til en trygg og god dialog.  Jeg sa fra at jeg må få lov å bli bittelitt oppgitt før vi begynner samtalen. Fordi mammaer har også følser  innimellom.  Men detcer ikke rettet mot han men situasjonen og dilemmaet han /vi er kommet i

Anonymkode: b7cd5...f74

Obs glemte å skrive. Besøk borte og hjemne bør max være to timer.

Anonymkode: b7cd5...f74