Asperger - sosiale sammenkomster

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (42 minutter siden):

Har sosial angst, asperger og adhd. Tenker at det gjelder å finne en balanse som fungerer for deg. Å unngå alle situasjoner tror jeg sjelden er løsningen. Spesielt om du er single, uten barn, uten jobb. 

Enig. Jeg er ikke TS, men jeg tvinger meg til sosiale settinger så lenge dagsformen tilsier at jeg kan takle det. Starter jeg på minus den dagen, altså med lite søvn og ekstrem utmattelse, så er det uaktuelt. Ofte blir det sosiale mer spontant, så jeg blir da avhengig av at andre også kan være spontane. Men det er det eneste som fungerer for meg. 

Anonymkode: 72d83...b6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eksponering og eksponeringsterapi er to veldig forskjellige ting. Du bør kontakte lege/terapeut for å få veiledning og hjelp. 

Anonymkode: 72d83...b6a

Det er eksponeringsterapi jeg har hatt. 

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Har asperger og kjenner meg ikke så veldig igjen i det som folk skriver. Lurer på om det er fordi jeg rett og slett er for hardt rammet. Fungerer såpass dårlig sosialt at det sjelden er folk som inviterer meg på sosiale sammenkomster, og om jeg ender opp på noe, så greier jeg ikke å maskere. Kan bli sliten av å være sosial, men ikke på noen ekstrem måte, og klarer fint å treffe folk mange dager på rad, bare det ikke er døgnet rundt.

Anonymkode: c3814...7e2

Høres ut som du ikke maskerer. Det er det man blir så utslitt av.

Anonymkode: 43edc...5d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ts her

For det første takk for alle gode svar! ❤️

Noen oppfølgings spørsmål:

Hvordan funker "maskering" for dere? Ikler dere rollen som noen andre? 

Har dere noe "sære" interesser?

Anonymkode: 30cc6...916

Nei, jeg prøver ikke være noen andre egentlig. Maskering handler om å late som jeg ikke er i ferd med å bryte sammen pga alt som forstyrrer i omgivelsene i den settingen jeg er i. F.eks hvis jeg er på besøk og det plutselig dukker opp 3 andre, alle snakker i munnen på hverandre, stor veggklokke tikker høyt, radioen står på. Da bruker jeg ekstremt mye krefter på å klare å gjennomføre sosialiseringen, og jeg maskerer for å ikke vise at jeg holder på å rakne innvendig. 

Anonymkode: 72d83...b6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ts her

For det første takk for alle gode svar! ❤️

Noen oppfølgings spørsmål:

Hvordan funker "maskering" for dere? Ikler dere rollen som noen andre? 

Har dere noe "sære" interesser?

Anonymkode: 30cc6...916

Jeg spiller en rolle. På en måte som en utgave av meg selv som samfunnet ønsker. Men inni meg kjennes det vondt og vanskelig. Å hele tiden trosse egne følelser gjør at jeg sliter med identitet. Jeg bruker veldig mye energi på å gjøre det motsatte av det som føles naturlig for meg. Som et eksempel ser jeg alltid bort når jeg møter blikket til kjente på gaten. Det går automatisk. Men jeg har lært at det ikke er hyggelig så dermed må jeg tvinge blikket tilbake og hilse før jeg kan gå videre. Jeg tror dette går mer eller mindre på automatikk for de fleste?

Anonymkode: 43edc...5d8

[AnonymBruker]

Jeg er også autist (og adhd-er), og jeg må finne balansen. Kan ha lyst til veldig mye, men sliter meg ut. Maskerer på automatikk, og sliter meg helt ut. Er meg selv, men mer utadvendt (er introvert), og diverse annet som er vanskelig å sette fingeren på. Er engasjert ellers også, men det er nesten som å være på jobbintervju hele tiden, og det er utmattende. 

Jeg får besøk av familie i sommer. Heldigvis så skjønner de at jeg blir sliten, så jeg får litt mer hvile mellom slagene. Har så lyst til å være engasjert tante i 110% fokus for de små, helst hele uken, men vet det er ikke realistisk. Er ikke uinteressert noen gang, men blir så sliten at jeg blir litt mer flat i følelsene, men gjør så godt jeg kan og sliter meg da enda mer ut. 

Jeg har funnet ut at å være sosial fungerer helt klart best når det handler om en eller flere «særinteresser». Da kan jeg blomstre i mitt element, uten å kjede livet av de rundt meg, og jeg trenger ikke dysse ned entusiasmen. Jeg blir sliten da også, men det er helt klart mye bedre for meg. 

Anonymkode: 015d6...4be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg spiller en rolle. På en måte som en utgave av meg selv som samfunnet ønsker. Men inni meg kjennes det vondt og vanskelig. Å hele tiden trosse egne følelser gjør at jeg sliter med identitet. Jeg bruker veldig mye energi på å gjøre det motsatte av det som føles naturlig for meg. Som et eksempel ser jeg alltid bort når jeg møter blikket til kjente på gaten. Det går automatisk. Men jeg har lært at det ikke er hyggelig så dermed må jeg tvinge blikket tilbake og hilse før jeg kan gå videre. Jeg tror dette går mer eller mindre på automatikk for de fleste?

Anonymkode: 43edc...5d8

Du er veldig lik meg.

Ts

Anonymkode: 30cc6...916

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er veldig lik meg.

Ts

Anonymkode: 30cc6...916

Jeg har øvd på det med å møte blikk og hilse siden jeg ble selvbevisst rundt ti års alder. Det går fortsatt ikke automatisk 30 år etter😅.

Anonymkode: 43edc...5d8

[AnonymBruker]

Ja.

Skal på fest imorgen. Har ikkje lyst men gruer meg ikkje. Ser ikkje poenget med å dra. Det er pliktsosialisering gjennom jobben. Det er og sånn at man "må" kle seg ut. Heile veka har eg obsessa over det og prøvd å finna eit kostyme som fungerer. Eg takler ikkje kle som er stramme, dei må sitte på rett måte og vere av rett stoff. Utrolig slitsamt å bruka energi på. Ellers fungerer det som regel å spørja folk om ting som angår dei. Folk elsker å snakka om seg sjølv. Tida går nok ganske fort.

Tar tidlig taxi heim. 

Anonymkode: 7352d...71f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja.

Skal på fest imorgen. Har ikkje lyst men gruer meg ikkje. Ser ikkje poenget med å dra. Det er pliktsosialisering gjennom jobben. Det er og sånn at man "må" kle seg ut. Heile veka har eg obsessa over det og prøvd å finna eit kostyme som fungerer. Eg takler ikkje kle som er stramme, dei må sitte på rett måte og vere av rett stoff. Utrolig slitsamt å bruka energi på. Ellers fungerer det som regel å spørja folk om ting som angår dei. Folk elsker å snakka om seg sjølv. Tida går nok ganske fort.

Tar tidlig taxi heim. 

Anonymkode: 7352d...71f

Akkurat sånn er det! Ser heller ikke poenget. Blir stressa og føler det er bortkastet fritid jeg kunne brukt hjemme med hobbyen min 😅

Anonymkode: 5e3fc...85f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg spiller en rolle. På en måte som en utgave av meg selv som samfunnet ønsker. Men inni meg kjennes det vondt og vanskelig. Å hele tiden trosse egne følelser gjør at jeg sliter med identitet. Jeg bruker veldig mye energi på å gjøre det motsatte av det som føles naturlig for meg. Som et eksempel ser jeg alltid bort når jeg møter blikket til kjente på gaten. Det går automatisk. Men jeg har lært at det ikke er hyggelig så dermed må jeg tvinge blikket tilbake og hilse før jeg kan gå videre. Jeg tror dette går mer eller mindre på automatikk for de fleste?

Anonymkode: 43edc...5d8

Kjenner meg også veldig igjen i dette. Jeg har ingen diagnose, fordi jeg har "latt som" store deler av livet. Men, når jeg tar online tester så er jeg definitivt på spekteret. Bør vel kanskje gjøre alvor av å gå til legen, da det blir mer og mer utmattende å skulle spille en rolle. 

Anonymkode: 92935...a9f

[Martelè]

Jeg er selv på spekteret. Ærlig talt synes jeg selv at å "maskere" er å være svak.
Jeg la alt det der fra meg når jeg ble 19 år gammel, og jeg ble som født på ny

[AnonymBruker]

Martelè skrev (5 minutter siden):

Jeg er selv på spekteret. Ærlig talt synes jeg selv at å "maskere" er å være svak.
Jeg la alt det der fra meg når jeg ble 19 år gammel, og jeg ble som født på ny

Så du oppfører deg nøyaktig likt i kirken som du gjør på nattklubb? Alle maskerer og tilpasser seg situasjonen til en viss grad.

Anonymkode: 5e3fc...85f

[AnonymBruker]

Sliter med alt sosialt, til og med legetimer/tannlege, telefon samtaler, være offentlig uten å i det hele tatt sosialisere. Alt sliter meg helt ut. Foretrakk alltid å være alene, moren min prøvde å ta meg med på alt mulig av fritidsaktiviteter. Prøvde å tvinge meg på sommerleirer, og gjorde alt for at jeg skulle få venner. Men.. Jeg brydde meg liksom ikke om det, jeg ville bare være i fred i stallen. Hvorfor skulle jeg liksom gå ut å snakke med andre om ting som ikke interesserte meg, å maskere, når jeg kunne være meg selv med hesten. Jeg er en naturlig stille og rolig person.

Dyr er det ene som alltid har gitt livet mitt betydning. Jeg følte meg stadig som et utkast, og klarte ikke holde følge med alle disse sosiale kodene. Jeg driter vel fint i hva folk får til jul, eller hvordan ting står til på jobben, hvorfor skal jeg spørre andre om ting jeg ikke vil vite svaret på? Dyr derimot, de har ingen sosiale forventninger til meg. De forstår ikke hva jeg sier uansett, jeg kan bare stelle dem uten å si et eneste ord, og det er helt akseptabelt.  

Anonymkode: 4dbac...88d

[Martelè]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så du oppfører deg nøyaktig likt i kirken som du gjør på nattklubb?
Alle maskerer og tilpasser seg situasjonen til en viss grad.

Anonymkode: 5e3fc...85f

Maskering og tilpassing er ikke det samme. De fleste rasjonelle folk tilpasser seg situasjoner.
Maskering derimot, er usunt og begrenser livet ditt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Har altså asperger. Og dette har for meg ført til at sosiale sammenkomster av alle slag er helt utrolig slitsomt! Jeg føler meg helt mørbanket i dagesvis etterpå.

Må maskere, holde masken og late som om jeg henger med og har det gøy.

Er det riktig å unngå slike ting? Skal man presse seg til å gjøre det? 

Kjenner jeg føler meg dårlig i forhold til folk jeg er glad i. Har en kjær venn som inviterte til fest hos seg i helgen, jeg løy og sa jeg ikke kunne komme. Var i bryllupp forrige helg, så jeg bare orker ikke!

Noen aspergere her som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 30cc6...916

Ja, og kjenner meg godt igjen. Pleier å avlyse i siste liten. Prøver virkelig å få det til i det lengste, men orker ikke lenger..

Anonymkode: d069d...33c

[AnonymBruker]

Martelè skrev (13 timer siden):

Jeg er selv på spekteret. Ærlig talt synes jeg selv at å "maskere" er å være svak.
Jeg la alt det der fra meg når jeg ble 19 år gammel, og jeg ble som født på ny

Jeg fikk diagnosen da jeg var 40, og det er kjempevanskelig å ikke maskere når jeg har gjort det hele livet. 

Anonymkode: d069d...33c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Klør du deg til blods på grunn av stress? Er det typisk for diagnosen? Jeg gjør det også, men visste ikke at det er derfor.

Anonymkode: 43edc...5d8

Jeg gjør også det, og har autisme.

Anonymkode: d069d...33c

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen som deg, TS. For meg er det såpass ille at jeg ikke har vært ute med en annen person på ca 3 år. Det er slitsomt nok å dra på butikken for å handle middag.

Anonymkode: 2ce3d...7b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Så du oppfører deg nøyaktig likt i kirken som du gjør på nattklubb? Alle maskerer og tilpasser seg situasjonen til en viss grad.

Anonymkode: 5e3fc...85f

Du snakker om tilpasning, det er noe helt annet. 

Anonymkode: 72d83...b6a

[AnonymBruker]

Martelè skrev (15 timer siden):

Jeg er selv på spekteret. Ærlig talt synes jeg selv at å "maskere" er å være svak.
Jeg la alt det der fra meg når jeg ble 19 år gammel, og jeg ble som født på ny

Hvorfor mener du dette? 

Anonymkode: 72d83...b6a