Asperger - sosiale sammenkomster

[AnonymBruker]

Har altså asperger. Og dette har for meg ført til at sosiale sammenkomster av alle slag er helt utrolig slitsomt! Jeg føler meg helt mørbanket i dagesvis etterpå.

Må maskere, holde masken og late som om jeg henger med og har det gøy.

Er det riktig å unngå slike ting? Skal man presse seg til å gjøre det? 

Kjenner jeg føler meg dårlig i forhold til folk jeg er glad i. Har en kjær venn som inviterte til fest hos seg i helgen, jeg løy og sa jeg ikke kunne komme. Var i bryllupp forrige helg, så jeg bare orker ikke!

Noen aspergere her som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 30cc6...916

[AnonymBruker]

Ikke på spekteret, men sosialangst så skjønner deg godt selv om det ikke er helt det samme. Tenker det ikke er bra å unngå alt, men at det må være helt greit å ta en hvit løgn innimellom. Har ikke noe for seg å presse seg gjennom det hvis du blir helt utkjørt. 

Anonymkode: 81051...cfb

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen ja. Alle sosiale sammenkomster er ekstremt slitsomme og etterdønningene varer i flere dager.

Både fysisk og psykisk. Jeg spenner meg veldig så jeg blir støl, får migrene og pirker meg til blods selv etter ting jeg har lyst til å delta på og koser meg med. Selv med tilpasninger og tilrettelegging. Noen ganger er det verdt det, andre ganger må jeg bare og ofte takker jeg nei. 
Heldigvis stort sett med grei samvittighet. Jeg tåler ikke det samme som andre, det er bare slik det er. Noen får energi av slikt, jeg får det ikke og om folk synes det er negativt så får de bare synes det. Jeg tar ansvar for egen helse ved å velge det som passer meg best når det passer meg best.

Anonymkode: b306b...365

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat fått diagnosen (for fire dager siden), og for meg var det så utrolig deilig å kjenne at ting falt på plass. Jeg har aldri fungert sosialt, og har lurt på hvorfor. Jeg har alltid blitt helt utslitt etter å ha vært sammen med andre, så det er deilig å vite hva som er «galt». 
Jeg skjønner deg 100%. 

Anonymkode: 19a68...cda

[AnonymBruker]

Har ikke asperger, men adhd, og har det på samme måte. Maskering, enorm sanseprosessering og tankekjør som ingen nevrotypiske har forutsetninger for å forstå. Sosialt kan fungere fint, så lenge dagsformen er ok og de jeg omgir meg med ikke er et energisug. Men som oftest er jeg mørbanket i lang tid etter, så jeg unngår mye sosial kontakt. Dessverre. 

Anonymkode: 72d83...b6a

[AnonymBruker]

Interessant tråd. Er det slik at med sosial angst så skal man eksponere seg sosialt, mens om det er autisme så skal man skjerme seg? Jeg mener da ikke fullstendig men redusere hyppigheten. Det er viktig å vite forskjell da tenker jeg. Ikke få feil diagnose. Jeg har alltid fått høre at jeg har sosial angst men jeg svetter ikke og får ikke panikk eller skjelving. Derimot blir jeg totalt utmattet etterpå. Siden jeg har trodd jeg skulle eksponere meg så har jeg gjort det så mye jeg kan, men blir bare verre. På autismetester får jeg svar at jeg har klare tegn på det. Bør jeg gå til legen?

Anonymkode: 43edc...5d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen ja. Alle sosiale sammenkomster er ekstremt slitsomme og etterdønningene varer i flere dager.

Både fysisk og psykisk. Jeg spenner meg veldig så jeg blir støl, får migrene og pirker meg til blods selv etter ting jeg har lyst til å delta på og koser meg med. Selv med tilpasninger og tilrettelegging. Noen ganger er det verdt det, andre ganger må jeg bare og ofte takker jeg nei. 
Heldigvis stort sett med grei samvittighet. Jeg tåler ikke det samme som andre, det er bare slik det er. Noen får energi av slikt, jeg får det ikke og om folk synes det er negativt så får de bare synes det. Jeg tar ansvar for egen helse ved å velge det som passer meg best når det passer meg best.

Anonymkode: b306b...365

Har du samme diagnose?

Det du sier her, er utrolig gjenkjennelig for meg!

Ts

Anonymkode: 30cc6...916

[Helene]

Jeg har ikke Asberger, men har nær slektning med diagnosen. Jeg kjenner dette igjen. Da slektningen var barn ble han presset inn i mange sosiale situasjoner. Dette gikk som regel ikke bra. Etter at vi ble kjent med diagnosen har jeg vært med på kurs, info og kunnskap om Asberger. Gutten har fått masse kritikk gjennom år fra mennesker som ikke kjenner til utfordringene. I dag er gutten voksen. Vi i nærmeste familie gir han rom. Han har egne venner som han har skaffet seg selv. Ved sosiale sammenhenger er vi alltid åpen for at han kan trekke seg tilbake. Jeg presser han aldri til noe han ikke vil. Som nær familie kjenner jeg igjen hva TS sier. Det er en bra ting at TS greier å si nei, sette grenser. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen ja. Alle sosiale sammenkomster er ekstremt slitsomme og etterdønningene varer i flere dager.

Både fysisk og psykisk. Jeg spenner meg veldig så jeg blir støl, får migrene og pirker meg til blods selv etter ting jeg har lyst til å delta på og koser meg med. Selv med tilpasninger og tilrettelegging. Noen ganger er det verdt det, andre ganger må jeg bare og ofte takker jeg nei. 
Heldigvis stort sett med grei samvittighet. Jeg tåler ikke det samme som andre, det er bare slik det er. Noen får energi av slikt, jeg får det ikke og om folk synes det er negativt så får de bare synes det. Jeg tar ansvar for egen helse ved å velge det som passer meg best når det passer meg best.

Anonymkode: b306b...365

Klør du deg til blods på grunn av stress? Er det typisk for diagnosen? Jeg gjør det også, men visste ikke at det er derfor.

Anonymkode: 43edc...5d8

[AnonymBruker]

Det er ikke påbudt å delta på sosiale sammenkomster.

Jeg er aldri med på noe og blir heldigvis sjelden spurt. Er enkelte ting i bhg som jeg deltar på for sønnen min sin del, men utover det ingenting  

Du må jo nesten veie fordeler og ulemper opp mot hverandre. Før jeg ble mor var jeg med på en del mer sosialt fordi jeg hadde mulighet til å hente meg inn igjen etterpå. Det har jeg ikke samme mulighet til nå, derfor må jeg sette min egen helse først med de begrensninger som følger med.

Mvh voksen kvinne med Asperger.

Anonymkode: 5e3fc...85f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Interessant tråd. Er det slik at med sosial angst så skal man eksponere seg sosialt, mens om det er autisme så skal man skjerme seg? Jeg mener da ikke fullstendig men redusere hyppigheten. Det er viktig å vite forskjell da tenker jeg. Ikke få feil diagnose. Jeg har alltid fått høre at jeg har sosial angst men jeg svetter ikke og får ikke panikk eller skjelving. Derimot blir jeg totalt utmattet etterpå. Siden jeg har trodd jeg skulle eksponere meg så har jeg gjort det så mye jeg kan, men blir bare verre. På autismetester får jeg svar at jeg har klare tegn på det. Bør jeg gå til legen?

Anonymkode: 43edc...5d8

Eksponering og eksponeringsterapi er to veldig forskjellige ting. Du bør kontakte lege/terapeut for å få veiledning og hjelp. 

Anonymkode: 72d83...b6a

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, jeg må plukke og velge det jeg helst vil delta på. Jeg klarer ikke to helger på rad. Har lyst å være med på ting med venner selv om jeg blir utslått i en uke etterpå, så jeg er med på noen ting og velger bort andre ting. Jeg vet at om jeg hadde isolert meg helt hadde det gjort meg ulykkelig, og ensom. 

Har veldig kort batteri, så selv om jeg deltar hender det at jeg må dra hjem ganske tidligere enn andre.

Anonymkode: 4dbac...88d

[AnonymBruker]

Helene skrev (16 minutter siden):

Jeg har ikke Asberger, men har nær slektning med diagnosen. Jeg kjenner dette igjen. Da slektningen var barn ble han presset inn i mange sosiale situasjoner. Dette gikk som regel ikke bra. Etter at vi ble kjent med diagnosen har jeg vært med på kurs, info og kunnskap om Asberger. Gutten har fått masse kritikk gjennom år fra mennesker som ikke kjenner til utfordringene. I dag er gutten voksen. Vi i nærmeste familie gir han rom. Han har egne venner som han har skaffet seg selv. Ved sosiale sammenhenger er vi alltid åpen for at han kan trekke seg tilbake. Jeg presser han aldri til noe han ikke vil. Som nær familie kjenner jeg igjen hva TS sier. Det er en bra ting at TS greier å si nei, sette grenser. 

Akkurat slik var barndommen for meg også. Ble presset inn i ting jeg ikke taklet og resultatet ble at jeg ble sett på som lat, slem, egoistisk osv

Det gøye er at familien (foreldre/søsken) fremdeles tenker slik. "Hun er dum, skal alltid ødelegge stemningen" osv

Anonymkode: 30cc6...916

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Kjenner jeg føler meg dårlig i forhold til folk jeg er glad i. Har en kjær venn som inviterte til fest hos seg i helgen, jeg løy og sa jeg ikke kunne komme. Var i bryllupp forrige helg, så jeg bare orker ikke!

Anonymkode: 30cc6...916

Du lyver ikke når du sier at du ikke kan komme, det du derimot gjør er å sette grenser for deg selv. Det er helt greit å si at du ikke kan komme, så lenge du ikke ditcher en venn ovenfor en annen😊

Anonymkode: 1ff29...286

[AnonymBruker]

Har asperger og kjenner meg ikke så veldig igjen i det som folk skriver. Lurer på om det er fordi jeg rett og slett er for hardt rammet. Fungerer såpass dårlig sosialt at det sjelden er folk som inviterer meg på sosiale sammenkomster, og om jeg ender opp på noe, så greier jeg ikke å maskere. Kan bli sliten av å være sosial, men ikke på noen ekstrem måte, og klarer fint å treffe folk mange dager på rad, bare det ikke er døgnet rundt.

Anonymkode: c3814...7e2

[svartkatt]

Har sosial angst, asperger og adhd. Tenker at det gjelder å finne en balanse som fungerer for deg. Å unngå alle situasjoner tror jeg sjelden er løsningen. Spesielt om du er single, uten barn, uten jobb. 

[Helene]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Akkurat slik var barndommen for meg også. Ble presset inn i ting jeg ikke taklet og resultatet ble at jeg ble sett på som lat, slem, egoistisk osv

Det gøye er at familien (foreldre/søsken) fremdeles tenker slik. "Hun er dum, skal alltid ødelegge stemningen" osv

Anonymkode: 30cc6...916

Dette er ikke gøy. Du prøver å bagatellisere. Du må lære deg å sette grenser. Min nevø gjorde det. All respekt. Min nevø er et geni. Han kan alt ang sine interesser. 

Jeg hater å kjøre bil med min nevø. Ja, han har førerkort. Men han påpeker alle evt feil jeg gjør når jeg kjører. Sånn er en aspberger 🤣

[AnonymBruker]

Helene skrev (21 minutter siden):

Dette er ikke gøy. Du prøver å bagatellisere. Du må lære deg å sette grenser. Min nevø gjorde det. All respekt. Min nevø er et geni. Han kan alt ang sine interesser. 

Jeg hater å kjøre bil med min nevø. Ja, han har førerkort. Men han påpeker alle evt feil jeg gjør når jeg kjører. Sånn er en aspberger 🤣

Hehe det er nok sant ja 🙂

Anonymkode: 30cc6...916

[AnonymBruker]

Ts her

For det første takk for alle gode svar! ❤️

Noen oppfølgings spørsmål:

Hvordan funker "maskering" for dere? Ikler dere rollen som noen andre? 

Har dere noe "sære" interesser?

Anonymkode: 30cc6...916

[Helene]

Jeg tenker ikke sære interesser. Jeg tenker kunnskap.