Om besteforeldrene dine var nazister

[AnonymBruker]

Ikke helt det samme men i nærheten, mine besteforeldre var motstandsfolk. Min ex sin far var tyskerunge, mine barn kjenner til begge sider av saken men vet at de ikke behøver informere alle om dette da det ikke bare er deres historie men også sin bestefars som fortsatt lever og da har «førsterett» på å avgjøre når og hvor han vil dele hva. Itillegg vet de at folk reagerer forskjellig og at det kan være mye følelser rund temaet fortsatt. 
 

Vi har i tillegg litt jødisk blod i familien ( motstandssiden for de som lurer) dette kjenner de også til men har fått beskjed om å holde privat - og det før det smalt siste gang i Midtøsten.  De observerer holdninger og handlinger på begge sider og forstår dette fult ut. 
 

Du har opplevd et tillitsbrudd fra din samboer som forståelig nok gjør vondt. Gjort er gjort og dette må du jobbe deg igjennom og evt forklare ham hva du føler rundt før du går videre. Jeg tror dessverre det er mange med lignende opplevelser, knyttet til nazisme eller andre familieforhold man ikke nødvendigvis vil dele med alle selv om det kan diskuteres innad i familien . 
 

klem 

Anonymkode: a2cf6...539

[AnonymBruker]

Mine oldeforeldre var medlem i NS. Satt i fengsel i 10 år etter krigen. 

Fikk saken sin reist på nytt da de kun var medlemmer og ikke aktive nazister. De jobbet og hjalp alle rundt seg, men de tørte ikke å melde seg ut. 

Så de brukte all sin tid på hjelpe der de kunne. Absolutt ingen skam. Om de var skyldige hadde det heller ikke hvert noen skam. Det er fortiden. 

Anonymkode: f018f...aea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Og du fikk beskjed om at det var en familiehemmelighet. Ville du likevel fortalt det til noen?

Jeg fikk vite det av min far da jeg var rundt 15 år. Det var foreldrene hans og han skammet seg dypt fortsatt. De lever ikke lengre. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne risikere fordommer mot familien vår dersom jeg fortalte det videre, så han ba meg ikke nevne et ord om dette for noen. Nå nærmer jeg meg 50 år selv og jeg merker det er mer åpenhet innad i familien rundt tema. Det kan feks til ig med nevnes vagt ifm familiesammenkomst. Jeg har derfor valgt å dele det med min samboer og nevnte for ham at det var en familiehemmelighet. Likevel viser det seg nå at han både fortalt det til kompiser og foreldrene sine. Jeg syns det er særlig vanskelig at han har fortalt det til svigers og merker de har reagert på det på samme måte som min far advarte mot. Føler de nesten har fått et annet syn på faren min. Som om det var han som var nazist eller ihvertfall har hatt en slags aksept for det siden han alltid har pratet så varmt om foreldrene sine og hvor gode foreldre de var.
 

Så nå kjenner jeg på skam og anger for at jeg delte det videre med samboer. Men aller mest bitte rer jeg jo på samboer som brøt tilliten. Virker ikke som han opplever det som stort tillitsbrudd selv siden tema har blitt nevnt i mens han var der i familiesammenheng. Han mener det derfor ikke kan oppfattes som familiehemmelighet lengre.

Hva tenker dere om dette? Har jeg rett til å bli sint/skuffet over samboeren min for at han delte det videre?

Og hva hadde dere valgt å fortelle videre om dere hadde familie som var nazister under krigen? Ville dere holdt tett for å unngå fordommer mot familen eller hadde dere vært helt åpne siden det er såpass lenge siden.

Anonymkode: 65b75...053

Jeg hadde vært åpen! Men ikke på bekostning av andre som evt. fortalte meg det. Da måtte det bli når det bare gikk ut over meg. 
 

I min familie har vi flere historier. 
Mormors mormor var innlagt på «asyl», men aner ikke hvorfor! 
Bestemors mor, var fosterbarn og søsknene ble spredt rundt i Norge den gangen. Vi er ikke helt sikre på hva som skjedde, men ganske sikre på at faren hennes slo i hjel moren og at det var grunnen til at ingen av de kunne ta vare på barna. 

Jeg har også tyske gener! Min oldefar kom til Norge som tysk, før andre verdenskrig og kjempet på norsk side. 

Vi vet jo at sånne ting skjer, men er ikke våre forfedre! 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: bc8bb...324

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Nei jeg lar det bare gå. Bare litt lei meg. Er svært glad i faren min. Han ble mobbet som barn for dette og føler jeg nå har sviktet ham fordi jeg stolte på samboeren min. Uansett ikke noe å gjøre med dette nå. Vil ikke lage en enda større sak ut av det.

Lurer derimot fortsatt på hva andre hadde gjort sagt videre om de hadde krigsforbrytere i familien sin. Ville de fleste holdt munn?

Anonymkode: 65b75...053

Jeg tenker at det at din far skammet seg så over dette, sier mye om han! Det forteller jo at han ikke er enig i nazistenes synspunkter og det er jo bare bra? Alle som vet litt om tilknytning, vet at barn og foreldre er genetisk betinget til å elske hverandre. Man kan elske sin mor og far, og de kan ha vært gode mennesker i hans øyne selv om de var nazister!? Det betyr ikke at det var riktig synspunkt, eller at de bare gjorde gode ting. Men din far kan ha kun positive opplevelser knyttet til dem, og det må han vel få lov til som sønn. Jeg tenker man kan elske sine nærmeste, selv om man ikke aksepterer alle deres valg og er enig med det de står for. 
 

Hvis du nå fikk vite at din far en gang hadde drept et menneske, ville du elsket han mindre? Det tror jeg ikke. Du ville nok hatt problemer med å forstå at den du elsker som du kjenner helt annerledes, er i stand til noe sånt. Men du har helt andre minner og følelser knyttet til mennesket! 
 

Tror faktisk han ville fått mye sympati og forståelse fra mange flere enn han sannsynligvis trodde selv. Jeg kan hvertfall forstå både deg og han, og jeg ville snakket med svigerforeldrene mine og fortalt hvordan jeg føler det👍🏻

Anonymkode: bc8bb...324

[fru Alving]

Oppgjøret etter 2 verdenskrig i Norge var skrekkelig og mye urett ble begått. Jenter som hadde hatt en tysk kjæreste ble skamklipt, folk som hadde sympatisert med den andre siden ble idømt straffer og stengt ute. Små barn ble sett stygt på og mobbet. Din far har kjent dette på kroppen, hans familie valgte "feil" og har fått betale siden. tydeligvis er han fortsatt preget av dette.

Det er aldri en rett og en feil side i en krig og situasjonen når 2 VK brøt ut var uavklart. Jeg sympatiserer ikke med nazityskland,ikke i det hele tatt,  men at noen valgte den siden er ikke så rart da vi mennesker alltid ønsker en best mulig fremtid for oss selv og våre.

For oss i dag så er dette historie og water under the bridge. For de som fikk livet snudd opp ned er det noe annet. 

Jeg har en kompis som hadde en bestefar som var nazist og med i NS med verv under krigen. Familien er preget av dette den dag i dag selv om den eldre generasjonen for lengst er vekk.

[AnonymBruker]

Det hadde jeg nok holdt for meg selv. Syns ikke det hadde vært noe gøy å tenke på at slekten min var sånn. I slekten min så hjalp mine oldeforeldre og tippoldeforeldre folk med å komme seg over til Sverige under krigen. Det er noe som jeg kan godt fortelle folk, fordi det er jo noe man kan være stolt over og ønske å fortelle.

Anonymkode: d441d...da6

[Odhrán Ó Máille]

Min morfar og min oldefar  sympatiserte med Nazi-Tyskland og satt begge i fengsel etter krigen for landsforræderi.  De var begge også medlem av NS. Så jeg er ganske sikker på at de begge var nazister under krigen, jeg vet ikke med oldefaren min, jeg traff aldri han, siden han døde før jeg ble født. Men jeg tror ikke morfaren min var nazist senere i livet.  

Er viktig og huske på at selv om man var nazist en gang, så betyr ikke det at man er det helle livet.  Det finnes nazister som slutter og være nazister. 

Broren til min morfar var med i motstandsbevegelsen og satt fengslet på Grini, var bare flaks at han ikke ble henrettet.

Jeg kjenner ingen skam fordi min morfar var nazist, hvorfor skulle jeg gjøre det ?. Jeg er ikke min morfar, jeg er ikke ansvarlig for hva han var under krigen. 

Det var noe som skjedde flere tiår før jeg ble født.

 

 

Endret 21. juni 2024 av Odhrán Ó Máille

[AnonymBruker]

Nasjonalsosialister eksisterer i høyeste grad fortsatt,personene skjønner det bare ikke selv .

Anonymkode: e5301...698

[AnonymBruker]

Jeg ville fortalt samboer at jeg har mista noe tillit til han når han visste du ikke ønsket at dette er noe Gud og hvermann skulle vite. Jeg ville også informert om at jeg personlig ser anderledes på hans foreldre som dømmer din far for noe hans far gjorde.

Anonymkode: fdc16...b96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Veeeldig mange nordmenn var nazister på den tiden. De lager bare ikke film om den vanlige Ola nordmanns høyreekstremisme. Besteforeldrene dine var ikke unormale. Norge har pyntet veldig på den norske historien.

Mange som raskt "skiftet side" da de så at nazistene ville tape.

Anonymkode: c4fd0...cd1

Det tror jeg også. Det var heller ikke slik at raselære og eugenikk var noe som bare nazister trodde på, det var en del av vitenskapen den gang. Bare se på hvordan tatere ble behandlet etter krigen, for ikke å snakke om den økende antisemittismen på venstresiden vi ser i dag.

Synes samboeren til TS høres ut som en fjott som ikke respekterte det TS sa i all fortrolighet. Fortid kan man ikke gjøre noe med, men man må ikke fortelle alle alt heller.

Anonymkode: 5c1ff...f44

[AnonymBruker]

Det er dårlig gjort å fortelle videre ting som er blitt fortalt i fortrolighet. Ingen tvil om det. 

Samtidig har jeg tro på åpenhet. Din far var ikke ansvarlig for hva hans foreldre gjorde under krigen. 

Jeg har to venninner, den ene er samisk og den ene kommer fra en familie som var veldig aktiv i fornorskning og skikkelige samehatere. Min ene venninnes mor torde omtrent ikke å møte min samiske venninne fordi hun fryktet å bli dømt. Når de faktisk møttes hadde de en veldig fin samtale om at arvesynden ikke finnes. Det var visst veldig rørende for begge parter 

Anonymkode: df339...c47

[Helene]

Jeg vet at min farfar ble stemplet som nazist. Han eide en lastebil. Ble tvunget av nazistene til å kjøre for dem. Han hadde kone og 4 barn hjemme. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Og du fikk beskjed om at det var en familiehemmelighet. Ville du likevel fortalt det til noen?

Jeg fikk vite det av min far da jeg var rundt 15 år. Det var foreldrene hans og han skammet seg dypt fortsatt. De lever ikke lengre. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne risikere fordommer mot familien vår dersom jeg fortalte det videre, så han ba meg ikke nevne et ord om dette for noen. Nå nærmer jeg meg 50 år selv og jeg merker det er mer åpenhet innad i familien rundt tema. Det kan feks til ig med nevnes vagt ifm familiesammenkomst. Jeg har derfor valgt å dele det med min samboer og nevnte for ham at det var en familiehemmelighet. Likevel viser det seg nå at han både fortalt det til kompiser og foreldrene sine. Jeg syns det er særlig vanskelig at han har fortalt det til svigers og merker de har reagert på det på samme måte som min far advarte mot. Føler de nesten har fått et annet syn på faren min. Som om det var han som var nazist eller ihvertfall har hatt en slags aksept for det siden han alltid har pratet så varmt om foreldrene sine og hvor gode foreldre de var.

Så nå kjenner jeg på skam og anger for at jeg delte det videre med samboer. Men aller mest bitte rer jeg jo på samboer som brøt tilliten. Virker ikke som han opplever det som stort tillitsbrudd selv siden tema har blitt nevnt i mens han var der i familiesammenheng. Han mener det derfor ikke kan oppfattes som familiehemmelighet lengre.

Hva tenker dere om dette? Har jeg rett til å bli sint/skuffet over samboeren min for at han delte det videre?

Og hva hadde dere valgt å fortelle videre om dere hadde familie som var nazister under krigen? Ville dere holdt tett for å unngå fordommer mot familen eller hadde dere vært helt åpne siden det er såpass lenge siden.

Anonymkode: 65b75...053

Jeg hadde ikke brydd meg om noen i den generasjonen var nazister på 1940-tallet. Mange var jo det og folk er tross alt barn av sin tid, akkurat som du og meg. Om 100 år det er garantert noen som skammer seg over verdier vi har og som vi vurderer som naturlig. 

Hadde noen valgt å bli nazist i dag, men den kunnskapen og erfaringen vi har, så hadde jeg nok blitt skeptisk. Men det kan man jo igjen si om mange ideologier. Vi har f.eks. et politisk parti i dag som bruker kommunisme som bakteppe - kommunisme som ideologi har mange svin på skogen.. Likevel skammer de seg ikke. Poenget mitt er at skal vi skamme folk som er eldre eller døde for tankegods vi ikke identifiserer oss med lengre, så blir det mange å ta av i levende live også. Nevner ikke en viss ørkenreligion her heller.. 

Anonymkode: 3f518...bdf

[AnonymBruker]

Jeg har to familiemedlemmer som var medlem av NS, og som satt en tid i straffeleir (?) eller lignende etter krigen pga. dette. Jeg tør ikke spørre de eldre familiemedlemmene mine så mye om dette siden det er et skambelagt tema. 

Anonymkode: 0538b...3fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Og du fikk beskjed om at det var en familiehemmelighet. Ville du likevel fortalt det til noen?

Jeg fikk vite det av min far da jeg var rundt 15 år. Det var foreldrene hans og han skammet seg dypt fortsatt. De lever ikke lengre. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne risikere fordommer mot familien vår dersom jeg fortalte det videre, så han ba meg ikke nevne et ord om dette for noen. Nå nærmer jeg meg 50 år selv og jeg merker det er mer åpenhet innad i familien rundt tema. Det kan feks til ig med nevnes vagt ifm familiesammenkomst. Jeg har derfor valgt å dele det med min samboer og nevnte for ham at det var en familiehemmelighet. Likevel viser det seg nå at han både fortalt det til kompiser og foreldrene sine. Jeg syns det er særlig vanskelig at han har fortalt det til svigers og merker de har reagert på det på samme måte som min far advarte mot. Føler de nesten har fått et annet syn på faren min. Som om det var han som var nazist eller ihvertfall har hatt en slags aksept for det siden han alltid har pratet så varmt om foreldrene sine og hvor gode foreldre de var.
 

Så nå kjenner jeg på skam og anger for at jeg delte det videre med samboer. Men aller mest bitte rer jeg jo på samboer som brøt tilliten. Virker ikke som han opplever det som stort tillitsbrudd selv siden tema har blitt nevnt i mens han var der i familiesammenheng. Han mener det derfor ikke kan oppfattes som familiehemmelighet lengre.

Hva tenker dere om dette? Har jeg rett til å bli sint/skuffet over samboeren min for at han delte det videre?

Og hva hadde dere valgt å fortelle videre om dere hadde familie som var nazister under krigen? Ville dere holdt tett for å unngå fordommer mot familen eller hadde dere vært helt åpne siden det er såpass lenge siden.

Anonymkode: 65b75...053

Jeg er på din alder og fikk vite om den samme type familiehemmelighet av en venninne da vi var 13 år. Selv i den alderen forstod jeg alvoret, og har aldri fortalt noen at besteforeldrene hennes var nazister.

Jeg synes det er ekstremt rart at din voksne samboer ikke har bevissthet rundt hvilken stigma det kan føre med seg å fortelle noe sånt videre.

Anonymkode: aad71...fce

[AnonymBruker]

Jeg fant ut etter at farfaren min var død at han kjempet for tyskerne under krigen, på øst-fronten. I følge fanilien satt han i fengsel og var traumatisert og alkoholisert i mange år etter krigens slutt. Jeg elsket farfaren min som barn, har så utrolig mange gode minner. Det var derfor en veldig vanskelig ring å få vite, samtidig som jeg på en måte er glad for at jeg aldri visste det når han levde. Vet ikke hvordan jeg skulle forholdt meg til det da. Jeg har for øvrig aldri fortalt det til noen utenfor familien, mest fordi jeg ikke orker å verken forsvare eller kritisere han.

Anonymkode: d4cd3...2bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Veeeldig mange nordmenn var nazister på den tiden. De lager bare ikke film om den vanlige Ola nordmanns høyreekstremisme. Besteforeldrene dine var ikke unormale. Norge har pyntet veldig på den norske historien.

Mange som raskt "skiftet side" da de så at nazistene ville tape.

Anonymkode: c4fd0...cd1

Kilder?

Anonymkode: 65b75...053

[AnonymBruker]

Helene skrev (7 timer siden):

Jeg vet at min farfar ble stemplet som nazist. Han eide en lastebil. Ble tvunget av nazistene til å kjøre for dem. Han hadde kone og 4 barn hjemme. 

Kan godt være han ble tvunget, og det finnes massevis av sånne historier. Vi kan nok aldri vite sikkert hvem som ble tvunget og hvem som bare sa de ble det for å slippe fengsel og bli utstøtt av samfunnet. Det gikk også rykter om hva mine besteforeldre gjorde av landsvik, som de nekter på. Vi som har kommet etterpå har valgt å tro dem. 
 

Det samme skjer med russiske soldater som blir fengslet nå. Samtlige sier de ble tvunget av Putin og ikke ville være soldater selv i mens de ber om nåde. For noen er det sant, men langt fra alle.

Anonymkode: 65b75...053

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.6.2024 den 2.15):

Og du fikk beskjed om at det var en familiehemmelighet. Ville du likevel fortalt det til noen?

Jeg fikk vite det av min far da jeg var rundt 15 år. Det var foreldrene hans og han skammet seg dypt fortsatt. De lever ikke lengre. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne risikere fordommer mot familien vår dersom jeg fortalte det videre, så han ba meg ikke nevne et ord om dette for noen. Nå nærmer jeg meg 50 år selv og jeg merker det er mer åpenhet innad i familien rundt tema. Det kan feks til ig med nevnes vagt ifm familiesammenkomst. Jeg har derfor valgt å dele det med min samboer og nevnte for ham at det var en familiehemmelighet. Likevel viser det seg nå at han både fortalt det til kompiser og foreldrene sine. Jeg syns det er særlig vanskelig at han har fortalt det til svigers og merker de har reagert på det på samme måte som min far advarte mot. Føler de nesten har fått et annet syn på faren min. Som om det var han som var nazist eller ihvertfall har hatt en slags aksept for det siden han alltid har pratet så varmt om foreldrene sine og hvor gode foreldre de var.
 

Så nå kjenner jeg på skam og anger for at jeg delte det videre med samboer. Men aller mest bitte rer jeg jo på samboer som brøt tilliten. Virker ikke som han opplever det som stort tillitsbrudd selv siden tema har blitt nevnt i mens han var der i familiesammenheng. Han mener det derfor ikke kan oppfattes som familiehemmelighet lengre.

Hva tenker dere om dette? Har jeg rett til å bli sint/skuffet over samboeren min for at han delte det videre?

Og hva hadde dere valgt å fortelle videre om dere hadde familie som var nazister under krigen? Ville dere holdt tett for å unngå fordommer mot familen eller hadde dere vært helt åpne siden det er såpass lenge siden.

Anonymkode: 65b75...053

Har vært åpen om.det jeg. Men snakker ikke akkurat så mye om det heller.  Onkelen til min mor sto som en av de mest ettersøkte  etter krigen. Nr noen og 50 tror jeg det var på den lista.

Besteforeldrene på far siden var nok nazist støttende.  Og hadde bla endel nazister på gården.

Besteforeldre på mor min sin side. Var ikke nazister, men de hadde nazister boende på gården og måtte spille nazistvennlige. I tillegg var jo da bror til min bestefar litt inn i det. 

Mange trodde at de var nazister pga de bodde på gården. Men til tross for mye press osv, fikk de aldri på min bestefar noen uniform.  Jeg fikk også vite at han vær med i et samabeid, der de sprengte en bru, som ble viktig for å avslutte krigen i 1945

Så ja har hatt nazister i familien, men den delen har jeg også hatt lite med,  esteforeldrene på far siden var uansett ikke likendes. . 

Jeg har bøker her med alle medlemmer i hele landet,  og hvilken rolle de har

Anonymkode: 98105...3ab

[Gjest Luksusbia]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det hadde jeg nok holdt for meg selv. Syns ikke det hadde vært noe gøy å tenke på at slekten min var sånn. I slekten min så hjalp mine oldeforeldre og tippoldeforeldre folk med å komme seg over til Sverige under krigen. Det er noe som jeg kan godt fortelle folk, fordi det er jo noe man kan være stolt over og ønske å fortelle.

Anonymkode: d441d...da6

Dine holdninger bidrar til å opprettholde skam for de som hadde oldeforeldre på «feil side». Flott at dine forfedre bidro til å hjelpe folk å flykte, men du er jo bare resultat av tilfeldige forelskelser og kjærlighet mellom forfedre. Tror du at det er til noe som helst trøst for ts at du skryter av noe dine døde forfedre gjorde. Skammen hennes blir ikke mindre av ditt bidrag