Overreagerer jeg? Svigermor og partner

[gult løv]

Du overreagerer ikke, summen av alle disse røde flaggene er for mye. Når noen likevel tviler på sin egen opplevelse sånn som du synes å gjøre, pleier jeg å spørre: Har han asperger? Det kan være en grunn til at han ikke skjønner, og ikke kommer til å skjønne, hva du snakker om. Eller driver han med gaslighting? Deretter, klarer du å være alene? De fleste er ok med å være alene med barn. Man kan sette dagsorden, fokus og stemning selv. Dessuten er det lettere å treffe noen andre hvis du ikke må styre med ham og hans familie hele tiden. Som noen andre sa, dere har bare bodd sammen i et år, du kan gå videre. Han kommer sikkert til å klandre deg og beskylde deg for en del ting, og muligens moren hans også. Men det trenger du ikke å ta til deg, det betyr bare enda mer at dere ikke passer sammen. Da må han finne seg en annen dame, det står han fritt til. Og du kan få bekreftelse andre steder. Jeg kan si allerede her at du har gått above og beyond for ham. Du har walked the extra mile igjen og igjen. Du gjør masse for barna dine. Du er kjempegod på så mange områder og veldig reflektert. Riktig mann ville ha elsket å jobbe i tospann med deg! Ønsker deg masse lykke til

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2024 den 17.42):

Jeg hadde i utgangspunktet aldri valgt å bli sammen med en type på 38 som fremdeles bodde hjemme hos foreldrene sine. Det er et stort rødt flagg i min verden! Du får jo ikke endret dette.

Anonymkode: fa664...8e2

..særlig ikke en som attpåtil har barn!

Anonymkode: f167b...c37

[Triolita]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Tøffe ord, men du har helt rett. Tror jeg har hatt så mye på hjertet at det føltes godt å tømme seg. Jeg vet hva jeg burde gjøre, da jeg er mer sikker i min sak. 

 

Takk for tøffe ord og råd alle sammen 😀

Anonymkode: 720e8...a02

Du blir gaslightet av en psykopat. Voksne ordentlige menn holder ikke på sånn.
Han har det jo veldig komfortabelt. Får sex og rene klær hos deg, og alt annet hos mammaen sin som må dulle med han. 
Og jo, det er hennes feil også. Som forelder, er man nødt til å kutte strengen en gang. Det har denne moren aldri gjort. Vil nok tro at hun faktisk er sjalu på deg, ellers ville hun aldri tatt så mye av tiden hans. 
Få pengene dine tilbake, når det er gjort, kom deg bort så fort som mulig. 
Når man får slike tanker som du har, så er man ikke i en sunn relasjon. Som partnere skal man bygge opp hverandre, og ikke bli trykt ned. 
Håper virkelig du hører på alle som har svart deg her, for som du ser, så er vi alle enige om at du er sammen med en mammababy, som også gaslighter deg og er en psykopat. Alle har bare ikke satt flere navn på oppførselen hans. Men bare les deg opp på det. 
masse lykke til. En stor klem til deg. 

[AnonymBruker]

Vi har en nabo som holder på sånn med sine barn. Hun kontrollerer dem. Sønnen er glad og fornøyd, men hun prøver å separere han fra kona. Det er så unaturlig med en sønn i 40-årene som heller vil være hjemme hos mamma enn sin egen familie, men moren har jerngrep på hele familien. Hun har kontroll, men hun har det gjennom omsorg; hun dekker alle behov som mat etc. Så ingen skjønner at de blir kontrollert.

Anonymkode: c78df...65a

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke du overreagerer, jeg syns det er noe ugreit over en mann på nesten 40 som ikke er selvstendig og ikke tar tilbakemeldingene, jeg ville valgt bort denne relasjonen om jeg ikke kunne leve med å være andrefiolin for hans behov.. 

Anonymkode: 1c5d9...e92

[AnonymBruker]

Sitat

Før vi flyttet sammen, bodde han hos sin mor og far. Dette har han bestandig gjort, med unntak av noen få år, hvor han bodde for seg selv sammen med sin ex hvor de fikk ett barn sammen. Selv da fikk jeg høre at han hentet matpakker hjemme hos mor fordi han ikke ville lage matpakke til jobb selv. 

Og dette VALGTE du å bli sammen med - og deretter å "flytte sammen" med....?
Altså...
Du kan ikke forvente noe annet enn akkurat det du har fått.
Du kan ikke bli sammen med noen og forvente at de plutselig skal forandre seg bare fordi de får ligge med deg...
Det skjer ikke.

Jeg kan skjønne at dette er vanskelig å ta inn over seg.
Men kan du ikke tenke slik at, tabber, det skjer. Alle gjør noen feil innimellom. Så ordner man opp i feilene, lærer av de og går videre. Her er det på tide å ordne opp og gå videre. Avslutt "forholdet". Du er bare en praktisk gjenstand for han som gir han den ene tingen mor ikke kan. Hadde det ikke vært for det hadda han ikke være det minste interessert. Også derfor han ikke vil gjøre noe sammen med deg. 

Sorry å si det så brutalt. Håper bare du våkner opp!

Han vil ikke ha noen andre enn sin mor. Slipp ham, la ha dra hjem dit han vil.
Du kommer til å bli totalt sprø om du blir i denne tragedien et sekund lenger.

Men som sagt, alle kan gjøre feil, vi har alle tabbet oss ut  
Og dette forholdet var utvilsomt en tabbe, og egentlig visste du det...

Anonymkode: 97b1a...2df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Han har gjort en ‘god jobb’ med å gaslighte deg. 

Du trenger ikke hans tillatelse til å avslutte forholdet. Det er heller ikke en forhandlingssituasjon. Avslutt og be han komme seg ut innen dagen. Ta gjerne og pakk sakene hans slik at han ikke kan dra ut tiden med å ‘skulle gjøre det’. 

Anonymkode: 48940...9af

Helt enig i dette. TS: Du har blitt brutt ned over lang tid nå. Han misbruker deg psykisk for å ha noen å ligge med. Det er jo sannheten her. Han enser KUN seg selv, om han er psykopat eller narissist, eller rett og slett bare ødelagt av sin oppvekst, ikke lett å si. Men en skummel mann dette... bare å komme seg veldig langt vekk fra han.

gult løv skrev (32 minutter siden):

summen av alle disse røde flaggene er for mye. 

Summen ja... TS møtte jo et vandrende gigantisk rødt flagg (ingen bor hos mor i 37 år om de er normale) og valgte dessverre å bli sammen med det. Men feil skjer, heldigvis kan feil rettes  

 

Sitat

 Jeg tror jeg trengte bekreftelse fra andre om at jeg har lov å sette spørsmålstegn ved dette. 

Kjære TS: Du kan droppe spørsmålstegnene, her kan du bruke STORE utropstegn!!!! Dette er veldig veldig galt. Kom deg vekk så fort du kan.

Anonymkode: 97b1a...2df

[megmegmego]

Du har fått deg en stor mannebaby og egoist. Den eneste kvinnen i livet hans er hans mor, og han kommer dessverre aldri til å forandre seg. Hadde jeg vært deg ville jeg returnert ham til mora si, for han kommer aldri til æ lære seg å stå på sine egne bein.

[gulesokker]

Du er ikke sammen med en voksen mann, men en bortskjemt guttunge. 

[A-nonym]

Hei!

Her tenker jeg du må vurdere om dette er et forhold du vil bli i, og vil ha det bra i. Hvis det er det, så vil jeg anbefale dere parterapi. Høres ut som at dere ikke kommuniserer så godt sammen når det gjelder å uttrykke følelser og behov, men det er jo noe man kan bli bedre på - om begge vil og legger inn en innsats.

 

Du overreagerer ikke, men det er ikke mulig å endre noen andre. Hvis dere begge vil jobbe for å få til et forhold som fungerer, så tenker jeg at det er mulig - men det er ikke alle forhold som er ment å overleve.

 

Uansett hva du gjør, masse lykke til ❤️

 

[AnonymBruker]

Huff...forelskelse gjør blind, samboerskapet sørget for briller. 

Dette her blir ikke bedre. 

Han forstår ikke hvordan han holder på, flytt ut og la ham kose seg sammen med mammaen sin 😑

Noe så jævelig usexy.

Anonymkode: d17a3...2b1

[AnonymBruker]

On 6/19/2024 at 8:28 PM, AnonymBruker said:

Han mener selv at han har hatt og tar oppdragerrollen til sin egen guttunge. Men han har vel ytterst skjeldent måttet ta på seg ansvaret alene, da hans mor og far har vært veldig til stede og fremdeles er det. Som jeg skrev lenger opp, kan jeg telle på en hånd når guttungen har blitt hos far hvis ungene mine er borte, eller hvis guttungen er syk. Da drar han rett til bestemor og bestefar. Min partner får jo da ofte telefon om å komme opp dit også "for å vise at han bryr seg" som han selv sier, eller for andre gjøremål. Jeg føler nok uansett at innblandingen til svigermor gjør at min partner, hans guttunge og svigermor- er en familie, og jeg og mine barn er en annen familie. Jeg føler ikke vi bygger noe samhold. 

 

Samtidig er det jo ikke svigermor sin feil heller at det er slik. Min partner velger jo selv hva han skal prioritere. Han mener han prioriterer meg ved å være i samme hus. Men jeg føler ikke at det er slik. 

 

Jeg har spurt hvorfor han vil bo med meg, men synes selv jeg ikke får helt tak på det. Han sier så klart at han synes det er vanskelig å ha dype kjæreste samtaler, hvor annet enn kropp blir kommentert. Dessuten mener han at han viser at han jo har valgt meg ved å flytte sammen. Og at jeg burde forstå det. Det gjør jeg ikke. 

 

Når det kommer til husarbeid gjør jeg mesteparten. Han glimter til med jevne mellomrom altså. Innimellom er han faktisk flinkere enn meg. Når det kommer til mat, er det stort sett jeg som lager. Han synes det er vanskelig å planlegge og lage ordentlig middag. Selv om han også gjør dette innimellom.  En gang i uken steker han pizza f.eks. 

Tradisjonelt har jeg ikke noe i mot å gjøre slike ting, hvis han tar seg av bil og annet tungt arbeide når det er sagt. Samtidig, har han skullet ordne noe på bilen min før en eu kontroll- det er fortsatt ikke gjort.

Nå har han fått seg en styreleder stilling. Noe jeg synes er helt topp. Fordi han er kjempedyktig og er helt fantastisk med praktiske oppgaver. Han er rask når det gjelder dette vervet. Det blir virkelig prioritert. Han tar ansvar her. Samtidig blir ikke resten av oss prioritert i lik grad.

 

Økonomisk har jeg hjulpet han ganske mye. Både fordi han hadde en inkassosak, men også fordi jeg ville støtte han i sin hobby. Dette var helt ok for meg. Samtidig ba han meg om et pengelån for 2 år tilbake, hvor når han fikk tilgang til det han skyldte, brukte de på andre ting.

Han har høyere lønn en meg, og han har ett barn, jeg to. Samtidig har han dårligere råd enn meg. Noe er "uforskyldt" selvfølgelig, da han har en bot å betale, men jeg betaler selfølgelig alt av klær og utstyr til mine barn- noe som koster- noe han skjeldent behøver å tenke på, da svigermor som regel handler inn alt det er behov for. Da slipper han jo å tenke på det. Og hvis guttungen mangler noe annet, blir han sendt til de andre besteforeldrene sine, for da kan han få nye klær der.

Det er stort sett jeg som må planlegge det meste hvis vi skal noe, og det er kun jeg som kjører bil pr nå.

 

Vel. Jeg føler vel at jeg ikke får igjen det jeg investerer kan du si. Jeg prøver hele tiden å løfte han og bidra hvis jeg kan for at han skal ha det godt. Jeg pleide å fortelle han gode ting, pleide å planlegge for aktiviteter bare oss, kjøpe inn sexy klær ect. Har vært med på møter, skrevet brev for han til støtte i det offentlige, støttet han i vanskelige tider osv. Jeg føler han er veldig seg og sitt. Det er ikke veldig ofte jeg har fått kredd for det jeg har gjort for han heller. Når jeg spør om ikke han kan være litt flinkere på å fortelle meg at jeg betyr noe for han, får jeg svar tilbake om at han tenkte på det. Det er bare så kleint... 

Grunnen til at vi ble sammen, i hvert fall for min del, var nok noe sårbarhet, men selfølgelig også følelser. Han var veldig dyktig med ungene og jeg ble sjarmert. 

 

Nå i dag er det jo ikke slik. Slik jeg skrev i begynnelsen, så vil han helst ikke noe steder med ungene, fordi det ikke blir noe trivelig. Samtidig er vi nok ikke helt like i foreldrestil. Han mener jeg er for mild. Jeg mener han er for hard. Samtidig har han en guttunge som fungerer godt på mange områder og føler seg nok overlegen meg i hvordan jeg gjør ting grunnet at jeg har en jentunge i preteenfasen og en gutt som krever litt mye. Han mener at dette kun skjer fordi jeg er for mild. Det skaper jo og konflikter. Jeg mener at det som fungerer på ett barn, ikke nødvendigvis fungerer på alle barn

Anonymkode: 720e8...a02

Hva hadde du sagt til venninna di eller søsteren din om de hadde fortalt samme historien som deg?

 

Dette høres ut som ikke er liv laga. Det er nok kjempetrist om det skulle bli slutt. Samtidig har du bare ett liv. Har du lyst til å tilbringe det dyrebare livet ditt og til dine barn sammen med noen som ikke klarer eller ønsker å prioritere og investere i dere og fremtiden deres? Har du lyst til å gå rundt og lure på om han elsker deg, om han kommer til å endre seg, forstå ditt synspunkt? Du har prøvd, du har støttet, du har håpet. Likevel viser han ingen vilje til å endre ting. Det er klart han har det fint. Kan brukes penger på seg selv, får alt servert, kjærlighet på alle kanter, lite motgang, mye puter under armene. For å få forandring må man ville det selv. Han ønsker ikke og ser ikke behovet for endring slik som du gjør.

Her er det beste rådet å avslutte og jeg kan garantere deg at gresset er grønnere på den andre siden. 

Anonymkode: 38341...ac9

[trengersolbriller]

Jeg må si at jeg får utrolig vondt av deg, og selv om jeg strengt tatt er enig i mye av det som blir sagt her så kan det nok virke veldig brutalt for deg. Du har vært et offer for gaslighting så lenge (om det er bevisst eller ikke kan vel bare din samboer svare på), men resultatet er det samme: du tviler på alt du tror og tenker, og er redd for at det er deg det er noe galt med. Det svarer vi alle her enstemmig i: det er ikke du som er problemet her! Og det synes jeg virkelig du skal ta til deg.

Du kaller samboer partner i overskrift, men er han egentlig det? Eller heller en romkamerat som som også får sex (og andre goder som økonomisk hjelp)? For forskjellen mellom vennskap og et romantisk forhold er jo at man skal være partnere og navigere livet sammen og ta vare på hverandre i større grad enn man gjør som venner. Og det virker virkelig ikke som at han tar vare på deg eller tar dine behov til betraktning. Igjen, om dette er med vilje eller fordi han virkelig ikke forstår er det umulig for oss på utsiden å si, men jeg synes egentlig ikke det har noe å si for din situasjon. Du har gjentatte ganger tatt opp problemer og sagt ifra at dine behov ikke blir møtt og han ikke er lydhør for dette. Om du som du sier har ekstra store behov synes jeg ikke egentlig har noe å si, for han gjør jo ikke engang minimum for å fylle et normalt menneske sine behov. Det å befinne seg i samme hus er IKKE nok for å oppfylle den andre parten sine behov! Det er ikke normalt å være så uinteressert i hvordan du har det og forvente at du skal fortelle hvis det er noe, det er ikke urimelig fra din side å forvente og ønske at han spør hvordan du har det. Det er ikke normalt at han bryr seg så lite om din emosjonelle velvære, til det punktet hvor du ikke kan ta opp en eneste ting uten at han kaster det tilbake på deg, minimerer situasjonen og kaller deg dramatisk, eller rett og slett ikke tror på deg. Hvis han brydde seg om deg og ville at forholdet skulle fungere hadde han hørt på deg, validert følelsene dine og vært interessert i å jobbe gjennom ting sammen. Uansett om dette er med vilje eller ikke, så har du all rett til å bestemme at dette ikke funker for deg og avslutte forholdet. 

Jeg synes virkelig ikke du har skylden alene i at dette har gått som det har gått. Har du ignorert noen  røde flagg? Ja. Men samtidig, du tok dette opp med ham i begynnelsen og han klarte med karisma og veltalenhet å snakke seg unna dine bekymringer og overbevise deg om at ting kom til å bli annerledes. Var det litt naivt å tro på det han sa? Ja, det var det nok, men når han er så flink med ord som du sier så er det ikke rart du trodde på det han sa. 

Du burde være veldig stolt over at du har tatt dette skrittet i dag og spurt andre om råd! Når man lever i et slikt forhold som du gjør blir det ekstremt vanskelig å stole på sin egen intuisjon, og dette er ikke noe som kommer til å bli bedre med tiden. Heller motsatt; jo lenger tid det går, jo lenger tid får din samboer på å bryte deg ned og gjøre deg mer og mer usikker på dine egne opplevelser og følelser. Du bør være veldig glad for at du begynner å våkne opp allerede etter ett år som samboere. Du har absolutt tatt et steg i riktig retning ved å søke hjelp utenfra.

Jeg synes flere her inne har gitt gode råd til veien videre, og håper virkelig du kan klare å ta mot til deg og gjøre det jeg tror du vet innerst inne er det riktige både for deg og dine barn❤️ Lykke til!

 

ps. glemte å gjøre anonymt innlegg, ignorer brukernavnet som jeg ikke får endret😬 lagde bruker for å få tips til solrillemerker🤷‍♀️

Endret 21. juni 2024 av trengersolbriller

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2024 den 17.35):

Hei

Jeg føler meg litt forvirret egentlig og trenger å høre andres meninger. Hvis flere mener jeg overreagerer her, må jeg virkelig endre holdning.

Min kjæreste og jeg flyttet sammen for litt over ett år siden. Han er 38 år. Før vi flyttet sammen, bodde han hos sin mor og far. Dette har han bestandig gjort, med unntak av noen få år, hvor han bodde for seg selv sammen med sin ex hvor de fikk ett barn sammen. Selv da fikk jeg høre at han hentet matpakker hjemme hos mor fordi han ikke ville lage matpakke til jobb selv. Han har eid en leilighet selv, men valgte altså å bo hos sine foreldre for å få hjelp til å oppdra barnet sitt. Jeg kan jo forstå det litt, da han ble servert middag hver dag og ikke behøvde å tenke på ansvar med hus og hjem. Dessuten har de hjulpet masse med daglig oppfølging av barnebarnet. Sånn sett en kremplass.

Jeg har fra før vi ble sammen reagert på forholdet mellom min partner og hans mor, men jeg heier jo i utgangspunktet på at de skal ha ett godt og nært forhold. Jeg regnet Desuten med at etter vi flyttet sammen, ville mor roe seg litt mtp å passe på godgutten sin med daglige ( flere ganger om dagen) telefoner. 

Min partner får telefoner nesten daglig om hva han driver med og om ting som skulle vært gjort hos dem. Skrive ut matoppskrifter, hjelpe med pc, klippe hekk, klippe plen, ta ned ting fra loft, kjøre bil ut av garasje eller rett og slett bare lure på om hun får se han i løpet av dagen. Osv osv. Han er der stort sett hver eneste dag. Jeg synes jo det er kjempeflott at han hjelper til, men hun har også en sønn boende under seg og hadde to døtre i gaten i tilegg. De blir ikke spurt om slike ting. I tilegg bor min partners sønn nesten 50 prosent der borte, og det er evig mas på den kanten også om han, hvis han er hos oss. Er han syk f.eks, eller min partner blir alene i huset noen dager, sover han der da og. Dvs at min partner nesten aldri er alene med sin egen sønn.

Dette, og det at min partner ikke føler for å tilbringe tid sammen bare oss to når vi har mulighet, gjør at jeg føler meg oversett og avvist. Han har aldri bedt meg ut på date, eller planlagt noe vi kan gjøre sammen når vi vet vi har barnefri. ( jeg har to barn)Hvis jeg foreslår hyttetur, har han ikke lyst, hvis jeg foreslår en kveld med serie og middag med madrassene i stuen, mener han det blir så tilgjort. Han mener det evt holder med et par timer sammen. Han klaget på at jeg ikke ønsket å gjøre det han ville, som var å trene sammen. Når jeg sa ja til dette, da ville ikke han lenger. Han vil at alt skal komme naturlig sier han, men når han ikke prioriterer oss tid, blir jo det litt vrient. Jeg ønsker å få komplimenter og føle jeg er viktig, noe jeg har fortalt han flere ganger. Han sier det er unaturlig for han. Når jeg spurte han om hvorfor han ikke sa at han elsket meg, fikk jeg til svar at min sønn sier det så ofte til meg at det føles oppbrukt. Han prioriterer det han ønsker å gjøre, og jeg er ikke med i planleggingen hans. Jeg hadde en skikkelig tøff periode som varte noen uker hvor jeg virkelig hadde trengt han. Han spurte meg ikke en gang om hva som foregikk. Han drev på med sitt. ( han unnskylder det med at han trodde jeg var gretten på han)

Når det gjelder felles familiturer, er det gjerne: vil ikke, er skeptisk ect. Han grunngir dette med at det blir så utrivelig siden ungene stort sett vil spille og han må jage de ut. Eller at det blir krangling barna i mellom.

Han mener selfølgelig at jeg overreagerer og har ingen forståelse for at jeg føler jeg blir prioritert bort. Har han rett?

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 720e8...a02

Hvorfor må du lage minst 2 tråder om denne mannen og hans forhold til foreldrene sine?

Anonymkode: c1680...bae

[AnonymBruker]

trengersolbriller skrev (9 minutter siden):

Jeg må si at jeg får utrolig vondt av deg, og selv om jeg strengt tatt er enig i mye av det som blir sagt her så kan det nok virke veldig brutalt for deg. Du har vært et offer for gaslighting så lenge (om det er bevisst eller ikke kan vel bare din samboer svare på), men resultatet er det samme: du tviler på alt du tror og tenker, og er redd for at det er deg det er noe galt med. Det svarer vi alle her enstemmig i: det er ikke du som er problemet her! Og det synes jeg virkelig du skal ta til deg.

Du kaller samboer partner i overskrift, men er han egentlig det? Eller heller en romkamerat som som også får sex (og andre goder som økonomisk hjelp)? For forskjellen mellom vennskap og et romantisk forhold er jo at man skal være partnere og navigere livet sammen og ta vare på hverandre i større grad enn man gjør som venner. Og det virker virkelig ikke som at han tar vare på deg eller tar dine behov til betraktning. Igjen, om dette er med vilje eller fordi han virkelig ikke forstår er det umulig for oss på utsiden å si, men jeg synes egentlig ikke det har noe å si for din situasjon. Du har gjentatte ganger tatt opp problemer og sagt ifra at dine behov ikke blir møtt og han ikke er lydhør for dette. Om du som du sier har ekstra store behov synes jeg ikke egentlig har noe å si, for han gjør jo ikke engang minimum for å fylle et normalt menneske sine behov. Det å befinne seg i samme hus er IKKE nok for å oppfylle den andre parten sine behov! Det er ikke normalt å være så uinteressert i hvordan du har det og forvente at du skal fortelle hvis det er noe, det er ikke urimelig fra din side å forvente og ønske at han spør hvordan du har det. Det er ikke normalt at han bryr seg så lite om din emosjonelle velvære, til det punktet hvor du ikke kan ta opp en eneste ting uten at han kaster det tilbake på deg, minimerer situasjonen og kaller deg dramatisk, eller rett og slett ikke tror på deg. Hvis han brydde seg om deg og ville at forholdet skulle fungere hadde han hørt på deg, validert følelsene dine og vært interessert i å jobbe gjennom ting sammen. Uansett om dette er med vilje eller ikke, så har du all rett til å bestemme at dette ikke funker for deg og avslutte forholdet. 

Jeg synes virkelig ikke du har skylden alene i at dette har gått som det har gått. Har du ignorert noen  røde flagg? Ja. Men samtidig, du tok dette opp med ham i begynnelsen og han klarte med karisma og veltalenhet å snakke seg unna dine bekymringer og overbevise deg om at ting kom til å bli annerledes. Var det litt naivt å tro på det han sa? Ja, det var det nok, men når han er så flink med ord som du sier så er det ikke rart du trodde på det han sa. 

Du burde være veldig stolt over at du har tatt dette skrittet i dag og spurt andre om råd! Når man lever i et slikt forhold som du gjør blir det ekstremt vanskelig å stole på sin egen intuisjon, og dette er ikke noe som kommer til å bli bedre med tiden. Heller motsatt; jo lenger tid det går, jo lenger tid får din samboer på å bryte deg ned og gjøre deg mer og mer usikker på dine egne opplevelser og følelser. Du bør være veldig glad for at du begynner å våkne opp allerede etter ett år som samboere. Du har absolutt tatt et steg i riktig retning ved å søke hjelp utenfra.

Jeg synes flere her inne har gitt gode råd til veien videre, og håper virkelig du kan klare å ta mot til deg og gjøre det jeg tror du vet innerst inne er det riktige både for deg og dine barn❤️ Lykke til!

 

ps. glemte å gjøre anonymt innlegg, ignorer brukernavnet som jeg ikke får endret😬 lagde bruker for å få tips til solrillemerker🤷‍♀️

Veldig bra svar! Støtter denne. 

Det er veldig lett å overse flaggene og la seg bli fast i denne typen forhold. Vær snill med deg selv, gi deg selv den omtanken du tydelig ikke har fått. 

Desto tidligere du kommer deg ut desto bedre. 

Anonymkode: 44bb6...7da

[Liljerød]

Du må stille han et ultimatum: enten må han kutte navlestrengen til mor umiddelbart, eller så må det bli slutt.

Du overrreagerer ikke, du underreagerer. 

[AnonymBruker]

Du fokuserer mye på ham; begynn å fokusere på deg. All forståelsen og støtten du har prøvd å vise ham, gi den heller til deg selv.

Anonymkode: 66d3d...d02

[AnonymBruker]

Igjen, tusen takk til alle som tar seg tid til å svare. Jeg vil svare på noen spørsmål som er stilt.

Parterapi er prøvd. Desverre kommer ingen ting ut av det. Jeg har derfor gitt beskjed til terapauten at det nok ikke hjelper oss og har avsluttet. 

Ja, jeg burde forstått at det ikke kom til å forandre seg. Det er lenge siden jeg følte jeg hadde en kjæreste. Han er en ren samboer. En romkamerat. Dette har jeg også gitt utrykk for ved flere anledninger. 

Når jeg forteller han at jeg trenger kjærlighet og oppmerksomhet, sier han at det er andre ting som må komme på plass først. Det har bestandig vært en grunn til at han ikke vil gi meg det jeg trenger. Samtidig vet jeg egentlig ikke hva. Bedre stemning selfølgelig, men jeg klarer jo ikke dette alene. Jeg trenger tosomheten.

Det hadde definitivt vært mye lettere å si til andre at dette ikke var noe å spare på så lenge ingen ting forandret seg. Jeg ser det jo. Er rart det er så annerledes når man sitter mitt oppi dette. Jeg er jo glad i han.

Navlestrengen kommer nok aldri til å kuttes. Han ser ingen ting galt med dette forholdet med mor. Hverken til seg selv, eller sitt barnebarn. Som sagt, jeg heier virkelig på gode nære relasjoner i familier. Blir bare litt i overkant og ganske rart. Det at en mann på nesten 40 ikke ønsker å ta ansvar og med glede setter det bort, og ikke ser noe problem med det en gang, er merkverdig.

 

Jeg ser det som sagt selv. Men igjen, det er ett ekstra spark i baken å få validert det man føler på. Jeg føler det gjør meg sterkere og tøffere.  Jeg trengte dette. Da jeg som tidligere har skrevet at jeg føler meg dum som føler på dette og lurer på om det er meg det er noe galt med.

 

Igjen. Tusen takk til alle dere😀

Anonymkode: 720e8...a02

[SlemUlv]

Jeg tror dessverre du bør anse pengene du har lånt ham, for tapt. Hvertfall om du nå gjør det slutt, som du bør. 

[Liljerød]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Igjen, tusen takk til alle som tar seg tid til å svare. Jeg vil svare på noen spørsmål som er stilt.

Parterapi er prøvd. Desverre kommer ingen ting ut av det. Jeg har derfor gitt beskjed til terapauten at det nok ikke hjelper oss og har avsluttet. 

Ja, jeg burde forstått at det ikke kom til å forandre seg. Det er lenge siden jeg følte jeg hadde en kjæreste. Han er en ren samboer. En romkamerat. Dette har jeg også gitt utrykk for ved flere anledninger. 

Når jeg forteller han at jeg trenger kjærlighet og oppmerksomhet, sier han at det er andre ting som må komme på plass først. Det har bestandig vært en grunn til at han ikke vil gi meg det jeg trenger. Samtidig vet jeg egentlig ikke hva. Bedre stemning selfølgelig, men jeg klarer jo ikke dette alene. Jeg trenger tosomheten.

Det hadde definitivt vært mye lettere å si til andre at dette ikke var noe å spare på så lenge ingen ting forandret seg. Jeg ser det jo. Er rart det er så annerledes når man sitter mitt oppi dette. Jeg er jo glad i han.

Navlestrengen kommer nok aldri til å kuttes. Han ser ingen ting galt med dette forholdet med mor. Hverken til seg selv, eller sitt barnebarn. Som sagt, jeg heier virkelig på gode nære relasjoner i familier. Blir bare litt i overkant og ganske rart. Det at en mann på nesten 40 ikke ønsker å ta ansvar og med glede setter det bort, og ikke ser noe problem med det en gang, er merkverdig.

 

Jeg ser det som sagt selv. Men igjen, det er ett ekstra spark i baken å få validert det man føler på. Jeg føler det gjør meg sterkere og tøffere.  Jeg trengte dette. Da jeg som tidligere har skrevet at jeg føler meg dum som føler på dette og lurer på om det er meg det er noe galt med.

 

Igjen. Tusen takk til alle dere😀

Anonymkode: 720e8...a02

Det er ikke deg det er noe galt med, og du er ikke dum. Du har bare vært i situasjonen så lenge, og klarer ikke å se det som andre utenfra ser det. 

Når du kommer deg ut av dette, kommer du til å se det med friske øyne og du kommer til å skjønne at det ikke var deg det var noe galt med her. 

Klem til deg, og lykke til videre. Håper virkelig det ordner seg for deg!