Overreagerer jeg? Svigermor og partner

[AnonymBruker]

Ærlig, talt, stakkars deg! Fyren utnytter deg økonomisk, gir deg ingenting - og du er usikker på om du skal være misfornøyd med dette?
Må da være mye bedre å være alene, for en ufattelig tafatt taper!

Anonymkode: 2b89a...449

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Han mener selv at han har hatt og tar oppdragerrollen til sin egen guttunge. Men han har vel ytterst skjeldent måttet ta på seg ansvaret alene, da hans mor og far har vært veldig til stede og fremdeles er det. Som jeg skrev lenger opp, kan jeg telle på en hånd når guttungen har blitt hos far hvis ungene mine er borte, eller hvis guttungen er syk. Da drar han rett til bestemor og bestefar. Min partner får jo da ofte telefon om å komme opp dit også "for å vise at han bryr seg" som han selv sier, eller for andre gjøremål. Jeg føler nok uansett at innblandingen til svigermor gjør at min partner, hans guttunge og svigermor- er en familie, og jeg og mine barn er en annen familie. Jeg føler ikke vi bygger noe samhold. 

 

Samtidig er det jo ikke svigermor sin feil heller at det er slik. Min partner velger jo selv hva han skal prioritere. Han mener han prioriterer meg ved å være i samme hus. Men jeg føler ikke at det er slik. 

 

Jeg har spurt hvorfor han vil bo med meg, men synes selv jeg ikke får helt tak på det. Han sier så klart at han synes det er vanskelig å ha dype kjæreste samtaler, hvor annet enn kropp blir kommentert. Dessuten mener han at han viser at han jo har valgt meg ved å flytte sammen. Og at jeg burde forstå det. Det gjør jeg ikke. 

 

Når det kommer til husarbeid gjør jeg mesteparten. Han glimter til med jevne mellomrom altså. Innimellom er han faktisk flinkere enn meg. Når det kommer til mat, er det stort sett jeg som lager. Han synes det er vanskelig å planlegge og lage ordentlig middag. Selv om han også gjør dette innimellom.  En gang i uken steker han pizza f.eks. 

Tradisjonelt har jeg ikke noe i mot å gjøre slike ting, hvis han tar seg av bil og annet tungt arbeide når det er sagt. Samtidig, har han skullet ordne noe på bilen min før en eu kontroll- det er fortsatt ikke gjort.

Nå har han fått seg en styreleder stilling. Noe jeg synes er helt topp. Fordi han er kjempedyktig og er helt fantastisk med praktiske oppgaver. Han er rask når det gjelder dette vervet. Det blir virkelig prioritert. Han tar ansvar her. Samtidig blir ikke resten av oss prioritert i lik grad.

 

Økonomisk har jeg hjulpet han ganske mye. Både fordi han hadde en inkassosak, men også fordi jeg ville støtte han i sin hobby. Dette var helt ok for meg. Samtidig ba han meg om et pengelån for 2 år tilbake, hvor når han fikk tilgang til det han skyldte, brukte de på andre ting.

Han har høyere lønn en meg, og han har ett barn, jeg to. Samtidig har han dårligere råd enn meg. Noe er "uforskyldt" selvfølgelig, da han har en bot å betale, men jeg betaler selfølgelig alt av klær og utstyr til mine barn- noe som koster- noe han skjeldent behøver å tenke på, da svigermor som regel handler inn alt det er behov for. Da slipper han jo å tenke på det. Og hvis guttungen mangler noe annet, blir han sendt til de andre besteforeldrene sine, for da kan han få nye klær der.

Det er stort sett jeg som må planlegge det meste hvis vi skal noe, og det er kun jeg som kjører bil pr nå.

 

Vel. Jeg føler vel at jeg ikke får igjen det jeg investerer kan du si. Jeg prøver hele tiden å løfte han og bidra hvis jeg kan for at han skal ha det godt. Jeg pleide å fortelle han gode ting, pleide å planlegge for aktiviteter bare oss, kjøpe inn sexy klær ect. Har vært med på møter, skrevet brev for han til støtte i det offentlige, støttet han i vanskelige tider osv. Jeg føler han er veldig seg og sitt. Det er ikke veldig ofte jeg har fått kredd for det jeg har gjort for han heller. Når jeg spør om ikke han kan være litt flinkere på å fortelle meg at jeg betyr noe for han, får jeg svar tilbake om at han tenkte på det. Det er bare så kleint... 

Grunnen til at vi ble sammen, i hvert fall for min del, var nok noe sårbarhet, men selfølgelig også følelser. Han var veldig dyktig med ungene og jeg ble sjarmert. 

 

Nå i dag er det jo ikke slik. Slik jeg skrev i begynnelsen, så vil han helst ikke noe steder med ungene, fordi det ikke blir noe trivelig. Samtidig er vi nok ikke helt like i foreldrestil. Han mener jeg er for mild. Jeg mener han er for hard. Samtidig har han en guttunge som fungerer godt på mange områder og føler seg nok overlegen meg i hvordan jeg gjør ting grunnet at jeg har en jentunge i preteenfasen og en gutt som krever litt mye. Han mener at dette kun skjer fordi jeg er for mild. Det skaper jo og konflikter. Jeg mener at det som fungerer på ett barn, ikke nødvendigvis fungerer på alle barn

Anonymkode: 720e8...a02

Uforskyldt at han har en bot han må betale? 

Du virker ikke akkurat veldig skarp heller. Er ikke rart han vil være sammen med deg. Han får jo hjelp til økonomi og mye annet. 

Anonymkode: cfe45...86d

[AnonymBruker]

Ja jeg er usikker her. Innerst inne vet jeg nok at jeg burde ha lov å føle som jeg gjør. Og hadde min partner ønsket at vi skulle ha det godt sammen, ville han gjort en innsats for å få meg til å føle meg verdsatt. Samtidig er kanskje ikke dette hans personlighet? Ved tilfelle jeg nevnte i sta, hvor han var fraværende i lang tid når jeg hadde det dårlig, og jeg sa til han at det er rart du vet så mye om hvordan det går hjemme hos mor og far, men du ikke vet hva som foregår med meg- da svarte han at han ikke hadde spurt de heller. Det var bare mor som hele tiden informerte. Dessuten kunne jeg bare fortalt han det. Jeg har sagt at jeg ikke følte han hadde tid til meg og derfor ikke sa noe. Jeg hadde håpet han heller kunne vist meg at han var tilstede. Han mente da at han var tilstede ved å være i huset, hvor han forøvrig stort sett kontorerte.

Nå vet jeg at jeg ikke er så enkel å leve med heller. Jeg forventer nok mer tosomhet og teamfølelse. At vi prioriterer hverandre og gjøre ting sammen. Det er ikke sikkert han er vandt med det. Han mener nok uansett at han egentlig gjør det.

 

Vel, det med økonomi snakket jeg med han om forrige uke faktisk. At jeg føler nå som ikke jeg har såå god råd lenger og kan spandere på 5 stk, eller oss to hvis vi gjør noe sammen, at det ikke er noe ønske om å gjøre noe. Han trenger at vi gjør noe. Når jeg har spurt han om å planlegge noe, sier han at han ikke kan, siden jeg ikke liker å kjøre overalt. Altså, jeg hadde vært kjempefornøyd med en overraskende planlagt dag i huset eller nærområdet jeg. Jeg føler nok at det er mye unnskyldninger, eller forklaringer hele veien

Anonymkode: 720e8...a02

[AnonymBruker]

Off det hadde jeg ikke orket 

Anonymkode: 10649...b36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei

Jeg føler meg litt forvirret egentlig og trenger å høre andres meninger. Hvis flere mener jeg overreagerer her, må jeg virkelig endre holdning.

Min kjæreste og jeg flyttet sammen for litt over ett år siden. Han er 38 år. Før vi flyttet sammen, bodde han hos sin mor og far. Dette har han bestandig gjort, med unntak av noen få år, hvor han bodde for seg selv sammen med sin ex hvor de fikk ett barn sammen. Selv da fikk jeg høre at han hentet matpakker hjemme hos mor fordi han ikke ville lage matpakke til jobb selv. Han har eid en leilighet selv, men valgte altså å bo hos sine foreldre for å få hjelp til å oppdra barnet sitt. Jeg kan jo forstå det litt, da han ble servert middag hver dag og ikke behøvde å tenke på ansvar med hus og hjem. Dessuten har de hjulpet masse med daglig oppfølging av barnebarnet. Sånn sett en kremplass.

Jeg har fra før vi ble sammen reagert på forholdet mellom min partner og hans mor, men jeg heier jo i utgangspunktet på at de skal ha ett godt og nært forhold. Jeg regnet Desuten med at etter vi flyttet sammen, ville mor roe seg litt mtp å passe på godgutten sin med daglige ( flere ganger om dagen) telefoner. 

Min partner får telefoner nesten daglig om hva han driver med og om ting som skulle vært gjort hos dem. Skrive ut matoppskrifter, hjelpe med pc, klippe hekk, klippe plen, ta ned ting fra loft, kjøre bil ut av garasje eller rett og slett bare lure på om hun får se han i løpet av dagen. Osv osv. Han er der stort sett hver eneste dag. Jeg synes jo det er kjempeflott at han hjelper til, men hun har også en sønn boende under seg og hadde to døtre i gaten i tilegg. De blir ikke spurt om slike ting. I tilegg bor min partners sønn nesten 50 prosent der borte, og det er evig mas på den kanten også om han, hvis han er hos oss. Er han syk f.eks, eller min partner blir alene i huset noen dager, sover han der da og. Dvs at min partner nesten aldri er alene med sin egen sønn.

Dette, og det at min partner ikke føler for å tilbringe tid sammen bare oss to når vi har mulighet, gjør at jeg føler meg oversett og avvist. Han har aldri bedt meg ut på date, eller planlagt noe vi kan gjøre sammen når vi vet vi har barnefri. ( jeg har to barn)Hvis jeg foreslår hyttetur, har han ikke lyst, hvis jeg foreslår en kveld med serie og middag med madrassene i stuen, mener han det blir så tilgjort. Han mener det evt holder med et par timer sammen. Han klaget på at jeg ikke ønsket å gjøre det han ville, som var å trene sammen. Når jeg sa ja til dette, da ville ikke han lenger. Han vil at alt skal komme naturlig sier han, men når han ikke prioriterer oss tid, blir jo det litt vrient. Jeg ønsker å få komplimenter og føle jeg er viktig, noe jeg har fortalt han flere ganger. Han sier det er unaturlig for han. Når jeg spurte han om hvorfor han ikke sa at han elsket meg, fikk jeg til svar at min sønn sier det så ofte til meg at det føles oppbrukt. Han prioriterer det han ønsker å gjøre, og jeg er ikke med i planleggingen hans. Jeg hadde en skikkelig tøff periode som varte noen uker hvor jeg virkelig hadde trengt han. Han spurte meg ikke en gang om hva som foregikk. Han drev på med sitt. ( han unnskylder det med at han trodde jeg var gretten på han)

Når det gjelder felles familiturer, er det gjerne: vil ikke, er skeptisk ect. Han grunngir dette med at det blir så utrivelig siden ungene stort sett vil spille og han må jage de ut. Eller at det blir krangling barna i mellom.

Han mener selfølgelig at jeg overreagerer og har ingen forståelse for at jeg føler jeg blir prioritert bort. Har han rett?

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 720e8...a02

Beklager jeg prøver å være positiv her inne, men hva fader??

Hva tenkte du på og med når du valgte en sånn fyr å dra inn i livet til ungene dine??

Hva trodde du ville endre seg av en mammadalt på førti år??

Hvorfor snakket dere ikke om logistikk, praktiske og andre gjøremål FØR dere involverte dere i hverandres barn og flyttet sammen?

Utifra infoen du hadde om at en voksen mann drar innom mamma for å hente matpakke til jobb, er jo det nok til at de aller fleste ville tilbudt seg å sitte barnevakt, ikke bli kjærester med.

Beklager, men hva i alle dager tenkte du på her?

Du må jo bare komme deg bort. Og bli godt kjent med neste stefar før han blir stefar.

Anonymkode: a5339...a82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Uforskyldt at han har en bot han må betale? 

Du virker ikke akkurat veldig skarp heller. Er ikke rart han vil være sammen med deg. Han får jo hjelp til økonomi og mye annet. 

Anonymkode: cfe45...86d

Dette var nok en uheldig formulering. Jeg mener slettes ikke at han fikk boten uforskyldt, mer det at de pengene trekkes automatisk og ikke kan brukes der det muligens er mer hensiktsmessig. Skulle nok forklart det bedre. Og du har helt rett. Så veldig skarp er jeg nok ikke når jeg jeg føler som jeg gjør og trenger råd om jeg tenker galt 

Anonymkode: 720e8...a02

[no shame]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja. Det stemmer. Han har bodd hjemme stort sett hele sitt voksne liv. Med unntak av noen år. Han har som sagt eid leilighet helt til han og jeg flyttet sammen, men han har hele tiden sagt at han trengte hjelp økonomisk til mat og slike ting. Også hjelp med sønnen sin. Derfor han valgte å bli hos sine foreldre. Jeg ser jo at jeg nok har hatt fryktelig dårlig dømmekraft fordi jeg trodde han kom til å ønske å være ett team vi to. 

Anonymkode: 720e8...a02

Ja, beklager å måtte si det men her har du nok opplevd totalt fravær av dømmekraft. 

Det som er trist er at dere ikke fant ut av dette før barna ble involvert. 

Nå kan du kun komme deg bort, da en middelaldrende baby aldri vil bli voksen.

Håper det går bra med ungene oppi bruddet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Beklager jeg prøver å være positiv her inne, men hva fader??

Hva tenkte du på og med når du valgte en sånn fyr å dra inn i livet til ungene dine??

Hva trodde du ville endre seg av en mammadalt på førti år??

Hvorfor snakket dere ikke om logistikk, praktiske og andre gjøremål FØR dere involverte dere i hverandres barn og flyttet sammen?

Utifra infoen du hadde om at en voksen mann drar innom mamma for å hente matpakke til jobb, er jo det nok til at de aller fleste ville tilbudt seg å sitte barnevakt, ikke bli kjærester med.

Beklager, men hva i alle dager tenkte du på her?

Du må jo bare komme deg bort. Og bli godt kjent med neste stefar før han blir stefar.

Anonymkode: a5339...a82

Jeg tror nok jeg var litt blåøyd. For vi snakket om alle disse tingene som du nevner. Vi var absolutt på samme bølgelengde der. Ungene våre trivdes også kjempe godt i lag i de årene vi bare var venner og dro på turer sammen. Problemet mitt var nok at jeg i min naivitet trodde han når han sa at han var i en veldig vanskelig situasjon og derfor hadde bodd så lenge hjemme som han gjorde, og at jeg absolutt ikke skulle behøve å ta på meg en mammarolle. Jeg ytret nemlig bekymring for dette før vi flyttet.

Samtidig føler jeg nok at jeg ofte har hatt denne rollen i vårt hus også desverre. Jeg har sagt i litt fortvilende øyeblikk at jeg ikke er mammaen din. Da mener han at det er jeg så visst ikke, og jeg igjen overreagerer. 

 

Ja jeg reagerte på det med matpakke når jeg hørte om det. Det ble derimot tullet litt bort og at mammaen hans bare gjorde det. Derfor kunne han like godt ta i mot da han ikke likte å lage det selv. Jeg skulle muligens sett dette i sammenheng med det andre. Men partneren min har en talegave uten like. Han er så kjapp i hodet og replikkene at jeg er rent misunnelig. Jeg klarer ikke å følge han og blir nok fort slik at jeg føler meg dum som reagerer eller sier i fra om noe som sårer

Anonymkode: 720e8...a02

[AnonymBruker]

Jeg fatter ikke hvordan du ikke kan stole på deg selv her, du blir utnyttet, og du lurer på om du føler feil?
ALLE sier til deg at dette er en helt tragisk fyr hvis oppførsel du absolutt ikke må finne deg i. Stol på dine egne følelser, de er helt riktige. Kom deg unna.

Anonymkode: 2b89a...449

[PM75]

Det skal ikke mye til for å finne en bedre livspartner enn han der. Han utnytter deg jo. Trolig ikke med vilje. Men han gjør med deg slik som han gjør med sine foreldre - utnytter muligheten for at andre fikser ting for han. Du har blitt en ekstra tilrettelegger. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg fatter ikke hvordan du ikke kan stole på deg selv her, du blir utnyttet, og du lurer på om du føler feil?
ALLE sier til deg at dette er en helt tragisk fyr hvis oppførsel du absolutt ikke må finne deg i. Stol på dine egne følelser, de er helt riktige. Kom deg unna.

Anonymkode: 2b89a...449

Takk for svar. Ja jeg vet innerst inne at dere har rett alle sammen. Samtidig blir jeg fortalt det motsatte hele tiden av min partner. Han ville nok også, hvis han leste denne posten si at jeg tegner ett veldig svart bilde. Jeg skriver derimot slik jeg opplever dette. Men, det er noe jeg vil rette opp i. Penger han har lånt til spesifikke ting er det jo meningen jeg skal få tilbake altså. Bare sånn at det blir riktig beskrevet

Anonymkode: 720e8...a02

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for svar. Ja jeg vet innerst inne at dere har rett alle sammen. Samtidig blir jeg fortalt det motsatte hele tiden av min partner. Han ville nok også, hvis han leste denne posten si at jeg tegner ett veldig svart bilde. Jeg skriver derimot slik jeg opplever dette. Men, det er noe jeg vil rette opp i. Penger han har lånt til spesifikke ting er det jo meningen jeg skal få tilbake altså. Bare sånn at det blir riktig beskrevet

Anonymkode: 720e8...a02

Men får du de tilbake da? Har han tatt initiativ til det? Sagt at om x tid får du de tilbake?
Han virker jo helt ute av evne til å fikse livet selv og har blitt dullet med av foreldrene hele livet.
Han er en voksen baby.

Anonymkode: 2b89a...449

[AnonymBruker]

PM75 skrev (4 minutter siden):

Det skal ikke mye til for å finne en bedre livspartner enn han der. Han utnytter deg jo. Trolig ikke med vilje. Men han gjør med deg slik som han gjør med sine foreldre - utnytter muligheten for at andre fikser ting for han. Du har blitt en ekstra tilrettelegger. 

Nei jeg tror heller ikke han gjør dette med vilje. Jeg tror han oppriktig mener at han er en god partner. Og at verdensbilde han sitter med er korrekt. Han er nok også ganske dreven siden det meste som blir tatt opp ikke er hans feil. Man blir sittende igjen med en følelse av at man selv gjør galt hele tiden. 

Anonymkode: 720e8...a02

[Mardina]

Gratulerer, du bor sammen med en manne-baby 😄

Det virker som han ikke ønsker å forandre seg, så dette er nok ikke liv laga 🤔 

Som en annen sa; at du orker! 😝

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror nok jeg var litt blåøyd. For vi snakket om alle disse tingene som du nevner. Vi var absolutt på samme bølgelengde der. Ungene våre trivdes også kjempe godt i lag i de årene vi bare var venner og dro på turer sammen. Problemet mitt var nok at jeg i min naivitet trodde han når han sa at han var i en veldig vanskelig situasjon og derfor hadde bodd så lenge hjemme som han gjorde, og at jeg absolutt ikke skulle behøve å ta på meg en mammarolle. Jeg ytret nemlig bekymring for dette før vi flyttet.

Samtidig føler jeg nok at jeg ofte har hatt denne rollen i vårt hus også desverre. Jeg har sagt i litt fortvilende øyeblikk at jeg ikke er mammaen din. Da mener han at det er jeg så visst ikke, og jeg igjen overreagerer. 

 

Ja jeg reagerte på det med matpakke når jeg hørte om det. Det ble derimot tullet litt bort og at mammaen hans bare gjorde det. Derfor kunne han like godt ta i mot da han ikke likte å lage det selv. Jeg skulle muligens sett dette i sammenheng med det andre. Men partneren min har en talegave uten like. Han er så kjapp i hodet og replikkene at jeg er rent misunnelig. Jeg klarer ikke å følge han og blir nok fort slik at jeg føler meg dum som reagerer eller sier i fra om noe som sårer

Anonymkode: 720e8...a02

Du er et typisk eksempel på en som lever med noen som manipulerer og utnytter, og der du til slutt ender som den skyldige. Det kalles gaslighting. Samboeren din er ikke bare bortskjemt, men en som bevisst utnytter andre. Ingen behandler en person man elsker på denne måten uansett oppvekst. Ingen ansvarlig voksen tillater å bli tatt vare på av foreldre på denne måten.  Du har sagt tydelig fra om dine behov og det faller ikke bare for døve ører, men blir brukt mot deg.
Jeg er selv skilsmissebarn, og du bør virkelig tenke over hvem du drar inn i dine barns liv også. Du er allerede preget av en tankegang som er typisk for ofre som ikke kommer seg ut av en skadelig relasjon fordi man ikke lenger klarer å tenke klart og rasjonelt. Derfor er du forvirret og usikker. Søk hjelp til å sette ting i perspektiv. 
 

Anonymkode: c9cb0...1a3

[AnonymBruker]

Har du sett filmen «He is just not that into you»?

For han her er JUST NOT THAT INTO YOU. 

Anonymkode: b8d99...c36

[AnonymBruker]

Her må jeg bare sitere Kim fra 90DF: 

Titty baby. 

Kom deg vekk før det blir skikkelig vanskelig.

Anonymkode: 5c80f...c50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei

Jeg føler meg litt forvirret egentlig og trenger å høre andres meninger. Hvis flere mener jeg overreagerer her, må jeg virkelig endre holdning.

Min kjæreste og jeg flyttet sammen for litt over ett år siden. Han er 38 år. Før vi flyttet sammen, bodde han hos sin mor og far. Dette har han bestandig gjort, med unntak av noen få år, hvor han bodde for seg selv sammen med sin ex hvor de fikk ett barn sammen. Selv da fikk jeg høre at han hentet matpakker hjemme hos mor fordi han ikke ville lage matpakke til jobb selv. Han har eid en leilighet selv, men valgte altså å bo hos sine foreldre for å få hjelp til å oppdra barnet sitt. Jeg kan jo forstå det litt, da han ble servert middag hver dag og ikke behøvde å tenke på ansvar med hus og hjem. Dessuten har de hjulpet masse med daglig oppfølging av barnebarnet. Sånn sett en kremplass.

Jeg har fra før vi ble sammen reagert på forholdet mellom min partner og hans mor, men jeg heier jo i utgangspunktet på at de skal ha ett godt og nært forhold. Jeg regnet Desuten med at etter vi flyttet sammen, ville mor roe seg litt mtp å passe på godgutten sin med daglige ( flere ganger om dagen) telefoner. 

Min partner får telefoner nesten daglig om hva han driver med og om ting som skulle vært gjort hos dem. Skrive ut matoppskrifter, hjelpe med pc, klippe hekk, klippe plen, ta ned ting fra loft, kjøre bil ut av garasje eller rett og slett bare lure på om hun får se han i løpet av dagen. Osv osv. Han er der stort sett hver eneste dag. Jeg synes jo det er kjempeflott at han hjelper til, men hun har også en sønn boende under seg og hadde to døtre i gaten i tilegg. De blir ikke spurt om slike ting. I tilegg bor min partners sønn nesten 50 prosent der borte, og det er evig mas på den kanten også om han, hvis han er hos oss. Er han syk f.eks, eller min partner blir alene i huset noen dager, sover han der da og. Dvs at min partner nesten aldri er alene med sin egen sønn.

Dette, og det at min partner ikke føler for å tilbringe tid sammen bare oss to når vi har mulighet, gjør at jeg føler meg oversett og avvist. Han har aldri bedt meg ut på date, eller planlagt noe vi kan gjøre sammen når vi vet vi har barnefri. ( jeg har to barn)Hvis jeg foreslår hyttetur, har han ikke lyst, hvis jeg foreslår en kveld med serie og middag med madrassene i stuen, mener han det blir så tilgjort. Han mener det evt holder med et par timer sammen. Han klaget på at jeg ikke ønsket å gjøre det han ville, som var å trene sammen. Når jeg sa ja til dette, da ville ikke han lenger. Han vil at alt skal komme naturlig sier han, men når han ikke prioriterer oss tid, blir jo det litt vrient. Jeg ønsker å få komplimenter og føle jeg er viktig, noe jeg har fortalt han flere ganger. Han sier det er unaturlig for han. Når jeg spurte han om hvorfor han ikke sa at han elsket meg, fikk jeg til svar at min sønn sier det så ofte til meg at det føles oppbrukt. Han prioriterer det han ønsker å gjøre, og jeg er ikke med i planleggingen hans. Jeg hadde en skikkelig tøff periode som varte noen uker hvor jeg virkelig hadde trengt han. Han spurte meg ikke en gang om hva som foregikk. Han drev på med sitt. ( han unnskylder det med at han trodde jeg var gretten på han)

Når det gjelder felles familiturer, er det gjerne: vil ikke, er skeptisk ect. Han grunngir dette med at det blir så utrivelig siden ungene stort sett vil spille og han må jage de ut. Eller at det blir krangling barna i mellom.

Han mener selfølgelig at jeg overreagerer og har ingen forståelse for at jeg føler jeg blir prioritert bort. Har han rett?

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 720e8...a02

Beklager du og barna dine fortjener bedre.

Du er blitt sammen med et voksent barn, og hans barn igjen er mer hans lillebror, og svigermoren din oppdrar begge😬😬😬

Anonymkode: 9cab8...f0b

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for svar. Ja jeg vet innerst inne at dere har rett alle sammen. Samtidig blir jeg fortalt det motsatte hele tiden av min partner. Han ville nok også, hvis han leste denne posten si at jeg tegner ett veldig svart bilde. Jeg skriver derimot slik jeg opplever dette. Men, det er noe jeg vil rette opp i. Penger han har lånt til spesifikke ting er det jo meningen jeg skal få tilbake altså. Bare sånn at det blir riktig beskrevet

Anonymkode: 720e8...a02

Slutt å snakke med ham om følelser. 

Lat som om alt er greit.

Se til at du får pengene tilbake. 

Flytt, og se deg ikke tilbake. 

Anonymkode: ca7f8...67f

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ALDRI I VERDEN giddet. Dump ham, du får det mye bedre alene OG du får muligheten til å finne deg en ordentlig partner. 

Anonymkode: 06d50...647