Overreagerer jeg? Svigermor og partner

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker said:

Igjen, tusen takk til alle som tar seg tid til å svare. Jeg vil svare på noen spørsmål som er stilt.

Parterapi er prøvd. Desverre kommer ingen ting ut av det. Jeg har derfor gitt beskjed til terapauten at det nok ikke hjelper oss og har avsluttet. 

Ja, jeg burde forstått at det ikke kom til å forandre seg. Det er lenge siden jeg følte jeg hadde en kjæreste. Han er en ren samboer. En romkamerat. Dette har jeg også gitt utrykk for ved flere anledninger. 

Når jeg forteller han at jeg trenger kjærlighet og oppmerksomhet, sier han at det er andre ting som må komme på plass først. Det har bestandig vært en grunn til at han ikke vil gi meg det jeg trenger. Samtidig vet jeg egentlig ikke hva. Bedre stemning selfølgelig, men jeg klarer jo ikke dette alene. Jeg trenger tosomheten.

Det hadde definitivt vært mye lettere å si til andre at dette ikke var noe å spare på så lenge ingen ting forandret seg. Jeg ser det jo. Er rart det er så annerledes når man sitter mitt oppi dette. Jeg er jo glad i han.

Navlestrengen kommer nok aldri til å kuttes. Han ser ingen ting galt med dette forholdet med mor. Hverken til seg selv, eller sitt barnebarn. Som sagt, jeg heier virkelig på gode nære relasjoner i familier. Blir bare litt i overkant og ganske rart. Det at en mann på nesten 40 ikke ønsker å ta ansvar og med glede setter det bort, og ikke ser noe problem med det en gang, er merkverdig.

 

Jeg ser det som sagt selv. Men igjen, det er ett ekstra spark i baken å få validert det man føler på. Jeg føler det gjør meg sterkere og tøffere.  Jeg trengte dette. Da jeg som tidligere har skrevet at jeg føler meg dum som føler på dette og lurer på om det er meg det er noe galt med.

 

Igjen. Tusen takk til alle dere😀

Anonymkode: 720e8...a02

Har du en plan for hva du skal gjøre nå?

Hvordan er bosituasjonen? 

Hvordan skal du få dine penger tilbake? 

 

Anonymkode: ca7f8...67f

[trengersolbriller]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Igjen, tusen takk til alle som tar seg tid til å svare. Jeg vil svare på noen spørsmål som er stilt.

Parterapi er prøvd. Desverre kommer ingen ting ut av det. Jeg har derfor gitt beskjed til terapauten at det nok ikke hjelper oss og har avsluttet. 

Ja, jeg burde forstått at det ikke kom til å forandre seg. Det er lenge siden jeg følte jeg hadde en kjæreste. Han er en ren samboer. En romkamerat. Dette har jeg også gitt utrykk for ved flere anledninger. 

Når jeg forteller han at jeg trenger kjærlighet og oppmerksomhet, sier han at det er andre ting som må komme på plass først. Det har bestandig vært en grunn til at han ikke vil gi meg det jeg trenger. Samtidig vet jeg egentlig ikke hva. Bedre stemning selfølgelig, men jeg klarer jo ikke dette alene. Jeg trenger tosomheten.

Det hadde definitivt vært mye lettere å si til andre at dette ikke var noe å spare på så lenge ingen ting forandret seg. Jeg ser det jo. Er rart det er så annerledes når man sitter mitt oppi dette. Jeg er jo glad i han.

Navlestrengen kommer nok aldri til å kuttes. Han ser ingen ting galt med dette forholdet med mor. Hverken til seg selv, eller sitt barnebarn. Som sagt, jeg heier virkelig på gode nære relasjoner i familier. Blir bare litt i overkant og ganske rart. Det at en mann på nesten 40 ikke ønsker å ta ansvar og med glede setter det bort, og ikke ser noe problem med det en gang, er merkverdig.

 

Jeg ser det som sagt selv. Men igjen, det er ett ekstra spark i baken å få validert det man føler på. Jeg føler det gjør meg sterkere og tøffere.  Jeg trengte dette. Da jeg som tidligere har skrevet at jeg føler meg dum som føler på dette og lurer på om det er meg det er noe galt med.

 

Igjen. Tusen takk til alle dere😀

Anonymkode: 720e8...a02

Jeg skjønner veldig godt at dette er en vanskelig situasjon, og det er lett for oss som står utenfor å ha meninger. Og når dere har vært sammen såpass lenge skjønner jeg at dette er vanskelig for deg å innse, men er det nok at du er glad i ham? Du fortjener så utrolig mye bedre enn en som ikke gir deg det du trenger, selv etter at du eksplisitt har bedt om det. Du fortjener en som elsker deg åpent og med alt han har og som uoppfordret fyller dine behov eller i hverfall prøver sitt beste, ikke en du nærmest må overtale til å elske deg og bønnfalle om å si ett eneste pent ord til eller om deg.

Og det argumentet om at det er andre ting som må komme på plass før han gir deg kjærlighet og oppmerksomhet, det er det dummeste jeg noen sinne har hørt. Faktisk! Skjønner virkelig ikke hva han mener med det? Hvis noen hadde sagt det til meg hadde jeg blitt skikkelig forvirret! For grunnlaget i et forhold skal jo være kjærlighet og omsorg, og han mener at det er noe han kan gi deg, men bare når det passer ham? Og så vil han ikke engang gi konkrete eksempler?! Hvis han har en mening om at noe må komme først så er det hans ansvar å kommunisere dette. Han kan ikke komme med et slikt utsagn uten å følge opp, for deretter å la det være opp til deg å gjette hva han tenker. Jo mer du forteller, jo mer virker det for meg som at alt dette er med vilje, og han virker bevisst på at han neglisjerer deg. Ikke at han ikke er uenig i dine behov eller synes du krever for mye, men rett og slett "jeg ser at du ikke får det du trenger, men jeg vil heller ikke gjøre noe med det akkurat nå." Han er fornøyd med å ta i mot alt du gir ham uten at han føler behov for å yte noe tilbake. Og sånn skal det ikke være i et forhold. Du fortjener så mye bedre! En gang i fremtiden vil du være i et nytt forhold og oppleve hvordan det er når noen faktisk bryr seg om deg og vil gjøre en innsats for forholdet, og da kommer du til å se tilbake på denne tiden og skjønne hvor lite han faktisk brydde seg. 

Håper ting ordner seg for deg, sender deg styrkeklem!❤️

 

ps. igjen, ignorer brukernavnet🤷‍♀️

[Kaisada]

L Ø P !

[AnonymBruker]

Dere har begge rett.

Han har rett i at han SYNES at han ikke er egoistisk, men at du er. Han har rett i at det er fint og flott at moren varter han opp og at hun har omsorg for barnet hans. Men han må respektere at de aller aller fleste kvinner ikke vil godta dette i et forhold. Uansett bedre for barnet at moren hans passer på at barnets behov blir ivaretatt siden samboeren din knapt klarer å tørke seg bak.

Du har rett i at du synes han er egoistisk. Du har rett i at du ikke har det bra i et slikt forhold. Og du har rett i at det er uholdbart for deg at han snylter på deg og låner penger av deg og lyger om hva det skal brukes til.

Anonymkode: ac807...7cf

[AnonymBruker]

To ting kommer til meg.

Enmeshment trauma, og autisme. Så kan du Google selv! 

Anonymkode: ab2af...e16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

To ting kommer til meg.

Enmeshment trauma, og autisme. Så kan du Google selv! 

Anonymkode: ab2af...e16

Jeg tenkte også autisme når jeg leste innlegget ditt.

Anonymkode: bbe2d...244

[AnonymBruker]

Du sier at du heier på gode familierelasjoner, TS, og det er jeg enig med deg i. Desverre er ikke forholdet mellom mor og sønn noen sunn relasjon i dette tilfellet. Jeg forstår at det var vanskelig for deg å se det i starten. Det så sikkert ut som et kjempegodt forhold mellom de to. En skikkelig sammensveiset familie.

Det var kanskje spesielt vanskelig å se dette, hvis du kommer fra en splittet familie selv. Da tror man ofte at slike usunne familieforhold er slik det "skal være", fordi man ikke har så godt sammenligningsgrunnlag selv, og det tar litt tid før man ser hvordan ting egentlig er. Hvor usunn relasjonen mellom mor og sønn egentlig er.

Det hender også at slike familier er spesielt gode til å kamuflere dysfunksjonaliteten og portrettere et "perfekt" ytre. En fasade, hvor de ser ut som en kjernefamilie fra utsiden. Så det er ikke nødvendigvis din feil at du ikke så dette tidligere. Men du ser det nå, og det er det viktigste.

Det kan godt være at svigermor er narsissist i dette tilfellet. En som ikke lar sønnen sin få naturlige grenser, fordi hun setter egne behov først. Hun vil ha mye kontakt med ham. Hun vil se ham hver dag. Hun vil være den viktigste kvinnen i hans liv. Det er hun som lager den beste måten han får. Det er hun som gir han bekreftelsene han trenger. Det er hun som er flinkest til å oppdra barn. Den beste moren. Den beste kvinnen. Slik ser hun seg selv, og dette skinner tydelig igjennom oppførselen til kvinner som oppfører seg sånn mot sine godt voksne sønner.

Slik sørger hun for å bli beundret. Slik bruker hun ham til å dekke behovet sitt for narsissistisk forsyning.

Det er noe svært dysfunksjonelt over slike mødre, og hele familien blir dysfunksjonell på grunn av dette. Det er ikke, under noen omstendigheter, normalt for kvinner å ønske en slik relasjon med sin egen sønn. En normal mor ville ønske at sønnen stifter sin egen familie, og vil trekke seg litt tilbake og gi plass til sønnens partner. Svigermødre som konkurrerer med svigerdøtrene om å være kvinnen i sønnens liv, er svært, svært dysfunksjonelle. De er egoister, som handler ut i fra egne behov.

Og desverre er det slik at dette kan gå i arv. Når hun har behandlet ham slik i så mange år, vil han kunne adoptere adferdsmønsteret. Han vil ha lært å bruke hennes teknikker til å manipulere andre. Ettersom han ikke har avsluttet dette usunne forholdet med moren sin for lenge siden, så er det tydelig at han enten;

A: har den samme grunnleggende manglende empatiske evnen

Eller B: har blitt "groomet" og oppfordret til egoistisk oppførsel så lenge at han har overutviklet sine narsissistiske personlighetstrekk og underutviklet sine empatiske evner.

Man må huske på hva han har blitt utsatt for her, antagelig gjennom hele livet: Dette er en mann som blir umyndiggjort av sin egen mor på noen av de viktigste områdene i livet, som å være en far for sine barn. Og hun kamuflerer det gjennom "omsorg". Men omsorg er ikke å oppdra sønnens barn for ham; omsorg ville vært å lære sønnen å oppdra sine egne barn. Omsorg er heller ikke å smøre matpakka hans, eller mate ham; omsorg ville vært å lære ham å lage sin egen mat. For utenforstående kan dette se ut som omsorg, mens det i realiteten er det som på fagspråket heter "infantilisering". Det er svært skadelig, og min erfaring er at det er narsissister av den "coverte" typen, altså den skjulte typen, som bruker slike virkemidler.

Infantilisering i narsissistisk sammenheng forklares noe her: https://psykopati.blogg.no/1509977740_infantilisering.html

Og "covert narsissisme" forklares her: https://mittvendepunkt.no/2021/10/30/covert-narsissist-den-skjulte-narsissisten/

Min erfaring er at menn som blir fanget i en slik relasjon med sin mor, og har vokst opp under slike forhold, de har ikke egentlig noe "behov" for en kvinnelig partner. For moren hans har sørget for å fylle den rollen. Hun har sørget for å fylle behovet for å være den som lager god mat til ham, og hun har sørget for å være den som steller for ham, vasker klærne hans og tar seg av alt det praktiske han behøver. Og så har hun sørget for å være den som han har de fortrolige og dype samtalene med, den han kan prate med om alt og ingenting, den han tyr til når han trenger å lufte noe, den han tar opp de viktige tingene med. Kanskje hun til og med trer inn i morsrollen ovenfor hans barn, og tar plassen for en kvinnelig partner der også. Da er vi inne i kategorien "meget meget dysfunksjonelle forhold."

Han trenger ikke egentlig noen partner. Så hvorfor skaffer slike menn seg da samboer? Jeg tror det handler om samfunnsforventningene faktisk. Sex kan han jo få seg uten å ha en samboer. Så jeg tror rett og slett det handler om en videreføring av den fasaden som han er opplært til å opprettholde, at den dysfunksjonelle familien kommer til et punkt hvor de føler at det begynner å se for rart ut fra utsiden, hvis han ikke etablerer seg med en kvinne. Dette er nok ikke noe de prater om. Det er ikke sikkert at noen av dem er så bevisste på hva de gjør. Narsissisme skiller seg fra psykopaten ved nettopp dette, det at narsissistene handler mer i mønstre, mens psykopaten er bevisst ethvert steg. Det kan hende at dette dysfunksjonelle familiemønteret har gått i arv i denne familien i mange, mange generasjoner.

Jeg kunne skrevet i det vide og det brede om dette temaet, men det begynner å bli langt, så jeg setter strek der. Som du ser, Ts, så har du trådd inn i noe som best beskrives som "dysfunksjonelt." Jeg gjentar det ordet ganske mange ganger her, og det er helt bevisst. Det er viktig å plassere skyld der den hører hjemme, og i dette tilfellet så er det ikke hos deg. Denne familien er noe psykologene hadde fråtset i, for å si det sånn.

Man kan gjøre seg bevisst hvordan alt dette henger sammen, og hva som ligger til grunn for at ting er som de er. Men det er ikke for å forsøke å redde denne mannen. Det vil ikke nytte. Bevisstgjøringen er for å se st dette ikke er din feil, og at dette ikke er noe du kan jobbe med. Dette vil mest sannsynlig aldri endre seg, og neste generasjon vil kanskje fortsette på samme måte, alt ettersom hva som blir videreført her. Det eneste du kan gjøre her, slik jeg ser det, er å avslutte dette og ta det som en erfaring. En lærdom. Og gå videre med livet ditt. Dette kommer det bare vonde ting ut av for deg.

Anonymkode: da98e...891

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

To ting kommer til meg.

Enmeshment trauma, og autisme. Så kan du Google selv! 

Anonymkode: ab2af...e16

Til de grader enmeshment!

[Jytte]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2024 den 22.58):

Nei jeg tror heller ikke han gjør dette med vilje. Jeg tror han oppriktig mener at han er en god partner. Og at verdensbilde han sitter med er korrekt. Han er nok også ganske dreven siden det meste som blir tatt opp ikke er hans feil. Man blir sittende igjen med en følelse av at man selv gjør galt hele tiden. 

Anonymkode: 720e8...a02

Han manipulerer deg. 

AnonymBruker skrev (På 20.6.2024 den 9.39):

Jeg er veldig enig det de fleste sier her. Jeg tror jeg trengte bekreftelse fra andre om at jeg har lov å sette spørsmålstegn ved dette. Det som jeg har skrevet er ikke ukjent for han heller, da jeg har tatt opp flere ganger hva jeg føler og hvordan jeg ser situasjonen. Men igjen, det er som regel jeg som blir sittende med svarteper. Jeg kvier meg og for å ta opp mer med han av flere grunner. Den ene er selfølgelig at jeg ikke tror noe endrer seg. Det andre, er at han fort blir høyesterett. Noe som setter meg ut. Det tredje er jo at mine følelser ikke blir validert. Når jeg sier noe til han som f. Eks: at jeg har funnet meg i ganske mye fra deg, da kontrer han med det samme, hvis jeg sier at: jeg føler han er ganske egoistisk, kontrer han med det samme. Når jeg da ber om eksempler på disse tingene, da egoistisk er noe jeg aldri har blitt kalt av andre og er overrasket, sier han bare at det er mange ting. Eller at han ikke orker å snakke om det. Jeg føler at jeg taler for døve ører og at ingen ting går igjennom. Andre ganger hvis jeg tar opp noe kan det være at han ikke skjønte at jeg syntes det var så alvorlig ( uten at det blir endring) eller at jeg kan jo bare prøve på nytt. Når jeg forteller han at jeg synes det er vanskelig å snakke med han når han blir hissig og høyner stemmen. Dette er altså ting jeg har tatt opp med han maaange ganger fra før. Jeg føler det er litt håpløst.

Han bruker dessuten andres "utsagn" mot meg for å poengtere noe. Han kan f.eks si at "familien min mener sånn og sånn om deg". Når jeg spør de direkte om dette, forteller de meg at det har de aldri sagt. Samtidig føler jo jeg meg dårlig hvis det virkelig er slik noen oppfatter meg. 

Jeg er ikke uten feil jeg heller, bare så det er sagt, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg prøver ofte å reflektere over min egen oppførsel og vet jeg av og til kan virke litt brå hvis jeg føler meg presset.  Jeg vet jo og at det er vanskelig å endre måten man er på. I hvert fall hvis man ikke forstår det selv

 

Anonymkode: 720e8...a02

Har uthevet noe her som du skrev, håper du  ber han flytte i morgen.  Det vi aldri bli bedre, bare verre.

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Du sier at du heier på gode familierelasjoner, TS, og det er jeg enig med deg i. Desverre er ikke forholdet mellom mor og sønn noen sunn relasjon i dette tilfellet. Jeg forstår at det var vanskelig for deg å se det i starten. Det så sikkert ut som et kjempegodt forhold mellom de to. En skikkelig sammensveiset familie.

Det var kanskje spesielt vanskelig å se dette, hvis du kommer fra en splittet familie selv. Da tror man ofte at slike usunne familieforhold er slik det "skal være", fordi man ikke har så godt sammenligningsgrunnlag selv, og det tar litt tid før man ser hvordan ting egentlig er. Hvor usunn relasjonen mellom mor og sønn egentlig er.

Det hender også at slike familier er spesielt gode til å kamuflere dysfunksjonaliteten og portrettere et "perfekt" ytre. En fasade, hvor de ser ut som en kjernefamilie fra utsiden. Så det er ikke nødvendigvis din feil at du ikke så dette tidligere. Men du ser det nå, og det er det viktigste.

Det kan godt være at svigermor er narsissist i dette tilfellet. En som ikke lar sønnen sin få naturlige grenser, fordi hun setter egne behov først. Hun vil ha mye kontakt med ham. Hun vil se ham hver dag. Hun vil være den viktigste kvinnen i hans liv. Det er hun som lager den beste måten han får. Det er hun som gir han bekreftelsene han trenger. Det er hun som er flinkest til å oppdra barn. Den beste moren. Den beste kvinnen. Slik ser hun seg selv, og dette skinner tydelig igjennom oppførselen til kvinner som oppfører seg sånn mot sine godt voksne sønner.

Slik sørger hun for å bli beundret. Slik bruker hun ham til å dekke behovet sitt for narsissistisk forsyning.

Det er noe svært dysfunksjonelt over slike mødre, og hele familien blir dysfunksjonell på grunn av dette. Det er ikke, under noen omstendigheter, normalt for kvinner å ønske en slik relasjon med sin egen sønn. En normal mor ville ønske at sønnen stifter sin egen familie, og vil trekke seg litt tilbake og gi plass til sønnens partner. Svigermødre som konkurrerer med svigerdøtrene om å være kvinnen i sønnens liv, er svært, svært dysfunksjonelle. De er egoister, som handler ut i fra egne behov.

Og desverre er det slik at dette kan gå i arv. Når hun har behandlet ham slik i så mange år, vil han kunne adoptere adferdsmønsteret. Han vil ha lært å bruke hennes teknikker til å manipulere andre. Ettersom han ikke har avsluttet dette usunne forholdet med moren sin for lenge siden, så er det tydelig at han enten;

A: har den samme grunnleggende manglende empatiske evnen

Eller B: har blitt "groomet" og oppfordret til egoistisk oppførsel så lenge at han har overutviklet sine narsissistiske personlighetstrekk og underutviklet sine empatiske evner.

Man må huske på hva han har blitt utsatt for her, antagelig gjennom hele livet: Dette er en mann som blir umyndiggjort av sin egen mor på noen av de viktigste områdene i livet, som å være en far for sine barn. Og hun kamuflerer det gjennom "omsorg". Men omsorg er ikke å oppdra sønnens barn for ham; omsorg ville vært å lære sønnen å oppdra sine egne barn. Omsorg er heller ikke å smøre matpakka hans, eller mate ham; omsorg ville vært å lære ham å lage sin egen mat. For utenforstående kan dette se ut som omsorg, mens det i realiteten er det som på fagspråket heter "infantilisering". Det er svært skadelig, og min erfaring er at det er narsissister av den "coverte" typen, altså den skjulte typen, som bruker slike virkemidler.

Infantilisering i narsissistisk sammenheng forklares noe her: https://psykopati.blogg.no/1509977740_infantilisering.html

Og "covert narsissisme" forklares her: https://mittvendepunkt.no/2021/10/30/covert-narsissist-den-skjulte-narsissisten/

Min erfaring er at menn som blir fanget i en slik relasjon med sin mor, og har vokst opp under slike forhold, de har ikke egentlig noe "behov" for en kvinnelig partner. For moren hans har sørget for å fylle den rollen. Hun har sørget for å fylle behovet for å være den som lager god mat til ham, og hun har sørget for å være den som steller for ham, vasker klærne hans og tar seg av alt det praktiske han behøver. Og så har hun sørget for å være den som han har de fortrolige og dype samtalene med, den han kan prate med om alt og ingenting, den han tyr til når han trenger å lufte noe, den han tar opp de viktige tingene med. Kanskje hun til og med trer inn i morsrollen ovenfor hans barn, og tar plassen for en kvinnelig partner der også. Da er vi inne i kategorien "meget meget dysfunksjonelle forhold."

Han trenger ikke egentlig noen partner. Så hvorfor skaffer slike menn seg da samboer? Jeg tror det handler om samfunnsforventningene faktisk. Sex kan han jo få seg uten å ha en samboer. Så jeg tror rett og slett det handler om en videreføring av den fasaden som han er opplært til å opprettholde, at den dysfunksjonelle familien kommer til et punkt hvor de føler at det begynner å se for rart ut fra utsiden, hvis han ikke etablerer seg med en kvinne. Dette er nok ikke noe de prater om. Det er ikke sikkert at noen av dem er så bevisste på hva de gjør. Narsissisme skiller seg fra psykopaten ved nettopp dette, det at narsissistene handler mer i mønstre, mens psykopaten er bevisst ethvert steg. Det kan hende at dette dysfunksjonelle familiemønteret har gått i arv i denne familien i mange, mange generasjoner.

Jeg kunne skrevet i det vide og det brede om dette temaet, men det begynner å bli langt, så jeg setter strek der. Som du ser, Ts, så har du trådd inn i noe som best beskrives som "dysfunksjonelt." Jeg gjentar det ordet ganske mange ganger her, og det er helt bevisst. Det er viktig å plassere skyld der den hører hjemme, og i dette tilfellet så er det ikke hos deg. Denne familien er noe psykologene hadde fråtset i, for å si det sånn.

Man kan gjøre seg bevisst hvordan alt dette henger sammen, og hva som ligger til grunn for at ting er som de er. Men det er ikke for å forsøke å redde denne mannen. Det vil ikke nytte. Bevisstgjøringen er for å se st dette ikke er din feil, og at dette ikke er noe du kan jobbe med. Dette vil mest sannsynlig aldri endre seg, og neste generasjon vil kanskje fortsette på samme måte, alt ettersom hva som blir videreført her. Det eneste du kan gjøre her, slik jeg ser det, er å avslutte dette og ta det som en erfaring. En lærdom. Og gå videre med livet ditt. Dette kommer det bare vonde ting ut av for deg.

Anonymkode: da98e...891

Dette. 

Glem pengene han har lånt. Vi er mange som har måttet tape endel kroner. 

[AnonymBruker]

Nei han har absolutt ikke rett. Sånn som du beskriver det, er forholdet mellom han og hans mor helt sinnsykt,  høres helt perverst ut! Høres ut som en sekt. 

Gjør deg selv en tjeneste; løp og aldri de deg tilbake 😂

Anonymkode: 618ec...00f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Du sier at du heier på gode familierelasjoner, TS, og det er jeg enig med deg i. Desverre er ikke forholdet mellom mor og sønn noen sunn relasjon i dette tilfellet. Jeg forstår at det var vanskelig for deg å se det i starten. Det så sikkert ut som et kjempegodt forhold mellom de to. En skikkelig sammensveiset familie.

Det var kanskje spesielt vanskelig å se dette, hvis du kommer fra en splittet familie selv. Da tror man ofte at slike usunne familieforhold er slik det "skal være", fordi man ikke har så godt sammenligningsgrunnlag selv, og det tar litt tid før man ser hvordan ting egentlig er. Hvor usunn relasjonen mellom mor og sønn egentlig er.

Det hender også at slike familier er spesielt gode til å kamuflere dysfunksjonaliteten og portrettere et "perfekt" ytre. En fasade, hvor de ser ut som en kjernefamilie fra utsiden. Så det er ikke nødvendigvis din feil at du ikke så dette tidligere. Men du ser det nå, og det er det viktigste.

Det kan godt være at svigermor er narsissist i dette tilfellet. En som ikke lar sønnen sin få naturlige grenser, fordi hun setter egne behov først. Hun vil ha mye kontakt med ham. Hun vil se ham hver dag. Hun vil være den viktigste kvinnen i hans liv. Det er hun som lager den beste måten han får. Det er hun som gir han bekreftelsene han trenger. Det er hun som er flinkest til å oppdra barn. Den beste moren. Den beste kvinnen. Slik ser hun seg selv, og dette skinner tydelig igjennom oppførselen til kvinner som oppfører seg sånn mot sine godt voksne sønner.

Slik sørger hun for å bli beundret. Slik bruker hun ham til å dekke behovet sitt for narsissistisk forsyning.

Det er noe svært dysfunksjonelt over slike mødre, og hele familien blir dysfunksjonell på grunn av dette. Det er ikke, under noen omstendigheter, normalt for kvinner å ønske en slik relasjon med sin egen sønn. En normal mor ville ønske at sønnen stifter sin egen familie, og vil trekke seg litt tilbake og gi plass til sønnens partner. Svigermødre som konkurrerer med svigerdøtrene om å være kvinnen i sønnens liv, er svært, svært dysfunksjonelle. De er egoister, som handler ut i fra egne behov.

Og desverre er det slik at dette kan gå i arv. Når hun har behandlet ham slik i så mange år, vil han kunne adoptere adferdsmønsteret. Han vil ha lært å bruke hennes teknikker til å manipulere andre. Ettersom han ikke har avsluttet dette usunne forholdet med moren sin for lenge siden, så er det tydelig at han enten;

A: har den samme grunnleggende manglende empatiske evnen

Eller B: har blitt "groomet" og oppfordret til egoistisk oppførsel så lenge at han har overutviklet sine narsissistiske personlighetstrekk og underutviklet sine empatiske evner.

Man må huske på hva han har blitt utsatt for her, antagelig gjennom hele livet: Dette er en mann som blir umyndiggjort av sin egen mor på noen av de viktigste områdene i livet, som å være en far for sine barn. Og hun kamuflerer det gjennom "omsorg". Men omsorg er ikke å oppdra sønnens barn for ham; omsorg ville vært å lære sønnen å oppdra sine egne barn. Omsorg er heller ikke å smøre matpakka hans, eller mate ham; omsorg ville vært å lære ham å lage sin egen mat. For utenforstående kan dette se ut som omsorg, mens det i realiteten er det som på fagspråket heter "infantilisering". Det er svært skadelig, og min erfaring er at det er narsissister av den "coverte" typen, altså den skjulte typen, som bruker slike virkemidler.

Infantilisering i narsissistisk sammenheng forklares noe her: https://psykopati.blogg.no/1509977740_infantilisering.html

Og "covert narsissisme" forklares her: https://mittvendepunkt.no/2021/10/30/covert-narsissist-den-skjulte-narsissisten/

Min erfaring er at menn som blir fanget i en slik relasjon med sin mor, og har vokst opp under slike forhold, de har ikke egentlig noe "behov" for en kvinnelig partner. For moren hans har sørget for å fylle den rollen. Hun har sørget for å fylle behovet for å være den som lager god mat til ham, og hun har sørget for å være den som steller for ham, vasker klærne hans og tar seg av alt det praktiske han behøver. Og så har hun sørget for å være den som han har de fortrolige og dype samtalene med, den han kan prate med om alt og ingenting, den han tyr til når han trenger å lufte noe, den han tar opp de viktige tingene med. Kanskje hun til og med trer inn i morsrollen ovenfor hans barn, og tar plassen for en kvinnelig partner der også. Da er vi inne i kategorien "meget meget dysfunksjonelle forhold."

Han trenger ikke egentlig noen partner. Så hvorfor skaffer slike menn seg da samboer? Jeg tror det handler om samfunnsforventningene faktisk. Sex kan han jo få seg uten å ha en samboer. Så jeg tror rett og slett det handler om en videreføring av den fasaden som han er opplært til å opprettholde, at den dysfunksjonelle familien kommer til et punkt hvor de føler at det begynner å se for rart ut fra utsiden, hvis han ikke etablerer seg med en kvinne. Dette er nok ikke noe de prater om. Det er ikke sikkert at noen av dem er så bevisste på hva de gjør. Narsissisme skiller seg fra psykopaten ved nettopp dette, det at narsissistene handler mer i mønstre, mens psykopaten er bevisst ethvert steg. Det kan hende at dette dysfunksjonelle familiemønteret har gått i arv i denne familien i mange, mange generasjoner.

Jeg kunne skrevet i det vide og det brede om dette temaet, men det begynner å bli langt, så jeg setter strek der. Som du ser, Ts, så har du trådd inn i noe som best beskrives som "dysfunksjonelt." Jeg gjentar det ordet ganske mange ganger her, og det er helt bevisst. Det er viktig å plassere skyld der den hører hjemme, og i dette tilfellet så er det ikke hos deg. Denne familien er noe psykologene hadde fråtset i, for å si det sånn.

Man kan gjøre seg bevisst hvordan alt dette henger sammen, og hva som ligger til grunn for at ting er som de er. Men det er ikke for å forsøke å redde denne mannen. Det vil ikke nytte. Bevisstgjøringen er for å se st dette ikke er din feil, og at dette ikke er noe du kan jobbe med. Dette vil mest sannsynlig aldri endre seg, og neste generasjon vil kanskje fortsette på samme måte, alt ettersom hva som blir videreført her. Det eneste du kan gjøre her, slik jeg ser det, er å avslutte dette og ta det som en erfaring. En lærdom. Og gå videre med livet ditt. Dette kommer det bare vonde ting ut av for deg.

Anonymkode: da98e...891

Her traff du blink! Som å lese om eksmannen min og mamman hans..

Anonymkode: 04f07...daf

[Anekdote]

Kjære TS! Ikke ta til deg alle kjipe kommentarer om at du har vært dum eller liknende. Du har helt sikkert vært i en sårbar posisjon, og møtt en sjarmerende type som gav inntrykk av å kunne tilby deg og familien noe fint. Slike ting er sjelden sort hvitt. Du har vært klok og fortalt tydelig hva du har behov  for i et forhold . Kudos til deg for det! Så blir du og dine følelser nå devaluert av denne mannen som viste seg å ha helt andre forventninger til sitt forhold enn han sa i utgangspunktet. Akkurat nå tviler du på din egen dømmekraft og dine egne følelser, det ville enhver gjort som blir devaluert og betvilt av den de står nærmest. Så gjør du en ny klok ting - du spør andre - er der riktig at jeg føler «feil» og overdramatiserer nå, eller kan jeg stole på meg selv? Det er så lurt å spørre andre når du er i et forhold der du begynner å tvile på deg selv. Og forumet har svart et rungende ja - du har rett og du overreagerer ikke. Så nå - kjære TS- kjenn på magefølelsen din og ta neste kloke valg for deg selv. Jeg tror 100% sikkert at du vet hva som blir neste steg. Fortsett å stol på deg selv fremover. *styrkeklem*

[Fjellulven]

AnonymBruker skrev (På 22.6.2024 den 2.17):

Du sier at du heier på gode familierelasjoner, TS, og det er jeg enig med deg i. Desverre er ikke forholdet mellom mor og sønn noen sunn relasjon i dette tilfellet. Jeg forstår at det var vanskelig for deg å se det i starten. Det så sikkert ut som et kjempegodt forhold mellom de to. En skikkelig sammensveiset familie.

Det var kanskje spesielt vanskelig å se dette, hvis du kommer fra en splittet familie selv. Da tror man ofte at slike usunne familieforhold er slik det "skal være", fordi man ikke har så godt sammenligningsgrunnlag selv, og det tar litt tid før man ser hvordan ting egentlig er. Hvor usunn relasjonen mellom mor og sønn egentlig er.

Det hender også at slike familier er spesielt gode til å kamuflere dysfunksjonaliteten og portrettere et "perfekt" ytre. En fasade, hvor de ser ut som en kjernefamilie fra utsiden. Så det er ikke nødvendigvis din feil at du ikke så dette tidligere. Men du ser det nå, og det er det viktigste.

Det kan godt være at svigermor er narsissist i dette tilfellet. En som ikke lar sønnen sin få naturlige grenser, fordi hun setter egne behov først. Hun vil ha mye kontakt med ham. Hun vil se ham hver dag. Hun vil være den viktigste kvinnen i hans liv. Det er hun som lager den beste måten han får. Det er hun som gir han bekreftelsene han trenger. Det er hun som er flinkest til å oppdra barn. Den beste moren. Den beste kvinnen. Slik ser hun seg selv, og dette skinner tydelig igjennom oppførselen til kvinner som oppfører seg sånn mot sine godt voksne sønner.

Slik sørger hun for å bli beundret. Slik bruker hun ham til å dekke behovet sitt for narsissistisk forsyning.

Det er noe svært dysfunksjonelt over slike mødre, og hele familien blir dysfunksjonell på grunn av dette. Det er ikke, under noen omstendigheter, normalt for kvinner å ønske en slik relasjon med sin egen sønn. En normal mor ville ønske at sønnen stifter sin egen familie, og vil trekke seg litt tilbake og gi plass til sønnens partner. Svigermødre som konkurrerer med svigerdøtrene om å være kvinnen i sønnens liv, er svært, svært dysfunksjonelle. De er egoister, som handler ut i fra egne behov.

Og desverre er det slik at dette kan gå i arv. Når hun har behandlet ham slik i så mange år, vil han kunne adoptere adferdsmønsteret. Han vil ha lært å bruke hennes teknikker til å manipulere andre. Ettersom han ikke har avsluttet dette usunne forholdet med moren sin for lenge siden, så er det tydelig at han enten;

A: har den samme grunnleggende manglende empatiske evnen

Eller B: har blitt "groomet" og oppfordret til egoistisk oppførsel så lenge at han har overutviklet sine narsissistiske personlighetstrekk og underutviklet sine empatiske evner.

Man må huske på hva han har blitt utsatt for her, antagelig gjennom hele livet: Dette er en mann som blir umyndiggjort av sin egen mor på noen av de viktigste områdene i livet, som å være en far for sine barn. Og hun kamuflerer det gjennom "omsorg". Men omsorg er ikke å oppdra sønnens barn for ham; omsorg ville vært å lære sønnen å oppdra sine egne barn. Omsorg er heller ikke å smøre matpakka hans, eller mate ham; omsorg ville vært å lære ham å lage sin egen mat. For utenforstående kan dette se ut som omsorg, mens det i realiteten er det som på fagspråket heter "infantilisering". Det er svært skadelig, og min erfaring er at det er narsissister av den "coverte" typen, altså den skjulte typen, som bruker slike virkemidler.

Infantilisering i narsissistisk sammenheng forklares noe her: https://psykopati.blogg.no/1509977740_infantilisering.html

Og "covert narsissisme" forklares her: https://mittvendepunkt.no/2021/10/30/covert-narsissist-den-skjulte-narsissisten/

Min erfaring er at menn som blir fanget i en slik relasjon med sin mor, og har vokst opp under slike forhold, de har ikke egentlig noe "behov" for en kvinnelig partner. For moren hans har sørget for å fylle den rollen. Hun har sørget for å fylle behovet for å være den som lager god mat til ham, og hun har sørget for å være den som steller for ham, vasker klærne hans og tar seg av alt det praktiske han behøver. Og så har hun sørget for å være den som han har de fortrolige og dype samtalene med, den han kan prate med om alt og ingenting, den han tyr til når han trenger å lufte noe, den han tar opp de viktige tingene med. Kanskje hun til og med trer inn i morsrollen ovenfor hans barn, og tar plassen for en kvinnelig partner der også. Da er vi inne i kategorien "meget meget dysfunksjonelle forhold."

Han trenger ikke egentlig noen partner. Så hvorfor skaffer slike menn seg da samboer? Jeg tror det handler om samfunnsforventningene faktisk. Sex kan han jo få seg uten å ha en samboer. Så jeg tror rett og slett det handler om en videreføring av den fasaden som han er opplært til å opprettholde, at den dysfunksjonelle familien kommer til et punkt hvor de føler at det begynner å se for rart ut fra utsiden, hvis han ikke etablerer seg med en kvinne. Dette er nok ikke noe de prater om. Det er ikke sikkert at noen av dem er så bevisste på hva de gjør. Narsissisme skiller seg fra psykopaten ved nettopp dette, det at narsissistene handler mer i mønstre, mens psykopaten er bevisst ethvert steg. Det kan hende at dette dysfunksjonelle familiemønteret har gått i arv i denne familien i mange, mange generasjoner.

Jeg kunne skrevet i det vide og det brede om dette temaet, men det begynner å bli langt, så jeg setter strek der. Som du ser, Ts, så har du trådd inn i noe som best beskrives som "dysfunksjonelt." Jeg gjentar det ordet ganske mange ganger her, og det er helt bevisst. Det er viktig å plassere skyld der den hører hjemme, og i dette tilfellet så er det ikke hos deg. Denne familien er noe psykologene hadde fråtset i, for å si det sånn.

Man kan gjøre seg bevisst hvordan alt dette henger sammen, og hva som ligger til grunn for at ting er som de er. Men det er ikke for å forsøke å redde denne mannen. Det vil ikke nytte. Bevisstgjøringen er for å se st dette ikke er din feil, og at dette ikke er noe du kan jobbe med. Dette vil mest sannsynlig aldri endre seg, og neste generasjon vil kanskje fortsette på samme måte, alt ettersom hva som blir videreført her. Det eneste du kan gjøre her, slik jeg ser det, er å avslutte dette og ta det som en erfaring. En lærdom. Og gå videre med livet ditt. Dette kommer det bare vonde ting ut av for deg.

Anonymkode: da98e...891

Dette var som å lese om mitt forrige forhold! Ble slutt mellom oss for 1 år siden. Følte lenge at vi var 3 i forholdet, meg, han og hans mor. Hun kunne komme kjørende med mat og nyvaskede klær til han da han bodde hos meg, han ville kun høre på hva hun hadde å si i store avgjørelser (som han selv var voksen nok til å ta selv), hun overkjørte oss fullstendig og skulle ha kontroll på alt som foregikk bak mine 4 vegger da han bodde hos meg. Forferdelig slitsomt! Har også en mistanke om at hun fortalte løgner om meg bak min rygg for å få han til å miste interessen for meg. Ble slutt da jeg kjente at jeg ikke orket mer. Glad jeg er ute av det forholdet og har aldri hatt det bedre enn jeg har nå.

Endret 30. september av Fjellulven
Skrivefeil

[Fjellulven]

Fjellulven skrev (4 minutter siden):

Dette var som å lese om mitt forrige forhold! Ble slutt mellom oss for 1 år siden. Følte lenge at vi var 3 i forholdet, meg, han og hans mor. Hun kunne komme kjørende med mat og nyvaskede klær til han da han bodde hos meg, han ville kun høre på hva hun hadde å si i store avgjørelser (som han selv var voksen nok til å ta selv), hun overkjørte oss fullstendig og skulle ha kontroll på alt som foregikk bak mine 4 vegger da han bodde hos meg. Forferdelig slitsomt! Har også en mistanke om at hun fortalte løgner om meg bak min rygg for å få han til å miste interessen for meg. Ble slutt da jeg kjente at jeg ikke orket mer. Glad jeg er ute av det forholdet og har aldri hatt det bedre enn jeg har nå.

Glemte også å skrive at hun hadde full tilgang til hans nettbank og konto (!) for hun mente at han ikke kunne ta seg av økonomien selv. Det var vel det største red flagget jeg har vært borti, 100%!

[AnonymBruker]

Fjellulven skrev (2 timer siden):

Glemte også å skrive at hun hadde full tilgang til hans nettbank og konto (!) for hun mente at han ikke kunne ta seg av økonomien selv. Det var vel det største red flagget jeg har vært borti, 100%!

Anonymkode: a2278...68f

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg nå, Ts?

Anonymkode: a2278...68f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2024 den 17.35):

Hei

Jeg føler meg litt forvirret egentlig og trenger å høre andres meninger. Hvis flere mener jeg overreagerer her, må jeg virkelig endre holdning.

Min kjæreste og jeg flyttet sammen for litt over ett år siden. Han er 38 år. Før vi flyttet sammen, bodde han hos sin mor og far. Dette har han bestandig gjort, med unntak av noen få år, hvor han bodde for seg selv sammen med sin ex hvor de fikk ett barn sammen. Selv da fikk jeg høre at han hentet matpakker hjemme hos mor fordi han ikke ville lage matpakke til jobb selv. Han har eid en leilighet selv, men valgte altså å bo hos sine foreldre for å få hjelp til å oppdra barnet sitt. Jeg kan jo forstå det litt, da han ble servert middag hver dag og ikke behøvde å tenke på ansvar med hus og hjem. Dessuten har de hjulpet masse med daglig oppfølging av barnebarnet. Sånn sett en kremplass.

Jeg har fra før vi ble sammen reagert på forholdet mellom min partner og hans mor, men jeg heier jo i utgangspunktet på at de skal ha ett godt og nært forhold. Jeg regnet Desuten med at etter vi flyttet sammen, ville mor roe seg litt mtp å passe på godgutten sin med daglige ( flere ganger om dagen) telefoner. 

Min partner får telefoner nesten daglig om hva han driver med og om ting som skulle vært gjort hos dem. Skrive ut matoppskrifter, hjelpe med pc, klippe hekk, klippe plen, ta ned ting fra loft, kjøre bil ut av garasje eller rett og slett bare lure på om hun får se han i løpet av dagen. Osv osv. Han er der stort sett hver eneste dag. Jeg synes jo det er kjempeflott at han hjelper til, men hun har også en sønn boende under seg og hadde to døtre i gaten i tilegg. De blir ikke spurt om slike ting. I tilegg bor min partners sønn nesten 50 prosent der borte, og det er evig mas på den kanten også om han, hvis han er hos oss. Er han syk f.eks, eller min partner blir alene i huset noen dager, sover han der da og. Dvs at min partner nesten aldri er alene med sin egen sønn.

Dette, og det at min partner ikke føler for å tilbringe tid sammen bare oss to når vi har mulighet, gjør at jeg føler meg oversett og avvist. Han har aldri bedt meg ut på date, eller planlagt noe vi kan gjøre sammen når vi vet vi har barnefri. ( jeg har to barn)Hvis jeg foreslår hyttetur, har han ikke lyst, hvis jeg foreslår en kveld med serie og middag med madrassene i stuen, mener han det blir så tilgjort. Han mener det evt holder med et par timer sammen. Han klaget på at jeg ikke ønsket å gjøre det han ville, som var å trene sammen. Når jeg sa ja til dette, da ville ikke han lenger. Han vil at alt skal komme naturlig sier han, men når han ikke prioriterer oss tid, blir jo det litt vrient. Jeg ønsker å få komplimenter og føle jeg er viktig, noe jeg har fortalt han flere ganger. Han sier det er unaturlig for han. Når jeg spurte han om hvorfor han ikke sa at han elsket meg, fikk jeg til svar at min sønn sier det så ofte til meg at det føles oppbrukt. Han prioriterer det han ønsker å gjøre, og jeg er ikke med i planleggingen hans. Jeg hadde en skikkelig tøff periode som varte noen uker hvor jeg virkelig hadde trengt han. Han spurte meg ikke en gang om hva som foregikk. Han drev på med sitt. ( han unnskylder det med at han trodde jeg var gretten på han)

Når det gjelder felles familiturer, er det gjerne: vil ikke, er skeptisk ect. Han grunngir dette med at det blir så utrivelig siden ungene stort sett vil spille og han må jage de ut. Eller at det blir krangling barna i mellom.

Han mener selfølgelig at jeg overreagerer og har ingen forståelse for at jeg føler jeg blir prioritert bort. Har han rett?

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 720e8...a02

Du har jo deg selv å takke. Mannen bodde hjemme hos foreldre til han var nesten 40 år. Hva forventet du? 

Anonymkode: d319c...dee

[AnonymBruker]

Kansje han bare er ganske egoistisk og ikke tar eierskap i rollen som familiefar og din mann? Han prioriterer sine foreldre og deres behov for at han er gutten deres, knsj det er lettere å forholde seg til for en eller Anna grunn. Virker ikke som han føler at han er pappa og din mann eller at han har noe ansvar der, selv om det faktisk bør være mye høyere i prioritet enn å være sønn til sine foreldre. Har han noen diagnoser da? 

Anonymkode: 8cc92...339

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2024 den 17.35):

Selv da fikk jeg høre at han hentet matpakker hjemme hos mor fordi han ikke ville

Nei, men i helsike heller   😲    Hvis dette er sant, så kom deg vekk øyeblikklig, dette er sykelig.

Anonymkode: bd61d...7f8

[Déjà vu]

Menn med et slik ødipus-forhold til mor er ikke voksne og selvstendige. Det kommer aldri til å bedre seg. Run for the Hills...