Overreagerer jeg? Svigermor og partner

[AnonymBruker]

Jeg ville nok også sagt nei til madrasser i stua  og nei til felles familieferie med barn og bonusbarn som ikke kjenner hverandre og dessuten bare vil spille. Men jeg skjønner at du synes han bruker mye tid på foreldrene og lite på dere.

Jeg tror dere må flytte fra hverandre igjen hvis forholdet skal overleve, og heller møte hverandre nettopp for dater når han har tid.

Anonymkode: 66d3d...d02

[AnonymBruker]

Han kommer nok ikke til å forandre seg. 

Så da kan du velge, aksepter det og godta det, eller gå. 

Vet hva jeg hadde valgt, men jeg hadde aldri gått inn i et forhold som dette uansett. 

Anonymkode: 0ba38...7fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ja jeg er usikker her. Innerst inne vet jeg nok at jeg burde ha lov å føle som jeg gjør. Og hadde min partner ønsket at vi skulle ha det godt sammen, ville han gjort en innsats for å få meg til å føle meg verdsatt. Samtidig er kanskje ikke dette hans personlighet? Ved tilfelle jeg nevnte i sta, hvor han var fraværende i lang tid når jeg hadde det dårlig, og jeg sa til han at det er rart du vet så mye om hvordan det går hjemme hos mor og far, men du ikke vet hva som foregår med meg- da svarte han at han ikke hadde spurt de heller. Det var bare mor som hele tiden informerte. Dessuten kunne jeg bare fortalt han det. Jeg har sagt at jeg ikke følte han hadde tid til meg og derfor ikke sa noe. Jeg hadde håpet han heller kunne vist meg at han var tilstede. Han mente da at han var tilstede ved å være i huset, hvor han forøvrig stort sett kontorerte.

Nå vet jeg at jeg ikke er så enkel å leve med heller. Jeg forventer nok mer tosomhet og teamfølelse. At vi prioriterer hverandre og gjøre ting sammen. Det er ikke sikkert han er vandt med det. Han mener nok uansett at han egentlig gjør det.

 

Vel, det med økonomi snakket jeg med han om forrige uke faktisk. At jeg føler nå som ikke jeg har såå god råd lenger og kan spandere på 5 stk, eller oss to hvis vi gjør noe sammen, at det ikke er noe ønske om å gjøre noe. Han trenger at vi gjør noe. Når jeg har spurt han om å planlegge noe, sier han at han ikke kan, siden jeg ikke liker å kjøre overalt. Altså, jeg hadde vært kjempefornøyd med en overraskende planlagt dag i huset eller nærområdet jeg. Jeg føler nok at det er mye unnskyldninger, eller forklaringer hele veien

Anonymkode: 720e8...a02

Men altså, han bidrar jo ikke noe som helst. Verken i huset eller i partnerskapet eller noen andre områder som berører ditt liv. Han har ikke noe med seg til bordet (som det heter for tiden). 

Han bare er der (når han ikke er i skjørtekanten til mamma).  

Alle disse unnskyldningen og forklaringene hans, det får så være. Men husk: selv om du på en måte kan forstå hvorfor han gjør som han gjør, så trenger du ikke å akseptere det! 

Anonymkode: 48940...9af

[AnonymBruker]

La meg legge til:

Han er en belastning for deeg, både økonimisk, praktisk og mentalt. Han drar ikke sin del av lasset, og sørger for at du får merarbeid og du blakker deg pga han.

Kast han ut. Fort som fy! Det er ikke noe å tenke på en gang. Han har jo et sted å dra, det finnes ikke synd på han i det hele tatt.

Anonymkode: 48940...9af

[AnonymBruker]

Jeg er veldig enig det de fleste sier her. Jeg tror jeg trengte bekreftelse fra andre om at jeg har lov å sette spørsmålstegn ved dette. Det som jeg har skrevet er ikke ukjent for han heller, da jeg har tatt opp flere ganger hva jeg føler og hvordan jeg ser situasjonen. Men igjen, det er som regel jeg som blir sittende med svarteper. Jeg kvier meg og for å ta opp mer med han av flere grunner. Den ene er selfølgelig at jeg ikke tror noe endrer seg. Det andre, er at han fort blir høyesterett. Noe som setter meg ut. Det tredje er jo at mine følelser ikke blir validert. Når jeg sier noe til han som f. Eks: at jeg har funnet meg i ganske mye fra deg, da kontrer han med det samme, hvis jeg sier at: jeg føler han er ganske egoistisk, kontrer han med det samme. Når jeg da ber om eksempler på disse tingene, da egoistisk er noe jeg aldri har blitt kalt av andre og er overrasket, sier han bare at det er mange ting. Eller at han ikke orker å snakke om det. Jeg føler at jeg taler for døve ører og at ingen ting går igjennom. Andre ganger hvis jeg tar opp noe kan det være at han ikke skjønte at jeg syntes det var så alvorlig ( uten at det blir endring) eller at jeg kan jo bare prøve på nytt. Når jeg forteller han at jeg synes det er vanskelig å snakke med han når han blir hissig og høyner stemmen. Dette er altså ting jeg har tatt opp med han maaange ganger fra før. Jeg føler det er litt håpløst.

Han bruker dessuten andres "utsagn" mot meg for å poengtere noe. Han kan f.eks si at "familien min mener sånn og sånn om deg". Når jeg spør de direkte om dette, forteller de meg at det har de aldri sagt. Samtidig føler jo jeg meg dårlig hvis det virkelig er slik noen oppfatter meg. 

Jeg er ikke uten feil jeg heller, bare så det er sagt, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg prøver ofte å reflektere over min egen oppførsel og vet jeg av og til kan virke litt brå hvis jeg føler meg presset.  Jeg vet jo og at det er vanskelig å endre måten man er på. I hvert fall hvis man ikke forstår det selv

 

Anonymkode: 720e8...a02

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette er altså ting jeg har tatt opp med han maaange ganger fra før. Jeg føler det er litt håpløst.

Anonymkode: 720e8...a02

No shit, Sherlock. 

Definisjonen på idioti er å gjøre samme ting om og om igjen, og forvente forskjellig resultat. 

Slutt å snakke med mannen!? Du har konstatert en milliard ganger at det ikke fører til noe. Han har overtaket verbalt, og parkerer deg hver gang. Han har null interesse i å høre på hva du faktisk sier, du og ditt brokk skal bare parkeres. 

Så hold kjeft og finn et annet sted å bo. Pakk og dra. Bare kom deg vekk. 

 

 

Anonymkode: ca7f8...67f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hei

Jeg føler meg litt forvirret egentlig og trenger å høre andres meninger. Hvis flere mener jeg overreagerer her, må jeg virkelig endre holdning.

Min kjæreste og jeg flyttet sammen for litt over ett år siden. Han er 38 år. Før vi flyttet sammen, bodde han hos sin mor og far. Dette har han bestandig gjort, med unntak av noen få år, hvor han bodde for seg selv sammen med sin ex hvor de fikk ett barn sammen. Selv da fikk jeg høre at han hentet matpakker hjemme hos mor fordi han ikke ville lage matpakke til jobb selv. Han har eid en leilighet selv, men valgte altså å bo hos sine foreldre for å få hjelp til å oppdra barnet sitt. Jeg kan jo forstå det litt, da han ble servert middag hver dag og ikke behøvde å tenke på ansvar med hus og hjem. Dessuten har de hjulpet masse med daglig oppfølging av barnebarnet. Sånn sett en kremplass.

Jeg har fra før vi ble sammen reagert på forholdet mellom min partner og hans mor, men jeg heier jo i utgangspunktet på at de skal ha ett godt og nært forhold. Jeg regnet Desuten med at etter vi flyttet sammen, ville mor roe seg litt mtp å passe på godgutten sin med daglige ( flere ganger om dagen) telefoner. 

Min partner får telefoner nesten daglig om hva han driver med og om ting som skulle vært gjort hos dem. Skrive ut matoppskrifter, hjelpe med pc, klippe hekk, klippe plen, ta ned ting fra loft, kjøre bil ut av garasje eller rett og slett bare lure på om hun får se han i løpet av dagen. Osv osv. Han er der stort sett hver eneste dag. Jeg synes jo det er kjempeflott at han hjelper til, men hun har også en sønn boende under seg og hadde to døtre i gaten i tilegg. De blir ikke spurt om slike ting. I tilegg bor min partners sønn nesten 50 prosent der borte, og det er evig mas på den kanten også om han, hvis han er hos oss. Er han syk f.eks, eller min partner blir alene i huset noen dager, sover han der da og. Dvs at min partner nesten aldri er alene med sin egen sønn.

Dette, og det at min partner ikke føler for å tilbringe tid sammen bare oss to når vi har mulighet, gjør at jeg føler meg oversett og avvist. Han har aldri bedt meg ut på date, eller planlagt noe vi kan gjøre sammen når vi vet vi har barnefri. ( jeg har to barn)Hvis jeg foreslår hyttetur, har han ikke lyst, hvis jeg foreslår en kveld med serie og middag med madrassene i stuen, mener han det blir så tilgjort. Han mener det evt holder med et par timer sammen. Han klaget på at jeg ikke ønsket å gjøre det han ville, som var å trene sammen. Når jeg sa ja til dette, da ville ikke han lenger. Han vil at alt skal komme naturlig sier han, men når han ikke prioriterer oss tid, blir jo det litt vrient. Jeg ønsker å få komplimenter og føle jeg er viktig, noe jeg har fortalt han flere ganger. Han sier det er unaturlig for han. Når jeg spurte han om hvorfor han ikke sa at han elsket meg, fikk jeg til svar at min sønn sier det så ofte til meg at det føles oppbrukt. Han prioriterer det han ønsker å gjøre, og jeg er ikke med i planleggingen hans. Jeg hadde en skikkelig tøff periode som varte noen uker hvor jeg virkelig hadde trengt han. Han spurte meg ikke en gang om hva som foregikk. Han drev på med sitt. ( han unnskylder det med at han trodde jeg var gretten på han)

Når det gjelder felles familiturer, er det gjerne: vil ikke, er skeptisk ect. Han grunngir dette med at det blir så utrivelig siden ungene stort sett vil spille og han må jage de ut. Eller at det blir krangling barna i mellom.

Han mener selfølgelig at jeg overreagerer og har ingen forståelse for at jeg føler jeg blir prioritert bort. Har han rett

Anonymkode: 720e8...a02

Du ble frivillig sammen med en på 38 som bodde hjemme hos mamma og pappa og ikke er voksen nok til å ta ansvar for ett barn? Glemte du å tenke?  Er han et substitutt for et barn ekstra?  Det gir ingen mening. 

Anonymkode: 7dc6c...337

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg er veldig enig det de fleste sier her. Jeg tror jeg trengte bekreftelse fra andre om at jeg har lov å sette spørsmålstegn ved dette. Det som jeg har skrevet er ikke ukjent for han heller, da jeg har tatt opp flere ganger hva jeg føler og hvordan jeg ser situasjonen. Men igjen, det er som regel jeg som blir sittende med svarteper. Jeg kvier meg og for å ta opp mer med han av flere grunner. Den ene er selfølgelig at jeg ikke tror noe endrer seg. Det andre, er at han fort blir høyesterett. Noe som setter meg ut. Det tredje er jo at mine følelser ikke blir validert. Når jeg sier noe til han som f. Eks: at jeg har funnet meg i ganske mye fra deg, da kontrer han med det samme, hvis jeg sier at: jeg føler han er ganske egoistisk, kontrer han med det samme. Når jeg da ber om eksempler på disse tingene, da egoistisk er noe jeg aldri har blitt kalt av andre og er overrasket, sier han bare at det er mange ting. Eller at han ikke orker å snakke om det. Jeg føler at jeg taler for døve ører og at ingen ting går igjennom. Andre ganger hvis jeg tar opp noe kan det være at han ikke skjønte at jeg syntes det var så alvorlig ( uten at det blir endring) eller at jeg kan jo bare prøve på nytt. Når jeg forteller han at jeg synes det er vanskelig å snakke med han når han blir hissig og høyner stemmen. Dette er altså ting jeg har tatt opp med han maaange ganger fra før. Jeg føler det er litt håpløst.

Han bruker dessuten andres "utsagn" mot meg for å poengtere noe. Han kan f.eks si at "familien min mener sånn og sånn om deg". Når jeg spør de direkte om dette, forteller de meg at det har de aldri sagt. Samtidig føler jo jeg meg dårlig hvis det virkelig er slik noen oppfatter meg. 

Jeg er ikke uten feil jeg heller, bare så det er sagt, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg prøver ofte å reflektere over min egen oppførsel og vet jeg av og til kan virke litt brå hvis jeg føler meg presset.  Jeg vet jo og at det er vanskelig å endre måten man er på. I hvert fall hvis man ikke forstår det selv

 

Anonymkode: 720e8...a02

Han har gjort en ‘god jobb’ med å gaslighte deg. 

Du trenger ikke hans tillatelse til å avslutte forholdet. Det er heller ikke en forhandlingssituasjon. Avslutt og be han komme seg ut innen dagen. Ta gjerne og pakk sakene hans slik at han ikke kan dra ut tiden med å ‘skulle gjøre det’. 

Anonymkode: 48940...9af

[AnonymBruker]

Eier du huset dere bor i?

Anonymkode: e5196...d68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er veldig enig det de fleste sier her. Jeg tror jeg trengte bekreftelse fra andre om at jeg har lov å sette spørsmålstegn ved dette. Det som jeg har skrevet er ikke ukjent for han heller, da jeg har tatt opp flere ganger hva jeg føler og hvordan jeg ser situasjonen. Men igjen, det er som regel jeg som blir sittende med svarteper. Jeg kvier meg og for å ta opp mer med han av flere grunner. Den ene er selfølgelig at jeg ikke tror noe endrer seg. Det andre, er at han fort blir høyesterett. Noe som setter meg ut. Det tredje er jo at mine følelser ikke blir validert. Når jeg sier noe til han som f. Eks: at jeg har funnet meg i ganske mye fra deg, da kontrer han med det samme, hvis jeg sier at: jeg føler han er ganske egoistisk, kontrer han med det samme. Når jeg da ber om eksempler på disse tingene, da egoistisk er noe jeg aldri har blitt kalt av andre og er overrasket, sier han bare at det er mange ting. Eller at han ikke orker å snakke om det. Jeg føler at jeg taler for døve ører og at ingen ting går igjennom. Andre ganger hvis jeg tar opp noe kan det være at han ikke skjønte at jeg syntes det var så alvorlig ( uten at det blir endring) eller at jeg kan jo bare prøve på nytt. Når jeg forteller han at jeg synes det er vanskelig å snakke med han når han blir hissig og høyner stemmen. Dette er altså ting jeg har tatt opp med han maaange ganger fra før. Jeg føler det er litt håpløst.

Han bruker dessuten andres "utsagn" mot meg for å poengtere noe. Han kan f.eks si at "familien min mener sånn og sånn om deg". Når jeg spør de direkte om dette, forteller de meg at det har de aldri sagt. Samtidig føler jo jeg meg dårlig hvis det virkelig er slik noen oppfatter meg. 

Jeg er ikke uten feil jeg heller, bare så det er sagt, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg prøver ofte å reflektere over min egen oppførsel og vet jeg av og til kan virke litt brå hvis jeg føler meg presset.  Jeg vet jo og at det er vanskelig å endre måten man er på. I hvert fall hvis man ikke forstår det selv

 

Anonymkode: 720e8...a02

Du begynner med å si: «jeg er veldig enig det fleste her sier» 

…..så fortsetter du bare i samme spor med nye endeløse episoder. Du står dønn fast og «hører» egentlig ikke etter når andre gir deg råd, du bare maler på med ditt. Hva tenker du feks om hva barna dine må gjennomgå fordi DU har dratt denne mannen inn i familielivet? Dine følelser og konflikter skal jeg love deg blir oppfattet av barna dine. Du har et stort ansvar!  Dette kan fort oppfattes som selvmedlidenhet av deg og jeg undres på om du egentlig ønsker en forandring…..du virker ikke løsningsorientert. Søk hjelp!

Anonymkode: c9cb0...1a3

[AnonymBruker]

Tøffe ord, men du har helt rett. Tror jeg har hatt så mye på hjertet at det føltes godt å tømme seg. Jeg vet hva jeg burde gjøre, da jeg er mer sikker i min sak. 

 

Takk for tøffe ord og råd alle sammen 😀

Anonymkode: 720e8...a02

[Nooni]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Slutt å snakke med ham om følelser. 

Lat som om alt er greit.

Se til at du får pengene tilbake. 

Flytt, og se deg ikke tilbake. 

Anonymkode: ca7f8...67f

Dette!

Lykke til. 

[Larissa 2]

Jeg blir helt matt av alt du forteller om denne typen din 🥺Beklager å si det, men jeg tror ikke det er noe håp om bedring fra hans side dessverre. Hadde jeg vært deg så hadde jeg dumpa han så fort som mulig. Du har det jo ikke noe bra og du fortjener bedre 😌

[Sally82]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2024 den 17.58):

Ja. Det stemmer. Han har bodd hjemme stort sett hele sitt voksne liv. Med unntak av noen år. Han har som sagt eid leilighet helt til han og jeg flyttet sammen, men han har hele tiden sagt at han trengte hjelp økonomisk til mat og slike ting. Også hjelp med sønnen sin. Derfor han valgte å bli hos sine foreldre. Jeg ser jo at jeg nok har hatt fryktelig dårlig dømmekraft fordi jeg trodde han kom til å ønske å være ett team vi to. 

Anonymkode: 720e8...a02

Avslutt dette nå… innse tabben, og flytt så raskt som mulig. Dette er ikke en mann, men en liten gutt av en mann som vil ha i pose og sekk. 

[AnonymBruker]

Er vel greit og avsluttet forholdet, men ikke kaste han ut på dagen. Det er jo hans hjem også hvis han har samme adresse.

Anonymkode: 7055d...905

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er vel greit og avsluttet forholdet, men ikke kaste han ut på dagen. Det er jo hans hjem også hvis han har samme adresse.

Anonymkode: 7055d...905

Han kan dra til mamma

Anonymkode: 48940...9af

[Linda1989]

Løp din vei 😂 finn deg en man, denne her er en mamas boy og det blir kun bra i hode ditt ❤️ du fortjener bedre!

[asterales]

Han har vist hvem han er, så tro han. 

Du har kjent han i såpass mange år nå at du kan med sikkerhet si at han ikke kommer til å forandre seg. Han er komfortabel med støttehjulene sine og de ser ikke ut til å komme av med det første. 

Hva han ønsker og trenger av en romantisk relasjon og hva du ønsker og trenger er ikke forenelig. Du kan mase, spørre, grine, skrike og ønske så mye du vil at han skal forandre seg, men om han i det hele tatt gjør noen endringer, så vil det antakeligvis bare være for å slippe mas og ikke fordi han vil det beste for deg eller forholdet deres.

Gjør det slutt og gå videre. Finn en som er villig til å legge ned innsats for at dere begge skal ha det fint. Et forhold fungerer best om begge løfter hverandre opp. Eller vær singel. Tenk på hva slags eksempel han setter for dine barn? Ønsker du at din sønn skal vokse opp og tro at det er normalt å dumpe barna sine på deg og hente matpakke hver dag? Vil du at datteren din skal tro at hun ikke fortjener en partner som byr seg om henne? 

 

[AnonymBruker]

Løp!

Nei du overreagerer ikke. Stol på intuisjonen din. Det du ønsker er helt normale forventninger i et forhold med gjensidig respekt og kjærlighet.

Var sammen med en med akkurat samme mønstre. Ble i 20 år og fikk 3 barn sammen. La alt på meg selv eller jeg fant unnskyldninger.  Hadde håp om at ting skulle bli bedre, basert på hvem han var til å begynne med og iblandt. 

Søk opp Dr Ramani på YouTube å se om du kjenner deg igjen i det hun snakker om. 

Det blir sjeldent bedre.

Anonymkode: 44bb6...7da

[Ingvild mamma]

1) Få kontroll på økonomien din; hvem eier hva, hvem skylder hva.

2) Om du ønsker å få det du skylder tilbake; ikke si noe om brudd, men bruk månedene som kommer til å få pengene tilbake. Lag betalingsplan. Om du ikke får penger tilbake innen rimelighetens tid; vurder hvor viktig dette er kontra din og dine barns lykke

3) Ønsker du å bli boende/bli værende i bolig etter bruddet og har du råd til det? Begynn aktivt å lete etter ny bopel, bak ryggen hans

4) Når alt er på plass: alier deg med familie og venner til å hjelpe deg å flytte. 
5) Vær flink til å bruke prevensjon frem til bruddet er et faktum: dette er IKKE en mann du har lyst å samarbeide med de neste 18 årene. 
6) Kommunikasjon virker nytteløs med han- du fremstiller han som manipulerende, en mann med ordet i sin makt, med klare dys-sosiale personlighetstrekk innen narsissistisk sjanger. Har du kjennskap til om bruddet med X-en var et «godt» brudd, eller fremstiller han henne som gal? I så fall er det et rødt flagg, og du bør ikke gå inn i diskusjoner med han og informere omgivelsene dine om avgjørelsen. 
 

sist men ikke minst: dette klarer du! Ha tro på deg selv, at du fortjener bedre, at dine barn fortjener bedre. Du fortjener å bli behandlet med respekt, likeverdighet og kjærlighet. Lykke til ❤️