Overreagerer jeg? Svigermor og partner

[AnonymBruker]

Hei

Jeg føler meg litt forvirret egentlig og trenger å høre andres meninger. Hvis flere mener jeg overreagerer her, må jeg virkelig endre holdning.

Min kjæreste og jeg flyttet sammen for litt over ett år siden. Han er 38 år. Før vi flyttet sammen, bodde han hos sin mor og far. Dette har han bestandig gjort, med unntak av noen få år, hvor han bodde for seg selv sammen med sin ex hvor de fikk ett barn sammen. Selv da fikk jeg høre at han hentet matpakker hjemme hos mor fordi han ikke ville lage matpakke til jobb selv. Han har eid en leilighet selv, men valgte altså å bo hos sine foreldre for å få hjelp til å oppdra barnet sitt. Jeg kan jo forstå det litt, da han ble servert middag hver dag og ikke behøvde å tenke på ansvar med hus og hjem. Dessuten har de hjulpet masse med daglig oppfølging av barnebarnet. Sånn sett en kremplass.

Jeg har fra før vi ble sammen reagert på forholdet mellom min partner og hans mor, men jeg heier jo i utgangspunktet på at de skal ha ett godt og nært forhold. Jeg regnet Desuten med at etter vi flyttet sammen, ville mor roe seg litt mtp å passe på godgutten sin med daglige ( flere ganger om dagen) telefoner. 

Min partner får telefoner nesten daglig om hva han driver med og om ting som skulle vært gjort hos dem. Skrive ut matoppskrifter, hjelpe med pc, klippe hekk, klippe plen, ta ned ting fra loft, kjøre bil ut av garasje eller rett og slett bare lure på om hun får se han i løpet av dagen. Osv osv. Han er der stort sett hver eneste dag. Jeg synes jo det er kjempeflott at han hjelper til, men hun har også en sønn boende under seg og hadde to døtre i gaten i tilegg. De blir ikke spurt om slike ting. I tilegg bor min partners sønn nesten 50 prosent der borte, og det er evig mas på den kanten også om han, hvis han er hos oss. Er han syk f.eks, eller min partner blir alene i huset noen dager, sover han der da og. Dvs at min partner nesten aldri er alene med sin egen sønn.

Dette, og det at min partner ikke føler for å tilbringe tid sammen bare oss to når vi har mulighet, gjør at jeg føler meg oversett og avvist. Han har aldri bedt meg ut på date, eller planlagt noe vi kan gjøre sammen når vi vet vi har barnefri. ( jeg har to barn)Hvis jeg foreslår hyttetur, har han ikke lyst, hvis jeg foreslår en kveld med serie og middag med madrassene i stuen, mener han det blir så tilgjort. Han mener det evt holder med et par timer sammen. Han klaget på at jeg ikke ønsket å gjøre det han ville, som var å trene sammen. Når jeg sa ja til dette, da ville ikke han lenger. Han vil at alt skal komme naturlig sier han, men når han ikke prioriterer oss tid, blir jo det litt vrient. Jeg ønsker å få komplimenter og føle jeg er viktig, noe jeg har fortalt han flere ganger. Han sier det er unaturlig for han. Når jeg spurte han om hvorfor han ikke sa at han elsket meg, fikk jeg til svar at min sønn sier det så ofte til meg at det føles oppbrukt. Han prioriterer det han ønsker å gjøre, og jeg er ikke med i planleggingen hans. Jeg hadde en skikkelig tøff periode som varte noen uker hvor jeg virkelig hadde trengt han. Han spurte meg ikke en gang om hva som foregikk. Han drev på med sitt. ( han unnskylder det med at han trodde jeg var gretten på han)

Når det gjelder felles familiturer, er det gjerne: vil ikke, er skeptisk ect. Han grunngir dette med at det blir så utrivelig siden ungene stort sett vil spille og han må jage de ut. Eller at det blir krangling barna i mellom.

Han mener selfølgelig at jeg overreagerer og har ingen forståelse for at jeg føler jeg blir prioritert bort. Har han rett?

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 720e8...a02

[AnonymBruker]

Hva trodde du kom til å endre seg fa dere flytta sammen? Kjente du han i det hele tatt før dere tok det skrittet?

Anonymkode: 48940...9af

[Meowmere]

Jeg har ett spørsmål. Har han bodd hjemme hos mammaen og pappaen sin til han var 37 år?

[AnonymBruker]

Hvorfor flyttet dere sammen? Det høres jo ut som om dere ikke kjente hverandre før dere flyttet sammen. Jeg hadde reagert på alle disse tingene.

Anonymkode: bf8fa...76a

[AnonymBruker]

Han der hadde jeg dumpa ganske raskt, og så funnet meg en ordentlig mann…

Anonymkode: 25a9e...f70

[AnonymBruker]

Jeg hadde i utgangspunktet aldri valgt å bli sammen med en type på 38 som fremdeles bodde hjemme hos foreldrene sine. Det er et stort rødt flagg i min verden! Du får jo ikke endret dette.

Anonymkode: fa664...8e2

[AnonymBruker]

Du har flyttet sammen med en mannebaby. Det går neppe over. 

Anonymkode: 7bb75...bd5

[Gjest rabaldus]

.

Endret 19. juni av rabaldus

[AnonymBruker]

Ja. Det stemmer. Han har bodd hjemme stort sett hele sitt voksne liv. Med unntak av noen år. Han har som sagt eid leilighet helt til han og jeg flyttet sammen, men han har hele tiden sagt at han trengte hjelp økonomisk til mat og slike ting. Også hjelp med sønnen sin. Derfor han valgte å bli hos sine foreldre. Jeg ser jo at jeg nok har hatt fryktelig dårlig dømmekraft fordi jeg trodde han kom til å ønske å være ett team vi to. 

Anonymkode: 720e8...a02

[AnonymBruker]

Kjente han i 5 år før dette, og vi hadde mye morro sammen. Det var selfølgelig ting han gjorde den gangen også som jeg reagerte på og tok opp med han, men igjen.. tror det var håpefulle meg som lot meg tråkke på også som venn

Anonymkode: 720e8...a02

[AnonymBruker]

Slå opp, han elsker deg ikke og kommer aldri til å prioritere deg, det går bare nedover herifra, er jo i starten man er "best"

Anonymkode: abe0e...430

[Meowmere]

Synes ikke du overdriver. Du overså nok noen faretegn i begynnelsen, noe som er helt naturlig å gjøre. 

Dere har prøvd å bo sammen ett år nå, og det virker ikke som du trives med det. Hvis han ikke er interessert i å forandre seg, så er det egentlig bare en ting å gjøre, og det er å flytte fra hverandre. Det positive her er jo at du kun har kastet bort ett år så langt. 

[AnonymBruker]

38 år gammel mann, som har bodd hos mamma og pappa nesten hele livet, og har etterlatt omsorgen av sin sønn til foreldrene? I praksis, skjønner at han har foreldreansvar. 

Du er sammen med en gedigen taper. 

Anonymkode: 3d324...457

[AnonymBruker]

Hva sier han når du tar det opp med han? Har du spurt hvorfor han vil bo og være sammen med deg? Jobber han og fungerer i hverdagen? Deltar han med husarbeid og den slags? Hva var det som gjorde at dere valgte å flytte sammen?

Anonymkode: 8900a...d21

[AnonymBruker]

Du er sammen med en bortskjemt forvokst unge. Det kommer ikke til å endre seg. Så må du kjenne på hva du orker å leve med....jeg hadde ikke orket det der.

Anonymkode: 3ebb2...f65

[Avispapir]

Han vet ikke hva det vil si å bry seg om andre så mye at det er verdt det for ham å yte mer enn hva han VIL akkurat der og da. Og så trives han nok meget godt i mors lune havn.

Han høres ut som en primadonna som har fått dulla med seg alt for mye. Alt skal tydeligvis "føles" riktig ut uansett hva han skal gjøre. Han er sikkert vant til å bli møtt på dette i svært stor grad. Kjenner jeg blir helt matt bare av å lese hi. 

Hva får du igjen for å satse på denne hesten her? Hvor mye må du investere (ikke penger) og hvor mye får du igjen? Er det verdt det?

[AnonymBruker]

Han mener selv at han har hatt og tar oppdragerrollen til sin egen guttunge. Men han har vel ytterst skjeldent måttet ta på seg ansvaret alene, da hans mor og far har vært veldig til stede og fremdeles er det. Som jeg skrev lenger opp, kan jeg telle på en hånd når guttungen har blitt hos far hvis ungene mine er borte, eller hvis guttungen er syk. Da drar han rett til bestemor og bestefar. Min partner får jo da ofte telefon om å komme opp dit også "for å vise at han bryr seg" som han selv sier, eller for andre gjøremål. Jeg føler nok uansett at innblandingen til svigermor gjør at min partner, hans guttunge og svigermor- er en familie, og jeg og mine barn er en annen familie. Jeg føler ikke vi bygger noe samhold. 

 

Samtidig er det jo ikke svigermor sin feil heller at det er slik. Min partner velger jo selv hva han skal prioritere. Han mener han prioriterer meg ved å være i samme hus. Men jeg føler ikke at det er slik. 

 

Jeg har spurt hvorfor han vil bo med meg, men synes selv jeg ikke får helt tak på det. Han sier så klart at han synes det er vanskelig å ha dype kjæreste samtaler, hvor annet enn kropp blir kommentert. Dessuten mener han at han viser at han jo har valgt meg ved å flytte sammen. Og at jeg burde forstå det. Det gjør jeg ikke. 

 

Når det kommer til husarbeid gjør jeg mesteparten. Han glimter til med jevne mellomrom altså. Innimellom er han faktisk flinkere enn meg. Når det kommer til mat, er det stort sett jeg som lager. Han synes det er vanskelig å planlegge og lage ordentlig middag. Selv om han også gjør dette innimellom.  En gang i uken steker han pizza f.eks. 

Tradisjonelt har jeg ikke noe i mot å gjøre slike ting, hvis han tar seg av bil og annet tungt arbeide når det er sagt. Samtidig, har han skullet ordne noe på bilen min før en eu kontroll- det er fortsatt ikke gjort.

Nå har han fått seg en styreleder stilling. Noe jeg synes er helt topp. Fordi han er kjempedyktig og er helt fantastisk med praktiske oppgaver. Han er rask når det gjelder dette vervet. Det blir virkelig prioritert. Han tar ansvar her. Samtidig blir ikke resten av oss prioritert i lik grad.

 

Økonomisk har jeg hjulpet han ganske mye. Både fordi han hadde en inkassosak, men også fordi jeg ville støtte han i sin hobby. Dette var helt ok for meg. Samtidig ba han meg om et pengelån for 2 år tilbake, hvor når han fikk tilgang til det han skyldte, brukte de på andre ting.

Han har høyere lønn en meg, og han har ett barn, jeg to. Samtidig har han dårligere råd enn meg. Noe er "uforskyldt" selvfølgelig, da han har en bot å betale, men jeg betaler selfølgelig alt av klær og utstyr til mine barn- noe som koster- noe han skjeldent behøver å tenke på, da svigermor som regel handler inn alt det er behov for. Da slipper han jo å tenke på det. Og hvis guttungen mangler noe annet, blir han sendt til de andre besteforeldrene sine, for da kan han få nye klær der.

Det er stort sett jeg som må planlegge det meste hvis vi skal noe, og det er kun jeg som kjører bil pr nå.

 

Vel. Jeg føler vel at jeg ikke får igjen det jeg investerer kan du si. Jeg prøver hele tiden å løfte han og bidra hvis jeg kan for at han skal ha det godt. Jeg pleide å fortelle han gode ting, pleide å planlegge for aktiviteter bare oss, kjøpe inn sexy klær ect. Har vært med på møter, skrevet brev for han til støtte i det offentlige, støttet han i vanskelige tider osv. Jeg føler han er veldig seg og sitt. Det er ikke veldig ofte jeg har fått kredd for det jeg har gjort for han heller. Når jeg spør om ikke han kan være litt flinkere på å fortelle meg at jeg betyr noe for han, får jeg svar tilbake om at han tenkte på det. Det er bare så kleint... 

Grunnen til at vi ble sammen, i hvert fall for min del, var nok noe sårbarhet, men selfølgelig også følelser. Han var veldig dyktig med ungene og jeg ble sjarmert. 

 

Nå i dag er det jo ikke slik. Slik jeg skrev i begynnelsen, så vil han helst ikke noe steder med ungene, fordi det ikke blir noe trivelig. Samtidig er vi nok ikke helt like i foreldrestil. Han mener jeg er for mild. Jeg mener han er for hard. Samtidig har han en guttunge som fungerer godt på mange områder og føler seg nok overlegen meg i hvordan jeg gjør ting grunnet at jeg har en jentunge i preteenfasen og en gutt som krever litt mye. Han mener at dette kun skjer fordi jeg er for mild. Det skaper jo og konflikter. Jeg mener at det som fungerer på ett barn, ikke nødvendigvis fungerer på alle barn

Anonymkode: 720e8...a02

[AnonymBruker]

At du gidder.

Han tar deg for gitt og gidder ikke gjøre en minimal innsats for din skyld.

Ved å lese dette tørka jeg opp så nedentil at jeg ikke trenger kjøpe dopapir før i 2067.

Dump, dump, dump. 

Anonymkode: b8d99...c36

[AnonymBruker]

Nei, du overdriver ikke i det hele tatt - heller tvert imot...

Dere er minst tre i det forholdet, og han virker helt uinteressant i å ha det andre forbinder med å ha en partner.

Dette hadde jeg innsett var dødfødt for min del. Jeg kunne aldri blitt lykkelig med en mann som i en alder av nesten 40 år fremdeles henger i mors skjørtekant mens mor har seler på ham...

 

Anonymkode: a2278...68f

[AnonymBruker]

Jeg føler det jo desverre på samme måte, men jeg tviler så på mine egne følelser, om jeg er for nærtagen rett og slett. Om jeg har rett til å føle det slik jeg gjør.

Jeg har gang på gang tatt opp hvordan jeg føler det, men blir ofte avvist med at jeg overdriver. Eller rett og slett " kutt ut" eller at han ikke skjønner hvordan jeg ser det slik. Jeg tror nok han begynner å bli litt lei av det. Samtidig klarer han som regel alltid å finne på unnskyldninger for ting. Han mener det er forklaringer på hvorfor han gjorde slik eller slik, og da var det selfølgelig jeg som sa noe galt, missforsto eller er for dramatisk. Jeg føler ikke jeg kan gjøre noe riktig her og jeg har aldri blitt så missforstått noen gang.

Jeg vet jo at det er to sider av samme sak her. Absolutt, og dette er jo bare min side. Han har nok helt annen virkelighetsoppfatning enn meg. Jeg bare forstår han virkelig ikke. Hvorfor er det då vanskelig å gjøre en innsats og vise at han setter pris på meg? 

 

Jeg har sagt det rett ut at jeg ber på mine knær om å få høre noe som viser at han setter pris på meg, men det kommer liksom ikke

Anonymkode: 720e8...a02