Graviditet og psykisk helse - trenger råd

[AnonymBruker]

Hei alle sammen ☺️

Jeg har vel egentlig siden ungdommen slitt med depresjoner og noe angst, men har likevel klart meg greit her i livet. God utdannelse osv. Her for noen år siden fikk jeg kraftig generalisert angst, med en smerte som var så vanvittig at jeg ikke klarte å håndtere det. Det endte til slutt med et mislykket selvmordforsøk for ca to år siden. 

Jeg går nå på noen medisiner som faktisk fungerer og gjør at jeg har det bedre, men jeg eg fortsatt ikke der jeg burde være. Kjenner fortsatt på mye uro. Jobber 100%. 

Jeg har nå hatt fryseforsøk med tilbakesetting av blastocyst, og er på rugedag 1 (innsett i går). Jeg har googlet litt på hva jeg egentlig skal gjøre sånn rent praktisk dersom gravitetstesten blir positiv, og har kommet frem at jeg må selv ta kontakt med jordmortjenesten i kommunen, og så selvfølgelig fastlege. Når jeg leser om jordmortjenesten så skriver de mye om kartlegging av psykisk helse. Jeg er litt redd for å være ærlig om hvordan det har vært, og hvordan jeg har det nå, for jeg er rett og slett redd for at det skal sendes en bekymringsmelding til barnevernet. 

Er det noen som har erfaring med hvordan man bør gå frem? Holde litt tilbake og si at det har vært tungt de siste årene, men bedre nå, eller bare være dønn ærlig? Føler jeg har noen virkelig mørke år bak meg.. Jeg er redd de skal bli ordentlig bekymret. 

Samboer (og mulig barnefar) er en flott, oppegående og støttende mann, så jeg har mye hjelp i han. 

Ble kanskje litt rotete innlegg her, men håper noen tar seg tid til å svare ❤️

 

 

Anonymkode: 20f70...908

[AnonymBruker]

Jeg har ikke en like mørk fortid som deg, men har opplevd grov og langvarig mobbing som barn som endte med PTSD og depresjon i voksen alder. Gikk i behandling og ble friskmeldt, men gikk så på en ordentlig smell for noen år siden med utbrenthet og var sykmeldt med det i 7 måneder.

Så ble jeg gravid med tvillinger. Risikoen for fødselsdepresjon med tvillinger er i følge forskning 70% høyere enn med enlinger. Jeg hadde bare vært psykisk stabil i en 3 års tid fra siste depresjon og ble skremt.

La alle kortene på bordet hos jordmor på første kontroll. Sa i fra om at jeg forberedte mannen på å i praksis bli aleneforeldre for våre barn etter fødsel fordi jeg var redd for å endte opp i dyp depresjon og miste all interesse og omsorgsevne for barna.

Jordmor satte meg opp på en time med en psykolog på helsestasjonen som jeg fikk en samtale med. Her kunne jeg også fått et behandlingsløp hvis jeg ønsket det, men jeg takket nei fordi han mente at jeg var stabil.

Barna ble født for noen uker siden, og ingen har snakket med barnevernet, så vidt jeg vet i alle fall. Verken helsesøster eller de på føden selv om det stod "depresjon" og PTSD" i papirene mine.

Det hjelper jo også stort på å ha en skikkelig mann som kan støtte og ta ekstra ansvar ved behov.

Masse lykke til💕

Anonymkode: 28cd8...bd2

[AnonymBruker]

Jeg kan forresten legge til at vi har forsøkt å få både helsesøster, jordmor og barne- og familiehjelpen på hjemmebesøk uten hell. Kommunen vi bor i skriver over alt at man har krav på det. Men ingen er en gang interessert i å sjekke hjemmeforholdene.

Anonymkode: 28cd8...bd2

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mye viktigere for deg å få god oppfølging gjennom graviditet, fødsel og barsel, enn frykten for barnevernet. Dessuten tviler jeg sterkt på at barnevernet blir varslet, det blir de nok ikke før det faktisk er mistanke om at du driver med grov omsorgssvikt etter at barna er født.

Det er såpass vanlig med angst og depresjon, både de som har det fra før, og de som får det etter fødsel, at det er nok ingen grunn til å melde barnevernet. Men stor grunn til å ta i bruk helsevesenet for det det er verdt!

Min venninne var helt mentalt frisk, men fikk panikkangst og depresjon utav det blå etter fødsel. Hun fikk psykolog både gjennom lavterskeltilbudet i kommunen, og via forsikringen på jobb. Hun brukte begge - alt for å bli bedre. Ingen som varslet barnevernet her heller.

Anonymkode: d62d5...b26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei alle sammen ☺️

Jeg har vel egentlig siden ungdommen slitt med depresjoner og noe angst, men har likevel klart meg greit her i livet. God utdannelse osv. Her for noen år siden fikk jeg kraftig generalisert angst, med en smerte som var så vanvittig at jeg ikke klarte å håndtere det. Det endte til slutt med et mislykket selvmordforsøk for ca to år siden. 

Jeg går nå på noen medisiner som faktisk fungerer og gjør at jeg har det bedre, men jeg eg fortsatt ikke der jeg burde være. Kjenner fortsatt på mye uro. Jobber 100%. 

Jeg har nå hatt fryseforsøk med tilbakesetting av blastocyst, og er på rugedag 1 (innsett i går). Jeg har googlet litt på hva jeg egentlig skal gjøre sånn rent praktisk dersom gravitetstesten blir positiv, og har kommet frem at jeg må selv ta kontakt med jordmortjenesten i kommunen, og så selvfølgelig fastlege. Når jeg leser om jordmortjenesten så skriver de mye om kartlegging av psykisk helse. Jeg er litt redd for å være ærlig om hvordan det har vært, og hvordan jeg har det nå, for jeg er rett og slett redd for at det skal sendes en bekymringsmelding til barnevernet. 

Er det noen som har erfaring med hvordan man bør gå frem? Holde litt tilbake og si at det har vært tungt de siste årene, men bedre nå, eller bare være dønn ærlig? Føler jeg har noen virkelig mørke år bak meg.. Jeg er redd de skal bli ordentlig bekymret. 

Samboer (og mulig barnefar) er en flott, oppegående og støttende mann, så jeg har mye hjelp i han. 

Ble kanskje litt rotete innlegg her, men håper noen tar seg tid til å svare ❤️

 

 

Anonymkode: 20f70...908

Råder deg absolutt til å være ærlig om din historie. Slik at du kan få råd og veiledning iforhold til tegn på fødselsdepresjon etc. 

De spør deg om enkle spørsmål om hvordan du har det etc - opp til deg hvor mye du forteller - men råder deg til å være åpen. Da er det mye enklere å få gode råd og verktøy for å takle den endringen som kommer for deg både i graviditeten og etter fødsel. 

I overkant av 10% av kvinner får en eller annen grad for fødselsdeptesjon - for mange starter det gjerne i det små før fødsel. Yngre mødre er mer utsatt for å utvikle det, og har man en forhistorie med depresjon eller lignende har man en noe større risiko. 

Barnevernet er ikke farlig. De er til hjelp og nytte i de aller aller fleste saker.  Alle de barna de er potensielt involvert i hvor ingenting er galt hører man ikke noe om, det er bare skrekkhistoriene og der hvor ting var alvorlig galt man hører noe om fra folk og fe. De blir ikke kontaktet ut av det blå basert på en potensiell depresjon heller. 

Anonymkode: 751b1...210

[AnonymBruker]

Kartleggingen av psykisk helse handler om å fange opp svangerskaps- og fødselsdepresjon, ikke for å varsle barnevernet. Det er med andre ord til ditt og barnets beste, så vær ærlig og åpen med både jordmor og far om hvordan du har det 😊 Lykke til!

Anonymkode: e9869...878

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2024 den 16.59):

Jeg har ikke en like mørk fortid som deg, men har opplevd grov og langvarig mobbing som barn som endte med PTSD og depresjon i voksen alder. Gikk i behandling og ble friskmeldt, men gikk så på en ordentlig smell for noen år siden med utbrenthet og var sykmeldt med det i 7 måneder.

Så ble jeg gravid med tvillinger. Risikoen for fødselsdepresjon med tvillinger er i følge forskning 70% høyere enn med enlinger. Jeg hadde bare vært psykisk stabil i en 3 års tid fra siste depresjon og ble skremt.

La alle kortene på bordet hos jordmor på første kontroll. Sa i fra om at jeg forberedte mannen på å i praksis bli aleneforeldre for våre barn etter fødsel fordi jeg var redd for å endte opp i dyp depresjon og miste all interesse og omsorgsevne for barna.

Jordmor satte meg opp på en time med en psykolog på helsestasjonen som jeg fikk en samtale med. Her kunne jeg også fått et behandlingsløp hvis jeg ønsket det, men jeg takket nei fordi han mente at jeg var stabil.

Barna ble født for noen uker siden, og ingen har snakket med barnevernet, så vidt jeg vet i alle fall. Verken helsesøster eller de på føden selv om det stod "depresjon" og PTSD" i papirene mine.

Det hjelper jo også stort på å ha en skikkelig mann som kan støtte og ta ekstra ansvar ved behov.

Masse lykke til💕

Anonymkode: 28cd8...bd2

Hsr dem Psykolog på helsestasjonen alså? (Jeg er ikke TS) 

Et råd til ts... Jeg ønsker IKKE skremme.. men jeg har den dårlige erfaringen med at "kommunen" kontaktet  bvt.. vil anbefale deg om du bestemmer deg for og være åpen og ha med deg en person du føler kommer til og være en resusj for deg og barnet, når du prater om det.. sånn at du husker alt du har sakt etterpå.. vei ordene litt, sånn at dem ikke blir bekymret for nåværende situasjon.

Anonymkode: 6d3bd...2a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2024 den 16.43):

Hei alle sammen ☺️

Jeg har vel egentlig siden ungdommen slitt med depresjoner og noe angst, men har likevel klart meg greit her i livet. God utdannelse osv. Her for noen år siden fikk jeg kraftig generalisert angst, med en smerte som var så vanvittig at jeg ikke klarte å håndtere det. Det endte til slutt med et mislykket selvmordforsøk for ca to år siden. 

Jeg går nå på noen medisiner som faktisk fungerer og gjør at jeg har det bedre, men jeg eg fortsatt ikke der jeg burde være. Kjenner fortsatt på mye uro. Jobber 100%. 

Jeg har nå hatt fryseforsøk med tilbakesetting av blastocyst, og er på rugedag 1 (innsett i går). Jeg har googlet litt på hva jeg egentlig skal gjøre sånn rent praktisk dersom gravitetstesten blir positiv, og har kommet frem at jeg må selv ta kontakt med jordmortjenesten i kommunen, og så selvfølgelig fastlege. Når jeg leser om jordmortjenesten så skriver de mye om kartlegging av psykisk helse. Jeg er litt redd for å være ærlig om hvordan det har vært, og hvordan jeg har det nå, for jeg er rett og slett redd for at det skal sendes en bekymringsmelding til barnevernet. 

Er det noen som har erfaring med hvordan man bør gå frem? Holde litt tilbake og si at det har vært tungt de siste årene, men bedre nå, eller bare være dønn ærlig? Føler jeg har noen virkelig mørke år bak meg.. Jeg er redd de skal bli ordentlig bekymret. 

Samboer (og mulig barnefar) er en flott, oppegående og støttende mann, så jeg har mye hjelp i han. 

Ble kanskje litt rotete innlegg her, men håper noen tar seg tid til å svare ❤️

 

 

Anonymkode: 20f70...908

Du er reflektert og klar over situasjonen. Dette er veldig positivt og sees på som en ressurs. 
For din egen og barnets del bør du være ærlig med hvordan det har vært, for å få tilpasset hjelp i rett tid hvis behov. 
Men slik du ordlegger deg, tror jeg dette kommer til å gå helt fint. 
Lykke til med graviditeten og tida fremover❤️

Anonymkode: eef44...e68

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har en fortid med depresjon og angst. Ble behandlet på DPS for 10+ år siden. Ukentlig samtaleterapi, ikke innlagt. Har aldri vært medisinert mot dette. Fikk en del mørke tanker under svangerskapet og fikk samtaler med psykolog på helsestasjonen. Såvidt jeg vet har ingen meldt noe til barnevernet. Helsesøster sa bare at jeg måtte ha lav terskel for å søke om hjelp dersom jeg fikk symptomer på fødselsdepresjon. 

Anonymkode: 45ea7...206

[AnonymBruker]

Det sendes ikke bekymringsmelding til barnevernet av den grunn. Dersom du mot formodning skulle bli så syk at du ikke kan ta vare på barnet etter det er født, tar man kontakt med dem, men da er det jo fordi det faktisk er nødvendig. Før det skjer det ikke noe. Er selv BV og har selv vært deprimert som gravid. Det du får for å være ærlig med jordmor og helsestasjon er skryt og fokus på alt det gode du gjør som mor. Du velger da å være ærlig og «be om hjelp» som jo er det beste du kan gjøre for ditt barn, og dermed viser det god omsorgsevne 🙂

Anonymkode: 0b70f...bcc

[AnonymBruker]

Står depresjon, PTSS og panikkangst i mine papirer også, ingenting å være redd for TS. Med mindre du faktisk bedriver omsorgssvikt av barnet ditt så har det ingenting å si. Vær ærlig slik at de kan være mer behjelpelig OM du får fødselsdepresjon. Så blir du prioritert ❤️

Anonymkode: df53f...da9