Psykolog mener høyere utdanning er ''urealistisk''

[sommerfugl154]

Jeg har litt lignende bakgrunn som deg TS, og gikk til psykolog i flere år første halvdel av 20-årene. Fullførte høyere utdanning og har mastergrad og en jobb jeg passer til og er fornøyd med. Så det er absolutt mulig! 

Gjorde noen tilpasninger i studietiden og brukte litt lenger tid/tok færre studiepoeng enkelte semestre, så brukte vel syv år på å fullføre et 5-årig studium. Tenker ikke på de årene ekstra den dag i dag. 

Du kan klare det!! Men spill kortene dine riktig og ha realistiske forventninger til hva du skal klare på en gang. Fokuser på en ting av gangen. Du er fremdeles ung og har gooood tid og kan ta den tiden du trenger. Ikke bli stresset over alderen din. Snakk med studieveileder på studiet og få veiledning til hvordan du konkret kan lette byrden litt hvis du sliter.

veien til mål kan nås på flere måter enn den «standard» måten man hører om hele tiden.

Lykke til🩷

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er i en lignende situasjon som deg. Psykologen min sa til meg også at høyere utdanning var urealistisk. Det var en enorm skuffelse siden jeg som deg tenkte at man måtte ha høyere utdanning for å få en god jobb.  Men jeg kom inn i noe som heter IPS jobbspesialist-programmet. Det er et program hvor DPS og NAV samarbeider med å prøve å finne en jobb som klienten/pasienten faktisk ønsker å være i. Anbefaler deg å prøve å komme inn i det programmet. Snakk med psykologen din eller NAV om programmet. 

Uansett. Jeg jeg endte med å få en jobb jeg likte og hvor jeg tjener OK selv om jeg ikke har høyere utdanning. Jeg kom i en bedrift som lot meg bygge kompetansen i bedriften i stedet for å bygge kompetansen gjennom utdanning. Nå har jeg ikke veldig høy lønn, men jeg tjener gjennomsnittslønnen i Norge. Hadde jeg ikke hatt diagnosene mine så kunne jeg sikkert tjent mer. Men målet mitt var å få A4-liv og da er jo egentlig gjennomsnittslønn godt nok.

Jeg forklarte også jobbspesialisten at jeg ønsket en jobb hvor det var voksne medarbeidere og ikke kun tenåringer eller studenter som jobber deltid mens de studerer. Det fikk jeg  og det var viktig for meg for det sosiale at for selvfølelsen at jeg fikk jobbet med folk på samme alder som meg og i en jobb faktisk folk tok seriøst og ikke kun hadde mens de studerte til en bedre jobb. 

Kanskje klarer du høyere utdanning. Men om du ikke klarer det så er det ikke slik at du er dømt til å ha en jobb med dårlig lønn og hvor det ikke kreves noen ferdigheter. 

Anonymkode: 74bd0...4ac

[takinova]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Har ikke sagt jeg snart er ferdig med utdanning? Er ikke en gang ferdig med vgs. HAr muligheten til å ta fagbrev gjennom å jobbe 5 år på sykehjem, men jeg må ærlig innrømme at det er absolutt ingenting som interesserer meg med å jobbe på sykehjem, sykepleie derimot, er noe jeg har vært interessert i veldig lenge.

Anonymkode: 9a382...d11

Da får du fullføre vgs da. Psykologen kan ikke ordne deg verken utdanning eller jobb.

[BobbySocks]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Har prøvd 5-6 ganger nå, det går ikke. Får så jævlig til flashbacks og angst at jeg takler det ikke. 

Anonymkode: defb4...751

Men da er det jo dessverre sannsynlig at du ikke klarer en utdanning. Du må jo ha vgs og så høyskole, og klarer du ikke det første leddet kommer du deg ikke til neste.

Da må du tenke alternativt. 

[AnonymBruker]

Hastverk er lastverk. Ta deg god tid til å ta opp et og et fag el lign, til du kommer inn på sykepleier el lign. Da kan du være ferdig når du er 30, 35 eller for den saks skyld når du er 40. Ikke hør på psykologen din. Kanskje det ikke er riktig å satse på høyere utdanning nå, men ting kan endre seg mye. Etterhvert som du blir mindre plaget av fortiden kommer du også til å få et annet mentalt overskudd. Jeg tok en bachelor i 30årene. Har lignende historie som deg. Heier på deg!

Anonymkode: 05d00...0ba

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hei. Jeg er i en lignende situasjon som deg. Psykologen min sa til meg også at høyere utdanning var urealistisk. Det var en enorm skuffelse siden jeg som deg tenkte at man måtte ha høyere utdanning for å få en god jobb.  Men jeg kom inn i noe som heter IPS jobbspesialist-programmet. Det er et program hvor DPS og NAV samarbeider med å prøve å finne en jobb som klienten/pasienten faktisk ønsker å være i. Anbefaler deg å prøve å komme inn i det programmet. Snakk med psykologen din eller NAV om programmet. 

Uansett. Jeg jeg endte med å få en jobb jeg likte og hvor jeg tjener OK selv om jeg ikke har høyere utdanning. Jeg kom i en bedrift som lot meg bygge kompetansen i bedriften i stedet for å bygge kompetansen gjennom utdanning. Nå har jeg ikke veldig høy lønn, men jeg tjener gjennomsnittslønnen i Norge. Hadde jeg ikke hatt diagnosene mine så kunne jeg sikkert tjent mer. Men målet mitt var å få A4-liv og da er jo egentlig gjennomsnittslønn godt nok.

Jeg forklarte også jobbspesialisten at jeg ønsket en jobb hvor det var voksne medarbeidere og ikke kun tenåringer eller studenter som jobber deltid mens de studerer. Det fikk jeg  og det var viktig for meg for det sosiale at for selvfølelsen at jeg fikk jobbet med folk på samme alder som meg og i en jobb faktisk folk tok seriøst og ikke kun hadde mens de studerte til en bedre jobb. 

Kanskje klarer du høyere utdanning. Men om du ikke klarer det så er det ikke slik at du er dømt til å ha en jobb med dårlig lønn og hvor det ikke kreves noen ferdigheter. 

Anonymkode: 74bd0...4ac

Edit: Hos meg fikk også bedriften lønnstilskudd de to første årene. Da var avtalen at de fikk penger av NAV som kompensasjon for at de måtte gi meg en del mer opplæring enn folk som hadde utdanning og som ikke hadde diagnoser.

Anonymkode: 74bd0...4ac

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for fint svar ❤️ ting er bare jævlig tungt akkurat nå. Synes det er flaut rett og slett å ikke få til noe som alle andre på min alder får til. Alle jeg noen gang har gått skole med eller har kjent er for lengst ferdig med skole og er i faste, bra betalte jobber. Og her sitter jeg liksom, på akkurat samme sted som jeg gjorde siden jeg var 17. søstra mi er ferdig med vgs nå, er utrolig stolt på hennes vegne, men jeg vet at resten av familien lurer på hva faen som feiler meg siden jeg er så mislykka. Føler jeg har prøvd, og prøvd, og prøvd igjen uten av at noe har gått. Prøvd skole, prøvd jobb, alt føltes ekstremt tungt og slitsomt til det punktet at jeg ikke klarte å komme meg opp igjen for samme løpet neste dag. Føles egentlig som det er meningen at jeg ikke skal få til noe, høres ut som jeg sutrer, men jeg er rett og slett bare lutlei. 

Anonymkode: defb4...751

Kjenner meg veldig godt igjen.

Anonymkode: 74bd0...4ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Har nå gptt til psykolog i lang tid og er endelig snart ferdig med utdanning. Har hatt en ganske vanskelig barndom/ungdomstid med mobbing og vold. Er 22 og har ikke klart å fullført vgs på grunn av dette. I dag ble jeg spurt om hva jeg ville få til i livet, og da sa jeg at jeg ville ha et helt A4 liv. Familie, hus, bil, bra betalt jobb, kanskje utdanning. Da sa han umiddelbart at høyere utdanning for min del var urealistisk, men at det andre er oppnåelig. Da lurer jeg veldig på hva de mener jeg skal jobbe med som ikke krever utdanning, men som gjør at jeg tjener nok til å ha råd til hus, bil, og et helt vanlig liv. Det å sitte i kassa på rema passer meg ikke i det hele tatt, er alt for rastløs, samtidig som jeg er så dårlig i alt praktisk arbeid at jeg såvidt klarer å slå inn en spiker i veggen. Vurderer helseruta, men de foreslår da at jeg skal jobbe på sykehjem ufaglært i 5 år for å få fagbrev på den måten, men hva om jeg hater det? Jeg kunne tenkt meg å bli sykepleier, men det blir jeg jo ikke om jeg går den ruta. Mitt verste mareritt er å ha så dårlig råd resten av livet at jeg er avhengig av nav fortsatt, det er noe dritt og noe jeg ser ekstremt mørkt på. Skjønner ikke helt hva de mener jeg skal jobbe med som tjener bra og ikke krever utdanning.. 

Anonymkode: 9a382...d11

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg forstår deg 100%. Nå er jeg en "eldre" kvinne, men husker da jeg var på din alder. Jeg så "alle" andre løfte seg selv oppover både økonomisk og sosialt, så sitter man selv der og feiler gang på gang, og begynner å hate seg selv som igjen fører til svært uheldig utvikling.

Jeg synes at det er feil å presse deg inn i noe akkurat nå, selv om du ønsker det inderlig. Det jeg vil si at du trenger er at du utredes nå for ufør. Dette er veldig viktig fordi du virker syk ut fra det du forteller og man bør vurdere hvor syk du er. Det er viktig at dette kommer på plass så fort som mulig. Husk at uførhet begynner å gjelde allerede ved 50%, eller 40% hvis du er på AAP. 

Den tragiske debatten visse politiske partier som Frp, AP og Høyre holder på med om å tvinge folk "ut i jobb" og "vi må ikke gi opp folk under 30", er ikke annet enn kald, pro-kapitalistisk argument der det eneste de bryr seg om er hvor produktiv du er i henhold til det kapitalistiske systemet som "shamer" alle syke og fattige og får dem allerede til å føle seg som søppel.

Man kan lett bli syk selv om man er under 30 år.

Det man gjør er å anerkjenne din sykdom, noe de fleste mennesker som ikke er sadister, vil forstå. 

Det som virkelig er respektløst mot noen som er syk, er når "systemet" ignorerer "elefanten i rommet" og fortsetter å presse en inn i noe - år etter år - gang på gang, i noe som ikke fungerer. 

Den syke personen trenger hjelp og utredning, og ikke ignorering av realitetene og press på bakgrunn av en feilslått holdning som heter: "vi må ikke gi opp".

Jeg gjentar igjen: det har ingenting med å "gi opp", siden det er juridisk sett, fullt lovlig å studere og jobbe som ufør også. 

Det bør handle om å utrede og anerkjenne din sykdom.

For min del har det gått veldig DÅRLIG i livet mitt etter at jeg har opplevd nettopp samme holdning fra "systemet" da jeg var på din alder, som er "vi må ikke gi opp". Men fakta er at min sykdom burde blitt anerkjent av "systemet" da jeg var på din alder.

Jeg kjenner veldig godt til den indre følelsen av at man ønsker å være "normal", men akkurat nå trenger du først og fremst anerkjennelse i form av utredning og bli tatt seriøst, og hvis det er sånn at du går i behandling nå, så må du ha en slags konklusjon om hva resultatet av det var og hva som er problemet. Ikke minst bør man se på om utredningen har vært riktig fra start siden det kan være andre ting som skulle blitt prøvd med tanke på utredning.

Det sier seg selv at en ung person som ikke får til noe som helst, måned etter måned, år etter år, har noe underliggende psykisk og/eller fysisk som bør sjekket ut ordentlig og det er åpenbart at det du har opplevd ikke er noe verken hjernen eller kroppen kan glemme og det påvirker din funksjonsevne i betydelig grad.

Det er "fint" nok at en psykolog spør om hva du vil ut av livet, og jeg forstår veldig godt at du ønsker å være gjennomsnittelig. Men slike spørsmål som "hva vil du ut av livet" er veldig teoretiske og burde egentlig legges lite vekt på, fordi man bør heller se på hva den syke personen faktisk får til - og feiler man gang på gang med planene, så er det noe galt helsemessig når man sliter så ekstremt hardt om å nå målet med å være en del av det flertallet av befolkningen er. 

 

 

 

 

Anonymkode: 4080a...01b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Har prøvd butikk, så jeg vet hvordan det er, og det var alt for lite stimulerende for min del. Var ikke i nærheten av nok fysisk for min del. 

Anonymkode: defb4...751

Hvordan tenker du at du skal klare deg igjennom tre år med høyere utdanning.? Tror du det er veldig mye fysisk stimuli i forelesningene?

Men for å snu på det... Hva VIL du jobbe med? Hvilken jobb er du villig til å arbeide for å få? Hva mener du selv du vil mestre på fulltid, altså hva er fysisk og mentalt nok stimulerende for deg? Det er flere ufaglærte jobber hvor man kan få grei lønn, men man må jobbe seg oppover. Man må starte på starten, og gå veien steg for steg.

Selv med utdanning må man gå veien steg for steg før man har god lønn og mulighet til å kjøpe hus og bil. Og vil man bo i by så er man omtrent avhengig av å ha en partner for å kunne kjøpe hus. Jeg fullførte vgs først når jeg var 23 år. Starter studere når jeg var 25. Levde på stramt studentbudsjett i årene etterpå også, for å kunne kjøpe bolig 3 år etter jeg var ferdig utdannet ingeniør. Alle de årene jeg jobbet som telefonselger, oppvaskhjelp, renholder og litt som servitør var ikke akkurat spennende, men det ga penger på kontoen som var nødvendig for å oppnå drømmen om bolig. Ferie? Det fikk vente til jeg var over 30. Ja, jeg har det fint nå, med bolig, bil og ferie, men jeg har bitt tenna sammen og jobbet beinhardt for å komme meg dit at jeg har det ok behagelig økonomisk som 35åring. Selv med god utdanning kommer ikke bolig, bil og ferie ramlende ned i fanget ditt.

Anonymkode: ebd40...005

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2024 den 16.06):

Er snakk om å ta fagbrev gjennom å jobbe istedet for å gå skole. Slik jeg forsto det fantes det ordninger for å jobbe som ufaglært lærling i 5 år, for så å ta fagbrev gjennom eksamen når man er ferdig med lærlingetiden. 

Anonymkode: 9a382...d11

Praksiskandidatordningen tenker du sikker på. Du må jobbe i en stilling som tilsvarer 100% stilling i 5 år, gjennomføre tverrfaglig privatisteksamen så kan du melde deg opp til fagprøve på nettsiden til fylket ditt.

Anonymkode: b4180...4be