Psykolog mener høyere utdanning er ''urealistisk''

[BobbySocks]

Kan du ikke bare starte med å ta videregående da? Vis du klarer vgs klarer du høyskole. 

[AlternativX]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jo, men min verste frykt er å ende opp som foreldrene mine. På grensa til fattigdomsgrensa, enorme summer gjeld, såvidt råd til mat og aldri ha råd til en ferietur eller å unne seg noe som helst. Jeg vil ha hus, jeg vil ha bil, jeg vil ha alt det andre får til.. 

Anonymkode: 9a382...d11

Bare å sette seg et mål og vise alle at du får det til! Lykke til💪

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har nå gptt til psykolog i lang tid og er endelig snart ferdig med utdanning. Har hatt en ganske vanskelig barndom/ungdomstid med mobbing og vold. Er 22 og har ikke klart å fullført vgs på grunn av dette. I dag ble jeg spurt om hva jeg ville få til i livet, og da sa jeg at jeg ville ha et helt A4 liv. Familie, hus, bil, bra betalt jobb, kanskje utdanning. Da sa han umiddelbart at høyere utdanning for min del var urealistisk, men at det andre er oppnåelig. Da lurer jeg veldig på hva de mener jeg skal jobbe med som ikke krever utdanning, men som gjør at jeg tjener nok til å ha råd til hus, bil, og et helt vanlig liv. Det å sitte i kassa på rema passer meg ikke i det hele tatt, er alt for rastløs, samtidig som jeg er så dårlig i alt praktisk arbeid at jeg såvidt klarer å slå inn en spiker i veggen. Vurderer helseruta, men de foreslår da at jeg skal jobbe på sykehjem ufaglært i 5 år for å få fagbrev på den måten, men hva om jeg hater det? Jeg kunne tenkt meg å bli sykepleier, men det blir jeg jo ikke om jeg går den ruta. Mitt verste mareritt er å ha så dårlig råd resten av livet at jeg er avhengig av nav fortsatt, det er noe dritt og noe jeg ser ekstremt mørkt på. Skjønner ikke helt hva de mener jeg skal jobbe med som tjener bra og ikke krever utdanning.. 

Anonymkode: 9a382...d11

Hvorfor godta at psykologen sier at høyere utdanning er uaktuelt? Hvor mye mangler du for å fullføre videregående? Du har jo motivasjon og helt klare mål. Har du råd til privatskole som kan hjelpe deg med de siste fagene?

Anonymkode: 46e70...389

[Eneri]

Hvis du kvier deg for å gå på skole, men vil oppnå studiekompetanse,så sjekk ut Studieverksted/Nettskolen. Videregående fag, med noe undervisning over nett, noe selvstudie og antakelig noen få ganger å møte opp ved skolen for å avlegge prøver. Spør på Karrieresenter i ditt fylke/din by. Dette er gratis. 

Karrieresenter kan også veilede deg ang utdanning/yrke hvis du er usikker på retning. Det er div evne-/interessetester du kan ta som dere så ser på sammen. 

[AnonymBruker]

Ikke la noen diktere dine drømmer!

Jeg har selv vokst opp med omsorgssvikt og vold, og da jeg skulle begynne i behandling på DPS sa psykologen han var imponert over at jeg hadde klart å fullføre vgs, men hva var planen videre?

Da jeg sa jeg ikke skjønte hva han mente myste han ned i papirene før han utbrøt «hæh, har du en master???» 

Det er bare du som kan stoppe deg selv ❤️

Anonymkode: f6d70...c8a

[AnonymBruker]

Høres ut som en litt kjip psykolog? Da jeg selv mente jeg var for dum til å studere juss sa min psykolog at det bare var tull. Er jurist i dag, hadde sikkert ikke prøvd om hun ikke hadde oppfordret meg til å prøve. 

Hva tenker du selv TS? ❤️

Anonymkode: cf56b...92c

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Sykepleier i sykehus er blitt et krevende yrke med mye ansvar og høy arbeidsbelastning. Det er noe annet enn det var før, og det er nesten ingen som jobber i sykehus til pensjonistalder lengre grunnet dette. De aller fleste er 25-35 år og finner seg som regel deretter en annen jobb. 

Kanskje du skulle vurdert et yrke med litt roligere dager? 

Anonymkode: 5b267...61c

Jo men det eneste jeg er flink på er ting som har med biologi/anatomi å gjøre, trening og hvordan kroppen funker mtp å prestere i idrett/fysisk aktivitet, og musikk. Og alle de krever høy utdanning og minst like mye stress og arbeid. Jeg er ELENDIG i alt annet. Jeg er ok på å skrive, ok i historie osv, men det er heeeeelt midt på treet. Matte har jeg streva med hele livet, har aldri fått til noe bedre karakter enn 2. holdt på å stryke på ungdomsskolen til og med. Jeg sliter med å finne noe som passer meg, for jeg er sikkert den personen i Norge som er flink i minst ting. Er ekstremt få ting jeg mestrer, og det jeg mestrer er alle andre mye bedre enn meg i uansett hvor mye jeg leser/øver/jobber. 

Anonymkode: defb4...751

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hvorfor godta at psykologen sier at høyere utdanning er uaktuelt? Hvor mye mangler du for å fullføre videregående? Du har jo motivasjon og helt klare mål. Har du råd til privatskole som kan hjelpe deg med de siste fagene?

Anonymkode: 46e70...389

Mangler en god del. Har fullført mesteparten av fagene i vg1 musikk, men mangler alt i vg2 og vg3. 

Anonymkode: defb4...751

[AnonymBruker]

1 hour ago, BobbySocks said:

Kan du ikke bare starte med å ta videregående da? Vis du klarer vgs klarer du høyskole. 

Har prøvd 5-6 ganger nå, det går ikke. Får så jævlig til flashbacks og angst at jeg takler det ikke. 

Anonymkode: defb4...751

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Ts, jeg var få år eldre enn deg da jeg var oppgitt av leger, spesialister og fysioterapeuter, nav og også psykolog var skeptisk til om jeg noensinne ville greie å ta utdanning. Flere av disse sa rett ut at jeg aldri ville greie det, at det var helt umulig for meg med den skaden og de problemene den førte med seg.

I utgangspunktet slet jeg med fysiske følger etter en ulykke, men det hadde også gått utover hukommelse og konsentrasjon i tillegg til normale psykiske reaksjoner på det som var blitt en veldig unormal situasjon for en ung person, med alle de tap det medførte, følelser av å være mindre verdt som ikke kunne være særlig sosial, dårlig økonomi +++. Jeg valgte å se på muligheten, jeg valgte å tenke at jeg fremdeles var forholdsvis ung, og ikke minst så valgte jeg å tenke at siden jeg hadde hatt mye bedring så var det ingen grunn til å tenke at den bedringen brått ville stoppe opp. Så jeg valgte å gjøre alt jeg kunne med kosthold, trening innenfor de rammene jeg hadde.

Men like viktig, jeg begynte å utfordre meg selv. Javel, så hadde jeg en konsentrasjon og hukommelse som om hjernen var belagt av teflon. Men jeg visste at jeg ikke hadde vært på den måten før ulykken. Så jeg begynte å trene meg selv opp i konsentrasjon og hukommelse. Over lang tid var det nesten latterlig enkle ting jeg slet med, men jeg ga meg selv oppgaver i å huske ting, lese noe, repetere for meg selv, skrive ned, repetere de få punktene, så kreve av meg selv at jeg skulle huske de punktene neste dag, neste uke, neste måned. Og hver gang jeg ikke greide å huske, hver gang begynte jeg på nytt på samme punktene. Mer enn en gang gråt jeg i fortvilelse fordi jeg følte jeg aldri kom noen vei, at de sikkert hadde rett alle de som dømte min fremtid nord og ned og sa at det var umulig for meg. Men jeg fant ut at jeg ikke hadde noe å tape på å fortsette å prøve, og være konsekvent og målrettet med det. Og etter lange tider med nesten banalt enkle oppgaver, så merket jeg plutselig at ting gikk litt lettere, og jeg kunne utvide til bittelitt mer krevende oppgaver. Det var nesten som å starte helt på nytt, ble veldig sliten av det, det føltes like håpløst, men jeg fortsatte. Og etter en stund ble dette også enklere, og jeg kunne utvide... og utvide. Jeg tvang meg selv til å lese tekster som jeg følte jeg ikke fikk med meg noe av - og så lese samme tekstene en uke, et par måneder, et halvt år senere - og plutselig så så jeg at jeg begynte å huske ting, forstå det som stod der. Da fikk jeg "blod på tann" og begynte å kreve mer av meg selv, fikk mer selvtillit på at jeg var på rett vei - og ikke minst at jeg mestret og hadde mye større potensial for å ta utdanning enn jeg var blitt fortalt. Jeg leste også mye ellers, for å få mengdetrening, enten jeg husket det eller ikke. Gjorde poeng for meg selv å kunne oppsummere en avisartikkel, eller noe fra f.eks. Dagsrevyen - målet var da å trene oppmerksomheten min også, sammen med konsentrasjonen og hukommelsen. "Alt" mulig i hverdagen ble for meg læringsmuligheter - jeg gikk turer for å memorere vegnavn, jeg trente på å huske familie og venners telefonnummer, bilnummer, bursdager. Skulle jeg lage noe etter en matoppskrift, så kunne jeg øve på å huske ingrediser og etterhvert også mengdeforhold før jeg laget det (med noen mer og mindre interessante resultat i begynnelsen ). Jeg telte skritt mellom lysstolper, antall lyktestolper og kumlokk på en gitt distanse mens jeg også skulle huske ev. veinavn jeg gikk forbi. Men husk - jeg begynte ekstremt enkelt, med å skulle huske fire enkle ting noen minutter, noen timer, til neste dag. Og jeg feilet på de tingene i begynnelsen, så dårlig var jeg. Lang historie kort - jeg endte med krevende høy utdanning og bestod med glans. Utdanning kostet meg mye, det var tøft å komme gjennom, jeg trodde mange ganger jeg kom til å måtte gi meg, men da minnet jeg meg på alle teknikkene jeg hadde lært meg for å lære og huske, og ikke minst hvor inderlig jeg ønsket å fullføre. Så gråt jeg innimellom mens jeg leste videre. Men jeg kom meg gjennom. Mot alle odds, mot alle anbefalinger, og jeg ble av flere i helsevesenet fortalt at det var helt umulig for meg å gjøre noe slikt.

Det er selvfølgelig ikke alle som kan greie dette, men jeg tror at veldig mange kan greie langt mer enn de selv tror. Og det tror jeg om deg også, TS!

Jeg tenker at det at du har slitt med å fullføre vgs så langt ikke er noe rart, siden du har vært traumatisert på skole av mobbing og vold. Det vil si at jeg tenker dine symptomer er en form for normalreaksjoner på de traumene du har opplevd i så viktige unge år på skole.

Ergo må du komme til et punkt hvor du innser at det å fullføre vgs nå er en arena som er helt annerledes enn der du ble mobbet og utsatt for vold. Og at eventuell videre utdanning også blir helt annerledes enn barne-, ungdoms- og videregående skole var for deg. Nå er du voksen, de fleste andre er også blitt voksnere, og det gjør at den typen mobbing og vold som du ble utsatt for er noe du mest trolig ikke kommer til å erfare igjen. Du trenger ikke lenger å ha angst for skole eller utdanning. Og når du begynner å føle dette, da vil du mest trolig også frigjøre veldig mye mer av din egen kapasitet  på å lære, kapasitet som før i dag har blitt veldig hemmet, naturlig hemmet, av volden og mobbingen du har opplevd. Om du nå er såpass behandlet at du kan tenke videre, forsøk da å gjøre ting for å trene deg selv opp på ulike felt, det å tilegne deg kunnskap (husk så enkelt jeg måtte begynne!) til det å være mer sosial (frivillig arbeid er ofte en trygg og god arena å trene på å være sosial med andre, og etterhvert også stole på andre, få bekjente og venner, samme med om du har en hobby eller ønsker å få, der møtes ulike personer som alle har samme interesse).

Det at du fremdeles er så ung som du faktisk er, det betyr at du har mange år på å skape deg en tryggere base i deg selv, tilegne deg kunnskap på en rekke arenaer, hvor utdanning bare er én av dem. Husk å ta ett steg av gangen.

Jeg er sikker på at når du har fått frigjort deg mer fra fortiden din og traumene, så vil du oppdage at du har langt mer kapasitet enn hva du selv tror. Du må trolig jobbe hardt og målrettet over tid, for å komme dit at du merker dette selv, men det er så verdt det, enten du ender med å ta utannelse eller ikke. Jeg har troen på deg!

❤️

Anonymkode: a7602...e7d

Takk for fint svar ❤️ ting er bare jævlig tungt akkurat nå. Synes det er flaut rett og slett å ikke få til noe som alle andre på min alder får til. Alle jeg noen gang har gått skole med eller har kjent er for lengst ferdig med skole og er i faste, bra betalte jobber. Og her sitter jeg liksom, på akkurat samme sted som jeg gjorde siden jeg var 17. søstra mi er ferdig med vgs nå, er utrolig stolt på hennes vegne, men jeg vet at resten av familien lurer på hva faen som feiler meg siden jeg er så mislykka. Føler jeg har prøvd, og prøvd, og prøvd igjen uten av at noe har gått. Prøvd skole, prøvd jobb, alt føltes ekstremt tungt og slitsomt til det punktet at jeg ikke klarte å komme meg opp igjen for samme løpet neste dag. Føles egentlig som det er meningen at jeg ikke skal få til noe, høres ut som jeg sutrer, men jeg er rett og slett bare lutlei. 

Anonymkode: defb4...751

[Gjest Luksusbia]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har ikke sagt jeg snart er ferdig med utdanning? Er ikke en gang ferdig med vgs. HAr muligheten til å ta fagbrev gjennom å jobbe 5 år på sykehjem, men jeg må ærlig innrømme at det er absolutt ingenting som interesserer meg med å jobbe på sykehjem, sykepleie derimot, er noe jeg har vært interessert i veldig lenge.

Anonymkode: 9a382...d11

Sykepleierutdanning er ikke vanskelig, men du må ha litt selvdisiplin og være god meg medikament / enkel matematikk og biologi. Så ikke la deg stoppe pga psykologer( som forøvrig bare studerer tre år lengre enn sykepleiere. Ville satt meg delmål også. Først må du ta opp de fagene du mangler for generell studiekompetanse. Hva gjorde du mellom 16 og 22 årsalderen i stedet for å gå vgs? Har du en jobb du kan tjene nok til å finansiere studiet? Studielån er bare typ 10-11000 kr i mnd, så du må antagelig bo i kollektiv i nærheten av en by med universitet/ høgskole. Lykke til med skole/ jobb/ ekteskap osv. Har du lappen kan du jo søke jobb i hjemmesykepleie hvis du allerede har bestått praksis på helse gk og medisinkurs? Har du gode venner du kan leie leilighet med?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jo men det eneste jeg er flink på er ting som har med biologi/anatomi å gjøre, trening og hvordan kroppen funker mtp å prestere i idrett/fysisk aktivitet, og musikk. Og alle de krever høy utdanning og minst like mye stress og arbeid. Jeg er ELENDIG i alt annet. Jeg er ok på å skrive, ok i historie osv, men det er heeeeelt midt på treet. Matte har jeg streva med hele livet, har aldri fått til noe bedre karakter enn 2. holdt på å stryke på ungdomsskolen til og med. Jeg sliter med å finne noe som passer meg, for jeg er sikkert den personen i Norge som er flink i minst ting. Er ekstremt få ting jeg mestrer, og det jeg mestrer er alle andre mye bedre enn meg i uansett hvor mye jeg leser/øver/jobber. 

Anonymkode: defb4...751

Hva med å bli PT? Eller gymlærer?

Anonymkode: a43eb...b7d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva med å bli PT? Eller gymlærer?

Anonymkode: a43eb...b7d

Har veldig mange bekjente innenfor treningsbransjen som har prøvd seg på å være PT og alle klager over at de tjente så dårlig at de ikke kunne leve av det. I tillegg til at om man skal være PT på privaten så må man være ekstremt flink på markedsføring for å få til noe som helst. PT på treningssenter er på vei ut mer eller mindre siden sosiale medier gjør det veldig lett å lære seg forskjellige øvelser og treningsformer på egen hånd. Gymlærer kan være noe, men da må man vel ta vanlig lærerutdanning først?

Anonymkode: defb4...751

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har nå gptt til psykolog i lang tid og er endelig snart ferdig med utdanning.

Du skriver jo at du snart er ferdig med utdanning. Skjønner ikke helt hva som er problemet.... 

Anonymkode: e7a13...368

[AnonymBruker]

Du kan starte en yrkeserett utdanning, om det går bra i alle fag kan du ta påbygg året. Dermed kvalifisere du til sjukepleie. Om du ser det blir tøft allrede de første årene kan du gå videre til læring istedenfor.

Anonymkode: 72a21...f09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du skriver jo at du snart er ferdig med utdanning. Skjønner ikke helt hva som er problemet.... 

Anonymkode: e7a13...368

Det er en skrive feil, det skal være utredning.

Anonymkode: 72a21...f09

[Trallalala]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Har nå gptt til psykolog i lang tid og er endelig snart ferdig med utdanning. Har hatt en ganske vanskelig barndom/ungdomstid med mobbing og vold. Er 22 og har ikke klart å fullført vgs på grunn av dette. I dag ble jeg spurt om hva jeg ville få til i livet, og da sa jeg at jeg ville ha et helt A4 liv. Familie, hus, bil, bra betalt jobb, kanskje utdanning. Da sa han umiddelbart at høyere utdanning for min del var urealistisk, men at det andre er oppnåelig. Da lurer jeg veldig på hva de mener jeg skal jobbe med som ikke krever utdanning, men som gjør at jeg tjener nok til å ha råd til hus, bil, og et helt vanlig liv. Det å sitte i kassa på rema passer meg ikke i det hele tatt, er alt for rastløs, samtidig som jeg er så dårlig i alt praktisk arbeid at jeg såvidt klarer å slå inn en spiker i veggen. Vurderer helseruta, men de foreslår da at jeg skal jobbe på sykehjem ufaglært i 5 år for å få fagbrev på den måten, men hva om jeg hater det? Jeg kunne tenkt meg å bli sykepleier, men det blir jeg jo ikke om jeg går den ruta. Mitt verste mareritt er å ha så dårlig råd resten av livet at jeg er avhengig av nav fortsatt, det er noe dritt og noe jeg ser ekstremt mørkt på. Skjønner ikke helt hva de mener jeg skal jobbe med som tjener bra og ikke krever utdanning.. 

Anonymkode: 9a382...d11

Du er 22, du er ung, du har fremdeles tid til utdanning. Men vil anbefale deg å ta fagbrev, så slepp du så masse studielån, etc. Mange fagbrev som gir greit betalte jobber, spesielt i mannsdominerte yrker, i private bedrifter✌️ Mvh ei med høg utdanning og bra betalt jobb, som eg kunne fått med ""berre"" fagbrev også, så eg tenker at fagbrev og lærlingtid egentlig er det smarteste valget for dei fleste👌👍

[AnonymBruker]

En ting, hvis du ønsker deg godt betalt jobb, så må du holde deg langt unna helsevesenet. 

Ikke la noen dra deg ned, at psykologen sa at du ikke passet til høyere utdanning eller hva han sa. Ikke ta det til deg. 

Du må nok jobbe hart for det kanskje, men hvis det er noe du virkelig vil så må du tro på det selv. 

Fullfør vgs gjør så godt du kan og enda litt til, ta opp fag hvis det trengs. Og søk deg på studier som du ønsker. 

Anonymkode: ddfe0...bbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Har prøvd 5-6 ganger nå, det går ikke. Får så jævlig til flashbacks og angst at jeg takler det ikke. 

Anonymkode: defb4...751

Men hvis du ikke klarer fullføre vgs, så ER høyere utdanning urealistisk...

Anonymkode: ebd40...005

[Uanonym bruker]

Du må jo ta et skritt av gangen. Hvis du ønsker å studere, må du jo fullføre vgs først, så jeg ville starta der. Ta opp fagene du mangler som privatist. Hvis du klarer det, kan du begynne å tenke på høyere utdanning etterpå. Psykologen har jo rett i at høyere utdanning er urealistisk hvis du ikke klarer å fullføre vgs.