Psykolog mener høyere utdanning er ''urealistisk''

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva med en bachelor på nett, økad eller regnaskap på Høyskolen Kristiania? Det kan du ta i eget tempo, + ingen oppmøte. 

Anonymkode: 7ee07...ace

Jeg må legge til; helsefag er i hvert fall dårlig betalt, og heller ikke lurt mtp bakgrunnen din.  Det kan fort bli for mye. Økad kan gi gode muligheter (mye bedre enn helsefagarbeider på sykehjem feks). 

Anonymkode: 7ee07...ace

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Har ikke sagt jeg snart er ferdig med utdanning? Er ikke en gang ferdig med vgs. HAr muligheten til å ta fagbrev gjennom å jobbe 5 år på sykehjem, men jeg må ærlig innrømme at det er absolutt ingenting som interesserer meg med å jobbe på sykehjem, sykepleie derimot, er noe jeg har vært interessert i veldig lenge.

Anonymkode: 9a382...d11

Har du jobbet noe innen helse da? Ta ekstravakter på sykehjem, så finner du ut om det å jobbe med syke mennesker er noe for deg eller ikke. Hvis du er en rastløs person så kan sykepleie være topp for deg, for det er et fysisk aktivt yrke. Men du må samtidig ha nok ro, disiplin og fokus til å komme deg gjennom en bachelorutdanning først.

Anonymkode: 8c151...43e

[Sparkling_Pink]

Fylkeskommunalt yrkesveiledning er noe jeg har benyttet meg av i to runder. Jeg fikk tre timer gratis begge gangene.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

 

Har nå gptt til psykolog i lang tid og er endelig snart ferdig med utdanning.

 

 

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Har ikke sagt jeg snart er ferdig med utdanning?

Jeg er enig med psykologen.

Anonymkode: de8aa...9e7

[AnonymBruker]

Er mange med høyere utdanning som går rundt med overlegenhetskomplekser og en holdning om at denslags ikke er for alle og som følgelig prøver så godt de kan å dra opp stigen etter seg. Ikke hør på ham, bytt terapeut og send en klage, slikt er ikke rollen til en psykolog å si. 

Anonymkode: 522b9...d83

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Jo, det har du. Du må du nesten lese hva du selv skriver i HI. Forstår godt at folk kan bli forvirret.

 

Anonymkode: 301b4...fbc

oj shit, var skrivefeil, mente utredning. 

Anonymkode: 9a382...d11

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg må legge til; helsefag er i hvert fall dårlig betalt, og heller ikke lurt mtp bakgrunnen din.  Det kan fort bli for mye. Økad kan gi gode muligheter (mye bedre enn helsefagarbeider på sykehjem feks). 

Anonymkode: 7ee07...ace

Jeg er elendig i matte. Såpass elendig at jeg såvidt sto vg1 1P. Har 2 i standpunkt. 

Anonymkode: 9a382...d11

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Har du jobbet noe innen helse da? Ta ekstravakter på sykehjem, så finner du ut om det å jobbe med syke mennesker er noe for deg eller ikke. Hvis du er en rastløs person så kan sykepleie være topp for deg, for det er et fysisk aktivt yrke. Men du må samtidig ha nok ro, disiplin og fokus til å komme deg gjennom en bachelorutdanning først.

Anonymkode: 8c151...43e

Nope, men har prøvd å fullført vg1 helse som ikke gikk da jeg ble dårligere psykisk. Hadde praksis der på eldrehjem. 

Anonymkode: 9a382...d11

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AlternativX said:

Kan jo hende psykologen tar feil? Samtidig høres det ut som om du selv tenker en utdanning kan bli vanskelig pga. dårlig psykisk helse? Da er det kanskje urealistisk å tjene masse penger slik at du har råd til det du ønsker deg. Men du kan jo faktisk ha et fint liv uten å tjene veldig mye. Finn noe som kan passe deg og din helse.

Jo, men min verste frykt er å ende opp som foreldrene mine. På grensa til fattigdomsgrensa, enorme summer gjeld, såvidt råd til mat og aldri ha råd til en ferietur eller å unne seg noe som helst. Jeg vil ha hus, jeg vil ha bil, jeg vil ha alt det andre får til.. 

Anonymkode: 9a382...d11

[AnonymBruker]

Ts, jeg var få år eldre enn deg da jeg var oppgitt av leger, spesialister og fysioterapeuter, nav og også psykolog var skeptisk til om jeg noensinne ville greie å ta utdanning. Flere av disse sa rett ut at jeg aldri ville greie det, at det var helt umulig for meg med den skaden og de problemene den førte med seg.

I utgangspunktet slet jeg med fysiske følger etter en ulykke, men det hadde også gått utover hukommelse og konsentrasjon i tillegg til normale psykiske reaksjoner på det som var blitt en veldig unormal situasjon for en ung person, med alle de tap det medførte, følelser av å være mindre verdt som ikke kunne være særlig sosial, dårlig økonomi +++. Jeg valgte å se på muligheten, jeg valgte å tenke at jeg fremdeles var forholdsvis ung, og ikke minst så valgte jeg å tenke at siden jeg hadde hatt mye bedring så var det ingen grunn til å tenke at den bedringen brått ville stoppe opp. Så jeg valgte å gjøre alt jeg kunne med kosthold, trening innenfor de rammene jeg hadde.

Men like viktig, jeg begynte å utfordre meg selv. Javel, så hadde jeg en konsentrasjon og hukommelse som om hjernen var belagt av teflon. Men jeg visste at jeg ikke hadde vært på den måten før ulykken. Så jeg begynte å trene meg selv opp i konsentrasjon og hukommelse. Over lang tid var det nesten latterlig enkle ting jeg slet med, men jeg ga meg selv oppgaver i å huske ting, lese noe, repetere for meg selv, skrive ned, repetere de få punktene, så kreve av meg selv at jeg skulle huske de punktene neste dag, neste uke, neste måned. Og hver gang jeg ikke greide å huske, hver gang begynte jeg på nytt på samme punktene. Mer enn en gang gråt jeg i fortvilelse fordi jeg følte jeg aldri kom noen vei, at de sikkert hadde rett alle de som dømte min fremtid nord og ned og sa at det var umulig for meg. Men jeg fant ut at jeg ikke hadde noe å tape på å fortsette å prøve, og være konsekvent og målrettet med det. Og etter lange tider med nesten banalt enkle oppgaver, så merket jeg plutselig at ting gikk litt lettere, og jeg kunne utvide til bittelitt mer krevende oppgaver. Det var nesten som å starte helt på nytt, ble veldig sliten av det, det føltes like håpløst, men jeg fortsatte. Og etter en stund ble dette også enklere, og jeg kunne utvide... og utvide. Jeg tvang meg selv til å lese tekster som jeg følte jeg ikke fikk med meg noe av - og så lese samme tekstene en uke, et par måneder, et halvt år senere - og plutselig så så jeg at jeg begynte å huske ting, forstå det som stod der. Da fikk jeg "blod på tann" og begynte å kreve mer av meg selv, fikk mer selvtillit på at jeg var på rett vei - og ikke minst at jeg mestret og hadde mye større potensial for å ta utdanning enn jeg var blitt fortalt. Jeg leste også mye ellers, for å få mengdetrening, enten jeg husket det eller ikke. Gjorde poeng for meg selv å kunne oppsummere en avisartikkel, eller noe fra f.eks. Dagsrevyen - målet var da å trene oppmerksomheten min også, sammen med konsentrasjonen og hukommelsen. "Alt" mulig i hverdagen ble for meg læringsmuligheter - jeg gikk turer for å memorere vegnavn, jeg trente på å huske familie og venners telefonnummer, bilnummer, bursdager. Skulle jeg lage noe etter en matoppskrift, så kunne jeg øve på å huske ingrediser og etterhvert også mengdeforhold før jeg laget det (med noen mer og mindre interessante resultat i begynnelsen ). Jeg telte skritt mellom lysstolper, antall lyktestolper og kumlokk på en gitt distanse mens jeg også skulle huske ev. veinavn jeg gikk forbi. Men husk - jeg begynte ekstremt enkelt, med å skulle huske fire enkle ting noen minutter, noen timer, til neste dag. Og jeg feilet på de tingene i begynnelsen, så dårlig var jeg. Lang historie kort - jeg endte med krevende høy utdanning og bestod med glans. Utdanning kostet meg mye, det var tøft å komme gjennom, jeg trodde mange ganger jeg kom til å måtte gi meg, men da minnet jeg meg på alle teknikkene jeg hadde lært meg for å lære og huske, og ikke minst hvor inderlig jeg ønsket å fullføre. Så gråt jeg innimellom mens jeg leste videre. Men jeg kom meg gjennom. Mot alle odds, mot alle anbefalinger, og jeg ble av flere i helsevesenet fortalt at det var helt umulig for meg å gjøre noe slikt.

Det er selvfølgelig ikke alle som kan greie dette, men jeg tror at veldig mange kan greie langt mer enn de selv tror. Og det tror jeg om deg også, TS!

Jeg tenker at det at du har slitt med å fullføre vgs så langt ikke er noe rart, siden du har vært traumatisert på skole av mobbing og vold. Det vil si at jeg tenker dine symptomer er en form for normalreaksjoner på de traumene du har opplevd i så viktige unge år på skole.

Ergo må du komme til et punkt hvor du innser at det å fullføre vgs nå er en arena som er helt annerledes enn der du ble mobbet og utsatt for vold. Og at eventuell videre utdanning også blir helt annerledes enn barne-, ungdoms- og videregående skole var for deg. Nå er du voksen, de fleste andre er også blitt voksnere, og det gjør at den typen mobbing og vold som du ble utsatt for er noe du mest trolig ikke kommer til å erfare igjen. Du trenger ikke lenger å ha angst for skole eller utdanning. Og når du begynner å føle dette, da vil du mest trolig også frigjøre veldig mye mer av din egen kapasitet  på å lære, kapasitet som før i dag har blitt veldig hemmet, naturlig hemmet, av volden og mobbingen du har opplevd. Om du nå er såpass behandlet at du kan tenke videre, forsøk da å gjøre ting for å trene deg selv opp på ulike felt, det å tilegne deg kunnskap (husk så enkelt jeg måtte begynne!) til det å være mer sosial (frivillig arbeid er ofte en trygg og god arena å trene på å være sosial med andre, og etterhvert også stole på andre, få bekjente og venner, samme med om du har en hobby eller ønsker å få, der møtes ulike personer som alle har samme interesse).

Det at du fremdeles er så ung som du faktisk er, det betyr at du har mange år på å skape deg en tryggere base i deg selv, tilegne deg kunnskap på en rekke arenaer, hvor utdanning bare er én av dem. Husk å ta ett steg av gangen.

Jeg er sikker på at når du har fått frigjort deg mer fra fortiden din og traumene, så vil du oppdage at du har langt mer kapasitet enn hva du selv tror. Du må trolig jobbe hardt og målrettet over tid, for å komme dit at du merker dette selv, men det er så verdt det, enten du ender med å ta utannelse eller ikke. Jeg har troen på deg!

❤️

Anonymkode: a7602...e7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg er elendig i matte. Såpass elendig at jeg såvidt sto vg1 1P. Har 2 i standpunkt. 

Anonymkode: 9a382...d11

Det kan endre seg med en bedre lærer, tryggere omgivelser, modenhet til å sette seg ned å prøve igjen. 

Tror det å fortelle seg at en er dårlig punktum vil forhindre en mulig bedring i mestring. Da utelukker du muligheten for degselv, om den er der.

Jeg er også dårlig i matte, menfulgte jeg med i timen? Nei, jeg fulgte bare med på alt som skjedde i rundt. For min del prøvde jeg ikke nok og prioriterte kjæreste etter skolen og vi gjorde sjelden lekser, desverre.

Anonymkode: 8633c...7c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har ikke sagt jeg snart er ferdig med utdanning? Er ikke en gang ferdig med vgs. HAr muligheten til å ta fagbrev gjennom å jobbe 5 år på sykehjem, men jeg må ærlig innrømme at det er absolutt ingenting som interesserer meg med å jobbe på sykehjem, sykepleie derimot, er noe jeg har vært interessert i veldig lenge.

Anonymkode: 9a382...d11

Lurer veldig på hva du tror sykepleie er nå du ikke har interesse av å jobbe på sykehjem?

For øvrig er det mange fagbrev man kan ta der man tjener godt, men da er det lurt å gå i de mannsdomierte retningene, som betongarbeider e.l.

Anonymkode: c03c5...375

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Lurer veldig på hva du tror sykepleie er nå du ikke har interesse av å jobbe på sykehjem?

For øvrig er det mange fagbrev man kan ta der man tjener godt, men da er det lurt å gå i de mannsdomierte retningene, som betongarbeider e.l.

Anonymkode: c03c5...375

Jeg har bare ikke så veldig interesse av å jobbe med eldre, å jobbe som sykepleier på legevakt eller sykehus er for min del mye mer spennende, Er elendig i praktisk arbeid i den duren, så noe betongarbeider blir jeg nok ikke. 

Anonymkode: 9a382...d11

[AnonymBruker]

Du sier ikke så mye om de psykiske utfordringene dine? 

Anonymkode: d15b6...3f3

[AnonymBruker]

Mye er mulig. Be han søke opp Arnhild Lauveng. Det krever selvfølgelig mye å få ting til, men det er opp til deg hva du klarer, og er villig til, å gjennomføre. Lykke til. 

Anonymkode: 9a13d...631

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg har bare ikke så veldig interesse av å jobbe med eldre, å jobbe som sykepleier på legevakt eller sykehus er for min del mye mer spennende, Er elendig i praktisk arbeid i den duren, så noe betongarbeider blir jeg nok ikke. 

Anonymkode: 9a382...d11

Sykepleier i sykehus er blitt et krevende yrke med mye ansvar og høy arbeidsbelastning. Det er noe annet enn det var før, og det er nesten ingen som jobber i sykehus til pensjonistalder lengre grunnet dette. De aller fleste er 25-35 år og finner seg som regel deretter en annen jobb. 

Kanskje du skulle vurdert et yrke med litt roligere dager? 

Anonymkode: 5b267...61c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis du ønsker å bli sykepleier, så synes jeg du skal prøve. Du er bare 22, du er motivert, du er i behandling, det kan gå helt fint. Og hvis det ikke går, så finner du ut det ganske raskt. Du trenger ikke å studere i tre år, derom du allerede første semester skjønner at dette er altfor mye. 

Anonymkode: 1ddcf...08c

Det er jo dumt å pådra seg studielån hvis det er stor usikkerhet! Sykepleier er en tøff og lite fleksibel jobb mtp helseproblemer. Jeg ville i alle fall startet med å få på plass studiekompetansen. Klarer ikke TS det, går ikke studiene heller. Husk at tempoet på læringen går MYE opp på universitetet. I tillegg tenker jeg det er lurt å jobbe litt som ufaglært i helsevesenet først. 

Anonymkode: a3a31...1bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg har bare ikke så veldig interesse av å jobbe med eldre, å jobbe som sykepleier på legevakt eller sykehus er for min del mye mer spennende, Er elendig i praktisk arbeid i den duren, så noe betongarbeider blir jeg nok ikke. 

Anonymkode: 9a382...d11

Jeg tror du må legge bort den «spennende»-tanken, og se hva som er realistisk. De aller færreste har en jobb som er «spennende» hele tiden. Hva er realistisk mtp dine utfordringer?
Jeg synes også det hadde vært spennende å være jagerflypilot, men det går nok dessverre ikke. 

Anonymkode: a3a31...1bc

[AnonymBruker]

Det kan jo være at du vil klare studier om noen år. Du er jo så ung fortsatt. 
Men hva med å jobbe på sjøen eller på tåg (hvis du får helseattest da..) Ellers tjener man vel godt (bedre) i diverse lederstillinger i serviceyrker. Hva med salg?  Hva er interessene dine? Hva er du flink på og hva er du mindre flink på? Onlyfans? Influenser? 

Anonymkode: b3438...f08

[AnonymBruker]

Start med å fullføre vgs og få studiekompetanse, og se hvilke fag du er gode i og hvilke du trives med.

 

Anonymkode: ebd40...005