Ikke like glad i baby som i eldste

[AnonymBruker]

Det er nok mer vanlig enn folk vil innrømme. Vil tro det er ganske normalt at man bruker litt tid på å føle at man er like glad i nummer to (eller nummer tre eller fire for den saks skyld). 

Noen elsker barna sine max fra første stund, andre bruker litt tid. Begge deler er normalt. 

Babyen er jo et nytt lite menneske som du må bli kjent med. Da du fikk den første, hadde du jo ingen andre å sammenligne med, men det har du nå. Men det kommer etter hvert!

Jeg opplevde at det tok litt tid å få den fulle morskjærligheten for begge barna mine. Så da jeg fikk nummer to, var jeg mer glad i førstemann, ja. Det tok noen måneder, kanskje rundt et år, før jeg følte at jeg var like glad i begge.

Anonymkode: e18d8...09a

[AnonymBruker]

Babyen er 1 mnd, du har netopp født pg mye som ennå kan foregå av følelser og hormoner. Jeg opplevde og få helt avsky for barnet jeg hadd, følte meg som verden værste mor. Turte ikke si det høyt engang redd noen skulle ta fra meg barnet, jeg prøvde og ikke vise det til barnet. Men tror mye av problemet var at det nok var en form for fødselsdepresjon og at så mange sa, du må ikke glemme barnet du allerde har. At jeg ikke måtte holde babyen knapt når elste var våken osv. at jeg nesten skulle la babyen ligge der og kun ta meg av det mest nødvendige og resten av tiden  skulle jeg bare la det ligge. Det gjorde noe med meg. Jeg tvang meg selv og la barnet sitte på fanget og div selv om jeg hadde disse følelsene. Og det rettet seg opp. La det få den tiden det trenger, når man opplever ting barnet vokser seg til skal du nok se at du kan se tilbake og se dere vil oppleve det alle snakker om. Men det andre har du masse opplevelser og knyttet masse bånd med, den lille er 1 mnd så det er jo ikke i nærheten. Tenker det kommer når det kommer, og merker du at det ikke kommer så snakk med lege/helsesykepleier fordi det er ikke så uvanlig og ha en mild depresjon, men man er langt fra alene. Jeg merket det når jeg fikk den avskyen som jeg ikke kunne styre, så tenke jeg det går seg til jeg gjør som jeg pleier og det rettet seg opp innen 1 års tid. Men jeg har snakket med noen i ettertid om det og det viser seg at mange kan føle på så mye forkjellig man er så redd for ig si høyt. 

Anonymkode: 7ad06...3e1

[Surpomp]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Babyen må da få lov til å bli som egen person først. 

Jeg elsket selvsagt ikke barnet mitt like mye etter en måned som jeg gjør etter 5 år. Opplevelser sammen, tid, klemmer, gråt, trøst alt det bringer en jo mer og mer sammen. Det tok tid før jeg var like glad i begge to. Men jeg tenkte det var naturlig. Jeg kjente jo nr 1 bedre. Måtte bare få tid til å bli like godt kjent med nr 2. 

Anonymkode: e6051...2af

Greit å være klar over problemstillingen og legge innsats i skape et godt fellesskap i familien.

Jeg har selv erfaring fra en familie hvor førstefødte forble mors «gullunge» og resten gikk for lut og kaldt vann.
Gullungen ble uselvstendig med morsbinding , sjalu, breial og med utfordringer overfor det motsatte kjønn.
Nummer 2 ble selvstendig , kald, uavhengig og ensom.
Det er lite samhold i den barneflokken i dag.

[AnonymBruker]

Surpomp skrev (23 timer siden):

Ingen forskning ?   https://www.klikk.no/historie/de-ekstreme-effektene-av-kinas-ettbarnspolitikk-4157715

De av oss som har erfaring med typiske enebarn vet hva vi snakker om….

For det første er dette en artikkel, ikke forskning. For det andre så er dette et resultat av Kinas kjønnskultur. 

Anonymkode: 514fb...e67

[AnonymBruker]

Jeg hadde lignende følelser når baby nr 2 kom. Følte det var veldig synd at 2-åringen ikke fikk like mye mammatid, måtte vente og jeg kunne ikke alltid trøste barnet akkurat når den trengte oppmerksomhet. Det var kjempesårt. Savnet så mye å gå på tur med 2-åringen og finne på ting (det gjorde vi fortsatt med baby med i bæresele men det var ikke det samme). Men jeg vet at 2-åringen hadde godt av å lære at andres behov er også viktig og at man må dele leker og være snill.

Tenker også at barsel hormoner spiller inn hvor tungt man tar endringen i livet. Gi deg selv tid til å lande litt 🙂 hormoner er ikke i vater før lenge etter fødsel.

Nå er minste ett år gammel og selv om jeg fortsatt kunne ønske å ha mer alenetid med begge barna, så tenker jeg på det mye sjeldnere. Passer på å behandle begge barna likedan og rose 2-åringen masse når barnet er snill med minste og hjelper til.

Der blir å gå seg til og før du vet ord av det så flirer minste barnet over ting eldste gjør og du får oppleve en helt annen form kjærlighet når du ser at barna bygger bånd mellom seg (selv om det er også en god del misnøye når minste «ødelegger» togbane osv).

Anonymkode: 15bf7...316

[Gjest Luksusbia]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2024 den 8.47):

Det kommer mest sannsynlig til å bedre seg. Noen vil alltid ha en favoritt, men klare å skjule det nesten.

Anonymkode: 16f84...7b1

Barnet som ikke er favoritt senser det veldig lett. Favorisering er vanligere enn vi tror

[Gjest Luksusbia]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2024 den 21.33):

Det er nok mer vanlig enn folk vil innrømme. Vil tro det er ganske normalt at man bruker litt tid på å føle at man er like glad i nummer to (eller nummer tre eller fire for den saks skyld). 

Noen elsker barna sine max fra første stund, andre bruker litt tid. Begge deler er normalt. 

Babyen er jo et nytt lite menneske som du må bli kjent med. Da du fikk den første, hadde du jo ingen andre å sammenligne med, men det har du nå. Men det kommer etter hvert!

Jeg opplevde at det tok litt tid å få den fulle morskjærligheten for begge barna mine. Så da jeg fikk nummer to, var jeg mer glad i førstemann, ja. Det tok noen måneder, kanskje rundt et år, før jeg følte at jeg var like glad i begge.

Anonymkode: e18d8...09a

Det har du rett i. Og søsken er så ulike at det er utfordrende å skulle være rettferdig hele tiden

[AnonymBruker]

Som de fleste svarer her så tror jeg også at mye kan gå seg til etterhvert. På samme tid tror jeg det er langt vanligere enn man snakker høyt om at foreldre har favoritter blant søskenflokken. 

Kanskje det bare er sånn, men folk flest tør ikke snakke om det?

Jeg har kun ett barn, en herlig omsorgsfull og empatisk gutt på 12 år. En flottere person enn de fleste jeg kjenner med søsken i nær alder. Så noe skitkasting om enebarn blir jeg provosert av å lese om. 

Nå har kjæresten min to barn i lik alder, der eldste er soleklar favoritt hos både mor og far. Jeg har en ting for underdogs, så yngste er mest "min". Om du spør foreldrene om de er mer glad i eldste enn yngste hadde de begge blånektet, selvfølgelig. Men den som får mest av alt, oppfølging, klær, ting, gaver, sko, nytt utstyr, det er eldste. Hver gang. 

Men... du.. hva med en liten fødselsdepresjon? Eller mest trolig, en hormonbalanse? Litt lav på oxytocin kanskje? Det skilles ut i hypofysen, og er veldig viktig for tilknytningen mellom mor og barn. For optimal produksjon må du ha ro og føle deg trygg og ivaretatt. Produksjonen blir stimulert gjennom nærhet, kyss og kos med babyen ❤️

Min anbefaling: la mann eller besteforeldre ta 2-åringen et par dager etter bhg.. og du legger deg i sengen med babyen store deler av dagen. Amme liggende, døse, kose dere hud mot hud. Sitter du på sofaen, la babyen sove på deg etter amming. 

Som sagt, tror dette vil gå veldig fint ❤️

Anonymkode: f5956...6d4

[AnonymBruker]

Oppdatering dersom noen tilfeldigvis lurer på det samme og finner denne tråden:

Er akkurat like glad i yngste som i eldste. Det gikk seg til helt av seg selv over noen uker, alle de varme gode følelsene kom ❤️ 

TS

Anonymkode: e04f2...1c4

[AnonymBruker]

Jeg kjente kjærlighet til nr 2 med en gang. Men som flere skriver så "kjente" jeg jo ikke baby nr 2 med en gang, så følte jo sånn sett sterkest for barn nr 1 fortsatt. Men så vokser jo nr 2 til og man lærer den og kjenne og blir en egen person. Så etterhvert ble kjærligheten like stor for begge to. Noen ganger mer for nr 2 til og med fordi hun må finne seg i så mye fra nr 1  

Anonymkode: 6a744...220

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2024 den 8.35):

Min største bekymring da jeg var gravid med nr. 2 var at jeg ikke ville bli like glad i dette barnet som i første, som jeg elsker over alt på jord. Googlet dette en del, og så at det var en ganske vanlig bekymring. Absolutt alle kommentarer jeg fant sa at dette var ingenting å bekymre seg for, man blir akkurat like glad i nestemann. 

Vel… Nå sitter jeg her med en 2-åring og en på 1 mnd, og jeg er definitivt mer glad i 2-åringen. Koser meg med baby og kjenner følelsen av kjærlighet iblant, men er ikke i nærheten av å ha de samme følelsene for babyen som jeg har for eldste. Det er i utgangspunktet ingenting som skulle tilsi at jeg har det slik - har (foreløpig) en «enkel» baby som sover mesteparten av dagen. Fødselen gikk uproblematisk. Ammingen går som en lek, og baby dier utrolig effektivt. Samboer er fantastisk, men har dog en jobb som gjør at jeg er alene ca. 1/3 av tiden. Jeg sover 7-8 timer hver natt. 

Noen som har hatt det på samme måte hvor det har gått seg til etterhvert? Veldig redd for at dette skal skinne igjennom for babyen etterhvert dersom følelsene mine ikke endrer seg   Føler jeg har ødelagt livet til 2-åringen, får dårlig samvittighet hver gang jeg blir opptatt med baby i noen minutter og ikke kan vie full oppmerksomhet til eldste. Dette til tross for at baby som sagt sover mye, så får 2-4 timer med bare «mamma og eldstemann-tid» før/etter barnehagen. 

Anonymkode: e04f2...1c4

Har du til vane å bli forelsket eller føle kjærlighet for noen du bare har kjent i 4 uker? Ikke det nei? Det er jo er fremmed barn du skal bli kjent med. Det er ikke rart du føler mest for den du kjenner best. Trolig kommer dette seg. 

Anonymkode: 57876...0a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2024 den 8.35):

Min største bekymring da jeg var gravid med nr. 2 var at jeg ikke ville bli like glad i dette barnet som i første, som jeg elsker over alt på jord. Googlet dette en del, og så at det var en ganske vanlig bekymring. Absolutt alle kommentarer jeg fant sa at dette var ingenting å bekymre seg for, man blir akkurat like glad i nestemann. 

Vel… Nå sitter jeg her med en 2-åring og en på 1 mnd, og jeg er definitivt mer glad i 2-åringen. Koser meg med baby og kjenner følelsen av kjærlighet iblant, men er ikke i nærheten av å ha de samme følelsene for babyen som jeg har for eldste. Det er i utgangspunktet ingenting som skulle tilsi at jeg har det slik - har (foreløpig) en «enkel» baby som sover mesteparten av dagen. Fødselen gikk uproblematisk. Ammingen går som en lek, og baby dier utrolig effektivt. Samboer er fantastisk, men har dog en jobb som gjør at jeg er alene ca. 1/3 av tiden. Jeg sover 7-8 timer hver natt. 

Noen som har hatt det på samme måte hvor det har gått seg til etterhvert? Veldig redd for at dette skal skinne igjennom for babyen etterhvert dersom følelsene mine ikke endrer seg   Føler jeg har ødelagt livet til 2-åringen, får dårlig samvittighet hver gang jeg blir opptatt med baby i noen minutter og ikke kan vie full oppmerksomhet til eldste. Dette til tross for at baby som sagt sover mye, så får 2-4 timer med bare «mamma og eldstemann-tid» før/etter barnehagen. 

Anonymkode: e04f2...1c4

Ja, men jeg tenkte aldri det var rart. Den nye var jo helt ny, vi måtte bli kjent først. Tok ikke så lang tid før jeg var hemmelig nyforelsket mens eldste var i barnehagen  

og ja, dårlig samvittighet er helt normalt. Husker jeg tenkte «hva har jeg gjort mot henne??».  Nå er søstrene 6 og 8 år, perlevenner, ville aldri vært hverandre foruten… og nå ser jeg hva jeg gjorde mit henne. Årevis med kjærlighet med en søster hun ellers ikke hadde opplevd. Forhåpentligvis et langt liv med noen så nær som en søster kan være. 

og sett tilbake har eldste her hatt vare godt av å ikke bli helt bortskjemt og bare dullet med. Tror helt oppriktig at hun er et bedre menneske av å ha søsken, også fordi vi ikke har kunnet gi henne 200% oppmerksomhet hele tiden. Tror ikke det gjør alle bare godt…

Anonymkode: 5a462...534

[AnonymBruker]

Jeg er fortsatt mer glad i 2-åringen enn baby på 5 mnd. Handler om at babyen fortsatt viser lite personlighet. Regner med det bedrer seg etterhvert. Samtidig så er det helt spesielt å bli mor første gang. Det et ikke like nytt, spennende og fantastisk gang nummer to da man allerede har opplevd milepælene osv med førstemann.

Hilsen mor på 35 år

Anonymkode: 0bf30...16b

[lajlaj]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2024 den 8.35):

Min største bekymring da jeg var gravid med nr. 2 var at jeg ikke ville bli like glad i dette barnet som i første, som jeg elsker over alt på jord. Googlet dette en del, og så at det var en ganske vanlig bekymring. Absolutt alle kommentarer jeg fant sa at dette var ingenting å bekymre seg for, man blir akkurat like glad i nestemann. 

Vel… Nå sitter jeg her med en 2-åring og en på 1 mnd, og jeg er definitivt mer glad i 2-åringen. Koser meg med baby og kjenner følelsen av kjærlighet iblant, men er ikke i nærheten av å ha de samme følelsene for babyen som jeg har for eldste. Det er i utgangspunktet ingenting som skulle tilsi at jeg har det slik - har (foreløpig) en «enkel» baby som sover mesteparten av dagen. Fødselen gikk uproblematisk. Ammingen går som en lek, og baby dier utrolig effektivt. Samboer er fantastisk, men har dog en jobb som gjør at jeg er alene ca. 1/3 av tiden. Jeg sover 7-8 timer hver natt. 

Noen som har hatt det på samme måte hvor det har gått seg til etterhvert? Veldig redd for at dette skal skinne igjennom for babyen etterhvert dersom følelsene mine ikke endrer seg   Føler jeg har ødelagt livet til 2-åringen, får dårlig samvittighet hver gang jeg blir opptatt med baby i noen minutter og ikke kan vie full oppmerksomhet til eldste. Dette til tross for at baby som sagt sover mye, så får 2-4 timer med bare «mamma og eldstemann-tid» før/etter barnehagen. 

Anonymkode: e04f2...1c4

Du har hatt to år å bli kjent med eldste på. Det går seg til.