Kona innrømte at hun ikke tenner på meg

[AnonymBruker]

Hun er en bitch. Dump og gå videre i livet.

Anonymkode: fb0ad...aee

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er trådstarter

Først vil jeg takke for all støtten. Jeg kan si litt om veien her. Vi har vært sammen og gift i mange år, og jeg haf tidligere vært på krisesenter pga henne. Jeg har også snakket med VO linjen, og også gått tii samtalepartner uten at hun vet det. Som jeg skrev tidligere så kjenner jeg at det er personangrep som er værst og når hun angriper barna. Jeg har mange eksempler som jeg mene er langt over streken. Jeg har skrevet logg over hendelsene i tilfellet jeg trenger de. Det som er vanskelig er at hun er så overbevisende om at de tingene hun gjør er «normalt». Det kan jo være hun synes det er ok, men ikke jeg. Jeg må lære meg å lytte til mine egne grenser. Eller egentlig finne de grensene i det hele tatt. Jeg har jobbet mdd dette lenge og værg i en slags oppvåkningsfase. Min påstand er at hun er NPD eller BPD. Med tanke på manglende empati så har jeg egentlig landet på NPD

Hun er selvsentrert, berettiget, reagerer kraftig på det hun oppfatter som kritikk, liker ingen andre mennesker, jobber hardt for at jeg ikke skal ha venner osv. Jeg får hele tiden høre kritikk og hva jeg gjør feil, men jeg får aldri skryt. Om jeg ber om skryt eller bekreftelser så er jeg sutrete og egoistisk. Hun sier aldri unnskyld for noe, selv ikke når hun angriper barna. Hun styrer hele familien med sitt temperement og vi andre i huset går på eggeskall med nervene i helspenn, i hvertfall jeg som voksen. Selv alene hjemme kjenner jeg at kroppen rykker til og er urolig pga «fight/flight» ikke klarer å slå seg av

Det som skjer videre nå er at jeg jobber med å finne meg selv og mine grenser. Jeg jobber med å kjenne på hvordan det kan være å være single. Jeg tror det å være med henne har blitt min identiet. Hele livet litt dreier seg om henne på den måten at det er mange ting jeg kunne tenke meg å oppleve og gjøre hun ikke er med på. I tillegg blir jo livet veldig preget av å bo med en kvinne helt uten romantiske følelser eller tilmærminger. 
Jeg skrev også dette innlegget: 

https://forum.kvinneguiden.no/topic/1777350-ekteskap-helt-uten-fysisk-kontakt-jeg-sliter-mens-hun-ikke-bryr-seg/

Jeg har også skrevet andre innlegg her inne. Jeg vet min kone er her inne, så jeg passer hele tiden på å bytte på alder, bosted, antall barn også. En gang fortalte hun meg om et innlegg jeg hadde skrevet og jeg skvatt til, men skjønte fort at selv om historien var vår så koblet hun den ikke til oss. 
 

Jeg vurderer nå å kontakte krisesenteret igjen. Jeg trenger hjelp til å komme meg igjennom følelser og tanker. 
 

Jeg jobber også med å spare opp penger slil at jeg har en reserve, men som dete forstår så er det vanskelig med en transparent økonomi

I kjent NPD stil så har jeg heller ingen gode venner som hun ikke kjenner godt og har «akseptert» , eller som er mannen til hennes venner. Det er tross alt noen forkastelig med stort sett alle mennesker bortsett fra hennes egne nærmeste slekt.

Det har vært mange røde flagg underveis, men jeg har også selv slitt med sykdom, dårlig selvbilde/selvtillit osv og hun har på den måten vært min støtte i livet samtidig. Hun har alltid fått meg opp å gå igjen når jeg har vært langt nede. Jeg har bare ikke tenkt på at det er nødvendig for henne for at hun skal klare å beholde meg.Hun har på en måte ikke støttet meg, men seg selv. Jeg tror aldri jeg har fått empati som: Jeg synes synd på deg, stakkars deg, hva kan jeg gjøre for deg osv, det har vært: Dette må du fikse, du kan ikke bare ligge der, fiks kroppen din og hodet ditt så du fungerer som vanlige mennesker. Jeg har da trosset psykisk og fysisk sykdom og kommet meg opp igjen, og trodd at hun hjalp meg. Jeg forstår nå at jeg har gjort alt selv. Jeg har vært så ufattelig langt nede. Så langt nede som man kan komme. Dvs tenke på enden av livet om dere forstår. Jeg har vært og er tildels helt ødelagt og tom. Jeg føler meg rett og slett mett av livet og tenker ofte at jeg bare venter om dere skjønner, til enden. Livet er bare en evig runddans av vanskelige egne følelser og hennes sinne. Jeg klarer ikke å se at jeg har noen gleder i livet bortsett fra mine helt utrolig sterke, flotte og snille barn. 
 

Dette ble visst depresivt, men jeg er nok ganske deprimert. Jeg har vært slik siden 15 års alderen og en som er selvutslettende, empatisk og villig til å ofte slt for andre. Et perfekt offer for en narsissist. Jeg gir alt til henne, hele meg og mitt liv, og får ikke en klem tilbake. Jeg får ikke støtte, kjærlighet eller komplimenter. Jeg får heller hjelp til å forstå alle feilene jeg gjør, til å se hvor håpløs jeg er og hvor tafatt jeg er. 
 

Det verste med dette kommer nå. Om jeg ser meg selv utenfra så tror jeg faktisk at jeg er en mann godt over gjennomsnittet. Jeg er slank-ish, trener, bra jobb, høy inntekt, hjelper til med husarbeid, ivaretar barna. Jeg gamer ikkke eller har andre usunne interesser som rus osv.  Jeg vet at jeg ser bra ut, får høre det ved jevne mellomrom feks på fest, eller når jeg opplever kvinner som ser, smiler, blunker og sier hei på butikken osv. Mitt utseende og min sjarm er noe at det jeg er sikker på. Jeg er svært sosial og «tar rommet» dit jeg kommer. Jeg har et vinnende vesen utad og får høre at jeg er helt unik å snakke med. Jeg kommer ofte tett inn på folk.
Jeg kan fint stå på en svene å snakke forran en folkemengde. Jeg er morsom, vittig og blid. Jeg er helt utrolig snill og hjelpsom, jeg er bevist smart (tester) og jeg er godt utdannet. Jeg tar meg godt ut mtp klær, hår osv. Jeg har bil, båt, penger på konto, lite gjeld. 

Og det eneste jeg tenker om meg selv er at ingen andre vil ha meg, så jeg skal være glad jeg har kona, ellers ville jeg vært alene og ensom. Innlegget startet med at kona ikke tenner på meg, og hvor hun kritiserte min kropp. Det er hva som står igjen. Når jeg står naken forran speilet så kan jeg bruker 10 minutter på å se på alle feilene og kjenne på hvor mislykket jeg er. Jeg har faktisk stått forran speilet og vært enig, og forstått henne. Jeg har tenkt at hun har rett og at det er feil av meg å reagert på det. At jeg heller burde takke henne som beholder meg til tross for

Nå forstår jeg hvor sykt dette er. Jeg tor på henne, ikke meg selv. Det er problemet. Jeg tror på at hun er den som skal bestemme min verdi og jeg tror på at jeg er så håpløs at jeg ikke er noe bidrag på noe. 

Dette var et tungt innlegg å skrive, og jeg kjenner bare på ensomhet og skuffelse

Takk til dere som har støttet meg!

Anonymkode: 9572f...ea9

[mEditari]

AnonymBruker skrev (På 18.6.2024 den 13.45):

Sexlivet vårt har dabbet av slik jeg har forstått at skjer med de fleste. Jeg har snakket mye med kona om dette, men ikke fått noen gode svar. Jeg har da gått mer og mer grundig til verks i spørsmålene, og etter å ha holdt på lenge nok så kom svaret at hun ikke tenner på meg. Jeg er en utrolig mye bedre utgave av meg selv nå enn for 10 år siden da vi fortsatt hadde sex. Jeg er stolt av meg selv på hvor jeg står i dag i forhold til hvor jeg var både mentalt og kroppslig, men det har nå kommet fram at hun synes jeg er for tjukk, har for liten pikk, ikke er mandig nok, er lite tiltrekkende osv. Hun vil feks ikke lenger se meg naken, så om jeg skal dusje så går hun ut av badet. Slikt gjorde hun aldri før. Hun sier sexen vi har er helt fullstendig verdiløs og at hun helst ikke vil ha sex med meg, men hun kommenterer menn på TV og at de hadde vært digg å ha sex med. Jeg er mer trent nå enn før, jeg er slankere nå enn før. Jeg ser mye bedre ut i ansiktet enn før pga vektnedgang og modenhet. Så når hun da sier blablabla, og pikken din er liten og stygg, blablabla så er det deg eneste som fester seg eller som jeg hører. Jeg tror det er fordi jeg vet med meg selv at jeg er en veldig mye bedre mann nå enn før. Gir det mening? 

Men, å høre at pikken er liten og stygg. Hvordan skal jeg glemme det? Eller komme over det?

Jeg trodde det var slik at vanlige A4 gjennomsnittelige damer var mer opptatt av hele pakka enn pikken, men nå kjennes det som at jeg har tatt feil. Og, det skal jeg få høre etter så mange år. Jeg skjønner jo nå hvorfor hun aldri tar initiativ.

Sorry, må bare få det ut

Hva tenker dere?

Anonymkode: 9572f...ea9

Jeg tenker at dette er psykisk mishandling. Man snakker ikke sånn til andre mennesker overhodet, og spesielt ikke en livspartner. For din skyld håper jeg du kommer deg vekk. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei! Jeg er trådstarter

Først vil jeg takke for all støtten. Jeg kan si litt om veien her. Vi har vært sammen og gift i mange år, og jeg haf tidligere vært på krisesenter pga henne. Jeg har også snakket med VO linjen, og også gått tii samtalepartner uten at hun vet det. Som jeg skrev tidligere så kjenner jeg at det er personangrep som er værst og når hun angriper barna. Jeg har mange eksempler som jeg mene er langt over streken. Jeg har skrevet logg over hendelsene i tilfellet jeg trenger de. Det som er vanskelig er at hun er så overbevisende om at de tingene hun gjør er «normalt». Det kan jo være hun synes det er ok, men ikke jeg. Jeg må lære meg å lytte til mine egne grenser. Eller egentlig finne de grensene i det hele tatt. Jeg har jobbet mdd dette lenge og værg i en slags oppvåkningsfase. Min påstand er at hun er NPD eller BPD. Med tanke på manglende empati så har jeg egentlig landet på NPD

Hun er selvsentrert, berettiget, reagerer kraftig på det hun oppfatter som kritikk, liker ingen andre mennesker, jobber hardt for at jeg ikke skal ha venner osv. Jeg får hele tiden høre kritikk og hva jeg gjør feil, men jeg får aldri skryt. Om jeg ber om skryt eller bekreftelser så er jeg sutrete og egoistisk. Hun sier aldri unnskyld for noe, selv ikke når hun angriper barna. Hun styrer hele familien med sitt temperement og vi andre i huset går på eggeskall med nervene i helspenn, i hvertfall jeg som voksen. Selv alene hjemme kjenner jeg at kroppen rykker til og er urolig pga «fight/flight» ikke klarer å slå seg av

Det som skjer videre nå er at jeg jobber med å finne meg selv og mine grenser. Jeg jobber med å kjenne på hvordan det kan være å være single. Jeg tror det å være med henne har blitt min identiet. Hele livet litt dreier seg om henne på den måten at det er mange ting jeg kunne tenke meg å oppleve og gjøre hun ikke er med på. I tillegg blir jo livet veldig preget av å bo med en kvinne helt uten romantiske følelser eller tilmærminger. 
Jeg skrev også dette innlegget: 

https://forum.kvinneguiden.no/topic/1777350-ekteskap-helt-uten-fysisk-kontakt-jeg-sliter-mens-hun-ikke-bryr-seg/

Jeg har også skrevet andre innlegg her inne. Jeg vet min kone er her inne, så jeg passer hele tiden på å bytte på alder, bosted, antall barn også. En gang fortalte hun meg om et innlegg jeg hadde skrevet og jeg skvatt til, men skjønte fort at selv om historien var vår så koblet hun den ikke til oss. 
 

Jeg vurderer nå å kontakte krisesenteret igjen. Jeg trenger hjelp til å komme meg igjennom følelser og tanker. 
 

Jeg jobber også med å spare opp penger slil at jeg har en reserve, men som dete forstår så er det vanskelig med en transparent økonomi

I kjent NPD stil så har jeg heller ingen gode venner som hun ikke kjenner godt og har «akseptert» , eller som er mannen til hennes venner. Det er tross alt noen forkastelig med stort sett alle mennesker bortsett fra hennes egne nærmeste slekt.

Det har vært mange røde flagg underveis, men jeg har også selv slitt med sykdom, dårlig selvbilde/selvtillit osv og hun har på den måten vært min støtte i livet samtidig. Hun har alltid fått meg opp å gå igjen når jeg har vært langt nede. Jeg har bare ikke tenkt på at det er nødvendig for henne for at hun skal klare å beholde meg.Hun har på en måte ikke støttet meg, men seg selv. Jeg tror aldri jeg har fått empati som: Jeg synes synd på deg, stakkars deg, hva kan jeg gjøre for deg osv, det har vært: Dette må du fikse, du kan ikke bare ligge der, fiks kroppen din og hodet ditt så du fungerer som vanlige mennesker. Jeg har da trosset psykisk og fysisk sykdom og kommet meg opp igjen, og trodd at hun hjalp meg. Jeg forstår nå at jeg har gjort alt selv. Jeg har vært så ufattelig langt nede. Så langt nede som man kan komme. Dvs tenke på enden av livet om dere forstår. Jeg har vært og er tildels helt ødelagt og tom. Jeg føler meg rett og slett mett av livet og tenker ofte at jeg bare venter om dere skjønner, til enden. Livet er bare en evig runddans av vanskelige egne følelser og hennes sinne. Jeg klarer ikke å se at jeg har noen gleder i livet bortsett fra mine helt utrolig sterke, flotte og snille barn. 
 

Dette ble visst depresivt, men jeg er nok ganske deprimert. Jeg har vært slik siden 15 års alderen og en som er selvutslettende, empatisk og villig til å ofte slt for andre. Et perfekt offer for en narsissist. Jeg gir alt til henne, hele meg og mitt liv, og får ikke en klem tilbake. Jeg får ikke støtte, kjærlighet eller komplimenter. Jeg får heller hjelp til å forstå alle feilene jeg gjør, til å se hvor håpløs jeg er og hvor tafatt jeg er. 
 

Det verste med dette kommer nå. Om jeg ser meg selv utenfra så tror jeg faktisk at jeg er en mann godt over gjennomsnittet. Jeg er slank-ish, trener, bra jobb, høy inntekt, hjelper til med husarbeid, ivaretar barna. Jeg gamer ikkke eller har andre usunne interesser som rus osv.  Jeg vet at jeg ser bra ut, får høre det ved jevne mellomrom feks på fest, eller når jeg opplever kvinner som ser, smiler, blunker og sier hei på butikken osv. Mitt utseende og min sjarm er noe at det jeg er sikker på. Jeg er svært sosial og «tar rommet» dit jeg kommer. Jeg har et vinnende vesen utad og får høre at jeg er helt unik å snakke med. Jeg kommer ofte tett inn på folk.
Jeg kan fint stå på en svene å snakke forran en folkemengde. Jeg er morsom, vittig og blid. Jeg er helt utrolig snill og hjelpsom, jeg er bevist smart (tester) og jeg er godt utdannet. Jeg tar meg godt ut mtp klær, hår osv. Jeg har bil, båt, penger på konto, lite gjeld. 

Og det eneste jeg tenker om meg selv er at ingen andre vil ha meg, så jeg skal være glad jeg har kona, ellers ville jeg vært alene og ensom. Innlegget startet med at kona ikke tenner på meg, og hvor hun kritiserte min kropp. Det er hva som står igjen. Når jeg står naken forran speilet så kan jeg bruker 10 minutter på å se på alle feilene og kjenne på hvor mislykket jeg er. Jeg har faktisk stått forran speilet og vært enig, og forstått henne. Jeg har tenkt at hun har rett og at det er feil av meg å reagert på det. At jeg heller burde takke henne som beholder meg til tross for

Nå forstår jeg hvor sykt dette er. Jeg tor på henne, ikke meg selv. Det er problemet. Jeg tror på at hun er den som skal bestemme min verdi og jeg tror på at jeg er så håpløs at jeg ikke er noe bidrag på noe. 

Dette var et tungt innlegg å skrive, og jeg kjenner bare på ensomhet og skuffelse

Takk til dere som har støttet meg!

Anonymkode: 9572f...ea9

Før du skrev dette skulle jeg spørre deg om du har skrevet om dette før, for jeg husker likelydende innlegg fra tidligere. Jeg tror jeg var innom og svarte da også. Jeg er helt sikker på at jeg da må ha sagt at dette bør du ikke leve i. 

Du sier at du har samtalepartnere og snakker med andre og prøver å føle på hvordan det er å være singel. Jeg skjønner at du føler at ekteskapet med denne dama har blitt din identitet, men du kan finne deg selv igjen alene. Jeg tror du trenger det for å få det bra igjen. 

Jeg håper du finner styrken til å gå. Hun kommer sikkert til å være giftig og slem da også og prøve å trykke deg enda mer ned, men prøv å stå på ditt. Få hjelp fra krisesenter eller andre. 

Anonymkode: 68efc...e66

[SPOCA]

Trolltunge skrev (På 18.6.2024 den 13.56):

Høres ikke sannsynlig ut, men tar jeg feil er det bare en ting å gjøre; Gå! 

En oppegående kvinne med normal utviklet empati og omtanke sier ikke slike ting. 

Du har en tråd rettet mot blant annet kvinner som utsettes for vold, men kan altså ikke tro at en mann kan bli utsatt for det samme? Skuffende lesning fra deg, må jeg si.

Selvfølgelig kan dette være helt reelt. Eksen til min samboeren min sa slikt. Hun kommenterte gjerne utstyret hans, eller på andre måter kroppen hans. Det er i etterkant han har skjønt han levde i et psykisk voldelig forhold.

TS: Henne må du komme deg bort fra. Hun er virkelig ikke et godt menneske, hun trykker deg ned. Kom deg bort! Nå.

[Elaine Marley]

Tråden er ryddet for avsporinger, spekulasjoner, brukerdebatt og svar til dette. Elaine Marley, mod.

[AnonymBruker]

Hjertet mitt blør for deg, ts. Håper du kommer deg bort fra henne og får hjelp til å komme deg på fote igjen. 

Anonymkode: fb93e...a9f

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 86dc0...fee

[AnonymBruker]

Kan anbefale å lese/lytte til dr Ramani og lese boka Its not you. Den kan gi deg styrke.

Det er godt å høre at du er på vei til å bygge deg opp styrke. Det høres ut som du er på vei til å finne deg selv igjen. Det sies at det tar i snitt syv forsøk å komme seg ut av denne type forhold. Man blir medavhengig og det er vanskeligere enn å slutte med narkotika. Så du er tøff som er på vei ut, men ikke se det som et nederlag om du ikke klarer det med en gang.

 

Bli med i noen støttegrupper på Facebook, det er tøft å klare det alene. Men der kan du legge ut innlegg og få hjelp av andre som er i tilsvarende situasjoner. Det vil hjelpe deg mye mer, enn innlegg her på KG. For her kan du få alle typer innlegg, og noen av innleggene kan få deg til å tvile på deg selv. Du trenger å tro på deg selv! ❤️

 

 

Anonymkode: 86dc0...fee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.6.2024 den 13.49):

Kom deg til helvete vekk fra hu der! Psykisk vold det hun holder på med 

Anonymkode: 4aeaa...f95

Jess, du har funnet deg en sånn dame. Jeg har vært borti et par slike, og her er det faktisk bare å kaste hun ut av huset, akkurat nå. Hun har null niks av respekt for det. Dette er en farlig og utrolig giftig dame. KAST På DØR NÅ, og ta vare på deg selv

Anonymkode: ae294...828

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (På 21.6.2024 den 0.23):

Du har en tråd rettet mot blant annet kvinner som utsettes for vold, men kan altså ikke tro at en mann kan bli utsatt for det samme? Skuffende lesning fra deg, må jeg si.

Selvfølgelig kan dette være helt reelt. Eksen til min samboeren min sa slikt. Hun kommenterte gjerne utstyret hans, eller på andre måter kroppen hans. Det er i etterkant han har skjønt han levde i et psykisk voldelig forhold.

TS: Henne må du komme deg bort fra. Hun er virkelig ikke et godt menneske, hun trykker deg ned. Kom deg bort! Nå.

Ingen hverken tror eller aksepterer at menn kan lide i et forhold med en kvinne. Men vi er flere menn som har vært igjennom tilsvarende TS, vi tror deg og vi vet hvordan du har det. Dette er en relativt «vanlig» årsak til menns hjerteinfarkt. Få avstand mellom dere snarest er mitt råd, og belag deg på en veldig vanskelig og tung kamp om barna. Ta kontakt med familievernkontoret og rådfør deg, få oversikt og forbered deg. Ta vare på deg selv, det trenger barna

Anonymkode: ae294...828

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.6.2024 den 14.20):

Hun er ustabil og styggg med meg og barna noen dager, og en engel andre dager. Har ledt boken Walking on eggshells og vi er mitt der. Vi vet helt hvordan dagen blir, eller når hun blir sint neste gang. Dette var jo bare et eksempel, men det går direkte på noe jeg ikke kan gjøre noe med. De fleste andre ting hun kritiserer kan jeg jo endre på ved oppførsel, klær, ta hensyn osv 

Men jeg elsker henne og jeg klarer ikke å gå fra henne. Jeg vet ikke en gang hvorfor jeg blir. Jeg er redd for å bli ensom. Barna ville jeg klart helt fint men jeg er så redd for å være alene

Anonymkode: 9572f...ea9

Det er på tide du gjør noe med livet ditt. 

Flytt ut. Spar på alle meldinger. Bygg sak. 

Kanskje du trenger besøksforbud etterhvert. 

Anonymkode: 43074...b67

[KallePils]

AnonymBruker skrev (På 20.6.2024 den 8.22):

Hei! Jeg er trådstarter

Først vil jeg takke for all støtten. Jeg kan si litt om veien her. Vi har vært sammen og gift i mange år, og jeg haf tidligere vært på krisesenter pga henne. Jeg har også snakket med VO linjen, og også gått tii samtalepartner uten at hun vet det. Som jeg skrev tidligere så kjenner jeg at det er personangrep som er værst og når hun angriper barna. Jeg har mange eksempler som jeg mene er langt over streken. Jeg har skrevet logg over hendelsene i tilfellet jeg trenger de. Det som er vanskelig er at hun er så overbevisende om at de tingene hun gjør er «normalt». Det kan jo være hun synes det er ok, men ikke jeg. Jeg må lære meg å lytte til mine egne grenser. Eller egentlig finne de grensene i det hele tatt. Jeg har jobbet mdd dette lenge og værg i en slags oppvåkningsfase. Min påstand er at hun er NPD eller BPD. Med tanke på manglende empati så har jeg egentlig landet på NPD

Hun er selvsentrert, berettiget, reagerer kraftig på det hun oppfatter som kritikk, liker ingen andre mennesker, jobber hardt for at jeg ikke skal ha venner osv. Jeg får hele tiden høre kritikk og hva jeg gjør feil, men jeg får aldri skryt. Om jeg ber om skryt eller bekreftelser så er jeg sutrete og egoistisk. Hun sier aldri unnskyld for noe, selv ikke når hun angriper barna. Hun styrer hele familien med sitt temperement og vi andre i huset går på eggeskall med nervene i helspenn, i hvertfall jeg som voksen. Selv alene hjemme kjenner jeg at kroppen rykker til og er urolig pga «fight/flight» ikke klarer å slå seg av

Det som skjer videre nå er at jeg jobber med å finne meg selv og mine grenser. Jeg jobber med å kjenne på hvordan det kan være å være single. Jeg tror det å være med henne har blitt min identiet. Hele livet litt dreier seg om henne på den måten at det er mange ting jeg kunne tenke meg å oppleve og gjøre hun ikke er med på. I tillegg blir jo livet veldig preget av å bo med en kvinne helt uten romantiske følelser eller tilmærminger. 
Jeg skrev også dette innlegget: 

https://forum.kvinneguiden.no/topic/1777350-ekteskap-helt-uten-fysisk-kontakt-jeg-sliter-mens-hun-ikke-bryr-seg/

Jeg har også skrevet andre innlegg her inne. Jeg vet min kone er her inne, så jeg passer hele tiden på å bytte på alder, bosted, antall barn også. En gang fortalte hun meg om et innlegg jeg hadde skrevet og jeg skvatt til, men skjønte fort at selv om historien var vår så koblet hun den ikke til oss. 
 

Jeg vurderer nå å kontakte krisesenteret igjen. Jeg trenger hjelp til å komme meg igjennom følelser og tanker. 
 

Jeg jobber også med å spare opp penger slil at jeg har en reserve, men som dete forstår så er det vanskelig med en transparent økonomi

I kjent NPD stil så har jeg heller ingen gode venner som hun ikke kjenner godt og har «akseptert» , eller som er mannen til hennes venner. Det er tross alt noen forkastelig med stort sett alle mennesker bortsett fra hennes egne nærmeste slekt.

Det har vært mange røde flagg underveis, men jeg har også selv slitt med sykdom, dårlig selvbilde/selvtillit osv og hun har på den måten vært min støtte i livet samtidig. Hun har alltid fått meg opp å gå igjen når jeg har vært langt nede. Jeg har bare ikke tenkt på at det er nødvendig for henne for at hun skal klare å beholde meg.Hun har på en måte ikke støttet meg, men seg selv. Jeg tror aldri jeg har fått empati som: Jeg synes synd på deg, stakkars deg, hva kan jeg gjøre for deg osv, det har vært: Dette må du fikse, du kan ikke bare ligge der, fiks kroppen din og hodet ditt så du fungerer som vanlige mennesker. Jeg har da trosset psykisk og fysisk sykdom og kommet meg opp igjen, og trodd at hun hjalp meg. Jeg forstår nå at jeg har gjort alt selv. Jeg har vært så ufattelig langt nede. Så langt nede som man kan komme. Dvs tenke på enden av livet om dere forstår. Jeg har vært og er tildels helt ødelagt og tom. Jeg føler meg rett og slett mett av livet og tenker ofte at jeg bare venter om dere skjønner, til enden. Livet er bare en evig runddans av vanskelige egne følelser og hennes sinne. Jeg klarer ikke å se at jeg har noen gleder i livet bortsett fra mine helt utrolig sterke, flotte og snille barn. 
 

Dette ble visst depresivt, men jeg er nok ganske deprimert. Jeg har vært slik siden 15 års alderen og en som er selvutslettende, empatisk og villig til å ofte slt for andre. Et perfekt offer for en narsissist. Jeg gir alt til henne, hele meg og mitt liv, og får ikke en klem tilbake. Jeg får ikke støtte, kjærlighet eller komplimenter. Jeg får heller hjelp til å forstå alle feilene jeg gjør, til å se hvor håpløs jeg er og hvor tafatt jeg er. 
 

Det verste med dette kommer nå. Om jeg ser meg selv utenfra så tror jeg faktisk at jeg er en mann godt over gjennomsnittet. Jeg er slank-ish, trener, bra jobb, høy inntekt, hjelper til med husarbeid, ivaretar barna. Jeg gamer ikkke eller har andre usunne interesser som rus osv.  Jeg vet at jeg ser bra ut, får høre det ved jevne mellomrom feks på fest, eller når jeg opplever kvinner som ser, smiler, blunker og sier hei på butikken osv. Mitt utseende og min sjarm er noe at det jeg er sikker på. Jeg er svært sosial og «tar rommet» dit jeg kommer. Jeg har et vinnende vesen utad og får høre at jeg er helt unik å snakke med. Jeg kommer ofte tett inn på folk.
Jeg kan fint stå på en svene å snakke forran en folkemengde. Jeg er morsom, vittig og blid. Jeg er helt utrolig snill og hjelpsom, jeg er bevist smart (tester) og jeg er godt utdannet. Jeg tar meg godt ut mtp klær, hår osv. Jeg har bil, båt, penger på konto, lite gjeld. 

Og det eneste jeg tenker om meg selv er at ingen andre vil ha meg, så jeg skal være glad jeg har kona, ellers ville jeg vært alene og ensom. Innlegget startet med at kona ikke tenner på meg, og hvor hun kritiserte min kropp. Det er hva som står igjen. Når jeg står naken forran speilet så kan jeg bruker 10 minutter på å se på alle feilene og kjenne på hvor mislykket jeg er. Jeg har faktisk stått forran speilet og vært enig, og forstått henne. Jeg har tenkt at hun har rett og at det er feil av meg å reagert på det. At jeg heller burde takke henne som beholder meg til tross for

Nå forstår jeg hvor sykt dette er. Jeg tor på henne, ikke meg selv. Det er problemet. Jeg tror på at hun er den som skal bestemme min verdi og jeg tror på at jeg er så håpløs at jeg ikke er noe bidrag på noe. 

Dette var et tungt innlegg å skrive, og jeg kjenner bare på ensomhet og skuffelse

Takk til dere som har støttet meg!

Anonymkode: 9572f...ea9

Slik du beskriver deg selv kommer du til å vasse i damer i 2024.

Og jada, jeg er jo en pådriver for det syn at kvinner generelt er ødelagte i vår tid. Men du har nå altså virkelig klart å finne deg et monster av de sjeldne.

Kom deg vekk fra det udyret der, og kom deg i terapi.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.6.2024 den 8.22):

Hei! Jeg er trådstarter

Først vil jeg takke for all støtten. Jeg kan si litt om veien her. Vi har vært sammen og gift i mange år, og jeg haf tidligere vært på krisesenter pga henne. Jeg har også snakket med VO linjen, og også gått tii samtalepartner uten at hun vet det. Som jeg skrev tidligere så kjenner jeg at det er personangrep som er værst og når hun angriper barna. Jeg har mange eksempler som jeg mene er langt over streken. Jeg har skrevet logg over hendelsene i tilfellet jeg trenger de. Det som er vanskelig er at hun er så overbevisende om at de tingene hun gjør er «normalt». Det kan jo være hun synes det er ok, men ikke jeg. Jeg må lære meg å lytte til mine egne grenser. Eller egentlig finne de grensene i det hele tatt. Jeg har jobbet mdd dette lenge og værg i en slags oppvåkningsfase. Min påstand er at hun er NPD eller BPD. Med tanke på manglende empati så har jeg egentlig landet på NPD

Hun er selvsentrert, berettiget, reagerer kraftig på det hun oppfatter som kritikk, liker ingen andre mennesker, jobber hardt for at jeg ikke skal ha venner osv. Jeg får hele tiden høre kritikk og hva jeg gjør feil, men jeg får aldri skryt. Om jeg ber om skryt eller bekreftelser så er jeg sutrete og egoistisk. Hun sier aldri unnskyld for noe, selv ikke når hun angriper barna. Hun styrer hele familien med sitt temperement og vi andre i huset går på eggeskall med nervene i helspenn, i hvertfall jeg som voksen. Selv alene hjemme kjenner jeg at kroppen rykker til og er urolig pga «fight/flight» ikke klarer å slå seg av

Det som skjer videre nå er at jeg jobber med å finne meg selv og mine grenser. Jeg jobber med å kjenne på hvordan det kan være å være single. Jeg tror det å være med henne har blitt min identiet. Hele livet litt dreier seg om henne på den måten at det er mange ting jeg kunne tenke meg å oppleve og gjøre hun ikke er med på. I tillegg blir jo livet veldig preget av å bo med en kvinne helt uten romantiske følelser eller tilmærminger. 
Jeg skrev også dette innlegget: 

https://forum.kvinneguiden.no/topic/1777350-ekteskap-helt-uten-fysisk-kontakt-jeg-sliter-mens-hun-ikke-bryr-seg/

Jeg har også skrevet andre innlegg her inne. Jeg vet min kone er her inne, så jeg passer hele tiden på å bytte på alder, bosted, antall barn også. En gang fortalte hun meg om et innlegg jeg hadde skrevet og jeg skvatt til, men skjønte fort at selv om historien var vår så koblet hun den ikke til oss. 
 

Jeg vurderer nå å kontakte krisesenteret igjen. Jeg trenger hjelp til å komme meg igjennom følelser og tanker. 
 

Jeg jobber også med å spare opp penger slil at jeg har en reserve, men som dete forstår så er det vanskelig med en transparent økonomi

I kjent NPD stil så har jeg heller ingen gode venner som hun ikke kjenner godt og har «akseptert» , eller som er mannen til hennes venner. Det er tross alt noen forkastelig med stort sett alle mennesker bortsett fra hennes egne nærmeste slekt.

Det har vært mange røde flagg underveis, men jeg har også selv slitt med sykdom, dårlig selvbilde/selvtillit osv og hun har på den måten vært min støtte i livet samtidig. Hun har alltid fått meg opp å gå igjen når jeg har vært langt nede. Jeg har bare ikke tenkt på at det er nødvendig for henne for at hun skal klare å beholde meg.Hun har på en måte ikke støttet meg, men seg selv. Jeg tror aldri jeg har fått empati som: Jeg synes synd på deg, stakkars deg, hva kan jeg gjøre for deg osv, det har vært: Dette må du fikse, du kan ikke bare ligge der, fiks kroppen din og hodet ditt så du fungerer som vanlige mennesker. Jeg har da trosset psykisk og fysisk sykdom og kommet meg opp igjen, og trodd at hun hjalp meg. Jeg forstår nå at jeg har gjort alt selv. Jeg har vært så ufattelig langt nede. Så langt nede som man kan komme. Dvs tenke på enden av livet om dere forstår. Jeg har vært og er tildels helt ødelagt og tom. Jeg føler meg rett og slett mett av livet og tenker ofte at jeg bare venter om dere skjønner, til enden. Livet er bare en evig runddans av vanskelige egne følelser og hennes sinne. Jeg klarer ikke å se at jeg har noen gleder i livet bortsett fra mine helt utrolig sterke, flotte og snille barn. 
 

Dette ble visst depresivt, men jeg er nok ganske deprimert. Jeg har vært slik siden 15 års alderen og en som er selvutslettende, empatisk og villig til å ofte slt for andre. Et perfekt offer for en narsissist. Jeg gir alt til henne, hele meg og mitt liv, og får ikke en klem tilbake. Jeg får ikke støtte, kjærlighet eller komplimenter. Jeg får heller hjelp til å forstå alle feilene jeg gjør, til å se hvor håpløs jeg er og hvor tafatt jeg er. 
 

Det verste med dette kommer nå. Om jeg ser meg selv utenfra så tror jeg faktisk at jeg er en mann godt over gjennomsnittet. Jeg er slank-ish, trener, bra jobb, høy inntekt, hjelper til med husarbeid, ivaretar barna. Jeg gamer ikkke eller har andre usunne interesser som rus osv.  Jeg vet at jeg ser bra ut, får høre det ved jevne mellomrom feks på fest, eller når jeg opplever kvinner som ser, smiler, blunker og sier hei på butikken osv. Mitt utseende og min sjarm er noe at det jeg er sikker på. Jeg er svært sosial og «tar rommet» dit jeg kommer. Jeg har et vinnende vesen utad og får høre at jeg er helt unik å snakke med. Jeg kommer ofte tett inn på folk.
Jeg kan fint stå på en svene å snakke forran en folkemengde. Jeg er morsom, vittig og blid. Jeg er helt utrolig snill og hjelpsom, jeg er bevist smart (tester) og jeg er godt utdannet. Jeg tar meg godt ut mtp klær, hår osv. Jeg har bil, båt, penger på konto, lite gjeld. 

Og det eneste jeg tenker om meg selv er at ingen andre vil ha meg, så jeg skal være glad jeg har kona, ellers ville jeg vært alene og ensom. Innlegget startet med at kona ikke tenner på meg, og hvor hun kritiserte min kropp. Det er hva som står igjen. Når jeg står naken forran speilet så kan jeg bruker 10 minutter på å se på alle feilene og kjenne på hvor mislykket jeg er. Jeg har faktisk stått forran speilet og vært enig, og forstått henne. Jeg har tenkt at hun har rett og at det er feil av meg å reagert på det. At jeg heller burde takke henne som beholder meg til tross for

Nå forstår jeg hvor sykt dette er. Jeg tor på henne, ikke meg selv. Det er problemet. Jeg tror på at hun er den som skal bestemme min verdi og jeg tror på at jeg er så håpløs at jeg ikke er noe bidrag på noe. 

Dette var et tungt innlegg å skrive, og jeg kjenner bare på ensomhet og skuffelse

Takk til dere som har støttet meg!

Anonymkode: 9572f...ea9

Vi burde tatt en øl samme

Anonymkode: ae294...828

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Vi burde tatt en øl samme

Anonymkode: ae294...828

Vi kan i alle fall prate sammen? Hvor når jeg deg?

Anonymkode: 9572f...ea9

[AnonymBruker]

Jeg er trådstarter

 

Så fint å de hvor mange som skriver. Jeg haf laget meg en ny profil på facebook, så jeg kan melde meg inn inde gruppene som finnes. Livredd for spor, så må være forsiktig

Jeg er i en bra prosess nå. Takk for all hjelp

Anonymkode: 9572f...ea9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg er trådstarter

 

Så fint å de hvor mange som skriver. Jeg haf laget meg en ny profil på facebook, så jeg kan melde meg inn inde gruppene som finnes. Livredd for spor, så må være forsiktig

Jeg er i en bra prosess nå. Takk for all hjelp

Anonymkode: 9572f...ea9

Siden du har fått laget en fake profil, legg den gjerne ut her så tar jeg kontakt om du vil prate

Anonymkode: ae294...828

[helga89]

Sexliv i et forhold kan såklart gå opp og ned, og det kan være perioder man ikke tenner på partneren sin. I de tilfellene den perioden går over til en permanent greie har man litt å jobbe med. Men når hun legger til slikt som hun sa, så har hun flyttet grensa for hva hun mener er greit å si til partneren sin et godt stykke forbi det gode parforhold har. Med andre ord, dette forholdet må du revurdere sterkt, for den grensa fortsetter hun muligens å flytte. Og verbalt misbruk er aldri berettiget. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Siden du har fått laget en fake profil, legg den gjerne ut her så tar jeg kontakt om du vil prate

Anonymkode: ae294...828

Jeg heter: Privat privat og har bilde av nese/munn, men finner du det da tro? Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan endre navnet til noe bedre

Anonymkode: 9572f...ea9

[Intence]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi burde tatt en øl samme

Anonymkode: ae294...828

Eller du kan skrive til meg her? 
Du ser vel mitt brukernavn her nå?

Også kan du få minkonto derfra?